Jeg fikk en verdifull lærepenge

[waco]

Det man merker best i Manila er kontrastene. For en nordmann er disse kontrastene ingen kan beskrive fordi det må oppleves, så mine enkle beretninger kan aldri sammenlignes med virkelighetens tilstedeværelse.

Manila er en by smeltet sammen med Quezon City. Hovedstaden på fillipinnene ble bestemt av spanjolene 1544 om jeg husker riktig?, og filippinnene ble selvstendig 4 juli 1946 av amerikanerne. Fillipinnisk lov er basert på spansk rett som er hard, og amerikansk justis, som alle vet er streng. Arealet er med sine syvtusentohundreogni øyer, trehundretusen kvadratkilometer, omtrent som norge landstørrelse, og folketallet er nittien millioner mennesker. De fleste lever i bunnløs elendighet i fattige områder kalt squatters, mer enn tretti prosent lever for mindre enn to amerikanske dollar dagen, det er altfor mange mennesker for lite materielle ting og levestandard. Det lever og bor familier på fortauene, som ved salg av sigaretter, godteri, snacks og fiske/rekegull overlever en dag til. Menneskeliv er ikke mye verdt.

De rike. Å være rik på fillipinnene betyr at man eier eget hus, har noen vaskehjelper, kan ta seg råd til å ta imot gjester, ansette jaja som betyr barnepike som følger barnet fra vuggen til ungdomskolen og har som eneste jobb å passe på ungen; at barnet gjør lekser, følger barnet til legen og privatskolen, er med når barnet er med venner, og vandrer etter barnet på Shoe-Mart kjøpesenteret, tilbringer mer tid enn den virkelig moren, og tilknytter nær vennskap. Det finnes jaja’er som har vært barnepike i generasjoner, og dermed kan fattigdommen viske noen ord inn i rike barnesinn. Lønnen er kost og losj og femti amerikanske dollar jaja’en kan sende hjem til sin egen familie.

Vegg i vegg med fattigdommen ligger United Paranaque som er et middelklasserikmannsområde., delt med en tykk mur, innsiden ligner litt på spania i arkitiktur, porter bevokter forskjellige innganger med noen væpnet vakter som sørget for trygghet på innsiden. På utsiden endeløse skur av pappesker og blikkplater, gateselgere og alle som har utgang mot en vei benytter anledningen til å lage en kiosk. En lukt av forurensning, avgasser, varme, luftfuktighet og råte. De jeg overnattet en natt hos bodde midt i United Paranaque var av middelklasse og hadde en mengde tjenere de forsørget, man har heller en til å ta oppvasken enn å investere i en oppvaskmaskin, en er sjåfør og en annen rer sengene, noen lager mat og andre serverer. Livet er omtrent som å bo på et tre stjerners hotell hele livet.

Tiden fikk de til å gå med å spille madjohong, et kinesisk spill laget av marmorterninger med ulike symboler, innsatsen for en kveld var noen titusen pesos, tilsvarende månedslønnen til en jaja. Familien eide en mengde biler, jeg og min samboer fikk sove i et av de kjølige airkondisjonerte gjesterommene, og tjenerne sov på madrasser i felleskap på loftet over garasjen.

Avstanden mellom middelklassen og tjenerskapet var vel like enorm som avstanden mellom tjenerskapet og de fattige. De virkelige fattige hadde ingenting, de levde av å stjele mat. Da er livet bestående av å selge mango på fortauet og stjele alt annet fra fødsel til død.

Tjenerskapet og jajaene kunne i det minste bli med på pikniker, reise til hong-kong, være med på utflukter og alt annet mulig rart mennesker finner på for å få tiden til å gå. Selvsagt var det fordi de skulle brette ut teppet, servere mat, spise restene til slutt, jaja`en var med for å roe ungen på flyturen og være barnepasser på hotellrommet mens paret var ute å moret seg, men livet var godt og trygt og ikke fattigdom og nød.

Selv bodde jeg på Best Western i Del Pilar corner Arquiza Street på Erimita, ikke langt fra roxo boulevard, et helt greit område av manila, med opplyste gater og etter manila standard någenlunde greit og pent, en passe område av barer, 7-elevens, mcdonalds, resturenter, hoteller, gateselgere, tiggere, skyskrapere, jeepneys, (småbusser av utrangerte amerikanske miletærbiler, en arv fra ferdinand marcos tiden), banker, butikker og ulike forretninger.

