Mamma og jeg (Veldig langt, men er så vanskelig.)

[Gjest Gjest*Liten20]

Jeg vet ikke om dette er det riktige forum å poste i, men det stod at det også angikk "Familieforhold", så jeg prøver meg her :-)

Jeg søker råd i forbindelse med et svært betent forhold mellom meg og mamma. Det er en lang historie, men jeg skal prøve å gjøre den kort.

Jeg er en jente på 20 år som sliter med lav selvtillit og de senere årene også konsentrasjonsvansker. Jeg har alltid vært skoleflink, gikk ut av ungdomsskolen med 5,9 i snitt og videregående skole med 5,3 i snitt, uten tilleggspoeng, i fjor vår. Det siste halvannet året på VGS var imidlertid svært vanskelige for meg. Jeg var mye syk, hadde stort fravær, var deprimert, lei meg og nedfor store deler av tiden. Allikevel klarte jeg meg nogenlunde, fikk 5 i de fleste fag, 6 i noen. Var fornøyd med dette tatt min mentale og fysiske helse i betraktning. I samme periode, våren 2006, la jeg opp en strålende idrettskarriere, hvor jeg blant annet har vært på aldersbestemte landslag innen min idrett (individuell), vunnet flere NM-titler og representert Norge i internasjonale mesterskap. Kort sagt, jeg har alltid vært en "flink pike".

Mine foreldre har alltid hatt høye ambisjoner på mine vegne, og jeg har vel også selv vært med på å legge listen høyt. Jeg har følt at for å ikke skuffe dem, må jeg henge med på lasset og har selvfølgelig svart at jeg vil studere medisin, ingeniør etc. når slekt og kjente har spurt hva den "flinke jenta" skal bli når hun blir stor. Nå går jeg et år på privatskole og tar opp noen VGS-fag, for å forbedre snittet mitt ytterligere.

Mamma og jeg har alltid hatt et litt ladet forhold. Vi er uenig om mange ting. De første tenåringsårene mine var jeg en vanskelig jente. Jeg involverte meg i en litt "feil" omgangskrets og var nok litt tidlig ute med å strekke grensene hva utetider, alkoholsmaking, gutter etc. angikk. Jeg prøvet og jeg feilet, gikk på trynet så det sang et par ganger, men jeg har landet med føttene på jorden. Jeg ser jo at det jeg "testet ut" som 13-14-åring gjorde mine venninner som 16-17-åringer, men jeg har alltid vært "voksen", ligget foran i løypa og når jeg ser tilbake har jeg ikke vært noe verre enn ungdommer flest.

Fra jeg var 15 år gammel begynte jeg å satse hardt på min idrettsgren. Mamma stilte opp, støttet meg utad, kjørte meg til og fra trening osv. Men vi kranglet mye og det falt mange sårende ord mellom oss støtt og stadig. Dette har fortsatt de seneste årene, bare i mye større grad.

Nå som jeg nærmere meg voksen alder, ser jeg at mye av det mamma har gjort for meg har vært i beste mening, men det er mye av det jeg føler hun har gjort mot meg som ikke har noen mening i det hele tatt. Og nå er forholdet vårt helt ute av kontroll.

Hun har siden jeg kom i tenårene gitt meg direkte hint om at hun synes jeg er for kraftig, for stor og spiser for mye. Dette mente hun også hadde følger for mine idrettsprestasjoner. (Drev med en estetisk idrett.) I villt raseri har hun hevdet at foreldre i miljøet har kommentert vekten min. Senere har hun nektet for å ha sagt dette.

Hun håner og kommenterer til stadig mitt problematiske forhold til gutter. Hun er tydelig skuffet over mine forhold og tar ofte opp et av mine første forhold som var med en 16 år gammel gutt da jeg var 13.. Dette var også den gutt jeg debuterte seksuellt med. I dag er jeg 20. Når hun er sint på meg drar hun ofte frem dette som et godt eksempel på at jeg ikke klarer å ha et ordentlig forhold og at jeg er en "hore" som "kn*ller rundt". Jeg og min nåværende kjæreste har hatt et avogpå-forhold i nesten tre år. Han og min mor går overhodet ikke overens. Hun vil at jeg skal velge mellom han og henne. Det er en forferdelig situasjon og jeg føler at jeg har skuffet henne med mitt valg av partner. Det går utover både meg og min kjære, og spesielt forholdet mellom oss. Vi har et avstandsforhold og det er ofte slik at når jeg er hjemme en periode, er alt bra mellom meg og mamma, men så fort jeg nevner han/ønsker å reise for å være sammen med han, vil hun ikke snakke med meg mer. Hun kan ignorere meg eller føre en monolog hvor hun forteller meg hvor liten verdi jeg har, at jeg utnytter, lyver og bare er ute etter hennes og pappas penger. Jeg har begynt å lukke ørene og svarer ikke lenger på alt dette. Jeg vet det ikke forandrer noenting.

