straffe barn?

[blond666]

Hva gjør dere om deres 2 åring slår til broren sin på 5?Tar dere tak i ungen eller snakker bare til han? Og hva synes dere om spanking på rumpa på barna? Jeg er HELT imot det...

[Villa2000]

Jeg denger selfølgelig ungen helseløs........er det noe annet alternativ?

Seriøst?

Da guttungen var to år så holdt det for min del å gi beskjed ved å se ham i øynene og forklare ham at det var feil. Dersom han hadde fortsatt så ville en tur i lekegrinda vært ansett som en passende straff for min del.

[Gjest Frk Åberg]

Hva tror du barn lærer av å slå dem på rumpa? At det er greit å slå kanskje... Det er dessuten ulovlig, så det er bra du er imot det. Jeg tenker irettesettelse som på andre ting, men kanskje enda tydeligere, siden det å ikke slå hverandre er et viktig prinsipp.

[Alve]

Selv er jeg vokst opp med ørefiker og slikt. Nå var jeg da et veldigt sta barn og ifølge mine foreldre så var jeg ikke av den sorten man bare kunne se inn i øynene.

Når d gjelder min 3,5 åring, så er han og av den sorten, men han er mest snill, alle barn har disse prøveperiodene, og alle barn har den der "slåfasen" så vidt jeg har hørt fra andre mødre og.

Nå gir ikke jeg mine barn ørefiker, men det hender at jeg må ta han i armen å være "sint" som han sier. Men jeg tror veldig på det jeg har lest om at man skal være på barnets "høyde" når man prater til de, og aldri stå over de, da blir de skremt, og barn skal ALDRI være redd sine foreldre. Annet enn det så har jeg iallefall funnet en veldig god løsning som heter "time out", hvor "ta i armen" er noe som jeg gjør på vei til "time out" plassen som i vår leilighet er gangen mellom soverommene. Der setter jeg han ned inntil veggen, slår på timer på mobilen, og stiller den på 3min. Gir Zacharias den og han vet utmerket hva det er snakk om, så lukker jeg døren litt, ikke helt, og han sitter helt stille der til den piper, da vet han at han får komme ut, og kommer springende i godt humør, og da er ikke jeg sint heller lenger og roser han for at han har vært så flink gutt. Og så glemmer vi den saken og dagen fortsetter som normalt.

Hos oss er dette en utrolig god måte å løse ting på.

[Alice Ayres]

Hva gjør dere om deres 2 åring slår til broren sin på 5?Tar dere tak i ungen eller snakker bare til han? Og hva synes dere om spanking på rumpa på barna? Jeg er HELT imot det...

Vet du, det kommer helt an på dagsformen min hvordan jeg reagerer. Hvis jeg er helt på felgen, bruker jeg time-outs. Jeg tar tak i problembarnet og lemper vedkommende inn på kontoret - unna leker og andre distrasksjoner. Hvis jeg derimot har overskudd, setter vi oss ned og jeg snakker med ungen. Det siste fungerer selvsagt best, men det er ikke bestandig jeg har overskudd.

Fysisk avstraffelse er jeg helt imot. Men noen ganger hender det at jeg blir så rasende at jeg kjenner en sterk lyst til å dælje barnet, så da er det både til ungens og mitt beste at vi befinner oss i hvert vårt rom.

[Honey Bee]

All form for fysisk avstraffelse oppleves som ydmykende for barn.

Jeg forteller barna at man ikke skal slå hverandre og at de sier unnskyld.

De store mister goder når de gjør noe galt.Det er meeeeget effektivt

[Gjest Gjest]

Jeg tror seriøst ikke barn lærer noe av å bli slått/riset. Det oppleves som ydmykende og frustrerende (det gjør forsåvidt noen typer "psykisk" avstraffelse også, ukontrollert temperament hos foreldre også, det er i hvert fall min erfaring...) og ofte er det slike ting som gjør at barnet oppfører seg dårlig i utgangspunktet, eller i hvert fall utvikler noen dårlige atferdsmønstre.