Korrupsjon er utbredt på fillipinnene. Så mye at tidligere president cory aquino, og tidligere president estrada oppmuntret til massedemonstrasjon mot sittende president gloria arroyo på EDSA 1, 28 februar 2008, plassen også kjent som folkets demonstrasjon som veltet tidligere president ferdinand marcos i 1986, en diktator og miletærmann som har mange tusen liv på samvittigheten og som etter revulosjonen fikk innvilget eksil og beskyttelse på Hawaai av de snille amerikanerne, - gloria arroya blir beskyldt for korrupsjon, ansettelsen av venners venner til viktige stillinger, ta imot enorme bestikkelser, involvere seg i fleksible banktransaksjoner, akkurat som ferdinand marcos i 1986, cory aquino i 1994, estrada i 2001 og nå gloria arroyo i 2008.

Skulle more meg litt på andres bekostning. En natt havnet jeg på san-migueløl fylla, og etter syv flaskeøl var jeg såpass i farta at jeg fant ut at jeg skulle gi bort noen penger til gateguttene. De var små, - omkring seks-åtte-ti år gamle, sniffet lim fra plastposer, og jeg besluttet at de skulle få hver sin fempesosmynt og kjempe om en tyvepesos-seddel som lå på fortauet. Storgevinst var tohundrepesos til den som kunne skaffe waco noe å røyke på. Dessverre blir jeg veldig eventyrlysten når jeg er ute i verden, jeg følte jeg hadde fela til veslefrikk, - og nå skulle jeg etter å ha skaffe noe weed gå opp til hotellrommet hvor samboer lå og sov. Så skulle vi fyre litt, og etterpå ha litt sex tenkte jeg. Utenfor hotellet sto det en politimann, ikke uvanlig kanskje fordi det var en politistasjonen i nærheten. Politimannen sa til meg; Mister. Marihuana is prohibiting by the phillipinene law. Tomorrow you will be transferred to Manila City jail, and you will be in prison for twenty five years.

[waco]

Del 2

Erimita Police Station ser omtrent ut som en legopolitistasjon med en etasje, tre varetektceller, noen kontorer, et enormt resepsjonsbord, hvor det satt en mengde politimennesker og jailmen. En jailman er en mann som passer på cellene rett og slett ved å sitte på en stol foran en trebenk og se på tv dagen lang. Med et fremmed språk, tagolog diskuterte politimennene seg imellom, engelsk med meg. – Sir, we dont want money from you, da jeg spurte om det var normalt at han ene politimannen stjal femti pesos-seddel av meg under arresterasjonen. Avhøreren var en smilende mann. Han smilte bredt mens han stilte meg alle mulige spørsmål, om norwegian salomon kunne kjøpes ferskt i norge, om jeg kjente noen på fillipinnene, noen som kunne hjelpe meg med ”bail”, om hvordan det sto til, fortalte om boracay som jeg burde oppsøke om jeg ikke hadde vært på taglitay, og var bemerkelsesverdig opptatt av at dette bare var en ”routine”. Så høflig og veloppdragent fortalte avhøreren at jeg så snart som mulig skulle oppsøke en ”piscal” som skal avgjøre hvorvidt jeg slipper ut dagen etter. Mengden marihuana var 0.813 gram, tilsvarende en to til firetusen kroners bot i norge. Om jeg ikke slapp ut så ville jeg bli det etter noen måneder. Så ble det helt stille. Money formet han med munnen sin lydløst. Penger hørte jeg.

At det var penger de var ute etter forsto jeg ganske snart. Det er jo strenge fengselsstraffer for korrupsjon, og skal politiet ta en risk, hva er vel bedre enn å fiske uten for en turistgate og ta den første, beste turistidioten som finner på noe gærent? Kaste garn med småunger som selger weed, og bare stå ved siden av å når fangsten spreller seg opp på land? Kan en polititilværelse egentlig bli enklere?

Bekreftelse fikk jeg da jeg ble fraktet til cella. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke fikk advokat, - you are a foreigner sir, you are rich, you can afford your own lawyer og blunket lurt.

Fikk ikke helt tak på humoren til politimennene, de syntes det var veldig festlig å snakke om alle tatoveringene jeg vil få i fengselet. Haha – lo jeg med, veldig artig. Humor er avbevæpnede og det ga meg lettelse, og politimannen som stjal femtipesos-seddelen min beviste korrupsjon og det ga meg håp.

