Er du mørkeredd og redd for spøkelser?

[Kitsune]

Jeg er IKKE mørkeredd. Med mindre jeg begynner å skremme meg selv, noe som er helt merkelig og litt interessant. Men så tar rasjonaliteten over.

Venninna mi kan ikke gå på utedo alene når vi er laaaangt fra folk og rovdyr. Vet ikke om hun er redd hjemme.

Er du redd for spøkelser og gjenferd, eller var det bare i gamledager folk var redd for sånt?

[Gjest Gjest]

Det er ganske pussig egentlig, for i den siste tiden har jeg vært litt husredd, noe jeg aldri var før. Sammenhengen var at jeg var alene hjemme i påsken, mine barn på 4 og 12 var på påskeferie, og plutselig kom frykten snikende. Det er selvsagt helt irrasjonelt, for hvordan kan barna mine redde meg hvis en morder slår inn døra klar for å ta meg, liksom.

Det hjalp nok ikke på saken at jeg så på påskekrimmen heller da. Men altså, nei jeg er ikke redd spøkelser, men jeg er redd for at "noen skal komme å ta meg", en gal morder eller noe sånt. Men igjen, dette er situasjonsbetinget atså, ikke noe jeg går å frykter konstant. Dette er grunnen til at jeg ikke tør å dra på hyttetur alene. Veldig dumt.

[Wonders]

er ikke redd for mørket.

Gjenferd, spøkelser og hva dere ønsker å kalle det dukker opp støtt og stadig, er ikke redd til jeg bør være det.

Noen bare hilser, andre er difuse, mens noen...får jeg frysninger av og blir redd. DA må jeg be de gå.

Ellers, gjenferd er aldri til bry.

Har bodd i hus med gjenferd, det var ikke noe særlig, fordi jeg ikke helt forstod situasjonen, det var av mine første møter med andre sider av livet/døden...

Nå smiler jeg mildt når jeg plutselig lukter bestemors parfyme bak meg, eller kjenner noe stryke meg på hånden slik morfar kunne gjøre...De er begge gått bort, men jeg føler de ennå hilser på innimellom. Kall meg rar, men jeg finner det betryggende. Hjelper godt i sorgprosesser.

Det er de jeg ikke kjenner, som smeller i dører og smyger seg forbi i øyekroken som ikke vil komuniseresom er guffene...Dette kan være midt på lyse dagen, mørket skjuler ikke mye faktisk.

VIL de ha kontakt så spiller det ingen rolle om du sitter på jernbanetorget å venter på lokaltoget, eller om du tar på deg skone i gangen.

[Gjest Bellatrix]

Jeg er IKKE mørkeredd. Med mindre jeg begynner å skremme meg selv, noe som er helt merkelig og litt interessant. Men så tar rasjonaliteten over.

Venninna mi kan ikke gå på utedo alene når vi er laaaangt fra folk og rovdyr. Vet ikke om hun er redd hjemme.

Er du redd for spøkelser og gjenferd, eller var det bare i gamledager folk var redd for sånt?

Jeg er ikke redd ofr mørket i seg selv. Det jeg er redd for et å skade meg fordi jeg ikke ser, at jeg skal snuble eller kræsje i ting.

[hjertesukka]

Det hender når jeg er alene på hytta en sjelden gang - at jeg hører lyder jeg ikke kjenner, og da blir jeg litt redd. Men ikke mye, og ikke lenge.

Tenker at det som regel har en naturlig forklaring,og noen ganger kan det høres ut som en fugl som lander på taket eller noe.

Tror neppe at det står et spøkelse bak døren eller ute bak et tre.

Men holder meg unna krim på tv de kveldene jeg vet jeg skal sove alene.

[Dult]

Jeg er ikke direkte mørkredd. Ikke redd får å være ute i mørke.....

Men jeg er redd for mørke vinduer, klarer ikke å se ut av vinduet viss d er mørkt ute.......

Når jeg var barn var d en ekkel mann som kikket inn vinduene våre. Er ganske sikker på att d er derfor.....

[Gjest Pax]

Paradoksalt nok er jeg bare mørkeredd på landet, og ikke i byen.

Jeg har en ganske livlig fantasi, og etter at jeg forklarte bestevenninna mi i detalj om varulven som sto bak busskuret - er vi fremdeles redde for det busskuret, selv mange år etterpå. Selv er jeg fremdeles litt redd for fryseren i barndomshjemmet til venninna mi, etter at hun fortalte at det bodde en vampyr i den. Jada - vi skremte vettet av herandre med slike historier.

Spøkelser, nja, det kommer an på.

Endret 30. mars 2008 av Pax

[Alvilde]

Jeg er redd for å bli skremt, tror jeg. Hehe. Jeg tror ikke på spøkelser, og jeg vet jo at sannsynligheten for at noen bryter seg inn her, eller plutselig står utenfor stuevinduet og stirrer inn osv er ganske liten. Men selv om jeg er rasjonell når det er lyst og jeg ikke er alene hjemme, så snur det av og til når jeg er hjemme alene om kvelden/natten. Da kan jeg være redd for at noen skal bryte seg inn her og skade ungene og meg, redd for at noen har gjemt seg her for så å hoppe frem når jeg slukker lyset for kvelden osv. Men stort sett klarer jeg styre tankene sånn at jeg roer meg, og er sjelden veldig redd sånn "uten grunn." Det er viktig for meg å vite at jeg KAN være hjemme alene uten å få panikk.

