Hva hvis x-en bryter muntlig løfte?

[Gjest Papsen]

Undrer meg litt...... og prøver å forberede meg på hva som kan skje de nærmeste par årene. Kanskje noen her kan gi meg noen råd, slik at jeg kan gjøre de rette tingene.

Først litt fakta: Har en sønn 50% og delt omsorgsrett. Samarbeidet går bra. Om 1 1/2 år så begynner han på skolen. Mammaen og jeg bor i 2 forskjellige kommuner. Han går i barnehage i kommunen til mammaen og har akkurat fått en lillebror. Han er folkeregistrert i den kommunen jeg bor.

Vi har en muntlig avtale om at vi begge skal flytte til en annen kommune innen han skal begynne på skolen. Dette for å opprettholde 50/50 deling. Hva hvis hun ikke holder dette løftet og fortsatt ønsker å bo der hun bor? Hva bør jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Utgangspunktet mitt er å gjøre det beste for min sønn.. men kvier meg litt for å måtte flytte på landet... Bor i Oslo idag, men føler at jeg kan bli "presset" til å flytte til et sted jeg egentlig ikke har noe forhold til.

[Alice Ayres]

5 Foreldreansvar

Sentrale uttrykk:

FORELDREANSVAR: - Myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold, bl a vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep, flytting utenlands.

- Gifte foreldre har felles foreldreansvar for felles barn.

- Foreldrene har fortsatt felles foreldreansvar etter separasjon eller skilsmisse, dersom de ikke avtaler at en av dem skal ha foreldreansvaret alene.

- Når foreldrene ikke er gift, har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene. Foreldrene kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar eller at far skal ha foreldreansvaret alene. Avtalen må sendes til folkeregisteret for å være gyldig.

BARNETS FASTE BOSTED: (DAGLIG OMSORG) - Den som barnet bor fast sammen med kan ta avgjørelser som gjelder den direkte daglige omsorgen for barnet, f eks om barnet skal gå i barnehage.

- Denne forelderen kan også bestemme over flytting innenlands.

- Hvis foreldrene er uenige om hvor barnet skal bo fast, kan hver av dem reise sak for retten.

- Foreldrene kan avtale at barnet skal bo halve tiden hos hver av dem.

- Høyesterett har i en kjennelse fra 1986 uttalt at retten ikke kan pålegge foreldrene å dele den daglige omsorgen.

SAMVÆRSRETT: - Barnet har rett til samvær med begge foreldrene selv om de bor hver for seg.

- Foreldrene kan avtale hvilket omfang samværet skal ha.

- Avtaler de «vanlig samvær», vil det si en ettermiddag i uka, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.

- Forelderen tar avgjørelser som relaterer seg til utøvelsen av samværet, f eks mat, påkledning mv.

- Når en eller begge foreldrene er døde, kan slektninger mv kreve at retten fastsetter rett til samvær med barnet. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet.

[Honey Bee]

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/r....html?id=120510

Ta deg tid å les denne En muntlig avtale er like bindende som en skriftllig.

Hvis mor har planer om å flytte kan du be om en midlertidig forføyning.Med tanke på at dere allerede har 50/50 kommer du til å nå fram med en stevning,og mor må sette flytting på vent til saken er avgjort.

[Far til 2]

...

...

Vi har en muntlig avtale om at vi begge skal flytte til en annen kommune innen han skal begynne på skolen. Dette for å opprettholde 50/50 deling. Hva hvis hun ikke holder dette løftet og fortsatt ønsker å bo der hun bor? Hva bør jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Utgangspunktet mitt er å gjøre det beste for min sønn.. men kvier meg litt for å måtte flytte på landet... Bor i Oslo idag, men føler at jeg kan bli "presset" til å flytte til et sted jeg egentlig ikke har noe forhold til.

Jeg forstår ikke spørsmålet.

I øverste avsnittet ovenfor spør du hva som skjer hvis mor ikke følger avtalen.

I siste avsnittet spør du hav som skjer om du blir presset til å følge avtalen.

Hvem av dere er det som ikke vil følge avtalen. Mor eller du ?

Har dere blitt enig om hvilken kommune dere skal flytte til (bare "ja" eller "nei") ?