Fangehullet. Det var atten mennesker på cella da jeg ankom, med meg var vi nitten. De var veldig nyssjerrig på hvordan en norsk turist hadde klart å havne nede i fangehullet på erimita police station. Feller er vel for alle, og jeg anså meg ikke akkurat som spesielt smart som hadde gått på det eldste polititrikset i hele verden. Menneskene var overraskende snille og vennlige mot meg. Og jeg prøvde å være så grei jeg kunne tilbake situasjonen tatt i betraktning.

Criminalwater pekte albert mot vannspringen, dont drink that water, you will get diarrhea, mineralwater is for you sir. Av tyve stykker på en fengselscelle så er det trangere enn det burhøns får i kvadratcentimeter. Man sover på skift. Maten må man betale for selv. Det er et hull på baksiden av fengselscellen hvor det befinner seg en kiosk på utsiden som man kan kjøpe mat. Alle deler alt. Fisk, kjøtt, middager, lunsjer, drikkevarer, medisiner, sengetøy, sigaretter, toalettpapir, mobiltelefon, såpe, tannbørste, frukt, klær, hygieneartikler, 7-eleven og mcdonalds, - alt kunne man jo selvsagt fritt kjøpe fra fengselet fordi det var masse av folk i politikammeret som ville selge en alt mulig. Respekten innsatte viste meg ved å drikke flaskevann og ikke springvann forklarer vel også ulempen det ville vært for de andre om jeg fikk diare.

Aldri har jeg vært nærmere et menneskehandelbutikk enn erimita police station. Her kidnapper og fanger politiet etter sitt egen forgodebefinnende. Første natt jeg var i fengselet ankom en mengde ungdommer. De så velstående ut, hadde fine klær, mobiltelefoner, solbriller og en ”overklasse”gange. Ungdommene lignet på de ungdommene vi ser på aker brygge om sommeren. Saken var som følger, - disse hadde jo festet og drukket og i møte med noen andre gateungdommer ble det slosskamp. Politiet hadde pågrepet disse bråkmakerne, sluppet alle gateguttene fordi ingen vil betale de ut allikevel og de stjeler bare plass, - og disse rikere ungdommene har måtte bli i fengselet inntil en foreldrer betaler tusen dollar, eller fem tusen dollar eller hva det nå er som er fangstverdi.

I hver celle er det en ”mayor”, en slags tillitsvalgt som sørger for at alle får utdelt mat før noen spiser, at alle har fått drikke så de ikke er tørste, at ingen er syke, og at det er ro og fred og fengselscella.

Barna fikk jeg mest vondt av, som jeg diskuterte med en av de andre innsatte, her avler man kriminalitet fra barnsben av , sette tolv tretten år gamle smågutter i samme celle som voksne menn? Jeg kjøpte plaster til han ene gutten som gikk rundt med et åpent sår, og i takknemlig og i mangel av engelsk språk tok han opp et pappkartong og begynte å vifte meg. Slik at det ble svaligere i luften og jeg kunne sove.

Av de ca tyve, antallet varierte hele tiden mellom fjorten og tjuefem mennesker, det var jo et marked dette her, og mennesker skiftet hele tiden, var det cirka en tredjedel som kunne behersket engelsk, de førte jeg lange samtaler med, en likte å fortelle om kona si; ”she used to like dogs, but after she`d a crushed on me she likes cats, its probably her pregnancy”, en annen mente at hillary burde vinne over barack, selv om løpet er kjørt, snakket med noen muslimer som ikke hadde tilknyttning til abu sayyaf gerilijan selv om ingen ville tro dem , noen hadde blitt arrestert fordi de var gatemennesker, og andre fordi de var rike, hva folk egentlig hadde gjort i denne cella var vel litt vanskelig å se, men minst fire-fem andre hadde blitt tatt for det samme som meg, dvs bruk av stoffer myndighetene ser på som illegale.En gang delte tjueen stykker en pakke med kjeks og en annen gang spanderte en fyr kentacky fried chicken på allesammen. Fra et lite hjørnet av cella kunne de som befant seg i hjørnetområdet se på prisonbreak på tv.