Hun stoler ikke på meg når det gjelder studiene. Jeg bor borte store deler av uken hos et familiemedlem, for å slippe studielån mens jeg tar opp fag. Dette familiemedlemmet er ofte bortreist, noe som fører til at jeg disponerer mye tid alene i boligen. Hun anklager meg ofte for å ikke jobbe nok med fagene, være lat og skulke unna. Hun viser ofte til fraværet mitt på VGS. Jeg prøver å forklare henne at det var en veldig vanskelig periode for meg, hovedsaklig fordi forholdet mellom meg og mamma forverret seg kraftig i denne perioden, og at mye av grunnen var altså vårt forhold innad i familien. Hun blir kraftig provosert av dette, sier at jeg er utakknemlig og lat, og at jeg ikke kan skylde på henne, som bare har hjulpet meg med pengestøtte til idretten, kjøring frem og tilbake osv. Det psykiske kjøret hun har utsatt meg for med vekt, kropp osv. vil hun ikke høre om, hun avviser dette. Men en jente husker at moren din kaller deg feit gjentatte ganger, hever øyenbrynene over middagsbordet når du forsyner deg for annen gang osv. Det sitter i meg fremdeles. Jeg gråter når jeg skriver dette.

Jeg var sist hjemme nå i helgen, min far var bortreist i forbindelse med jobben. Jeg hadde vært hos kjæresten noen dager og det visste min mor, så da jeg kom hjem var det full isfront. Hun snakket bare til min bror, så ikke på meg. Jeg dro til en venninne på vorspiel, da begynte hun å sende tekstmeldinger som så mange ganger før om hvor utakkenmlig jeg var som dro ut på fest i stedet for å lese på pensum, når pappa betaler privatisteksamen og undervisning for meg. Hun fant også agendaen min i sekken, hvor jeg noterer alle planer, forelesninger etc. Hun så at jeg hadde planlagt å dra til kjæresten neste uke. Da fikk jeg enda en lang melding om hvor lite jeg var velkommen hjemme, at jeg bare kunne pakke sakene mine og at hun ikke ville se meg på en lang stund. Hvor lett er det å holde masken på et koslig venninnevors, når du får lange hatmeldinger fra din egen mor? Ikke så lett, men jeg prøvde å tenke positivt. Morgenen etter vekket hun meg klokken 07:00, rev av meg dynen og ba meg om å pakke sakene mine og komme meg ut. Hun tok kameraet mitt og mobilen min, leste gjennom meldingene mine (Som hun har gjort så mange ganger før..) og ble rasende da hun fant bilder av meg og kjæresten, tekstmeldinger fra han osv. I bilen på vei til toget som jeg da skulle ta tilbake til studiebyen min, men som ble tidligere en planlagt, pga. konflikten, fikk jeg en lang tirade om hvor mislykket jeg var, at jeg aldri ville komme inn på et eneste studie av status og verdi og at jeg like godt kunne begynne å jobbe på 7Eleven og flytte sammen med det hun beskriver som et naut av en kjæreste. Tårene silte hele veien hjem og jeg ringte pappa, for å be han om å prate med henne.

For bare en måned siden var vi på storbyferie sammen, bare jeg og mamma. Haddet det koslig, pratet og lo. Så vender hun om og blir som beskrevet. Disse raserianfallene, som varer i flere uker, kommer og går, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg forsøker å prate med pappa, men han og mamma har et godt forhold og det siste jeg vil er å komme "i mellom" dem. Mormor vet ingenting, og hun er veldig gammel, så jeg vil ikke belaste henne med dette. Hun ville nok uansett avfeiet situasjonen, hele vår familie er veldig fasadeorientert og liker å feie ting under teppet. For min egen del skulle jeg gjerne snakket ut, men både mamma, pappa, mormor og resten av familien liker bare å legge lokk på ting. Vel, mitt lokk popper snart av. Jeg vet godt at jeg er en ressurssterk jente med alle muligheter til å lykkes, men jeg har så utrolig lav selvtillit ogselvfølelse som følge av alt dette, og akkurat nå føles alt som et ork.

Dette ble så utrolig langt, vet ikke om noen kommer til å lese halvparten engang, men hva hadde dere gjort? Prøvet å finne en løsning med familien eller flyttet langt vekk og prøvet å distansere dere. Jeg ser for meg at jeg vil bli sittende helt alene ved jul og høytider i de årene jeg studerer, forholdet med kjæresten er ustabilt - dette tærer jo på, at mine fremtidige barn aldri vil få en mormor og en morfar, at jeg vil miste den lille kontakten jeg har med min bror.. Det er forferdelig å tenke på, men samtidig skal jeg vel også tenke på meg selv? Min psykiske helse føles som den har nådd et minimum og selvtilliten er helt i kjelleren. En sak har alltid to sider, og jeg begynner å lure på om jeg kanskje er problemet. Det er fælt og trist å streve med dette helt alene.

