Hvordan takle smerteklaging fra barn?

[Gjest Gjest]

Dette er kanskje en rar problemstilling, men jeg sliter virkelig her. Datteren har fått omgangssyke, og får magesmerter i perioder. Problemet er at jeg har så vanskelig for å takle dette. Jeg prøver å trøste men det funker ikke. Jeg blir helt rådvill. Synes selvfølgelig synd på henne, men må innrømme at jeg blir sprø.

[Gjest Gjest]

Dette er kanskje en rar problemstilling, men jeg sliter virkelig her. Datteren har fått omgangssyke, og får magesmerter i perioder. Problemet er at jeg har så vanskelig for å takle dette. Jeg prøver å trøste men det funker ikke. Jeg blir helt rådvill. Synes selvfølgelig synd på henne, men må innrømme at jeg blir sprø.

Hvis hun har sterke magesmerter bør du ringe legen, så kan de vurdere om hun bør undersøkes.

Har hun feber?

Har hun smerter når du trykker på magen når hun ligger på ryggen eller når du slipper?

Virker magen hard eller myk?

F.eks blindtarmbetennelse kan i starten virke som omgangssyke.

Vær kjærlig og tålmodig.

God bedring til henne!

[Gjest Gjest_Helene_*]

Hva er det som skjer når du trøster henne? Dvs, hva er det som ikke fungerer?

For mye medfølelse vil ofte bare føre til at barn tror de er sykere enn de er. Alt med måte.

[Gjest Gjest_fil_*]

Kom bare til å tenke på at når mine klager over vondt i magen bruker jeg å lage en flaske med varmt vann som de legger oppå magen. Blir som regel litt bedre. Dersom vannet er veldig varmt må du passe på at flaska ikke ligger rett på huden men at feks genseren ligger mellom. Oppmerksomhet og omsorg hjelper i tillegg godt. Unger (og voksne) er forskjellige, noen tåler lite smerte og jamrer over den minste ting, mens andre biter tennene sammen og holder ut.

[La Guapa]

Det kan være veldig vanskelig å skille mellom vondt og dødsvondt, tror jeg

Jeg ringte legevakten en gang da jeg hadde min stedatter alene.

Hun ble mirakuløst frisk fra sine mavesmerter med en gang hun forsto at det kunne bli en tur på legevakten

Mammaen hennes hadde samme erfaring.

Datteren brølte av smerte (10 år) og da mener jeg høye brøl....

Det startet ikke sånn. Det startet med masse oppmerksomhet for litt vondt i magen, enda mer oppmerksomhet og en voksen som satt på rommet i timesvis med litt mere vondt i magen og livredde over-oppmerksomme voksne ved dramatiske forestillinger

Jeg tror nok hun hadde litt vondt i magen, men etterhvert ble hun en mester på å rulle med øynene, ikke være i stand til å svare på spørsmål (svak snøvlende stemme) og så disse smerte-hylene da som gikk gjenneom marg og bein

Vi var hos lege, homøpat...alt mulig...og så fattet moren mistanke om at det var skuespill.....en mistanke vi hadde hatt en stund...og vi ga datteren ansvaret mere selv når hun hadde vondt. Satt ikke på rommet osv...men var i nærheten (en vet jo aldri heller, de kan jo få blindtarmbetennelse som nevnt over her ) og ba henne dempe seg med hylene.

VIPS! Borte....ikke mere smerter Det var jo ikke noen vits lenger....ble liksom ikke noe action...

Huff.....det er lett å le av det nå, men det var utrolig frustrerende da det sto på...Man blir jo helt utav seg av redsel...trodde det var noe alvorlig feil med henne.

Vi hadde tydeligvis overdrevet oppmerksomheten og skulle heller underdrevet magesmertene.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Hehe La Gaupa.. Det er nok en historie mange av oss kan kjenne oss igjen i. Ofte er det ikke barnet som trenger beroligelse, men foreldrene!

Smerteatferd lærer i stor grad av foreldrene. Jeg har blant annet lest undersøkelser om at jenter som blir adoptert til en familie hvor mor har sterke menstruasjonssmerter mye oftere får stere menstruasjonssmerter selv.

[Gjest Gjest_fil_*]

Smerteatferd lærer i stor grad av foreldrene. Jeg har blant annet lest undersøkelser om at jenter som blir adoptert til en familie hvor mor har sterke menstruasjonssmerter mye oftere får stere menstruasjonssmerter selv.

Sikkert mye sant i at smerteadferd læres av foreldrene. Men mener det må være noe genetisk i det også. Størstemann hyler av å få en flis i fingeren og trodde han skulle dø da han skulle trekke den første tanna. Kan være pinlig enkelte ganger. Det skal derimot mye til for at minstejenta begynner å skrike. Et sår på fingeren er det bare å blåse litt på, si pytt, pytt og så er alt bra.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Sikkert mye sant i at smerteadferd læres av foreldrene. Men mener det må være noe genetisk i det også. Størstemann hyler av å få en flis i fingeren og trodde han skulle dø da han skulle trekke den første tanna. Kan være pinlig enkelte ganger. Det skal derimot mye til for at minstejenta begynner å skrike. Et sår på fingeren er det bare å blåse litt på, si pytt, pytt og så er alt bra.

Javisst, det meste vi gjør er mer eller mindre påvirket av gener. Så det vil alltid foregå en gjensidig påvirkning mellom gener og miljø.