I mitt indre kjempet det flere motforestilinger, redsel og eventyrlyst, lengsel og det uopplevde, selvtillit blandet med frykt. Heldigvis seiret fornuften og hele opplevelsen min på erimita policestation ser jeg på som en erfaring, hva om jeg hadde fått angst eller noia? Tyfoidfeber, denguefeber, malaria, slangebitt eller hepatitt holdt jeg meg langt unna. Var nøye på hygienen, passet på å spise så ofte jeg kunne og sove så mye jeg kunne og holdt energinivået så lavt en kan.

Betrakte dette tilfelle å være i et bur, omgitt av fremmede, i trettigraders varme på en øy på en annen side av kloden på ubestemt tid.

Overlever jeg dette, overlever jeg vel det meste beroliget jeg meg .

Løslatelsen. Etter en dag i fengselet ga jeg beskjed til avhørslederen at jeg gjerne kan bidra med et mindre beløp dersom det kan bli litt fortgang i saken. Kanskje man trengte bensinpenger eller noen ønsket seg kanskje en flat-tv? Jeg sa jeg kunne skaffe ham femtusen dollar i hundredollarsedler, og da skulle han ”glemme” å ta urinprøve av meg, forandret historien helt slik at det var jeg som plutselig hadde blitt offer, marihuanen var bare noe som lå på bakken, og selvsagt skulle jeg ikke registreres i noen lister slik at jeg ved en senere anledninger kan få innreiseproblemer. Faktisk så skulle jeg slippe alle mine problemer og bekymringer angående at jeg satt i fangeskap.

Forsto jeg det rett så hadde jeg vel kunne betale meg ut om jeg hadde drept et menneske også kan jeg tenke meg.

Da jeg slapp ut var jeg som jonas som kom ut av hvalens buk, dette var jammen nære på sa jeg til meg selv.

[fruenge]

Himmel og hav, hvor dum går det an å bli. Å bli tatt med stoff i Filippinene er livsfarlig, det vet vel enhver idiot. Synd du fikk kjøpt deg fri. Men desverre er det slik i landet. Man må bestike none for å få seg en jobb, en bilett ut av landet ol. Det er helt sykt.

Endret 31. mars 2008 av fruenge

[Gjest Gjest]

Jeg lurer nå på hvordan samboeren hadde det der han/hun var på rommet og ventet på deg?

[Gjest Gjest]

Himmel og hav, hvor dum går det an å bli. Å bli tatt med stoff i Filippinene er livsfarlig, det vet vel enhver idiot. Synd du fikk kjøpt deg fri.

Ja, jammen synd at han ikke ble straffet for noe som ikke skader andre mennesker.

Interessant historie, waco. Men er det virkelig 25 års fengselsstraff for besittelse av under et gram? Jeg visste at straffene var strenge, men 1 gram er jo ingenting.

[waco]

Joda, men jeg tror 25 årsfengselsgreia var egentlig en slags spøk fra politimannen, for de moret seg masse med dette, - å skremme folk slik at man kanskje tilbyr enda mer penger.

Tror dere ikke at jeg har vært bitter på meg selv? Det var en skikkelig dyr lærepenge, men jeg fikk også opplevelser jeg ellers aldri ville hatt.

Samboeren min sier hun ble vettskremt da hun ikke fant meg hjemme på rommet, og hun trodde jeg satt nede ved resepsjonen eller ved baren eller noe sånt. Hun kunne jo ikke forestille seg at jeg kunne være så jævlig teit. Men portvakten på hotellet var jo vitne til det hele og fortalte min samboer hva som hadde skjedd.

På politistasjonen tipper jeg at de aldri hadde noen gang sett ei jente fra gjøvik komme å gi mat i form av ris og kjøtt til noen noengang.

[Gjest Tnita]

Eventyr eller er dette sant...?

[GoBrookeYoureself]

April-spøk kanskje? Er jo 1.april idag...

[waco]

Egentlig når jeg tenker på det så taklet samboeren min det veldig bra. Hva skulle jeg gjort uten henne, - hadde jeg vel vært der enda... Hvem andre enn henne kunne tatt ut totusen dollar første dag, totusen nye dollar neste dag, og deretter tusendollar siste dag, for å ikke gå over beløpsgrensen på minibankuttakene. Hvem som helst annet menneske der hadde jo bare reist sin vei med minibankkortet mitt dersom jeg hadde gitt fra meg koden.

Det som var godt var at ingen av fangene var på noen som helst måte uvennelige, men tvertom virket litt glad for at jeg var i fengselscellen. Noe kan vel forklare at jeg kjøpe Mr Muscle som ligner på JIF-spray og dermed kunne de vaske cella med ordentlig såpe.

