Når pappaen har hovedomsorgen

[Gjest Gjest]

Det ser ut til at forholdet til meg og mannen min er på vei til å bli slutt. Vi har en sønn på 6 år sammen, og han er ganske så pappagutt. Jeg regner med at vi forsøker med delt omsorg i førsteomgang, men det er god sannsynlighet for at gutten vil ønske å bo mest hos pappa om noen år.

Det føles litt rart, men samtidig syns jeg barnet beste kommer først, så jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her De venninnene jeg har som er single har enten jenter som bor hos mammaen, og hos de som har gutter har faren tatt helt avstand fra barna, så der har også mamma hovedomsorgen (og vel så det).

Kanskje jeg bare trenger å høre at jeg ikke er en helt håpløs mamma selv om jeg ikke har hovedomsorg? Føler meg litt utenfor, men samtidig tror jeg det kan fungere bra når den tid kommer. For alt jeg vet kan det jo godt være at gutten vår vil trives med 50/50 og da, og foreløpig ser det ut til at vi blir boende bare 3-4 km i fra hverandre.

Huff det er vanskelig det her livet

[Honey Bee]

Først vil jeg spørre om hvordan pappagutt han er og hvorfor?

Er han pappagutt fordi han ser faren sin mindre enn deg?Hvis det er tilfelle tror ikke jeg at det beste nøvendigvis er at du er helgemamma.Jeg ville heller ikke begynt med konsekvent 50/50 med en gang heller,som i en uke hos vær altså.Først må han bli vant til at mamma og pappa går i fra hverandre,kanskje kan den som flytter ut ha mye samvær hjemme i huset han er vant til i begynnelsen,og la gutten overnatte noen dager i ny bolig helt i starten.

Det beste dere kan gjøre er å samarbeide,så finner dere etterhvert ut hva som passer gutten deres best,Lykke til

[Gjest Gjest-M-]

Uansett hvor pappagutt han måtte være, trenger han mamma`n sin. Og jeg er helt sikker på at han ønsker å være sammen med deg.

Jeg har vært enslig mamma til to gutter i 13 år nå, og de har bodd hos meg hele tiden, og hatt vanlig samvær med far. Rettere sagt, de hadde vanlig samvær med far fram til de ble tenåringer, og ikke lenger ønsket å dra frem og tilbake akkurat på de dagene samvær skulle finne sted.

De har fra de ble tenåringer fått lov å være med og styre samvær selv, og valgte altså å være mest hos mor.

Ikke bekymre deg på forhånd, dette går helt sikkert bra. Og jeg syns det er flott at du klarer å sette barnets behov først, og evner å sette såre følelser til side. Barnet trenger dere begge to, og at dere klarer å samarbeide godt.

[Gjest Gjest]

Han er pappagutt i den forstand at han og pappaen finner på mye sammen. Det er vel mest derfor De gangen jeg og han finner på mye sammen så holder han seg mer til meg igjen. Det har bare blitt sånn i og med at vi bort langt i fra andre barn, slik at han og pappa gjerne er ute i garasjen og tuller på ettermiddagene, brøyter snø, pappa skrur mens sønnen surrer rundt osv.

Når jeg tenker etter, og ser det jeg skriver, så ser jeg jo at det ikke nødvendigvis BLIR slik at han foretrekker pappa. Han er nok glad uansett så lenge han bare får kvalitetstid med begge.

Det er nok greit å se det an ja. Jeg tror ikke noen av oss er opphengt i at han SKAL være ei uke hos hver, om han savner den andre før ei uke er gått. Samtidig gjelder det jo å holde balansen slik at ikke gutten blir usikker på om han vil være her eller der, og det blir for mye valg på han igjen.

[Gjest Mamma til pappadalter]

Det ser ut til at forholdet til meg og mannen min er på vei til å bli slutt. Vi har en sønn på 6 år sammen, og han er ganske så pappagutt. Jeg regner med at vi forsøker med delt omsorg i førsteomgang, men det er god sannsynlighet for at gutten vil ønske å bo mest hos pappa om noen år.

Det føles litt rart, men samtidig syns jeg barnet beste kommer først, så jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her De venninnene jeg har som er single har enten jenter som bor hos mammaen, og hos de som har gutter har faren tatt helt avstand fra barna, så der har også mamma hovedomsorgen (og vel så det).

Kanskje jeg bare trenger å høre at jeg ikke er en helt håpløs mamma selv om jeg ikke har hovedomsorg? Føler meg litt utenfor, men samtidig tror jeg det kan fungere bra når den tid kommer. For alt jeg vet kan det jo godt være at gutten vår vil trives med 50/50 og da, og foreløpig ser det ut til at vi blir boende bare 3-4 km i fra hverandre.

Huff det er vanskelig det her livet

Jeg synes du er en veldig, veldig god mamma som virkelig lønsker å finne den løsningen som er best for gutten din! Ikke alle foreldre greier å se så langt forbi sine egne, personlige ønsker.

