Til min kjære...

[Gjest nest best... apparently.]

Hver en kvist du knekker på stien,

hvert et tørket blad som knaser under skoen din...

Det er lyden av hjertet mitt som knuser.

Og av bena dine som knekker.

Hver en dråpe som treffer hodet ditt,

hver gang det regner...

Det er tårene mine.

Og det er syre.

Hver gang det lyner på himmelen,

torden som braker...

Det er sinnet mitt.

Og det forteller deg at jeg ikke har glemt.

Hver gang du lukker øynene dine,

pusten din når du sover...

Du ser meg, og du hvisker mitt navn.

Og aldri hennes.

Og når du elsker med henne,

når neglene hennes graver seg inn i ryggen din...

Neglene mine ville ha gravd dypere.

Og de ville oppdaget at du mangler ryggrad.

Din feige dritt.