Om en av partene ikke vil følge avtalen og den andre kan "bevise" (sansynliggjøre) avtalen vil det være et "minus" for den som ikke følger avtalen. Men det er ingenting i det du sier som indikerer at den ene eller andre får den daglige omsorgen (selv om det er dette som sansynligvis vil skje).

Jeg vil si at saken er helt åpen. Likevel vil jeg påstå at du stiller med et lite handicap ettersom mor ofte stiller sterkt i slike saker og at fedre som oftest må sansynligjøre at mor er mindre egnet til omsorg enn fedre. Om det ender med rettsak vil en "sakkyndig" sansynligvis besøke dere for å se sammspill og grensesettinger, etc. Tradisjonelt sett har fedre stilt svakere pga sitt kjønn i slike evalueringer.

Men saken står ganske åpent selv om den som ikke vil følge avtalen har et handicap.

[Honey Bee]

Om det ender med rettsak vil en "sakkyndig" sansynligvis besøke dere for å se sammspill og grensesettinger, etc. Tradisjonelt sett har fedre stilt svakere pga sitt kjønn i slike evalueringer.

Pga kjønnet?Eller fordi sakkyndig ser at grensesettingen og samspillet ikke er optimalt?Hvis mor har et bedre samspill får hun vel omsorgen pga det,ikke kjønnet sitt?

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke spørsmålet.

I øverste avsnittet ovenfor spør du hva som skjer hvis mor ikke følger avtalen.

I siste avsnittet spør du hav som skjer om du blir presset til å følge avtalen.

Hvem av dere er det som ikke vil følge avtalen. Mor eller du ?

Har dere blitt enig om hvilken kommune dere skal flytte til (bare "ja" eller "nei") ?

Takk for svar!

Ja, vi har bestemt hvilken kommune vi skal flytte til. Den avtalen vil jeg forholde meg til, men er usikker på om x-en vil gjøre det samme. Hun har etablert seg i et nytt forhold og har fått et barn til. Dette kan være med på å endre hennes ønsker.

Sånn jeg ser det så stiller jeg svakt hvis hun velger å bo der hun bor idag (selv om hun da bryter vår muntlige avtale). Eneste mulighet for meg hvis vi skal fortsette å ha 50/50 deling (noe jeg selvfølgelig ønsker veldig sterkt) når sønnen vår begynner på skole tror jeg vil være å måtte flytte til "hennes" kommune.

Dette fordi jeg tror at man ved en eventuell rettsak om daglig omsorg ville lagt vekt på følgende:

- Sønnen vår går i barnehage i kommunen der x-en bor.

- Han har fått en bror.

- Han har annen familie i kommunen.

- Ressurssterk mamma.

- Stabilt og trygt.

Selv er jeg singel, men har en stabil og god jobb. Har det jeg trenger og er en god omsorgsperson, men tror ikke dette ville veid spesielt sterkt.

En muntlig avtale tror jeg bare ville blitt tilsidesatt ved en rettsak fordi barnets beste (les: de ovennevnte punkter) er første prioritet.

Hva tror dere?

[Gjest Yihaa]

Jeg vil anta at moren står sterkt i denne saken.

Jeg er ikke for at mor alltid skal få medhold i slike saker, men jeg synes det er en del tungtveiende faktorer her.

Hvor langt omtrent i km bor dere fra hverandre?

Endret 1. april 2008 av Yihaa

[Fluffie]

Naar man inngaar slike avtaler er det nok viktig aa ta med i betraktning at livssituasjonen for begge parter kan endres over tid. Her er det jo gjort en avtale som i utgangspunktet ligger rimelig langt fram i tid, og da maa man vaere klar over at naar tiden kommer saa er det ikke sikkert den gamle avtalen er oenskelig for en eller begge parter.

Det kan kanskje vaere greit aa komme i dialog med mor for aa finne ut hennes tanker om den gamle avtalen? Husk at det ikke er bare opp til henne om hun skal flytte til en annen kommune, men ogsaa hennes nye mann.

Jeg tror du er bedre tjent med en rolig dialog enn aa begynne aa tenke paa rettsak allerede naa. Om 1.5 aar kan det godt hende det ikke passer deg heller aa bosette deg i den kommunen dere har valgt av en eller annen grunn.

