når familien bryter deg ned

[Gjest Gjest]

jeg er nå så langt nede at jeg har blitt innlagt på psykiatrisk avd, skrevet ut nå. Selvtilliten min er på bånn. jeg føler at jeg står helt alene i verden akkurat nå. men likevel, jeg har det så mye bedre når jeg ikke lar familien min bryte meg ned og ha kontroll over meg. Jeg har to foreldre som sliter med hvert sitt, og særlig den ene prøver å ta ut sine frustrasjoner på meg. Jeg må for all del ikke tro at jeg er noe, får jeg vite hvis jeg føler jeg lykkes med noe her i livet. er ferdig med en solid utdannelse og har fått meg jobb. Broren min har slitt i mange år med psyken sin, og har klart verken utdannelse eller jobb. Han viser veldig mye sinne mot meg i og med at jeg har klart det litt bedre enn han, og han skjelte meg ut etter noter i går for at jeg hadde fått mer oppmerksomhet enn han, dette er bare tull. Han ba meg dra til helvete, og jeg sa jeg orket ikke å ha kontakt når han behandler meg sånn(tar ut sine frustrasjoner på meg). Nå spør han hele tiden om vi kan finne på noe. Men jeg orker ikke så mange ustabile personer i livet mitt. Han er veldig ustabil, og har lite kontakt med andre folk. Han sier også at han ikke bryr seg om andre, og at mennesker er fæle og irriterende. Derfor skyver han også fra seg nesten alle.

Jeg går til psykolog nå for å prøve å bygge opp selvbildet mitt igjen, jeg vil bli den blide, positive jenta jeg var før når jeg studerte borte fra hjemstedet mitt. Jeg hadde, og har mange venner, men de er spredt rundt om i landet.

Men det er ikke lett.. kan jeg kutte kontakten med personer som trekker meg ned, og ødelegger selvverdet mitt, selv om det er snakk om familie? Føler at det er det eneste som kan holde meg på beina akkurat nå..

P.s. dette ble veldig langt og rotete, og jeg fikk ikke med så mye av hva som har skjedd egentlig. Men håper på svar uansett, fra noen som står utenfor. Psykologene sier så mye forskjellig, noen sier jeg skal lære meg å stole kun på meg selv,. mens andre mener jeg må lære meg å leve med slike ting. Men hvordan kan jeg det når dette ødelegger meg helt, og jeg har utviklet panikkangst p.g.a. det...?

[Gjest Gjest]

Oppsøk det som gjør deg glad, slik utvikler du positive følelser. Med positive følelser i bagasjen er det mye lettere å bekjempe de vonde. Bruk naturen, kom deg ut og JA til du er sterk nok så kutt kontakt med mennesker som bryter deg ned.

Du blir det du tenker.

[Gjest Gjest]

Takk for svar! er det flere som har noen innspill eller råd til meg? Noen som har lignende erfaringer kanskje..?

[Gjest MykTøffing]

Hva med å kjøpe litt forskjellige bøker som kan angripe problemene dine fra forskjellige vinkler? Jeg bruker amazon.com fordi der kan jeg se hva andre har sagt om bøker som anbefales. Jeg ville skaffet meg noen bøker om konfliktbehandling med praktiske tips, eksempler på dialog osv. Det er mulig du vil få noen aha-opplevelser.

Angående broren din, så ville jeg ikke argumentert imot. Det er ikke slik at du må argumentere imot, for hvis ikke aksepterer du påstandene hans som sanne. Du kan rett og slett bare skjønne hvordan han føler det. Broren min har det litt på samme måte, og føler han har blitt nedprioritert og verdsatt mindre enn hva jeg har blitt. Det er på en måte ikke så rart, fordi foreldrene mine og familien har skrytt litt i overkant av meg, og vært litt mindre flinke til å framheve prestasjonene til broren min. Samtidig er det også slik at broren min har oversett en del andre ting og vært litt hurtig til å tolke forfordeling inn som motivasjon. Noe jeg kan forstå. Han har jo følelsene av en grunn, og det må han få lov til. Men det er ikke hele bildet, og det er heller ikke slik at jeg må forsvare noe som helst.

Jeg tror kanskje et puff i riktig retning ville være å få konkrete løsningsforslag på hvordan du skal løse konkrete situasjoner, ikke bare generelle råd. Da må du nok ha hjelp av profesjonelle, eller så må du studere på egen hånd.

Vi er alle omgitt av holdninger som sier at vi skal være sånn og sånn. Brødre og foreldre har også egeninteresser, og alt de forteller deg er ikke for å hjelpe deg, men også for å pleie seg selv og sine vanskeligheter. Den beste løsningen er å ikke bli med på diskusjoner om å rettferdiggjøre hva du gjør, hva du vil og hvordan du oppfører deg. Det er ikke noe å diskutere, fordi det er du som skal ta disse avgjørelsene på egenhånd. Det er ikke et tema for familiekonsensus. Om du ønsker å slå deg på brystet og ha god selvtillit, så kan andre kritisere det.

Rent i praksis: hvis foreldrene eller broren din kritiserer deg for hvem du er, så sier du, det stemmer at jeg ofte gjør sånn og sånn. Punktum. Ikke noe slikt, det gjør jeg fordi og fordi... om de hevder at du skal slutte eller forandre deg, så er svaret, jeg skjønner at du blir irritert av det og det. Jeg vil allikevel gjøre sånn og sånn. Basta.

Broren din har rett i at mennesker kan være forferdelige. Den eneste personen som kan ta ansvar for at du har det godt er til syvende og sist deg selv. Derfor må du komme deg på beina, og slutte å tenke på at alle andre skulle vært snillere. Gjør grep selv. Go Go Go girl.