[Tabris]

Litt morsomt at det ble startet en slik tråd nå, siden jeg hadde tenkt å starte en lignende tråd selv. Irrasjonelt nok så er jeg fortsatt redd for å gå alene gjennom en kirkegård om natten, og jeg er også småredd for å bli forfulgt hvis jeg går tur i den lokale, lille parken sent på kvelden. Fornuften min vet at alt dette er bare tull, men jeg ar en livlig fantasi og kan lett øse meg selv opp hvis jeg ikke stopper meg selv.

[Eplekake]

Jeg er mørkeredd selvom jeg vet det er irrasjonelt, når jeg slår av lyset på badet og gangen for å gå å legge meg må jeg løpe inn på soverommet nesten. får en sånn kribblende følelse i nakken. he he

[B.A.]

Ikke direkte mørkeredd, men liker ikke å gå ute alene når det er blitt mørkt for jeg er redd overgripere og sånt. Hjemme er det ikke så skummelt med mørket, kan tenne masse stearinlys å kose meg:)

[Gjest Helen Parr]

Jeg er hverken redd spøkelser eller mørket.

[Crash]

Jeg er kjemperedd for begge deler Ble litt guffent å lese denne tråden, faktisk

[Anglofil]

Jeg er heller ikke mørkeredd, men heller redd for å f. eks snuble/dette osv. Liker ikke at jeg ikke kan se noe. Det er vel mer det som plager meg i mørket, enn selve mørket i seg selv. Egentlig liker jeg faktisk mørket veldig godt, men kommer litt an på selvsagt. Eneste gangen jeg husker jeg var skikkelig redd i mørket, var da jeg var på hyttetur og strømmen gikk. Vi var to stykker, rundt oss lynte og tordnet det. Det var litt skremmende, men samtidig også litt spennnende må jeg innrømme.

Mvh Yvonne

Endret 30. mars 2008 av Yvonne

[Gjest Bond]

Jeg er ikke redd av spøkelser eller noe sånt, men jeg er litt redd mørket. Men ikke noe magisk der, jeg er mest redd å slå meg mot noe eller at det kan faktisk være innbrudstyv eller noe sånt som kan skjule seg (det er da ikke så rasjonelt, hehh).

Så jeg er mest redd mørket i ukjente steder, der jeg ikke føler at ting er trygge?

Et gammelt hus som har ikke vært i bruk er skummelt - ikke fordi jeg synes det er spøkelser, men fordi det er mange kryp, kanskje dyr, og jeg kan enkelt falle fordi jeg ikke kan se hvor jeg går og at noe kunne rase på meg eller noe sånt...

[{Pepita}]

Så lenge jeg unngår å hisse opp meg selv med "Åndenes makt" eller psykologiske thrillere så går det helt flott.

[Gjest Fëawen]

Så lenge jeg unngår å hisse opp meg selv med "Åndenes makt" eller psykologiske thrillere så går det helt flott.

Helt enig!!!

På lørdag var jeg på tur ut og slukket alle lys. I det jeg gikk forbi vaskeromsdøra skled den opp og jeg klarte å innbille meg at jeg så et fjes og skvatt til.. Hoppet tilbake. Så tok jeg meg sammen, slo på lyset, gikk inn og ingen der og dro av sted. Jeg synes jo slike programmer er spennende, men de ødlegger for meg i ettertid.. Slik som "Hunting", en Discovery serie. Den burde jeg ikke ha sett.

I en episode der er det et barn som har en "usynlig venn/demon" han kaller "Man". Mitt barn (2 år) snakker sååååååå mye til seg selv og sine leker, så i blant hører jeg litt ekstra godt etter for å virkelig få bevist at det er lekene hun styrer med..

Jeg tror det finnes mye mellom himmel og jord, liv og død. Gode ting!!!

Så jeg håper de passer på meg der "oppe"!

[Gjest Tigress]

Eg er ikkje mørkredd før det blir mørkt, då synes eg brått det er litt ekkelt. Er ikkje redd for dyr eller spøkelser, men har sett nok skumle filmar til at eg er litt skeptisk til kva for slags folk som kan lure rundt. Men eg er ikkje så plaga at eg ikkje går på utedo eller går ut, då.

[Midus]

Jeg er ikke direkte mørkredd. Ikke redd får å være ute i mørke.....

Men jeg er redd for mørke vinduer, klarer ikke å se ut av vinduet viss d er mørkt ute.......

Når jeg var barn var d en ekkel mann som kikket inn vinduene våre. Er ganske sikker på att d er derfor.....

Jeg liker heller ikke mørke vinduer. Har aldri opplevd det du beskriver, men er alltid redd for å bli skremt av at det står noen utenfor og ser inn. Når jeg er alene liker jeg heller ikke speil, av frykt for at speilbildet skal vise noen andre enn meg selv. Ikke noen bak meg altså, men at jeg rett og slett skal være erstattet av noen andre i speilbildet.

Generelt er jeg ganske mørkeredd, det handler nok om mangelen på kontroll for meg, og frykten for å bli skremt. Der man ikke kan se hva som er rundt en, kan det jo være HVA som helst (i teorien) *grøss*. I gamle store hus er jeg også veldig husredd.

[Alice Ayres]

Jeg er bare redd for to ting: Zombier og kyr. Av samme årsak. Begge virker like utilregnelige. Men jeg må nok inrømme at kufobien min er mere plagsom til hverdags enn zombiefrykten. Det finnes tross alt flere kuer enn zombier hvor jeg bor. Finnes det noe mere skremmende enn 500 kilo, som står der og tygger med blikket festet mot et sted i det fjerne? I tillegg operer de jo alltid i flokk (både kuene og zombiene).

Hold meg.