[Gjest Gjest]

En muntlig avtale tror jeg bare ville blitt tilsidesatt ved en rettsak fordi barnets beste (les: de ovennevnte punkter) er første prioritet.

Hva tror dere?

Det tror jeg du har helt rett i. Ihvertfall håper jeg det. Loven sier jo at barnets beste skal prioriteres, ikke de avtalene foreldrene måtte ha gjort i fortid, enten de er skriftlige eller muntlige. Det er forskjell på barn og formuesgjenstander.

Som Far til 2 er inne på, kan det muligens skade henne noe at hun bryter en avtale, men hvis hun kan argumentere godt for at det er til barnets beste å gjøre det, tror jeg ikke det vil skade henne mye. Det er ikke hennes evne til å holde avtaler med andre voksne som skal vurderes, men hennes omsorgsevne overfor barnet.

Klart det er til barnets beste å bo i nærheten av dere begge, men det kan også ordnes ved at du flytter. At det ikke er ditt ønske, vil neppe telle for retten, de vil se på hva barnet trenger, og det er sjelden et barn trenger å flytte rett før skolestart.

[Lizzee]

Det jeg ikke helt forstår er hvorfor dere har inngått en avtale om at dere begge skal flytte til et helt nytt sted. Hvis jeg har forstått deg rett så skal dere begge to altså bryte opp fra de hjemmene dere har i dag og flytte til en helt ny kommune?

Hvorfor det?

Er det ikke best at gutten får bli der han er da?

Holder det ikke at en av dere flytter?

Og da ser jeg deg som mest naturlig at du flytter slik at gutten kan fortsette å bo på det stedet hvor han nå går i barnehage. Slik at han kan begynne på skole med barn han allerede kjenner.

I tillegg så er du singel mens hun har en ny familie å ta hensyn til også.

(Jeg sier ikke dette fordi du er mann og hun er kvinne. Jeg mener ikke at kvinner/mødre skal ha flest fordeler i en slik sak.)

Ellers så er alltid en risiko å inngå avtaler som påvirker livene så sterkt som det å love å flytte til et helt nytt sted. Det passet dere kanskje å planlegge noe slikt da dere var nyskilt og single begge to. Men ettersom det er stor sjanse for at man etablerer seg i et nytt forhold med nye barn (den nye partneren kan ha barn fra før og man kan få nye barn selv) er det vanskelig å skulle kunne gjennomføre et slikt løfte som da vil påvirke flere mennesker - som IKKE har vært med på å inngå denne avtalen.

Du kan tenke deg selv. Hvis du nå hadde flyttet sammen med en dame der du bor. Si at hun hadde barn fra før som gikk på skole der dere bor, dere fikk et nytt barn sammen og din samboer hadde også fordel av å bo der dere bor på grunn av jobb. Og sønnen din som du har fra før trives også svært godt der dere er. Da er det vanskelig å skulle flytte fordi man (da man var i en annen livssituasjon) lovet sin eks det.

Her må dere sette dere ned og finne ut av hva som er praktisk mest hensiktsmessig - OG hva som blir best for sønnen deres.

Ihvertfall må dere bo på samme sted om dere skal fortsette 50/50.

[Gjest Mayamor]

Hva sier eksen nå om dette da? Er det mulig å diskutere dette allerede nå, slik at dere begge får fram synspunkter? En avtale kan jo endres dersom dere blir enige om det. Og om du må flytte til din eks kommune; er det noe spesielt som gjør at du ikke har lyst? Hvordan blir det i forhold til din jobb? Muligheter for ny jobb der barnet ditt bor? Boligpriser? Hvorfor tror du evt eksen vil bryte avtalen? Hva med hennes nye mann, er han villig til å flytte til ny kommune? Har han barn fra før som kompliserer dette ekstra? Har dere godt samarbeid nå, ville jeg jgort MYE for at det skulle fortsette. Kamelsvelging for begge parter er et nødvendig onde mange ganger. Sett dine følelser til side og prøv å få en konstruktiv dialog med din eks - for barnets skyld. Lykke til.

[Far til 2]

Pga kjønnet?Eller fordi sakkyndig ser at grensesettingen og samspillet ikke er optimalt?Hvis mor har et bedre samspill får hun vel omsorgen pga det,ikke kjønnet sitt?