Om et barn er mammadalt tror jeg de fleste ville vært veldig enige i at barnet burde få bo mest hos mor. Men om barnet er pappadalt, da skal det gjerne diskuteres om h*n har sett pappa for mye/ for lite, om det er fordi moren er litt "slik og sånn", osv osv. Jeg aner ikke hvorfor, men har faktisk fått en del kommentarer på at våre to er så pappadalter - som om jeg ikke evner å ta meg av dem, og at de derfør søker mot pappa, om du skjønner hva jeg mener.

[Gjest Gjest]

Uansett hvor pappagutt han måtte være, trenger han mamma`n sin. Og jeg er helt sikker på at han ønsker å være sammen med deg.

Jeg har vært enslig mamma til to gutter i 13 år nå, og de har bodd hos meg hele tiden, og hatt vanlig samvær med far. Rettere sagt, de hadde vanlig samvær med far fram til de ble tenåringer, og ikke lenger ønsket å dra frem og tilbake akkurat på de dagene samvær skulle finne sted.

De har fra de ble tenåringer fått lov å være med og styre samvær selv, og valgte altså å være mest hos mor.

Ikke bekymre deg på forhånd, dette går helt sikkert bra. Og jeg syns det er flott at du klarer å sette barnets behov først, og evner å sette såre følelser til side. Barnet trenger dere begge to, og at dere klarer å samarbeide godt.

Man kan jo snu det på hodet, og si at selv om barn er mammadalter så trenger de pappaen sin. Mange barn, både av skilte og gifte foreldre, ser pappaen mye mindre enn mammaen.

Det er ikke for å kverulere jeg skriver dette altså, men jeg har inntrykk av at enten barna er mammadalter eller pappadalter, så er mange veldig opphengt i hvor viktig mamma er etter en skilsmisse. Jeg tenker ofte på hvor stor sjans et lite barn egentlig har for å få et ordentlig nært forhold til faren om de sees 1-2 ganger i måneden.. barna mine ser jo besteforeldrene sine oftere..

[Honey Bee]

Personlig er jeg motstander av delt bosted som en regel.Det fungerer for noen,men jeg syns ikke barn skal bli påtvunget det.Samlivsbruddet alene er så omveltende for et barn at når de er så store at de forstår hva som skjer,så er et opprykk fra de faste omgivelsene også vondt for de.

Ingen barn skal måtte trenge å være uten en av foreldrene lenge av gangen.Mekling burde vært kombinert med et samarbeidskurs for å sikre barna omsorg

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er en veldig, veldig god mamma som virkelig lønsker å finne den løsningen som er best for gutten din! Ikke alle foreldre greier å se så langt forbi sine egne, personlige ønsker.

Om et barn er mammadalt tror jeg de fleste ville vært veldig enige i at barnet burde få bo mest hos mor. Men om barnet er pappadalt, da skal det gjerne diskuteres om h*n har sett pappa for mye/ for lite, om det er fordi moren er litt "slik og sånn", osv osv. Jeg aner ikke hvorfor, men har faktisk fått en del kommentarer på at våre to er så pappadalter - som om jeg ikke evner å ta meg av dem, og at de derfør søker mot pappa, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg er trådstarter...

Kjenner meg veldig godt igjen i det, men den eneste som kommenterer at gutten er pappadalt er svigermor... (er vel derfor man har svigermødre hva? hehe). Det kommer vel også av at det ikke er så mange som legger merke til det. De av venner og familie ellers som ser det, har det ofte likt, så for dem er det naturlig. Jeg tror det har mye med at hos oss er jeg gjerne hjemme og tar det med ro på ettermiddagene, mens pappa liker å suse rundt og da blir den sosiale gutten vår gjerne med. Dermed får han naturlig god kontakt med pappa, og mamma er liksom bare der.. men nå har jeg fått mer tid og overskudd, så det har utjevnet seg litt.

Ingen barn skal måtte trenge å være uten en av foreldrene lenge av gangen.Mekling burde vært kombinert med et samarbeidskurs for å sikre barna omsorg

Har du forslag til andre løsninger? for hovedomsorg hos den ene parten vil jo uansett føre til at barnet ser den andre forelderen mindre? Det er vanskelig det her, skulle gjerne sett at vi klarte å holde sammen, men nå er det jo engang ikke sånn.

[Honey Bee]

Har du forslag til andre løsninger? for hovedomsorg hos den ene parten vil jo uansett føre til at barnet ser den andre forelderen mindre? Det er vanskelig det her, skulle gjerne sett at vi klarte å holde sammen, men nå er det jo engang ikke sånn.

Jeg foreslo følgende for min eks:Annenhver helg i starten,utvide til torsdag-mandag.Utover det 2 faste dager i uken hvor han henter i bhg tar de med hjem til meg,lager middag og steller/legger.De dagene er jeg hos venner eller jobber ekstra.Vi kan gjerne gjøre ting i fellesskap som kan være krevende alene...feks svømmehallen,lekeland osv.Er det noe spesielt er jeg alltid åpen for forandringer.Barna mine blir rotløse og bruker svært lang tid på å omstille seg,så 50-50 var ikke optimalt.

