Hvordan vet man at man har møtt den "rette"?

[Gjest forelsket]

Jeg er sammen med en fantastisk fyr som på mange måter er alt jeg kunne drømme om. Men det er jo alltids en ting eller tre som man ikke synes er så ideelt eller som gjerne kunne vært litt annerledes.

Hvordan vet man når man skal satse? Jeg føler på mange måter at han er den jeg vil satse på, men jeg er jo ikke 100% sikker. Og jeg begynner og bli eldre (26) og jeg vil gjerne begynne å stifte familie og sånn om ikke så altfor lenge.. Har liksom ikke "tid" til å kaste bort et par år, så enten satser jeg eller så går jeg.

Hva synes dere er viktigst når man velger en partner for livet?

Hvordan vet man hvem som er den rette for seg?

Hvilke ting har dere måtte "gi dere" på for å få det til å fungere?

[DAJMI]

hmm...vanskelig den her. kjenner meg litt igjen.. er 25 selv og kjenner selv at jeg ikke er villig til å innlede noe nå ,og så om 3-4 år ende opp med å starte på nytt. Men tror det beste man gjør er å stille seg selv de rette spørsmålene(ikke at jeg vet hva de er).kanskje noe som; ser jeg meg sammen denne personen i fremtiden, har vi de samme meningene om de "store spørsmlene".

Å ikke minst ser han seg sammen med meg i fremtiden?-dette må man så klart spørre han/henne om.. Det er viktig å snakke sammen tror jeg hvis man er veldig usikker å høre hva partneren ser for seg de neste par årene.

Det er jo vanskelig å vite helt sikkert hva man gjør om noen år.Men et viss bilde har de fleste. spesielt om man er nærmere 30 enn 20...

[Gjest Gjest]

*dytte*

har ikke noen gode råd, trenger samme hjelpen selv;)

[Gjest vimselot]

Jeg har aldri tenkt så mye over om det er den rette egentlig, men når jeg har vært stup stup forelsket har jeg vel ikke hatt særlig evne til å tenke heller... Nå er mine forhold endt i brudd da, men jeg lyttet ikke til varselsklokkene av forskjellige grunner (en gang pga. krise og egen sorg).

Vet ikke om jeg vil handle annerledes i dag, men håper jeg ikke blir sammen med a) en som viser tendens til vold. b) ruser seg for ofte. c) ikke er seriøs ang. jobb men som bare prater "høyt" om det. d) har et dårlig forhold til sin egen familie uten noen konkret grunn. e) er skrytende (vanskelig å oppdage før sent i et forhold, men aldri for sent å gå sin vei)

Det er vanskelig å komme med noe når jeg vet dere planlegger barn og tenker forhold på den måten. Kjærligheten og lidenskapen må vel være der først og så ville jeg studert den evt. framtidige barnefaren under lupe og sett hvordan han er med andres barn, om han holder avtaler og han må vel også ha lyst på barn

[Gjest Golden Girl]

Av og til må man bare ta noen sjanser! I hvert fall når det gjelder kjærlighet! Joda, klart man gå på en smell, men jeg synes det er bedre å ha våget og satset enn ikke å ha våget, og senere gå og spørre seg hva som kunne ha skjedd.

[Gjest Gjest]

Det er vel noe man bare føler. Hvis man tenker for mye over det kan det gjøre vondt verre tror jeg.

[Gjest tror jeg kanskje vet muligens]

Hvis man tror at man kunne levd et liv sammen med en person så kunne man det. Hvis man lurer på om man elsker en person så gjør man det. Hvis man ikke elsker ham så vet man at man ikke gjør det.

Vet aldri helt sikkert. Derfor føles det vanskelig å satse. Ikke vent og tro at du vil føle "dette ER riktig og jeg vet det", for er sjelden det skjer. Men det å lure på om "tror kanskje dette er riktig, men vet ikke helt" tyder på at det faktisk er riktig. Fordi i vår verden er alt så mye planlegging og hundreprosentsikkert-basert, så vi tror det skal være sånn. Uansett må man jo jobbe utrolig mye i et forhold, svelge kameler begge veier og all slags ting.

Men hvis du vet at du IKKE vil ha ham, så skal du ikke det. Hvis du lurer så kan det være helt riktig. Tror jeg da...

[Cognizance]

Du kan ikke vite det sikkert uansett. Mange har vært skråsikre på at de har funnet livsledsageren sin, men forholdet har tatt slutt likevel.

Det jeg kommer til å gjøre er å ta en dag om gangen, og se hva som skjer.

[Gjest Gjest]

Hva synes dere er viktigst når man velger en partner for livet?

Hvordan vet man hvem som er den rette for seg?

Hvilke ting har dere måtte "gi dere" på for å få det til å fungere?

Viktigst: kjærlighet, lidenskap, vennskap, god kommunikasjon, tillit, respekt, le av de samme tingene, ha noen av verdiene like (ikke nødvendigvis alle, men f.eks. ønske om å ha barn, prioritere jobb/karriere eller ikke, etc...)

Hvordan vet man: Det vet man ikke, det føler man, og ofte er man usikker, men da må hjerte bestemme og ikke hjerne.

Gitt opp: egoisme, 100 % selvstendighet, å ha "alltid" rett, god jobb i utlandet

Fått: en ikke perfekt mann, med sine feil og mangler som godtar meg sånn som jeg er med alle mine feil og mangler, og som er en fast klippe og støtte i livet mitt, som er varm og god og som holder rundt meg om natten på en slik måte at jeg føler meg elsket, beskyttet og "hjemme"

[Gjest dyna]

Jeg har funnet "den store kjærligheten".. dessverre i et land langt langt unna norge. Er så i tvil om jeg kan/vil ofre familien, venner, ting jeg drømmer om å gjøre som ikke lar seg gjøre der borte og sånn.. Samtidig er jeg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å finne noen som h*n igjen..

Og å be h*n ofre det samme er egoistisk, om ikke direkte ondskapsfullt å utsette vedkommende for norsk byråkrati og diskriminering, når jeg kan få jobb i det landet og allerede snakker språket.. sukk, valgets kvaler..

[Alice Ayres]

Helt sikker på om man har truffet den rette kan man jo egentlig ikke være før man ligger der på dødsleie og fortsatt er sikker...

Men seriøst, jeg tror man kan være sikrere på at man har truffet en kompatibel person hvis men har rundet de 30 når man treffer vedkommende. I løpet at 20-årene forandrer de fleste seg kolossalt og grunnleggende. Noen ganger vokser man sammen, andre ganger i hver sin retning. Jeg kan ihvertfall si av egen erfaring at jeg er mye nærmere den jeg kommer til å være resten av livet nå, enn jeg var for 10 år siden.

Den rette for meg er helt sikkert forskjellig fra hvem den rette er for en annen. for meg er det viktig at jeg elsker vekommende nok til at jeg kan overse de små tingene, at vi kan snakke om det meste - ikke alt (må ikke sammenblandes med friheten til å kunne fortelle sin partner alt, men at man velger å ikke gjøre det), at vi er på samme side seksuelt og at vi har ro sammen.