Mor stiller dessverre sterker pga sitt kjønn. Ikke pga at hun har bedre omsorgsevne. Omsorgsevnen teller naturligvis med, men kjønn er viktigere for en del "sakkyndige". Dommeren legger seg flat for det "sakkyndig" anbefaller. Det kom frem i et TV program for noen måneder siden, som omhandlet denne type problemstillinger.

Når vi ser hva f.eks. Raundalen (sakkyndig i mange saker) klarer å få pumpet ut av seg mht denne problemstillingen blir barn og far stående uten reelle rettigheter. Raundalen sier jo at barn bør bo hos mor pga TRADISJON. Den type argumentasjon sier vel det meste mht barns muligheter til å bo hos far.

Samme mening, men med annen argumentasjon sier Barneombudet (Hjerman). Sansynligheten for at barn og far vinner frem i en rettsak er med andre ord VELDIG liten.

Takk for svar!

Ja, vi har bestemt hvilken kommune vi skal flytte til. Den avtalen vil jeg forholde meg til, men er usikker på om x-en vil gjøre det samme. Hun har etablert seg i et nytt forhold og har fått et barn til. Dette kan være med på å endre hennes ønsker.

Sånn jeg ser det så stiller jeg svakt hvis hun velger å bo der hun bor idag (selv om hun da bryter vår muntlige avtale). Eneste mulighet for meg hvis vi skal fortsette å ha 50/50 deling (noe jeg selvfølgelig ønsker veldig sterkt) når sønnen vår begynner på skole tror jeg vil være å måtte flytte til "hennes" kommune.

Dette fordi jeg tror at man ved en eventuell rettsak om daglig omsorg ville lagt vekt på følgende:

- Sønnen vår går i barnehage i kommunen der x-en bor.

- Han har fått en bror.

- Han har annen familie i kommunen.

- Ressurssterk mamma.

- Stabilt og trygt.

Selv er jeg singel, men har en stabil og god jobb. Har det jeg trenger og er en god omsorgsperson, men tror ikke dette ville veid spesielt sterkt.

En muntlig avtale tror jeg bare ville blitt tilsidesatt ved en rettsak fordi barnets beste (les: de ovennevnte punkter) er første prioritet.

Hva tror dere?

Jeg forstår problemstillingen du skisserer veldig godt. Og jeg er redd barnet mister mye viktig samvær med en oppegående far fordi praksis ved domstolene er slik den er idag.

Du har tatt med en del viktige punkter i saken. Men som beskrevet i svaret ovenfor er det dessverre slik at sakkyndige prioriterer omsorg fra mor fremfor omsorg fra far. Kjønn er derfor en av de viktigste argumentene i omsorgsaker, og kvinner er ofte beskrevet som den eneste egned omsorgspersonen. Dette har kommet krystallklart frem i enkelte situasjoner. Jeg møtte også en slik holdning da jeg var i mekling og senere da barna trengte støtte. det var først når andre fagfolk alarmerte om situasjonen at "fagfolkene" endret mening.

Det er tragisk at denne typen holdninger skal være avgjørende i så viktige saker, og det viser at det er vanskelig å få til en objektiv vurdering av barnets beste fra en del "sakkyndige". Dette går naturligvis mest ut over barnet.

Jeg har ikke andre råd til deg enn at du gjør ditt beste for å følge opp barnet. Det arbeidet du nedlegger i tiden som kommer vil være helt avgjørende for mye samvær barnet får med deg resten av livet. Å unngå flytting ville vært det aller beste.

Jeg vil bare ønske deg lykke til, og fortsett å søk på problemstillingen i forskjellige medier/diskusjonsgrupper. Noen er veldig opptatt av at mor skal ha alle rettigheter mens andre er opptatt av at det er barnet som skal stå i fokus. Du må rett og slett selv balasere den informasjonen du får og utifra de holdningene som skinner igjennom. Først da kan du evt finne løsninger for hvordan du kan sikre barnet mest mulig samvær i tiden som kommer.

[Gjest Gjest_Maggie_*]

Undrer meg litt...... og prøver å forberede meg på hva som kan skje de nærmeste par årene. Kanskje noen her kan gi meg noen råd, slik at jeg kan gjøre de rette tingene.

