Drømmen om å bli gift...

[Gjest Gjest_samboer_*]

Jeg har vært samboer i 3 år, har barn med samboer. Vi er begge ganske vanlige, jordnære folk, kommer fra trygge hjem, ikke noen skilsmisser...

Samboer har barn fra før, med sin eks, men de giftet seg aldri.

Jeg lurer på om han ikke har tenkt å gifte seg med meg. Kan jeg spørre om det? Eller er det galt/tabu/uromantisk? Jeg vet han mener 100% at det er mannen som skal fri, ikke kvinnen. Han er veldig konservativ der.

Men uansett ønsker jeg, både for oss og for barnet, at vi skal være gift.

Kan jeg fri, selv om han mener det er mannen sin oppgave?

Hvis han svarer nei, så mener han vel egentlig at han ikke vil dele resten av livet med meg?

[Ce'Nedra]

Kan du ikke bare spørre ham om han har lyst til å gifte seg? Du trenger ikke å fri samtidig..

[Nabodama]

Jeg har vært samboer i 3 år, har barn med samboer. Vi er begge ganske vanlige, jordnære folk, kommer fra trygge hjem, ikke noen skilsmisser...

Samboer har barn fra før, med sin eks, men de giftet seg aldri.

Jeg lurer på om han ikke har tenkt å gifte seg med meg. Kan jeg spørre om det? Eller er det galt/tabu/uromantisk? Jeg vet han mener 100% at det er mannen som skal fri, ikke kvinnen. Han er veldig konservativ der.

Men uansett ønsker jeg, både for oss og for barnet, at vi skal være gift.

Kan jeg fri, selv om han mener det er mannen sin oppgave?

Hvis han svarer nei, så mener han vel egentlig at han ikke vil dele resten av livet med meg?

Hvis han sier nei, er det vel heller for at han synes dere har det bra som det er, og kanskje også at han ikke gidder alt fjas og styr i forbindelse med et bryllup.

[Gjest StockDama]

Nei, ikke alle drømmer om å bli gift, meg inkludert.

Ja, du har lov til å fri, det er ikke noen lov som nekter deg det.

Og hvis han svarer nei er ikke det synoymt med at han ikke vil dele resten av livet med deg.

Du kan jo bare spørre hva han mener om giftemål?

[Gjest Gjest]

Har aldri drømt om å gifte meg.

Ekssamboer spurte meg en gang og jeg sa nei. Jeg elsket virkelig den mannen og vi hadde barn sammen. Grunnen til at jeg sa nei var fordi det var enkelte viktige punkter som ikke var helt på track. Du ser jeg skriver eks. Valgte å gå noen år senere.

Har en samboer som gjerne vil gifte seg. Jeg vil ikke. Vi er godt voksne. Mine og dine barn. Opparbeidet oss verdier hver for oss. Ser ikke hensikten.

I dag så ville jeg gjerne ha giftet meg dersom jeg var samboer og vi fikk felles barn, uten dine og mine. Nå gikk det ikke slik og jeg har nok ikke tapt noe på det.

[Gjest Gjest]

Jeg drømmer ikke om å bli gift, men hvis du gjør det så må du jo absolutt spørre ham. Du kommer ingen vei ved å tvinne tommeltotter.

[Gjest Yihaa]

Jeg har aldri drømt om å gifte meg.

Jeg synes det er litt rart at du referer til deres bakgrunn med ordene: "Vi er begge ganske vanlige, jordnære folk, kommer fra trygge hjem, ikke noen skilsmisser...", når du senere skriver at har har barn med en eks-samboer. Synes du det er annerledes når et hjem brytes opp mtp om mor og far var gift eller ei, så lenge de har felles barn?

En annen ting jeg stusser over er at du har vært sammen med en fyr i tre år og du ønsker å gifte deg med ham, men du vet ikke hvordan du skal snakke med ham om det....??

Hvis jeg treffer en jeg vil gifte meg med, skal det jammen være naturlig å snakke om det over fiskebollene eller i hvilken som helst annen sammenheng.

Går virkelig folk i forhold rundt å ikke tør snakke med mannen sin om dette?

[Gjest Gjest_eva_*]

Klart du kan fri. Men dere har vel diskutert hvilken samlivsform dere ønsker dere og hvordan dere ser på dette med gifting? Hvis han vegrer seg veldig og synes det er noe "tøys" å gifte seg, så har han vel ikke den rette innstillingen.

Men tror at mange menn ikke liker så mye ståhei, heller- så snakk med ham om hans syn på dette.

[Gjest Gjest]

Du trenger jo ikke å fri, det holder å spørre ham om hva slags tanker han har om giftermål sammen med deg.

