Gir besteforeldre like mye av sin tid til stebarnebarn som til biologiske barnebarn?

[Gjest Gjest_andrea_*]

Jeg synes gavespørsmålet er relevant, men for meg bringer det opp andre spørsmål. Hva med det mest dyrebare av alt, gir de av sin tid?

[Gjest Ballerina]

Jeg kan bare svare for meg selv, men mine gjør ikke det. Men nå kom jeg ikke inn i familien før jeg var 11 år, så kanskje derfor... Men altså... man kan vel heller ikke skryte av at de gir mye av sin tid på min søster heller som er deres biologiske barnebarn!

[Gjest Mayamor]

Nei. Men så er jo de så mye på reis allerede at å dra til stebesteforeldre blir noe unaturlig for oss. Pga lang vei oss i mellom blir det vel til at de sees en gang eller tre i løpet av året. Men stebarna er invitert i eks dåp, konfirmasjon, bryllup, runde dager, julefeiring etc. Er de hos oss på det tidspunktet - er de med i familepakken Mayamor...

[Wildy]

Mine foreldre har et stebarnebarn( grusomt ord, egentlig), og han får gaver for samme sum som mine jenter. De har ikke så veldig mye kontakt, og forholdet er ikke spesielt nært, men han er en del av familien og behandles selvfølgelig deretter både ift jul-og bursdagsgaver.

Av tid er det de "ekte" barnabarna som får mest, men det er kanskje først og fremst fordi vi bor i samme hus og derfor sees daglig.

Men vi kjører ut til stebarnebarnet( ca en times kjøretur hver vei) på bursdagen for å overrekke gave og gratulere med dagen, det vet jeg han setter stor pris på.Det er visst utrolig artig med tante som kjøper "spæshe" klær og tøft tilbehør!

Jeg vet at til konfirmasjon ( om et par års tid) vil han få samme sum som mine jenter vil få. Jentene får bunad, han får penger, bunad kom ikke på tale der! I hvertfall ikke enda. Men om han forandrer mening så blir det samme opplegget som til mine barn; mine foreldre kjøper selve bunaden, jeg broderer og monterer.

Selv om det ikke er blodsbånd, og selv om forholdet ikke er like nært som til egne barnabarn synes jeg man skal strekke seg langt for å behandle ungene mest mulig likt, det er jo ikke deres feil eller skyld at familien er slik den er....

[Gjest men]

Å gi tid er også å ta tid. Synes det høres stressende ut om skilsmissebarna skal fordele seg mellom to hjem, kanskje med stesøsken/halvsøsken og steforeldre, og så skal forholde seg like mye til ett eller to sett ekstra besteforeldre i tillegg, og kanskje til flere nye partnere i løpet av en barndom.

Jeg er ikke i den situasjonen nå, men kommer jeg dit, vil jeg prioritere forholdet mellom barn og biobesteforeldre, det er de som skal følge gjennom oppveksten. Selvsagt ikke slik at ste ignoreres når man gjør noe sammen, men lik samværsmengde ville jeg aldri insistert på eller ønsket. Man har ikke ubegrenset tid, det gjelder ikke minst barna i sammensatte familier.

[Dalila]

Dette blir kanskje en litt annen problemstilling enn TS tenkte på, men:

Min fars samboer (som da er min "stemor") bruker i alle fall MYE mer tid på sitt biologiske barnebarn enn på mine barn... Hennes barnebarn er inkludert i alt mulig, mens mine barn får komme på besøk "når det passer", dvs en av gangene hennes barnebarn også er der... Dette er litt sårt for meg kjenner jeg. At mine barn får mndre kontakt med sin morfar fordi andre prioriteres.

I tillegg har jeg nå egne "stebarn" (jeg foretrekker bonusbarn jeg da...), og disse får enda mindre tid (kanskje naturlig iom at de er der sjeldnere og ikke er SÅ godt kjent enda...).

Har lovet meg selv at mine bonusbarn aldri skal føle at jeg gir dem eller deres barn lavere prioritet...

[Gjest men]

Dette blir kanskje en litt annen problemstilling enn TS tenkte på, men:

Min fars samboer (som da er min "stemor") bruker i alle fall MYE mer tid på sitt biologiske barnebarn enn på mine barn... Hennes barnebarn er inkludert i alt mulig, mens mine barn får komme på besøk "når det passer", dvs en av gangene hennes barnebarn også er der... Dette er litt sårt for meg kjenner jeg. At mine barn får mndre kontakt med sin morfar fordi andre prioriteres.

I tillegg har jeg nå egne "stebarn" (jeg foretrekker bonusbarn jeg da...), og disse får enda mindre tid (kanskje naturlig iom at de er der sjeldnere og ikke er SÅ godt kjent enda...).

Har lovet meg selv at mine bonusbarn aldri skal føle at jeg gir dem eller deres barn lavere prioritet...