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare si at om det du skriver stemmer så er det i alle fall IKKE DEG det er noe i veien med!!!

Jeg har et vanskelig forhold til min mor selv, og vet akkurat hvor vanskelig det føles.

Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg begynner mer og mer å godta hvordan ting er og forholder meg deretter når vi er i samme rom.

Det skal da sies at jeg er ti år eldre enn deg, og at du også vil lære deg å leve med det.

Akkurat nå ville jeg fokusert på å leve mitt eget liv om jeg var deg. At du fokuserer på det som er viktig for deg, og komme deg igjennom en utdanning med helsa di i behold.

Forholdet til din mor er det din mor som må ta ansvar for syns jeg... Det høres for meg ut som at du ikke har gjort noe for å fortjene denne behandlingen.

[gjest*ts*]

Først trur eg at eg ville ha prøvd å halde ut månadane som er igjen før du er ferdig å ta opp fag. Så ville eg flytta. Du er 20 år, du kan flytte når dette skuleåret er omme, begynne å studere eller jobbe og leve som du vil.

Kan mor di vere i overgangsalderen? Mor mi var litt ustabil ein periode på den tida, så det kan kanskje passe? Og så kan du jo sette deg ned heilt roleg ein dag og sei korleis dette opplevest, uten å beskulde mor di for noko. Om du er heilt roleg og ikkje legg skulda på ho, er det mogleg ho høyrer. Fortell at du er glad i henne, og takksam for all hjelp og støtte, men at dette sårar deg, og du håpar de kan rydde opp i problema før du flyttar. Lykke til!

[Nabodama]

Huff, jeg skjønner at dette er forferdelig for deg!

I tenårene og som tidlig voksen bør mor være en støttespiller som er der for deg uansett hva du gjør. Men jeg ser at moren din er alt annet enn det. Hun oppfører seg rett og slett stygt og respektløst mot deg når hun sier slike ting, jager deg ut av huset og gjennomsøker sakene dine. Det har hun absolutt ingen rett til.

Jeg er selv mor til en 20-åring, og jeg må si jeg har vært redd for henne mange ganger. Som mor er en redd for hva barnet (for det er du uansett for en mor) kommer ut for, og om hun "greier seg" gjennom ungdomstid, utdannelse og alt det der. Som mor vil en det beste for barnet sitt, men når barnet er voksent, som du og jenta mi, er vi litt maktesløse og føler vi ikke har kontroll lenger, noe vi gjerne skulle hatt i enkelte situasjoner.

Det er på mange måter vanskelig å la barnet rive seg løst......men helt nødvendig.

Barnet blir voksent og tar egne valg. Ofte er vi ikke enige i valgene av kjæreste, utdanning, hva barnet gjør på fritid og i helger. Men vi kan ikke gjøre noe med det, og det reagerer vi forskjellig på.

Jeg tror moren din har problemer med å takle at du er blitt voksen og tar egne valg. Hun har kanskje problemer med å slippe kontrollen. Du har tidligere vært endel utprøvende, og sikkert gjort endel "dumme" ting, noe som kan ha gjort moren din skeptisk og mer kontrollerende.

Problemet er at hun ser ikke seg selv og egen oppførsel, og hva det gjør med deg. Hun mangler selvinnsikt, og oppfører seg ikke som den veiledende voksne, men som en hysterisk furie, som sikkert er livredd for å slippe deg ut i verden.

Dermed skader hun forholdet mellom dere, sikkert uten å ville det.

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre. Personer som mangler selvinnsikt er vanskelige å snakke med, for de forstår ikke selv at de gjør feil. De vil fortsatt prøve å presse ting gjennom på sin måte.

Det er sikkert ikke dumt å distansere seg litt fra henne, men du trenger ikke bryte kontakten. Jeg tror at hvis du holder ut med henne en stund til, så vil hun forandre seg når hun ser at det går bra med deg.

Ihvertfall vil du få større autoritet til å sette ned foten etterhvert

[Gjest Gjest]

Enig med gjest ts; gjør ferdig det du holder på med nå, og legg en plan underveis for hva DU har lyst å gjøre. Dette gjør du uten å tenke på hva mamma vil(for hun blir jo uansett ikke fornøyd). Du er bare 20 år, og det er helt normalt at det tar tid å finne ut av ting.

Jeg synes moren din høres ut som en person med mye angst i seg, hun er liksom redd for at du ikke skal bli noe. Overgangsalder ja...det kan så være, men hvis jeg har forstått deg riktig, så har hun vært bitchy siden du var liten? Hakket på deg osv. Så den holder ikke mål i mine ører.