Videre er jeg ikke opptatt av penger,så jeg krever lite økonomisk...det er ofte konfliktdempende

Endret 29. mars 2008 av Honey Bee

[Gjest Gjest-M-]

Man kan jo snu det på hodet, og si at selv om barn er mammadalter så trenger de pappaen sin. Mange barn, både av skilte og gifte foreldre, ser pappaen mye mindre enn mammaen.

Det er ikke for å kverulere jeg skriver dette altså, men jeg har inntrykk av at enten barna er mammadalter eller pappadalter, så er mange veldig opphengt i hvor viktig mamma er etter en skilsmisse. Jeg tenker ofte på hvor stor sjans et lite barn egentlig har for å få et ordentlig nært forhold til faren om de sees 1-2 ganger i måneden.. barna mine ser jo besteforeldrene sine oftere..

Nå var det jo nettopp fordi TS uttrykte at gutten er pappagutt, at jeg snudde det på hodet, slik at hun skulle se at gutter faktisk også trenger mamma`n sin. Jeg er selvfølgelig for at begge foreldre skal se mest mulig til barna sine. Og jeg har heller aldri stukket kjepper i hjulene for samvær med far og barn her i gården. Snarere tvert i mot.

Men jeg ville ikke drømme om å tvinge tenåringer til å ha samvær med far, når de absolutt ikke vil. Og far er faktisk enig i det. Han vil ha dem når de ØNSKER å være hos han, ikke fordi de er tvunget til det, eller syns de må.

[Far til 2]

Han er pappagutt i den forstand at han og pappaen finner på mye sammen. Det er vel mest derfor De gangen jeg og han finner på mye sammen så holder han seg mer til meg igjen. Det har bare blitt sånn i og med at vi bort langt i fra andre barn, slik at han og pappa gjerne er ute i garasjen og tuller på ettermiddagene, brøyter snø, pappa skrur mens sønnen surrer rundt osv.

Når jeg tenker etter, og ser det jeg skriver, så ser jeg jo at det ikke nødvendigvis BLIR slik at han foretrekker pappa. Han er nok glad uansett så lenge han bare får kvalitetstid med begge.

...

...

...

Om du tilbyr barnet felles omsorg vil du få tilbake med renter.

I den alderen barnet er nå søker det av naturlige årsaker et sosialt liv med BÅDE mamma og pappa. Etterhvert som venner blir viktigere vil "avhengigheten" av pappa (eller mamma) endre seg og barnet vil muligens ønske å bli boende hos en av dere. Dette kan godt være hos mor, selv om barnet føler behov for trygghet og samvær med far idag.

At du velger å akseptere barnets behov for kontakt med far idag vil også gi barnet en forståelse for den forsakelsen du gir for å ivareta barnets behov. Dette vil ikke barnet oppdage før det er 10-12-15 år. Men da vil din forsakelse bli verdsatt, og ditt forhold til barnet vil bli bedre enn noen gang før. Slik var det for meg og min søster da vi fikk lov til å praktisere felles omsorg.

Du vil, litt avhengig av dine venniner, måtte akseptere noen kommentarer rundt dette. Og barnet vil sansynligvis også oppdage disse kommentarene (slik var det for min søster og meg). Først da gikk det opp for oss hvilken unik mor vi hadde og hvordan hun kunne sette egne behov til side for at vi barna skulle få den tiden vi på det tidspunktet hadde behov for med vår far. Jej kan ikke lovprie min mor nok for denne avgjørelsen.

Samtidig gir det barnet en forståelse for at gutten selv skal ta omsorgsansvar den dagen han får barn. Det vil gi deg større sansynlighet for samvær med barnebarn den dagen dette kommer.

Felles omsorg vil dessuten gi deg en unik mulighet til å lade batteriene for samvær med barnet. Og det gir mindre konflikt med far, noe som vil bli et gode for barnet. Dessuten gir det deg bedre mulioghet til karriere og en økonomi som vil bli et gode for barnet.

Alle disse tingene vil skje uavhengig om barnet er gutt eller jente, for det er utifra egen erafring like mange jenter som er pappadalter som mammadalter. Det bør med andre ord ikke være noe forutsetning om barnets kjønn mht valg av omsorgsforeldre.

Barnets eget valg vil om noen år kunne gi et annet utgangspunkt enn dagens løsning med felles omsorg (sansynlig felles omsorg). Men ikke avskriv verken deg selv eller barnets far i denne fasen. Det kan gi barnet feil signaler mht faren og/eller deg og kan på sikt skape konflikt mellom barnet og foreldrene.

[Gjest Gjest]

Mange gode synspunkter i fra dere her

Får ta en prat med mannen min og se hva som skjer. Jeg har litt tro på at delt omsorg vil gjøre tiden med sønnen min til mer kvalitetstid mellom oss.