[waco]

det er ingen aprilspøk, for jeg la innleget inn i går. Hvis dere vil så kan jeg legge opp bilder, fordi jeg fikk samboerdama mi til å ta med digitalkamerat vårt.

[Gjest Tnita]

Men hun var vel ikke med deg inn i fengselet?

[waco]

Neinei.Hun bodde på hotellet cirka trehundre meter unna. Hun kom innom med bigmac, og litt forskjellige ting. Men jeg ønsket ikke at hun skulle være der hele tiden, for plutselig så setter dem hun inn også, og tenker at her er også dollar å hente.

[Gjest Gjest]

det er ingen aprilspøk, for jeg la innleget inn i går. Hvis dere vil så kan jeg legge opp bilder, fordi jeg fikk samboerdama mi til å ta med digitalkamerat vårt.

Gjerne bilder!

[mann23]

Du skriver bra, og du hadde sluppet unna med langt mindre enn 5k dollar :D

[Gjest Gjest]

Enten er dette en dårlig aprilspøk eller så er du en komplett idiot og taper.

Uansett så er jeg ikke imponert.

[Gjest Gjest - nordfra]

Litt eventyraktig.

Liker det du skriver, historien fenger, fordi du starter med begynnelsen/historiedelen, og ender opp med nåtiden/virkeligheten - det er vel norsklæreren i meg du treffer

Spørsmålene vi kan stille oss:

Kan lykke kjøpes for penger?

Hvis så :

Hva er lykke?

Er det frihet?

Frihet fra hva?

Er det derfor Norge har så mange asylsøkere (de kommer hit med egen midler)?

Hvilken makt rår?

Historien sier også noe om den korrupte verden, den vi helst tar avstand fra.

Den vi alle på en eller annen måte kanskje er en del av fordi vi gjerne støtter det som gagner oss selv, tenk bare på i arbeidlivet............

Og blant barna våre: i venneflokken, klassen, osv.

For deg. Waco, er nok akkurat dette en dyrekjøpt erfaring - noe du aldri vil glemme eller vil håpe gjenta seg igjen (håper jeg).

Som din samboer hadde jeg nok, mens det hele sto på, vært pissredd, men siden kanskje forbannet...

Og moralen er...?

[Gjest Gjest]

Enten er dette en dårlig aprilspøk eller så er du en komplett idiot og taper.

Uansett så er jeg ikke imponert.

Idiot? Ja, dette var dumt.

Taper? Nei, løste eget problem.

[waco]

Ikke skal ikke kjede dere med alt for mange detaljer, men det var et par ting jeg ikke tok med. Jeg glemte å fortelle at det ikke fantes noen dass på cella, det var et pissoar, en svær bøtte ved siden av hvor springen lå, og et høl i veggen helt nederst. Luktet var jo helt forferdelig og det var jo en av grunnene til at jeg kjøpte inn såpe og vaskemidler for å vaske fengselscella. Og populær ble jeg også.

Men det rare og komiske var jo at siden jeg nektet å bruke den såkalte hølet i veggen fikk jeg lov "var jo foreigner og jeg kunne jo ikke svømme til norge" så jeg fikk bruke toalettet som var ved garderoben til politimenneskene i rommet ved siden av. Det spesielle var jo at toalettet at av ironiske grunner to helt digre svære vinduer som sto på vidt gap og på andre siden var det bakkeplan, gater, trafikk, og byliv. Men noe fortalte meg at det umulig kunne vært så lett å flykte og kanskje satt det en politigævermann på taket.

Hadde jeg skrevet alle samtalene jeg hadde med menneske og alt det andre bisarre jeg opplevet, som for eksempel et besøk på hobbit house som var en sted bestående av kortvokste og dverger, ingen var over 1.10 høy, men for å ikke spore helt av, hadde jeg skrevet alt så hadde tråden blitt hundre innlegg langt, og derfor måtte jeg ta det viktigste i grove trekk.

[Gjest Gjest]

Måten du skriver på her får meg til å lure, Waco...

Hva har du nå fått i deg...???

[Gjest Tnita]

Hahhahha! Ikke engang i Norge får de som sitter på glattcelle gå på ordentlig toalett! Og har ingen tro på at dere får kjøpe ting og tang som såpe og slikt dere trenger. Og Tv på fengsel i Manila? Hahahhahaha! Morsomt eventyr da. God fantasi har du!