[fuerza]

Drømmer ikke om å bli gift, drømmer om å finne en å tilbringe livet med.

[NinjaTurtle]

Jeg har vært samboer i 3 år, har barn med samboer. Vi er begge ganske vanlige, jordnære folk, kommer fra trygge hjem, ikke noen skilsmisser...

Samboer har barn fra før, med sin eks, men de giftet seg aldri.

Jeg lurer på om han ikke har tenkt å gifte seg med meg. Kan jeg spørre om det? Eller er det galt/tabu/uromantisk? Jeg vet han mener 100% at det er mannen som skal fri, ikke kvinnen. Han er veldig konservativ der.

Men uansett ønsker jeg, både for oss og for barnet, at vi skal være gift.

Kan jeg fri, selv om han mener det er mannen sin oppgave?

Hvis han svarer nei, så mener han vel egentlig at han ikke vil dele resten av livet med meg?

Jeg liker ikke tanken på å bli gift pga det økonomiske. Liker å slippe å spørre om alt jeg kjøper, liker å ha autonomi. Eneste argumentet for å bli gift om jeg hadde vært dame hadde vært om typen var mer velstående, eller om jeg veeeeldig gjerne ville kle meg ut i hvit kjole.

I et forhold hvor to folk skal dele økonomi, så vil en part alltid komme bedre ut av det enn den andre, og da blir det fort krangel. Nei, det blir kanskje krangel uansett, hvor mange gifte menn er det vel ikke som må skjule sykkelen sin for kona, eller si at de kjøpte den for fem tusen *host femti.

Og om det var slik at dama ikke ville jobbe like mye som meg, men samtidig hadde et veldig luksusforbruk, så ville det smakt litt av Gold Digger. Ja, seriøst. En viss prosent av fellesinntekten inn til felleskostnader hadde sikkert vært OK, men resten av penga vil jeg bestemme selv over. Er jeg veldig grisk da?

[Nabodama]

Jeg liker ikke tanken på å bli gift pga det økonomiske. Liker å slippe å spørre om alt jeg kjøper, liker å ha autonomi. Eneste argumentet for å bli gift om jeg hadde vært dame hadde vært om typen var mer velstående, eller om jeg veeeeldig gjerne ville kle meg ut i hvit kjole.

I et forhold hvor to folk skal dele økonomi, så vil en part alltid komme bedre ut av det enn den andre, og da blir det fort krangel. Nei, det blir kanskje krangel uansett, hvor mange gifte menn er det vel ikke som må skjule sykkelen sin for kona, eller si at de kjøpte den for fem tusen *host femti.

Og om det var slik at dama ikke ville jobbe like mye som meg, men samtidig hadde et veldig luksusforbruk, så ville det smakt litt av Gold Digger. Ja, seriøst. En viss prosent av fellesinntekten inn til felleskostnader hadde sikkert vært OK, men resten av penga vil jeg bestemme selv over. Er jeg veldig grisk da?

Du er vel som mange av oss andre.

Og mange som er gift har det også sånn som du vil ha det økonomisk.

Så akkurat det er vel noe en må bli enig om:)

Når det er sagt så har en jo et gjensidig forsørgeransvar når en er gift, men de aller fleste av oss damer tjener jo penger selv, så vi er da uavhengige sånn sett;)

[Alice Ayres]

Men uansett ønsker jeg, både for oss og for barnet, at vi skal være gift.

Kan jeg fri, selv om han mener det er mannen sin oppgave?

Hvis han svarer nei, så mener han vel egentlig at han ikke vil dele resten av livet med meg?

For meg er ikke det å gifte seg for barnet sin skyld en god nok grunn for å gifte seg. Det er kun en grunn som er gyldig i min bok: Du gifter deg med den du vil dele resten av livet med. Barnet sin skyld? Tull og tøv.

Selvsagt kan du fri - hvis du kan svare ja på dette spørsmålet:

Kan du fri til ham uten å føle bitterhet over å fri utradisjonelt?

Og, nei, hvis han svarer nei trenger ikke det å være ensbetydende med at han ikke vil dele livet sitt med deg.

[Gjest samboersken]

Jeg har aldri drømt om å gifte meg.

Jeg synes det er litt rart at du referer til deres bakgrunn med ordene: "Vi er begge ganske vanlige, jordnære folk, kommer fra trygge hjem, ikke noen skilsmisser...", når du senere skriver at har har barn med en eks-samboer. Synes du det er annerledes når et hjem brytes opp mtp om mor og far var gift eller ei, så lenge de har felles barn?