Greit nok, jeg er mor selv og av og til er jeg ikke stolt over oppførselen min, men da prater jeg med ungene om det etterpå, og sier at "unnskyd, mamma har vært dum" osv. Her virker det som det er mer alvorlig enn som så.

Ikke vær redd for at du skal sitte alene på juleaften! Eller at barna dine ikke får besteforeldre! Sånt skjer svært sjelden, og vet du hva, hvis så skjer, så er det utenfor din makt. Enhver oppegående person vil stå klar til å ta i mot et barnebarn.

Ønsker deg lykke til!

[absinthia]

Jeg tror moren din har store problemer med selvbildet sitt som går ut over deg. Etter det jeg har fått med meg virker hun sjalu på kjæresten din og mener at du, hennes avkom, skal være helt perfekt på alle områder, slik at du kan brukes til å imponere andre med på alle felt. Dersom du ikke er så perfekt som hun i hennes drømmeverden vil at du skal være, blir hun irritert på deg, fordi det kan skape sprekker i fasaden hun vil ha ovenfor andre, dette går ut over selvbildet hennes fordi hun dømmer seg selv etter hvordan andre ser henne.

Det virker som om hun har problemer med å regulere følelsene sine ettersom hun kaller deg ting og ofte kommer med usaklige anklager.

Som sagt virker hun sjalu på kjæresten din fordi han får for mye oppmerksomhet fra deg og hun virker som om hun prøver å kontrollere deg litt vel mye ut fra alderen din.

Så må jeg spørre deg: er hun over normalt opptatt av å få oppmerksomhet rettet mot seg?

I såfall burde du lese litt om hysterisk / histronisk personlighetsforstyrrelse, men for all del, les også om borderline eller andre som ligner og som vil nevnes i omtalene av disse.

Hun oppfører seg ihvertfall ikke normalt, kanskje kommer det også av at hun har blitt lært opp til at det var om å gjøre å være den flinkeste, vakreste, snilleste, mest populære og/eller blitt kraftig nedvurdert da hun var barn/ oppvokst i en fasadefamilie e.l.?

Jeg er absolutt ingen psykolog, men har hatt et menneske med en slik diagnose i omgangskretsen.

[Gjest annen gjest]

Hei trådstarter, du er ei skikkelig bra jente med masse gode kvaliteter.

Du har stor samvittighet. Kanskje for stor? Samme med meg, har alt for stor samvittighet jeg også, og det har ødelagt veldig mye for meg. Jeg ser det nå når jeg tenker tilbake. Jeg hadde også en mor som gjorde mye i beste mening, og dette har ødelagt svært mange år av mitt liv, og jeg sliter med det enda - og jeg er mer enn dobbelt så gammel som deg.

I det siste har jeg tenkt litt tilbake på hva jeg heller burde gjort den gang hvis jeg hadde visst det jeg vet nå. Jeg kom opp med to alternativer:

- Flytte veldig langt bort og fortsette skolen eller få jobb der. Så langt bort at ingen ville synes det er rart at jeg ikke hadde kontakt med foreldrene mine

eller

- Jeg ville reist rundt i verden i minimum et år. Nå var ikke det så vanlig å gjøre da jeg var 20 år, men i dag hadde jeg nok gjort det. Det koster selvfølgelig en del, men det ville gitt deg mye god erfaring og et fint perspektiv på livet som ville styrket deg i avgjørelser senere i livet.

Og bare så du vet det, det er mange i verden som vil være din beste venn - du har bare ikke truffet dem enda.

Forsøk å slutte å leve opp til andres forventninger, det er ditt liv. tenk på hva du synes er fint, hva du har lyst til å gjøre, hvordan du har lyst til å leve livet ditt - og forsøk å tenke på hva du må gjøre for å oppnå det.

[absinthia]

Ja, jeg burde også sagt at du burde slutte å leve opp til andres forventninger, det kan nemlig hende at det er det moren din har gjort på en overdreven måte og at det er derfor hun har endt opp med å behandle deg slik hun gjør.

[Gjest Gjest*Liten20(Trådstarter)]

Takk for mange gode svar. Det var godt å skrive av seg, også fordi jeg klarer å ta litt mer distanse til situasjonen når jeg ser hvordan jeg selv beskriver den svart på hvitt.

Det som smerter meg mest, og som jeg kanskje ikke fikk helt frem i det opprinnelige innlegget, er det at jeg er så utrolig glad i mammaen min. Det har tatt meg lang tid å erkjenne at jeg er glad i mamma, pappa og broren min. Ikke fordi jeg noensinne har følt at de ikke betyr noe for meg, men fordi følelser og det "å være glad i" ikke er noe vi snakker om eller viser i familien. Vi klemmer hverandre ikke, vi sier ikke "glad i deg" osv. Det er sårt, for av en eller annen grunn har jeg fått et annerledes forhold til dette og vil gjerne vise kjærlighet på den måten.