Først litt fakta: Har en sønn 50% og delt omsorgsrett. Samarbeidet går bra. Om 1 1/2 år så begynner han på skolen. Mammaen og jeg bor i 2 forskjellige kommuner. Han går i barnehage i kommunen til mammaen og har akkurat fått en lillebror. Han er folkeregistrert i den kommunen jeg bor.

Vi har en muntlig avtale om at vi begge skal flytte til en annen kommune innen han skal begynne på skolen. Dette for å opprettholde 50/50 deling. Hva hvis hun ikke holder dette løftet og fortsatt ønsker å bo der hun bor? Hva bør jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Utgangspunktet mitt er å gjøre det beste for min sønn.. men kvier meg litt for å måtte flytte på landet... Bor i Oslo idag, men føler at jeg kan bli "presset" til å flytte til et sted jeg egentlig ikke har noe forhold til.

Dere kan da umulig bo så veldig langt unna hverandre i dag selv om dere bor i to forskjellige kommuner?

Du leverer vel og henter i barnehagen i morens kommune når han er hos deg?

Da kan det ikke dreie seg om store avstanden slik at du MÅ FLYTTE (du klarer jo å kjøre til og fra dit 2 ganger om dagen når du har gutten nå) eller Må BYTTE jobb om du flytter til morens kommune. (da trenger du bare å kjøre til/fra en gang om dagen).

Så lenge du klarer å frakte gutten til å fra barnehagen og komme deg på jobb annenhver uke slik det er i dag så må du da kunne klare å komme deg på jobb fra dette stedet hver dag du flytter dit?

Jeg mener.... hvis du nå skal flytte, hvorfor flytte til en annen ukjent kommune? Hvorfor ikke bare flytte tl den kommunen som eksen bor i?

Eller er det et sånt rart prinsipp her om at det skal være like rettferdig for alle og da må alle flytte...???

Jeg synes dere lager litt store problemer for dere selv her.

Skal liksom alle flytte til et helt nytt sted bare fordi dere hadde en ide om dette for noen år siden da livssituasjonen var anderledes?

Hvorfor skal ALLE bryte opp fra hjemmene sine og flytte til en ny kommune?

Jeg ser ikke logikken i det.

[Gjest Gjest_Maiken_*]

Undrer meg litt...... og prøver å forberede meg på hva som kan skje de nærmeste par årene. Kanskje noen her kan gi meg noen råd, slik at jeg kan gjøre de rette tingene.

Først litt fakta: Har en sønn 50% og delt omsorgsrett. Samarbeidet går bra. Om 1 1/2 år så begynner han på skolen. Mammaen og jeg bor i 2 forskjellige kommuner. Han går i barnehage i kommunen til mammaen og har akkurat fått en lillebror. Han er folkeregistrert i den kommunen jeg bor.

Vi har en muntlig avtale om at vi begge skal flytte til en annen kommune innen han skal begynne på skolen. Dette for å opprettholde 50/50 deling. Hva hvis hun ikke holder dette løftet og fortsatt ønsker å bo der hun bor? Hva bør jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Utgangspunktet mitt er å gjøre det beste for min sønn.. men kvier meg litt for å måtte flytte på landet... Bor i Oslo idag, men føler at jeg kan bli "presset" til å flytte til et sted jeg egentlig ikke har noe forhold til.

Status i dag:

- Du bor i kommune 1 og mor bor i kommune 2

- Dere har 50/50 deling

- Gutten går i barnehage i kommune 2

- Mor har etablert seg med ny mann og fått et barn til i kommune 2

Planen om 1,5 år

- Flytte alle til kommune 3

OG begrunnelsen er at det er fordi at dere skal kunne opprettholde 50/50 delingen????

Hæææ???

Må dere alle flytte til en ny kommune for å opprettholde 50/50????

Ikke vet jeg hvor du jobber i forhold til bosted. Men du klarer ihvertfall å gjennomføre en 50/50 deling i dag. Betyr det at du står opp med sønnen din, kjører ham til barnehagen (i en annen kommune) og så kjører tilbake til din egen kommune og går på jobb? Også kjører du til den andre kommunen og henter sønnen din og så hjem igjen til din egen kommune? Hver dag den uka du har sønnen?