Jeg har ikke barn selv, men tror man godt kan være streng, bare det er på en "saklig" måte. At man sier fra at noe ikke er greit, og at det kan få konsekvenser i form av at man blir tatt ut av situasjonen eller mister goder? Jeg tror også barnet hører mer på foreldre som er konsekvente; at man gjennomfører det man sier, enn de som kommer med tomme trusler eller noen ganger slår, andre ganger ignorerer...Men jeg forstår at det kan være en prøvelse noen ganger og at ikke alle barn er like lette å håndtere.

[Brunhilde]

Men noen ganger hender det at jeg blir så rasende at jeg kjenner en sterk lyst til å dælje barnet, så da er det både til ungens og mitt beste at vi befinner oss i hvert vårt rom.

Hadde bare enda flere sett det!

Jeg er enig med Alice Ayres, det fungerer best å snakke rolig.

I ts tilfelle ville jeg trøstet 5-åringen og oversett 2-åringen. Det er mulig at h*n slår for å få oppmerksomhet, og da er det best å bare overse.

[Alice Ayres]

Hadde bare enda flere sett det!

Jeg er enig med Alice Ayres, det fungerer best å snakke rolig.

I ts tilfelle ville jeg trøstet 5-åringen og oversett 2-åringen. Det er mulig at h*n slår for å få oppmerksomhet, og da er det best å bare overse.

Jeg tror det er viktig å erkjenne at man har disse følelsene.

Jeg har hatt en vanskelig dag på jobben og hodepinen har begynt å melde seg, den som sitter bak øynene og gjør det vankselig å tenke klart. Jeg kommer hjem til en unge som bare er vanskelig og ikke vil høre etter. Ikke klarer jeg å kjefte, ikke klarer jeg å tenke heller, og hodepinen blir bare sterkere og sterkere, samtidig som jeg kjenner raseriet, ikke det gode og kontrollerbare, men det rødglødende, ukontrollerbare, vokse og vokse.

Og da er det jeg skynder meg og tar tak i ungen. Lukker døra godt, setter meg på kjøkkenet, tar en hodepinetablett, mens jeg konsentrer meg om å puste rolig igjen.

[milla-mor]

Da datteren min var yngre, slo hun andre barn, samt voksne familiemedlemmer. Det hjalp ingenting å snakke til henne på en streng måte. Hun ble stresset, og slo mer. Det som hjalp, var å overse slåingen som negativ atferd, og å gjøre om på situasjonen.

"Vi slår ikke andre, vi, for da blir de lei seg, og dèt vil vi ikke. Tenk hvis mamma skulle slå deg, da. Haha, nei dèt går jo ikke an!". Så lo hun, og ristet på hodet av den absurde tanken at mamma skulle slå henne... Og hun sluttet faktisk.

[Julie:)]

Jeg setter meg ned ved henne og tar henne i armen, sier at det ikke er lov å slå- se nå ble *** lei seg. Hadde ikke du blitt lei deg om *** hadde slått deg? Dette er hun ofte enig i, så får hun beskjed om å si unnskyld. Dersom hun ikke hører etter og fortsetter eller prøver å snakke/le bort det jeg sier sier jeg hun kan sette seg i gangen til hun har tenkt over hva hun har gjort og kan komme å si unnskyld. Hun blir som regel fort ferdig med det da for hun vil ikke sitte der.

Det er selvfølgelig dager jeg har null tålmodighet og ikke er like flink til å snakke rolig til henne og ta meg den tiden det tar... Huff... Det er jo ikke like heldig det, men sånn er det jo bare noen dager. Da kan jeg bli fortere sint og ikke være flink til å snakke så rolig. For å si det sånn er det mye større sjanse for at hun ikke hører på meg og må sitte i gangen de gangene. Dårlig samvittighet får jeg jo, men noen dager er sånn og jeg tror ikke barn har vondt av å se at voksne er mer slitne og tåler mindre noen dager. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å forklare henne når vi har roet oss begge to etterpå at jeg f.eks. er sliten og derfor ble fortere sint...