Flere som meg?

[Hetja]

Noen dager er tyngre enn andre. Slik har vel alle det innimellom. Men ettersom årene går er det en følelse som blir sterkere og sterkere. Følelsen av å være usynlig for andre og for samfundet i sin helhet. Jeg er en singel, barnløs kvinne på 48år. En noe glemt menneskegruppe kjennes det ut som, bortsett fra de morsomme vitsene om de barnløse, ofte eksentriske tantene.

Liker ikke å ha disse negative tankene men de sniker seg innpå.

Er det flere av oss? Eller er det bare jeg som føler at mange nesten ler av denne gruppen?

[Gjest Gjest-M-]

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men kan likevel forstå deg til en viss grad.

Jeg er 40 år og singel, men har barn. De begynner å bli voksne (20 og 16), og de trenger ikke meg på samme måte lenger. Og jeg kjenner på den følelsen av å være litt på siden av livet. Hele mitt voksne liv har jeg vært mamma, det er en stor del av min identitet. Hva gjør jeg når den må erstattes med noe annet?

Stort sett hele min omgangskrets består av par, så det blir mye alenetid. Men jeg trives stort sett med livet, selv om jeg savner en mann i livet mitt noen ganger.

Det at andre ler av deg, tror jeg er i ditt hode. Tror de fleste har nok med seg og sitt, og tenker ikke altfor hardt på hvordan det egentlig er å være deg.

Brutalt, men sant.

Og den eneste som kan gjøre noe med livet ditt, er du selv. Ønsker du å endre livssituasjonen din, må du gjøre noe aktivt for det.

(Kan hende prøver du det også, for alt jeg vet)