Det er sikkert litt masete?

Hva med at du flytter ut til den kommunen som moren bor i da?

Å flytte til en kommune nr. 3 vil da også måtte medføre kjøring for deg til jobb?

Hvorfor ikke da la sønnen bo der hvor han går i barnehage også bor alle i nærheten av hverandre og kan gjennomføre 50/50 videre?

Jeg skjønner ikke poenget med denne avtalen deres jeg...

Men det er sikkert detaljer her som du ikke har fortalt.

[Gjest Yihaa]

Jeg synes dere lager litt store problemer for dere selv her.

Skal liksom alle flytte til et helt nytt sted bare fordi dere hadde en ide om dette for noen år siden da livssituasjonen var anderledes?

Hvorfor skal ALLE bryte opp fra hjemmene sine og flytte til en ny kommune?

Jeg ser ikke logikken i det.

Jeg ser absolutt logikken i at alle bor i samme kommune når man har 50/50-fordeling.

Jeg synes faktisk ikke man skal ha en slik fordeling hvis dette medfører at barnet må skifte miljø annenhver uke.

Mine barn har bor i samme skolekrets og leker med de samme barna etter skolen uansett om de er hos meg eller faren. Ja, jeg vet vi sikkert er heldige som har klart å få det til rent praktisk. Men for alle er det visse offer man må gjøre, og jeg synes at barna skal ta så få av disse som mulig. Jeg vet at jeg må bo i denne kommunen (helst akkurat i dette området) i 10 år til. Det gjør det ikke bare enkelt for meg - både mht jobbalternativer eller event ny samboer (som kanskje heller ikke kan flytte fra nærmiljøet). Men det er mye bedre at vi voksne må ta de praktiske konsekvensene av våre valg og vårt ansvar, og ikke legge dette som byrde på våre barns skuldre.

[Far til 2]

...

...

Jeg skjønner ikke poenget med denne avtalen deres jeg...

Men det er sikkert detaljer her som du ikke har fortalt.

Du skal ikke se helt bort ifra at avtalen er gjort for å sikre barnet mest mulig samvær med begge foreldrene. det er faktisk noen foreldre som tenker slik.

Avtalen om flytting kan ha vært gjort i en periode da begge hadde dårlig økonomi etter bruddet. Dårlig økonomi er ikke uvanlig ved samlivsbrudd. At situasjonen plutselig har endret seg for den ene forelderen var vel ikke noe de forutså den gangen.

Forøvrig står jeg på det at TS bør gjøre sitt ytterste for å stille opp for barnet selv om mor velger å bryte avtalen. Barnet er naturligvis glad i begge foreldrene og barnet bør derfor bli forskånet så langt det er mulig for ulemper som skjer dersom en av foreldrene bryter en avtale.

[Gjest Gjest_Maiken_*]

Jeg ser absolutt logikken i at alle bor i samme kommune når man har 50/50-fordeling.

Jeg synes faktisk ikke man skal ha en slik fordeling hvis dette medfører at barnet må skifte miljø annenhver uke.

Mine barn har bor i samme skolekrets og leker med de samme barna etter skolen uansett om de er hos meg eller faren. Ja, jeg vet vi sikkert er heldige som har klart å få det til rent praktisk. Men for alle er det visse offer man må gjøre, og jeg synes at barna skal ta så få av disse som mulig. Jeg vet at jeg må bo i denne kommunen (helst akkurat i dette området) i 10 år til. Det gjør det ikke bare enkelt for meg - både mht jobbalternativer eller event ny samboer (som kanskje heller ikke kan flytte fra nærmiljøet). Men det er mye bedre at vi voksne må ta de praktiske konsekvensene av våre valg og vårt ansvar, og ikke legge dette som byrde på våre barns skuldre.

Du skal ikke se helt bort ifra at avtalen er gjort for å sikre barnet mest mulig samvær med begge foreldrene. det er faktisk noen foreldre som tenker slik.

Avtalen om flytting kan ha vært gjort i en periode da begge hadde dårlig økonomi etter bruddet. Dårlig økonomi er ikke uvanlig ved samlivsbrudd. At situasjonen plutselig har endret seg for den ene forelderen var vel ikke noe de forutså den gangen.