Hvis du og dine barn er for lite prioritert i din fars hjem, er det kanskje fordi din far er for lite initiativtagende? Hun nekter ham vel ikke å treffe dere der eller andre steder? Det er jo helt naturlig at hun har mest engasjement i forhold til sin egen familie, fremfor mannens voksne barn og barnebarn.

[Wildy]

Bonusbarn var et godt ord!

[Nabodama]

For meg ville det ikke vært naturlig at stebesteforeldre brukte like mye tid på stebarnebarn som på biologiske barnebarn.

[Kosemose]

En faktor som også spiller inn i dette er: Barnebarn har man for resten av livet, uansett hva som skjer. Bonusbarnebarn forsviner ut av livene til bonusbesteforeldrene hvis forholdet tar slutt.

Et annet moment er kjærlighet og følelser. Jeg tror de fleste besteforeldre automatisk får en hel masse følelser for et barnebarn, uansett om de sees ofte eller sjeldent. Jeg tror det er en eller annen biologisk mekanisme i oss som gjør at vi oftest knytter oss følelsesmessig til mennesker i blodslinje. Bonusbarnebarn og bonusbesteforeldre har ikke denne automatiske tilknytningen. Jeg tviler ikke på at det går an for besteforeldre å bli utrolig glad i, og knyttet til stebarnebarn, men jeg tror ikke det går like automatisk som med biologiske barnebarn. Også er det også dette med at stebarnebarn faktisk har sine egne sett med besteforeldre. Kanskje noen stebesteforeldre ligger litt lavt og unngår å involvere seg helt fordi de føler de tråkker i noen andre besteforeldres bed?

Jeg syns ikke man kan forvente at foreldrene sin skal elske barna til den nye samboeren sin fra første stund. Og dermed syns jeg heller ikke man skal forvente at stebesteforeldre prioirterer å bruke tid og penger på stebarnebarn. Med mindre det oppstår nære relasjoner og bånd mellom dem. I mitt hode er det i såfall et stort pluss, men ikke noe man kan regne med eller kreve.

[Dalila]

Hvis du og dine barn er for lite prioritert i din fars hjem, er det kanskje fordi din far er for lite initiativtagende? Hun nekter ham vel ikke å treffe dere der eller andre steder? Det er jo helt naturlig at hun har mest engasjement i forhold til sin egen familie, fremfor mannens voksne barn og barnebarn.

Joda, selvfølgelig er det først og fremst min fars ansvar, men det er hun som "bestemmer" hos dem. Når vi henvender oss får jeg følelsen av at de (hun) alltid enten er slitne, har andre planer eller at det er andre komplikasjoner. Mens hennes barn og barnebarn bare kommer og går som de føler for.

Ingen liker vel å reise på besøk til noen når de ikke føler seg velkommen?

Når vi får besøk er det bare min far som kommer. Når de skal besøke hennes familie forventer hun at min far blir med. Hun er fadder på min datter.

[Kosemose]

Joda, selvfølgelig er det først og fremst min fars ansvar, men det er hun som "bestemmer" hos dem. Når vi henvender oss får jeg følelsen av at de (hun) alltid enten er slitne, har andre planer eller at det er andre komplikasjoner. Mens hennes barn og barnebarn bare kommer og går som de føler for.

Ingen liker vel å reise på besøk til noen når de ikke føler seg velkommen?

Når vi får besøk er det bare min far som kommer. Når de skal besøke hennes familie forventer hun at min far blir med. Hun er fadder på min datter.

Er ikke dette mer faren din enn hennes ansvar? Han godtar at hun ikke blir med hjem til dere, samtidig som han blir med henne hjem til hennes barn. Han kunne jo forventet at hun ble med til dere på lik linje med hva hun forventer av ham?

Er det egentlig så rart at hun har lavere terskel for å besøke sin biologiske datter kontra datteren til mannen hun er gift med? Hvor gammel var du da hun kom inn i livet ditt? Ofte er det jo også et spesielt nært bånd mellom mødre og døtre, så å begynne å sammenligne seg med hennes biologiske datter blir veldig rart for meg. Med mindre hun har vært som en mor for deg i alle år, tror jeg det skal mye innsats til (fra din side) å få et så nært forhold at dere blir noen hun prioriterer på lik linje med sin egen datter.

[Gjest men]

Joda, selvfølgelig er det først og fremst min fars ansvar, men det er hun som "bestemmer" hos dem. Når vi henvender oss får jeg følelsen av at de (hun) alltid enten er slitne, har andre planer eller at det er andre komplikasjoner. Mens hennes barn og barnebarn bare kommer og går som de føler for.

Ingen liker vel å reise på besøk til noen når de ikke føler seg velkommen?

Når vi får besøk er det bare min far som kommer. Når de skal besøke hennes familie forventer hun at min far blir med. Hun er fadder på min datter.