Jeg er glad i mamma og jeg skulle ønske at jeg ikke skuffet henne og gjorde henne sint og lei seg. Det er også derfor jeg gjerne vil forsøke å finne en løsning, selv om jeg begynner å innse at det å komme seg vekk og distansere seg litt er en god idé, både for min egen utvikling og for forholdet mellom oss. Jeg har sett mamma gråte og være lei seg, men jeg klarer ikke alltid å ta det alvorlig, fordi det ofte skjer etter et raseiranfall som beskrevet ovenfor. Jeg har prøvet å få henne til å åpne seg og snakke med meg, men hun går heller og legger seg eller sier at jeg i bunn og grunn er en egoist, som kun gjør ting for egen vinning, og at hun ikke vil snakke med "sånne som meg".

Det som er det sårest med forholdet mellom meg og mamma, er det at alt går i bølger. Sånn som da vi var på tur og vi hadde det kjempekoslig sammen, bare vi to. Jeg følte virkelig at vi hadde det bra, vi prater fint samme når hun ikke er sint og aggresiv, og jeg har lett for å åpne meg, fordi jeg føler at "Puh, hun er jo glad i meg tross alt." Når vi har sånne stunder, så forteller jeg ofte ting til mamma i fortrolighet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har brent meg på å være personlig med henne, for å så oppleve at hun bruker det mot meg og håner meg på bakgrunn av dette når vi krangler. Hun gir liksom kjærlighet, for å så trekke den tilbake, så gir hun kjærlighet igjen, men så sier hun at hun hater meg. Det er forvirrende og vondt. Men jeg begynner jo å se mønsteret.

Til syvende og sist er jeg vel bare skuffet og fortvilet fordi jeg ikke har en mamma å støtte meg på. Pappa er av den gamle skolen, han mistet moren sin da han var i barnehagealder, så han har aldri hatt en morsfigur i livet sitt, og tror på disiplin og hardt arbeid. Han sier alltid at livet som regel gir deg motbør og at det er slik man må regne med å ha det. Men jeg er dessverre ikke fornøyd med å leve et liv i konstant selvbebreidelse og å gråte meg i søvn hver natt. Det er kanskje et symptom for min generasjon, at vi er vant til å få puter sydd under armene og at alt går vår vei. Men jeg vil føle meg elsket, hvertfall av meg selv, om det så tar meg ti år å komme dit. Jeg skulle bare ønske at mamma så meg som et menneske og ikke et monster av egoisme, latskap og løgner. Jeg føler meg ikke som en slik person, men når du får høre det tilstrekkelig mange ganger, så begynner du nesten å tro på det..

[Gjest annen gjest]

Ok trådstarter, da er det bare å kaste seg uti det da.

Fortell moren din at du er veldig glad i henne, men at du synes det er veldi vondt når hun sier så mye stygt /negativt til deg. Og etter det sier du ikke noe mer, la utspillet være hennes.

[Fibi]

Vil bare si: stakkars deg!

Jeg kjenner meg litt igjen i innlegget ditt. Min far var omtrent helt lik din mor. Jeg har brukt mange år på å forsøke å analysere og prøve å finne en forklaring; hva er galt med meg? hva er galt med ham? Og hvordan kan jeg ta det opp med ham?

Etter mange år fant jeg til slutt ut at det var ingen verdens ting jeg kunne gjøre for å forandre ham, jeg klaret aldri å nå inn til ham eller få ham til å innrømme noe som helst urettmessig. Ting ble bare verre om jeg forsøkte.

Det som hjalp meg var at jeg begynte å fokusere på meg selv, ikke hva som var galt, men hvordan jeg reagerte på kritikken. Etterhvert klarte jeg å bare lukke ørene når han begynte og si "ja og ha". Man kan kanskje si at det er feigt, og at man alltid må finne ut av tingene, hvor skoen trykker osv. MEN, det er ikke alltid mulig, spesielt med familie er det noen ganger nødvendig å la ting være om den andre parten nekter. Fordi alternativet gjerne er ingen kontakt.

Jeg er som deg utrolig glad i faren min. Når han har "gode perioder" er han verdens beste.

Og etter at jeg klarte å distansere meg fra "humørsvingningene" hans er forholdet vårt blitt mye mye bedre! Nå kan jeg ikke huske sist han var slik. Før ble jeg nervøs hver gang jeg så navnet hans på displayet på telefonen.

Husk at du bare kan forandre deg selv, det betyr ikke at du må bli bedre for å leve opp til din mor sine forventninger, men at du må forsøke å endre hvordan du håndterer kritikken.