Forøvrig står jeg på det at TS bør gjøre sitt ytterste for å stille opp for barnet selv om mor velger å bryte avtalen. Barnet er naturligvis glad i begge foreldrene og barnet bør derfor bli forskånet så langt det er mulig for ulemper som skjer dersom en av foreldrene bryter en avtale.

Jeg er HELT enig med dere begge.

Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor ALLE skal flytte til en ny kommune.

Her er det jo snakk om at far skal flytte fra kommune 1 og mor fra kommune 2 også skal alle flytte og etablere seg på nytt i kommune 3.

Jeg mener at det er riktig av det å forsøke å bo på samme sted. Både ut fra økonomi og at det er det beste når det gjelder å samarbeide om felles omsorg.

Men jeg skjønner ikke hvorfor alle må flytte til et helt nytt sted!

Og derfor... hvis mor vil "bryte" avtalen og bli der hun er, så er jo det ut av hensyn til hele sin familie (sin nye mann og barn også) og så lenge faren/TS har inngått en avtale om at han skal flytte til ny kommune uansett: hvorfor ikke bare flytte til morens kommune? Hvis hele poenget med denne flyttingen skal være at de skal kunne opprettholde felles omsorg så må det da holde at en av partene flytter dit hvor den andre parten bor?

De må da ikke flytte til en for alle parter ny kommune for å bo i samme kommune???

Skjønner dere?

Hvis jeg bor i Bærum og faren bor på Kolbotn så må vi ikke flytte til Lillestrøm for å kunne praktisere felles omsorg. Det holder at enten alle flytter til Bærum eller alle til Kolbotn!!! Og det mest naturlige må da være at faren flytter dit hvor barnet allerede går i barnehage!!

[Gjest Yihaa]

Jeg er litt forvirret om trådstarter mener kommune 1 og 2 er de aktuelle stedene, eller om det er en kommune 3 med i bildet.

Men jeg er enig i at det er mest naturlig om far flytter til den kommunen barnet bor i nå, også siden barnet har annen familie der. Nærhet til slekt er verdifult!

[Bernina]

Vi har en muntlig avtale om at vi begge skal flytte til en annen kommune innen han skal begynne på skolen. Dette for å opprettholde 50/50 deling. Hva hvis hun ikke holder dette løftet og fortsatt ønsker å bo der hun bor? Hva bør jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Utgangspunktet mitt er å gjøre det beste for min sønn.. men kvier meg litt for å måtte flytte på landet... Bor i Oslo idag, men føler at jeg kan bli "presset" til å flytte til et sted jeg egentlig ikke har noe forhold til.

OK. Slik jeg forstår det så var du enig og vil fortsatt flytte til denne kommune nr 3 som hverken er din eller eksen hjemkommune i dag. Du mener at om hun viker fra avtalen så blir du presset til å flytte til eksen nåværende hjemkommune, og det stedet har du egentlig ikke noe forhold til.

Forstår jeg riktig?

Så du vil altså flytte til denne kommunen som dere bestemte dere for å flytte til når gutten skulle begynne på skolen?

Jeg tror jeg ville fokusert mest på hva slags forhold sønnen har til stedet han skal bo på jeg. Og da taler vel mest for at han har størst tilknytning til det stedet hvor han bor med mor? Pga. barnehagen og at de barna muligens blir hans klassekamerater.

Jeg forstår ikke spørsmålet.

I øverste avsnittet ovenfor spør du hva som skjer hvis mor ikke følger avtalen.

I siste avsnittet spør du hav som skjer om du blir presset til å følge avtalen.

Hvem av dere er det som ikke vil følge avtalen. Mor eller du ?

Har dere blitt enig om hvilken kommune dere skal flytte til (bare "ja" eller "nei") ?

Takk for svar!

Ja, vi har bestemt hvilken kommune vi skal flytte til. Den avtalen vil jeg forholde meg til, men er usikker på om x-en vil gjøre det samme. Hun har etablert seg i et nytt forhold og har fått et barn til. Dette kan være med på å endre hennes ønsker.