Grunnen til at de ofte ser på bortadopterte barn i slike studier er nettopp for å kunne se mer konkret på enten miljø-effektene. I slike familer så tenker en seg at det ikke er genlikheten som gjør at de oppfører seg likt.

Smertetoleranse er nokså arvelig, rent genetisk også.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Hehe, ser jeg skriver som en fyllik idag. Dere får tolke det jeg skriver så godt dere kan.

[Gjest *Mim*]

Jeg synes ofte det hjelper å gjøre noe konkret, så ser barnet at man har gjort et eller annet: sette på et plaster, legge på en kald klut eller gi noe drikke. En annen avledning er å se på tv eller en film - da kan barnet glemme seg selv litt.

[HeleneHarepus]

Les eventyret om gutten som ropte ulv; har fungert supert på mine!

[Gjest Gjest]

Takk for svar! Og ingen som dømte meg nedenom og hjem, heller. Vet jo aldri med kg.

Dagen har gått ganske greit, med noen store topper med jammer og smerte. Det har hjulpet litt på at hun fikk sitte lenge i fanget, ble vesentlig mindre gråting da. Men tviler ikke på at hun har vondt, ser jo beviset på do...

Så, mer oppmerksomhet og ømhet var tingen. Jeg tåler fortsatt ikke jamringen når den setter i gang for fullt, men klarer å avverge det brukbart.

[Gjest Gjest_fil_*]

Takk for svar! Og ingen som dømte meg nedenom og hjem, heller. Vet jo aldri med kg.

Dagen har gått ganske greit, med noen store topper med jammer og smerte. Det har hjulpet litt på at hun fikk sitte lenge i fanget, ble vesentlig mindre gråting da. Men tviler ikke på at hun har vondt, ser jo beviset på do...

Så, mer oppmerksomhet og ømhet var tingen. Jeg tåler fortsatt ikke jamringen når den setter i gang for fullt, men klarer å avverge det brukbart.

He, he. Det hender ofte jeg må puste dypt og rolig når det ungene er syke og jamrer som verst.

[Helen]

Min datter begynte å klage veldig mye over magen sin da hun var 11-12 år. Siden jeg også var veldig mye plaget av magevondt i puberteten trodde både jeg og faren hennes at det var det samme med henne.

Men da hun var 12 år klaget hun så fælt at vi tok henne med på legevakta. Hun ble lagt inn på sykehuset, legene skjønte ikke hva det var. Men etter en ultralydundersøkelse fant de ut at hun hadde cyste på eggstokken. Hun hadde aldri skikkelig vondt, men mye småvondt.

Etter 3 mnd var den cysta borte.

Hun fortsatte å småklage for magen sin, men jeg regnet bare med at hun var som meg med mye magevondt.

Da hun var 15 år fikk hun så vondt i magen at hun kastet opp. Hun ble lagt inn på sykehuset. Legene trodde det var blindtarmen, men siden det ikke virket som om hun hadde så veldig vondt ville de se det litt ann.

Etter diverse undersøkelser ble legene enige om å gå inn i magen hennes for å se om blindtarmen var betent.

Det var den ikke, men de oppdaget noen annet. Underlivet hennes var skikkelig betent og den ene egglederen hennes var vridd 2,5 omgang rundt. Den var også full av puss så den måtte fjernes.

Mest sansynelig er det grunnen til alle plagene hennes de siste 3 årene. Dette var visst ikke mulig å oppdage uten å gå inn i magen.

Både jeg og faren hennes har hatt så utrolig dårlig samvittighet for at vi ikke har tatt henne på alvor.

Etter det tar jeg all magesmerte hos ungene på alvor, spesielt jentene.

[Gjest Gjest_Mamma til 2_*]

Ømhet, tålmodighet og oppmerksomhet hjelper, selv om jeg selv også vet at det ikke alltid er like enkelt å høre på jamring i time etter time. Når jeg begynner å kjenne at det kribler litt pleier jeg å gjøre mer konkrete ting, lese bok, sette på en film, prate med barnet eller finne på andre ting som kan avlede litt fra smertene.

Jeg har akkurat hatt omgangssyke selv, og jeg skal si deg at det er vondt vondt vondt! Hadde jeg ikke vært voksen hadde jeg nok jamret og bært meg jeg og... Så ta godt vare på barnet ditt nå, jeg vet hvordan h*n har det ;-) .

[Gjest Gjest]

He, he. Det hender ofte jeg må puste dypt og rolig når det ungene er syke og jamrer som verst.

Bra vi er flere!

Ømhet, tålmodighet og oppmerksomhet hjelper, selv om jeg selv også vet at det ikke alltid er like enkelt å høre på jamring i time etter time. Når jeg begynner å kjenne at det kribler litt pleier jeg å gjøre mer konkrete ting, lese bok, sette på en film, prate med barnet eller finne på andre ting som kan avlede litt fra smertene.

Jeg har akkurat hatt omgangssyke selv, og jeg skal si deg at det er vondt vondt vondt! Hadde jeg ikke vært voksen hadde jeg nok jamret og bært meg jeg og... Så ta godt vare på barnet ditt nå, jeg vet hvordan h*n har det ;-) .

Helt enig, omgangssyke er j**** vondt! Også derfor jeg blir så fortvilt over meg selv, når jeg vet hvor vondt det er, og likevel blir jeg snål av jamringa. Men som sagt, det gikk greiere utover dagen.

Helen: Det der hørtes trasig ut. Skjønner at dere har dårlig samvittighet, men dere kunne jo ikke vite dette?! Men det er klart, vi må ta barna på alvor.