Hans valg å la seg bestemme over. Hun har andre sosiale prioriteringer enn ham, og er hans viktige for ham, så må han hevde sine også.

[Dalila]

Kosemose og men:

Joda, det er min fars ansvar å opprettholde kontakt med sine barn og barnebarn.. Jeg svarer bare på TS sitt spørsmål, og i vårt tilfelle er altså svaret nei.

Jeg biter meg merke i at ofte her inne på KG så forventes det at steforeldre ikke skal gjøre forskjell på egne barn og bonusbarn, og at man må ta hele pakka når man velger en partner som har barn fra før osv. Men gjelder dette bare når barna er barn? Sånn at når de blir voksne så er det greit og helt selvfølgelig å forskjellsbehandle? For det er jo det dere sier på en måte? Jeg ser ikke logikken.

[La Guapa]

Min stedatter er hos oss annenhver helg....så hun har mer enn nok med å rekke å treffe biologiske besteforeldre.

[Gjest Grafica]

Jeg var 7 år når jeg fikk stebesteforeldre, og har alltid følt at jeg ble behandlet på lik linje med deres "ekte" barnebarn. To år etter fikk jeg en lillebror, og jeg fikk nok dyrere gaver enn ham, som var et spebarn, men like dyre gaver som mine stekusiner. Tror nok jeg fikk mindre tid med de, men så er jeg vant med å ikke tilbringe så mye tid med mine biologiske besteforeldre heller. Farfar bor langt oppi nordnorge og farmor så jeg en sjelden gang når pappa var i byen (han bor på bestlandet). Mormor og morfar så vi til bursdag og jul, middag innimellom og når de kom på besøk en gang iblant. Omtrent akkurat samme med stebesteforeldre. Nå idag har jeg ikke så mye kontakt med de, siden mamma og min stefar gikk fra hverandre for seks år siden, og jeg får ikke gaver, men det gjør meg ikke noe. Når jeg treffer dem på lillebrors fotballkamper er det altid hyggelig å se dem, og jeg vet de bryr seg om meg enda.

Jeg har også stebesteforeldre på pappas side, altså min stemors foreldre. De bor også på vestlandet, men de viser alltid at de er glade for å se meg når jeg er der, og selv om jeg ikke har et nært, fortrolig forhold til dem, er jeg glad i dem og de betyr mye for meg. I ti år var jeg eneste "barnebarnet" de hadde, før pappa og stemor fikk barn sammen.

Endret 29. mars 2008 av Grafica

[sommerglede]

Nei. Men så er jo de så mye på reis allerede at å dra til stebesteforeldre blir noe unaturlig for oss. Pga lang vei oss i mellom blir det vel til at de sees en gang eller tre i løpet av året. Men stebarna er invitert i eks dåp, konfirmasjon, bryllup, runde dager, julefeiring etc. Er de hos oss på det tidspunktet - er de med i familepakken Mayamor...

signerer.....

[sommerglede]

For meg ville det ikke vært naturlig at stebesteforeldre brukte like mye tid på stebarnebarn som på biologiske barnebarn.

enig med denne oxo

[Gjest men]

Kosemose og men:

Joda, det er min fars ansvar å opprettholde kontakt med sine barn og barnebarn.. Jeg svarer bare på TS sitt spørsmål, og i vårt tilfelle er altså svaret nei.

Jeg biter meg merke i at ofte her inne på KG så forventes det at steforeldre ikke skal gjøre forskjell på egne barn og bonusbarn, og at man må ta hele pakka når man velger en partner som har barn fra før osv. Men gjelder dette bare når barna er barn? Sånn at når de blir voksne så er det greit og helt selvfølgelig å forskjellsbehandle? For det er jo det dere sier på en måte? Jeg ser ikke logikken.

Ja, det er barn som har rett til å bli ivaretatt. Når man blir voksen har man ansvar og handlingsrom for seg og sitt eget liv, og må i større grad kunne håndtere dårlige holdninger og negative personlige egenskaper hos folk, selv hos nær familie og stefamilie. Det betyr ikke at jeg synes det er prisverdig at noen forskjellsbehandler, men de har ikke lenger samme plikt til å ivareta barnet.

Jeg synes heller ikke at det på død og liv må være likt mellom egne barn og særkullsbarn. Det er i mine øyne lov å oppskatte forholdet mellom biologiske foreldre og barn, og det er lov å skjevdele praktiske oppgaver, økonomisk ansvar osv dersom det passer paret best. Forutsetningen er at alle barna blir ivaretatt på en god måte, inkludert å føle seg som en naturlig og kjærkommen del av fellesskapet i begge hjem.

[Kamikatze]

Tror mange stebesteforeldre har sett så mange stebarnebarn komme og gå, med få års mellomrom, at de bygger opp en slags mental beskyttelsesmur, for å dempe smerten, som kommer hver gang sønnen eller dattera ombestemmer seg, og skifter ut hele bonusen...