Sånn jeg ser det så stiller jeg svakt hvis hun velger å bo der hun bor idag (selv om hun da bryter vår muntlige avtale). Eneste mulighet for meg hvis vi skal fortsette å ha 50/50 deling (noe jeg selvfølgelig ønsker veldig sterkt) når sønnen vår begynner på skole tror jeg vil være å måtte flytte til "hennes" kommune.

Det jeg ikke helt forstår er hvorfor dere har inngått en avtale om at dere begge skal flytte til et helt nytt sted. Hvis jeg har forstått deg rett så skal dere begge to altså bryte opp fra de hjemmene dere har i dag og flytte til en helt ny kommune?

Hvorfor det?

Er det ikke best at gutten får bli der han er da?

Holder det ikke at en av dere flytter?

Og da ser jeg deg som mest naturlig at du flytter slik at gutten kan fortsette å bo på det stedet hvor han nå går i barnehage. Slik at han kan begynne på skole med barn han allerede kjenner.

Hvorfor valgte dere den nye kommunen?

Jeg mener vel at det i utgangspunktet er dumt å gjøre slike avtaler. Her er man helt avhengig av at de man treffer i fremtiden vil være med på en slik avtale - og om den nye familien ikke vil, så er vel lojaliteten til ny mann og ny familie sterkere enn lojaliteten til en eks. Og så lenge barnet har det godt der det bor så er det vel ingen grunn til å følge denne avtalen?

Når det gjelder rettsak osv.....

I en rettsak vil man vektlegge barnets beste.

Og jeg forstår ikke hva du skal føre sak om? At mor ikke vil flytte til et sted hvor du i utgangspunktet ikke bor for at dere skal etablere dere på nytt? Det blir litt søkt.... Hvis hovedmålet deres er å bo nær hverandre for å kunne ta dere av sønnen sammen og at han skal få ha samme miljø rundt seg uavhengig av hvem av foreldrene han er hos, så vil jeg vel heller råde deg til å flytte dit hvor mor bor, hvis det er praktisk mulig for deg. Å tvangsflytte mor og hennes nye familie for å (som sagt) flytte til en helt ny kommune hvor ingen av dere i utgangspunktet bor, ser jeg ikke helt poenget med. Argumentet med at du ikke har noe forhold til kommunen som mor bor i blir også litt for søkt. Hvis det er det som skal til for at hverdagen til sønnen din blir god så har du jo et forhold til stedet? Og så lenge du allerede i dag kjører til og fra barnehagen på dette stedet på hverdager når du har gutten så er det vel overkommelig avstand fra der hvor du jobber også?

Skal du tvinge igjennom denne avtalen så må dine argumenter for å ikke flytte dit hvor mor bor i dag være mye mye bedre enn mors argumenter for å ikke ville flytte til den helt nye kommunen hvor ingen av dere i dag bor!

Eller er det sånn at du er odelsgutt og skal ta over en gård på dette nye stedet eller noe?

[Bernina]

Først litt fakta: Har en sønn 50% og delt omsorgsrett. Samarbeidet går bra. Om 1 1/2 år så begynner han på skolen. Mammaen og jeg bor i 2 forskjellige kommuner. Han går i barnehage i kommunen til mammaen og har akkurat fått en lillebror. Han er folkeregistrert i den kommunen jeg bor.

Vi har en muntlig avtale om at vi begge skal flytte til en annen kommune innen han skal begynne på skolen. Dette for å opprettholde 50/50 deling. Hva hvis hun ikke holder dette løftet og fortsatt ønsker å bo der hun bor? Hva bør jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Utgangspunktet mitt er å gjøre det beste for min sønn.. men kvier meg litt for å måtte flytte på landet... Bor i Oslo idag, men føler at jeg kan bli "presset" til å flytte til et sted jeg egentlig ikke har noe forhold til.

Jeg er litt forvirret om trådstarter mener kommune 1 og 2 er de aktuelle stedene, eller om det er en kommune 3 med i bildet.

Men jeg er enig i at det er mest naturlig om far flytter til den kommunen barnet bor i nå, også siden barnet har annen familie der. Nærhet til slekt er verdifult!

Jeg forstår det slik som at de har inngått en avtale som tilsier at begge må flytte til en annen kommune enn den de bor i idag. (hvis du ser hva han skriver over).

Endret 2. april 2008 av Bernina