Og kanskje det viktigste, det handler overhodet ikke om hvorvidt du er god nok eller ikke. Det er du garantert, og moren din er garantert utrolig glad i deg. Dette er utrykk for hennes problemer som desverre går ut over deg. Det er ikke helt uvanlig at mødre tar ut irritasjon og usikkerhet på døtrene sine.

Ønsker deg lykke til

Endret 29. mars 2008 av Fibi

[Gjest Gjest]

Stakkar, stakkar deg. Jeg synes det høres ut som om moren din har problemer av noe slag. Kan det være aktuelt for deg å kontakte et familievernkontor, og at du og moren din får pratet sammen med en 3. person som veileder? Kanskje du kunne gått et par-tre ganger selv først, og så sammen med moren din? Jeg har masse erfaring med familievernkontor, og treffer man de riktige folka, kan de være til stor hjelp med fastlåste relasjoner!

[Gjest Gjest]

Måten moren din behandler deg på er helt uakseptabel, det virker nesten som om hun har psykopatiske trekk. For å være ærlig synes jeg du bør trekke deg litt unna henne, i hvert fall en liten stund, så du får litt overskudd og tid til å tenke nøyere gjennom hvordan du skal forholde deg til henne i fremtiden.

Ellers tror jeg du trenger en person du kan snakke fortrolig med om dette. Muligens kunne det være en idé å gå til en psykolog; det er overhodet ikke noe nederlag, samtidig som du kan få hjelp til å forbedre selvtilliten din og komme deg vekk fra din mors grep.

[Serene]

Jeg ser at du har søsken, en bror, kanskje flere? Hvordan er din mor mot han? Har hun samme krav til han som til deg? Har de også et problematisk forhold?

[:-) anna]

Jeg synes du bør begynne på jobben med å distansere seg. Moren din har store problemer og kommer nok aldri til å bli den moren du ønsker at hun skal være/er i perioder. Det er synd å si det, men slik er det nok. Det kan hende det vil innebære en liten sorgprosess å akseptere at det er slik. Men det er dessverre ikke alt man kan gjøre noe med. Hun er som hun er, og det kan ikke du endre på.

Men det finnes mange nivåer av nærhet. Det er jo ikke slik at du må velge mellom å ha moren din som bestevenn, og å kutte henne helt ut. Kanskje det beste for deg er et mer distansert forhold der du kommer hjem til jul og sånt?

Om noen måneder vil du flytte for å studere. Hadde jeg vært deg hadde jeg bevisst reist et stykke unna for å få den fysiske distansen, og for at hun ikke så lett skal følge med på hva du gjør til en hver tid.

Så bør du slutte å gi moren din "ammunisjon" gjennom betroelser. Desto mindre hun vet, desto mindre mulighet vil hun ha til å kunne stikke der det gjør mest vondt.

En venninne av meg har et slikt forhold til sin søster. Hun har sluttet helt å fortelle henne ting. Samme hvordan hun har det så sier hun at hun har det bra. Om søsteren spør hvordan det går med studiene, så sier hun at det går strålende. Hun trives alltid så innmari godt med alt hun gjør, og kjæresten hennes er alltid helt perfekt. Dermed får søsteren aldri noe å kaste tilbake på henne. Jeg tror nok søsteren skjønner at det er slik, men det får så være.

Kanskje kommer det et tidspunkt i livet hvor du og moren din får et bedre forhold. Kanskje blir hun er perfekt bestemor f.eks. Men akkurat nå høres det ut som om du må løsrive deg litt mer.

[Gjest !]

Oi, der var det mye som liknet min egen situasjon. Jeg var også forferdelig misfornøyd med karakterene mine som raste fra 5,5 til 5,1 og ville ta et år for å forbedre, men fikk ikke gehør hjemme. Jeg var fryktelig nedfor og manglet fullstendig motivasjon under studiene i mange år etterpå. Mulig det ligger noe narsissistiske greier bak, wtf vet jeg. Anyway, faren min var som moren din, superdominant, fortalte meg hva jeg skulle gjøre osv. Ble snurt og fornærmet over ting som han strengt tatt ikke hadde noe med, og ignorerte meg et halvt år da jeg virkelig trengte hjelp.

Jeg ville skaffet meg en bok: When I say no, I feel guilty, skrevet av en Ph.D psykiater som har mye peiling. Masse eksempler på hvordan du lar deg manipulere, og øvelser og forslag til hvordan du kan oppføre deg for å få bedret situasjonen din. Sannsynligvis vil det gjøre det enklere for deg å være fornøyd med deg selv uten å måtte være så flink, du er tydeligvis allikevel smart, hva må du bevise? Les også andre forslag til bøker om det samme på amazon, og plukk ut noen som kan gi deg bedre tips enn du får på KG. Du må sette rammebetingelsene for hvordan du vil bli behandlet av omgivelsene dine, og det er ikke et sekund for sent. Lykke til!!

[Gjest !]