En annen ting jeg stusser over er at du har vært sammen med en fyr i tre år og du ønsker å gifte deg med ham, men du vet ikke hvordan du skal snakke med ham om det....??

Hvis jeg treffer en jeg vil gifte meg med, skal det jammen være naturlig å snakke om det over fiskebollene eller i hvilken som helst annen sammenheng.

Går virkelig folk i forhold rundt å ikke tør snakke med mannen sin om dette?

Ja, dette slo meg også. Er det ikke normalt å snakke om ting lenger, for meg er det en helt naturlig ting å snakke med samboeren om hvordan han stiller seg til å gifte seg i fremtiden. Men jeg leser nå så mye merkelig man har for seg i samboerskap for tiden.

[Gjest Gjest]

Når det er sagt så har en jo et gjensidig forsørgeransvar når en er gift, men de aller fleste av oss damer tjener jo penger selv, så vi er da uavhengige sånn sett;)

Man har vel gjensidig forsørgeransvar hvis man er samboer også? Hvis samboeren blir uten inntekt eller får lav inntekt som ikke rekker til mat eller husleie, må man forsørge samboeren. Sosialkontoret betaler ikke ut penger til en part i forholdet hvis den andre har normal inntekt eller formue.

[Gjest Gjest]

Jeg drømmer ikke om å bli gift, nei. Jeg har ikke lyst til å gifte meg. Jeg kan helt fint lov noen å elske og ære dem livet ut uten å skrive under på en skriftlig avtale om det. Å si nei til styr med bryllup og signering av skriftlige avtaler om alt mulig med økonomiske avtaler og styr og stell betyr ikke at man sier nei til å elske og ære en person. Det jeg ikke liker med giftermål er blant annet at økonomien min ikke er "min" lenger, jeg vil ikke at noen skal ha rett til innsyn i mine økonomiske affærer.

Om du lurer, så spørd da vel? Vi lever i 2008, det er helt kurrant for kvinner å fri, og å snakke om ekteskap. Om du ikke vil fri helt ennå, kan du jo bare lufte idéen med å spørre noe sånt som "hva synes du om ekteskap? Kunne du tenke deg å bli gift noen gang, eller synes du det er like greit å leve som samboere resten av livet?"

[Noli]

For meg er ikke det å gifte seg for barnet sin skyld en god nok grunn for å gifte seg. Det er kun en grunn som er gyldig i min bok: Du gifter deg med den du vil dele resten av livet med. Barnet sin skyld? Tull og tøv.

Hvorfor er det tull og tøv? Det er jo et faktum at både foreldrene og barna stiller sterkere dersom foreldrene er gift, feks ved dødsfall. Dessuten er ekteskap langt mer stabile enn samboerskap. Folk må få gifte seg av sine grunner, uten at du skal kalle det tull og tøv. Det går an å ha respekt for andre folks følelser, meninger og prinsipper uten å være respektløs.

[Gjest StockDama]

Dessuten er ekteskap langt mer stabile enn samboerskap.

Har du noe statestikk på det?

[Suzy]

Jeg har aldri drømt om å gifte meg. Har vært inne på tanken en gang, med en mann, men det er ikke viktig for meg.

Jeg mener at valget om å dele livet er tatt idet man flytter sammen og bestemmer seg for å dele bolig, seng og gjeld - det er like forpliktende for meg som å love for Gud (og hvermann) at jeg skal leve i tykt og tynt med en mann. Valgte om å være tro og å elske og ære resten av dagene tas jo til syvende og sist inni meg selv, og jeg må ikke ha ytre symboler på det.

Når det er sagt kan det jo fortsatt hende at jeg kommer til å si ja om jeg blir fridd til en gang, he, he.

(Edit skrivefeil)

Endret 3. april 2008 av Suzy

[Noli]

Har du noe statestikk på det?

Ekteskap mer stabile

Den nye statistikken bekrefter at samboerpar med barn hyppigere flytter fra hverandre enn ektepar med barn. Det gjelder uansett alder. Spesielt stor forskjell er det blant de aller yngste. Bruddhyppigheten for samboere der hun var 20-24 år, var 163 av 1 000 par. Det var godt og vel fire ganger mer enn separasjonsraten for jevngamle gifte par. Det hører imidlertid med at samboerpar med så høy bruddfrekvens utgjør mindre enn en tiendedel av alle samboerpar med felles barn. Flesteparten av parene er fra 30 til 45 år. For dem er bruddhyppigheten om lag dobbelt så stor som blant gifte i samme alder.

Statistisk sentralbyrå

Endret 3. april 2008 av Noli