Jeg har prøvet å få henne til å åpne seg og snakke med meg, men hun går heller og legger seg eller sier at jeg i bunn og grunn er en egoist, som kun gjør ting for egen vinning, og at hun ikke vil snakke med "sånne som meg".

"Det stemmer. Jeg tenker mye på meg selv."

"Hvordan må jeg være for at du skal kunne snakke med meg?"

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har brent meg på å være personlig med henne, for å så oppleve at hun bruker det mot meg og håner meg på bakgrunn av dette når vi krangler.

blåkopi av faren min.

Løsningsforslag: les boka "When I say no, I feel guilty", av Manuel Smith.

Hun gir liksom kjærlighet, for å så trekke den tilbake, så gir hun kjærlighet igjen, men så sier hun at hun hater meg. Det er forvirrende og vondt. Men jeg begynner jo å se mønsteret.

"Det er sårt å høre at du hater meg, men si ifra når du ikke hater meg lenger da, så kanskje vi kan snakke ut."

Til syvende og sist er jeg vel bare skuffet og fortvilet fordi jeg ikke har en mamma å støtte meg på.

Mamma, jeg er veldig glad i deg, men du aner ikke hvor leit det er når du sier at jeg ...

Mamma, jeg skulle ønske du kunne fortelle meg mer om dette uten å angripe meg personlig.

Mamma, jeg skjønner at du ikke liker, men jeg vil allikevel ... Det er mitt liv, og min rett til å ta avgjørelser. Også avgjørelser som er dumme. Jeg hører gjerne på råd, men jeg vil ikke at du krever at jeg skal følge dem

Pappa er av den gamle skolen, han mistet moren sin da han var i barnehagealder, så han har aldri hatt en morsfigur i livet sitt, og tror på disiplin og hardt arbeid. Han sier alltid at livet som regel gir deg motbør og at det er slik man må regne med å ha det.

Jeg syns ikke det er noe mål i seg selv å ha motbør, jeg pappa. Jeg skjønner at du er tøff til å jobbe med motbør, men jeg ser ikke helt hvorfor jeg skal ønske å jobbe i motvind, når jeg ikke må.

Men jeg er dessverre ikke fornøyd med å leve et liv i konstant selvbebreidelse og å gråte meg i søvn hver natt.

Så slutt med det.

Jeg skulle bare ønske at mamma så meg som et menneske og ikke et monster av egoisme, latskap og løgner. Jeg føler meg ikke som en slik person, men når du får høre det tilstrekkelig mange ganger, så begynner du nesten å tro på det..

Ja, det bryter ned selvtilliten. Men hvilken rolle spiller det om du er egoistisk? Jeg er bare egoistisk. Jeg er overbevist om at alt det gode jeg gjør, i bunn og grunn er et taktisk spill i hjernen min som gir meg mer lykke totalt sett. Og den motivasjonen er bare egoistisk. Hvorfor skal jeg ikke være egoistisk.

Pappa fortalte meg ofte hvor egoistisk jeg var. Pussig nok fortalte han meg dette alltid når han hadde egeninteresser av noe. Cluet er i diskusjonen å ikke forsvare deg selv, men bare tilkjennegi at du er egoistisk.

"Stemmer nok det, mamma." Jeg kan være veldig egoistisk. (Punktum)

"Du har nok rett i at jeg tenker mye på meg selv"

Du har en rett til å ikke gi noen grunn til hvorfor du gjør som du gjør. Folk beholder ofte sin barnetro om at de må gi begrunnelser for sine handlinger, fordi de skylder andre en forklaring. Det gjør du ikke. Det er ingen som eier deg. Ikke mammaen din, ikke den framtidige sjefen din, ikke rettsystemet, ingen.

Det samme gjelder det å gjøre ting som mora di syns er galt. Folk tenker ofte følgende: Det er ikke lov å gjøre feil, fordi feil skaper problemer for andre. Gjør du noe som er feil, må du ha dårlig samvittighet og føle deg skyldig. Det er sannsynlig at du kommer til å gjøre feil senere også. Derfor burde du ikke få ta avgjørelser selv, for om du tar avgjørelser selv så lager du problemer. Andre burde bestemme for deg, for da blir det ingen problemer.

Til de som sier at folk ikke forandrer seg. Det stemmer nok gjennomsnittlig. Men det stemmer ikke at det betyr at det ikke er mulig å forandre seg. Jeg har gjort grep som har bedret situasjonen drastisk for meg i liknende situasjon som TS beskriver. Det er ikke sikkert at du lykkes selv om du gjør alt riktig. Men da vil du også være mindre frustrert når du da tar neste steg og snakker med moren din om det i det hele tatt er grunnlag for at dere kan ha kontakt sammen.

[Gjest kjenner meg igjen]

Jeg er en jente på 20 år som sliter med lav selvtillit og de senere årene også konsentrasjonsvansker. Jeg har alltid vært skoleflink, gikk ut av ungdomsskolen med 5,9 i snitt og videregående skole med 5,3 i snitt, uten tilleggspoeng, i fjor vår. Det siste halvannet året på VGS var imidlertid svært vanskelige for meg. Jeg var mye syk, hadde stort fravær, var deprimert, lei meg og nedfor store deler av tiden. Allikevel klarte jeg meg nogenlunde, fikk 5 i de fleste fag, 6 i noen. Var fornøyd med dette tatt min mentale og fysiske helse i betraktning.

Kjenner meg utrolig godt igjen i dette. (Jeg blir 21 år snart, btw.)

Faktisk i absolutt alt du skriver. Jeg er egentlig ganske målløs nå. Det som er ironisk, er at jeg søkte på "histronisk diagnose" fordi jeg lenge har mistenkt at mamma har histronisk personlighetsforstyrrelse. Og så kom jeg inn på denne tråden, hvor du i grove trekk beskriver tvillingsøsteren til mamma. Skilt ved føldselen...?

For bare en måned siden var vi på storbyferie sammen, bare jeg og mamma. Haddet det koslig, pratet og lo. Så vender hun om og blir som beskrevet. Disse raserianfallene, som varer i flere uker, kommer og går, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg forsøker å prate med pappa, men han og mamma har et godt forhold og det siste jeg vil er å komme "i mellom" dem.

Kjenner meg så UTROLIG!!! godt igjen i dette! Denne sårheten med å le og ha det bra, og nærmest liste seg på tå rundt henne, for å bare bevare gledesstunden litt til. Og så plutselig: Raserianfall med personlige angrep og stygge ord, usaklige ting hun nekter PLENT for å ha sagt senere - selv om jeg kan vise til dagbøker jeg har skrevet for kjempelenge siden, for å sitere henne. Hvorfor i all verden skulle jeg dikte opp noe slikt?

Dette ble så utrolig langt, vet ikke om noen kommer til å lese halvparten engang, men hva hadde dere gjort? Prøvet å finne en løsning med familien eller flyttet langt vekk og prøvet å distansere dere. Jeg ser for meg at jeg vil bli sittende helt alene ved jul og høytider i de årene jeg studerer, forholdet med kjæresten er ustabilt - dette tærer jo på, at mine fremtidige barn aldri vil få en mormor og en morfar, at jeg vil miste den lille kontakten jeg har med min bror.. Det er forferdelig å tenke på, men samtidig skal jeg vel også tenke på meg selv? Min psykiske helse føles som den har nådd et minimum og selvtilliten er helt i kjelleren. En sak har alltid to sider, og jeg begynner å lure på om jeg kanskje er problemet. Det er fælt og trist å streve med dette helt alene.

Jeg vurderer også å distanisere meg. Har prøvd det, men det er utrolig vanskelig, da hun har et ekstremt behov for å kontrollere meg og det jeg gjør. Som en annen som skrev her (men ang. sin far), så får jeg helt hetta når jeg ser navnet hennes på displayet. Hun ringte for noen timer siden, sikkert for å spørre om planer på 17. mai, jeg fikk helt panikk og avviste blankt. Hadde en stooor krangel med både henne og pappa for noen dager siden, så jeg orker ikke møte dem, hvertfall ikke enda. En må vel bare jatte med når man møtes, selv om det er utrolig vanskelig, særlig for sårbare mennesker, som jeg har fått inntrykk av at du er, og som hvertfall jeg er. Er ikke lett å jatte med når man sitter der og blir mobbet på det verste og tårene presser på.

Det punktet jeg er heldig på, er at jeg har en kjempeflott bror som betyr veldig mye for meg, og som støtter meg utrolig mye. Jeg skulle ønske at du også fikk en slik støtte fra f. eks. din bror. Det er veldig viktig for meg.

Hvis du vil, må du veldig gjerne ta kontakt med meg. Bare legg igjen et innlegg her og kanskje registrer deg eller noe - jeg heter "sikksakk" her inne, men orket ikke logge inn akkurat nå. Men hvis du registrer deg (tar bare noen min) og sender meg en personlig melding, hadde jeg syntes det var veldig koselig. Samtidig som jeg syns det er grusomt trist at mennesker må oppleve sånt, er det en slags trøst at vi ikke er alene, og kan dele erfaringer og tanker med hverandre, samt støtte hverandre.

Uansett: Ønsker deg masse lykke til videre, håper ting løsner litt for deg.

[gjest*ts*]

Ikkeno...

Endret 16. mai 2008 av gjest*ts*

[Transmogrifier]

Hei, du "kjenner meg igjen" Hva syns du om de konkrete verbale løsningsforslagene til (!) lenger oppe i tråden?

Borderline personlighetstrekk kanskje?