"Voksne" barn og samvær med fedre

[Heritære]

Min 18 årige sønn bor fortsatt hjemme hos meg og jeg har den daglige omsorgen hvis man kan si det slik når han nå er myndig. Min eksmann betaler fortsatt bidrag da vår sønn går på videregående skole.

Problemet er at min eksmann har flyttet og blitt samboer med en kvinne med 2 små barn. Han flyttet fra samme sted som oss og ca 10 mil unna. Min sønn er ikke særlig beigstrert for denne kvinnen, ikke det at han misliker henne, men 2 gutter på 4 og 10 krever oppmerksomhet fra min sønn på 18 år og "han gidder ikke det" er hans uttalelse. Sønnen vår er ikke enebarn, men hans søsken flyttet ut når han var 8 år så han er stort sett vokst opp alene og er ikke vant med å ha yngre søsken rundt seg.

Videre så er han datanerd, lite sosial bortsett fra LAN party osv osv. Spiller mye nettspill, drikker og røyker ikke (heldigvis) er kjempesnill, hjelpsom, sosial blant meg og min samboer og ikke minst slekt (søskenbarn, onkel osv). Har ikke hatt kjæreste enda og virker ikke som det er noe stort issue heller. Han har 3-4 kamerater som møtes innimellom, spiller dataspill, biljard, bowling osv. så han er ikke helt antisosial egentlig.

Problemet ligger i samvær med hans far. Hver gang hans far ringer for å høre om han kan komme på besøk så har han alltid en unnskyldning. Det ligger litt historie bak her som går på en fraværende far når vi var gift, som tok lite inititativ til samvær/hobbier/sosiale ting. Hans far har vel også noen ganger vist lite respekt for min sønns tanker/følelser/meninger og oppførsel som har satt litt preg på hva min sønn mener om sin far. Jeg har i den grad det har vært mulig prøvd å holdt meg unna disse konfliktene mellom far og sønn da jeg mener far selv må ordne opp i dette. Dette er ting som går opptil 8-9 år bak i tid og frem til nå.

Hadde igjen en lang samtale med min eksmann forleden hvor han tydelig uttrykker skuffelse og sårhet fordi min sønn ikke vil ha så mye kontakt med han og hans nye familie. Jeg føler meg litt mellom barken og veden og vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Jeg forstår så godt dem begge. De gangene jeg mener at min eksmann virkelig har rett i å være skuffet så har jeg prøvd å bakke han opp så mye som mulig. Pratet med min sønn og sagt at jeg syntes han skulle treffe sin far osv. Dette har vært i forbindelse med bursdager/innvielsespartyer/jul/nyttårsaften osv osv, men til liten hjelp

Så mitt spørsmål er hva andre som er i liknendes situasjon opplever? Besøker deres voksne barn sine fedre/mødre jevnlig? Er det noen som har noe forslag til hvordan vi kan løse problemet her? Han er tross alt 18 år så det er liksom ikke så mye jeg kan banke i bordet med, men jeg synes det er så trist både for min eks og hans nye samboer. Hun føler selvsagt veldig mye på dette, da hun hadde håpet og komme overens med vår sønn.

[Honey Bee]

Har selv vært stemor og opplevd noe av det samme,men barnet var litt yngre.

Du skriver at far og sønn tidligere har hatt litt problemer med samvær.Da hjelper det naturligvis ikke at far flytter langt unna i tillegg til å få "slitsomme" småsøsken på kjøpet.Der er vanskelig for barn som har hatt foreldrene sine for seg selv å omstille seg til et nytt liv.Det må vi voksne akseptere det,og forstå at barn trenger tid til å bli vant til den nye situasjonen.Har voksne og barn en god kommunikasjon,løser ting seg gjerne etter en stund.Sønnen din er blitt så stor at man kan jo ikke bare sende han avgårde fordi skal....Og dere foreldre må ikke gi han dårlig samvittighet for at han ikke vil.Da jeg var 14 ville jeg ikke til faren min bare pga ungdomsklubben.

Lykke til

[Gjest Yihaa]

Jeg synes iallefall at du har et veldig reflektert syn på dette og prøver å se ting fra begge sider! Hurra for deg!!

Jeg har ingen 18-åring, men jeg har to gutter på barneskolen og jeg vet at de er veeeldig opptatt av eldre "snille, men likevel tøffe"-gutter. Jeg kan nok tenke meg at det hadde vært slitsomt for en 18-åring å komme på jevnlig besøk her også.

Men inneimellom og til spesielle anledninger og høytider, synes jeg det er en selvfølge at han skal "ofre" seg.

Og en får håpe at far og sønn med tid og stunder klare å bygge opp et mer solid forhold.

Endret 28. mars 2008 av Yihaa

[Gjest Gjest_stemor_*]

Samboers 2 barn er også "voksne" nå, dvs at de er over 18 år. Datteren har far ingen kontakt med lenger - noe jeg har skrevet om her tidligere, og ikke skal komme mer inn på her.

Sønnen som blir 20 til sommeren bor hos sin mor, men han kommer jevnlig innom hos oss. Nå har heldigvis stesønn og jeg et veldig godt forhold - nesten bedre enn far og sønn, så jeg føler ikke at jeg er til hinder for at han skal komme hit. Mitt barn er 11 år, å stesønn og mitt barn har et kjempebra forhold, de bryr seg om hverandre, så det er heller ingen hinder for besøk. Far derimot er lite sosial, å prater knapt nok med sønnen når han er innom. Far ringer ekstremt skjeldent til sin sønn (jeg ringer stadig for å høre hvordan han har det), så her er det forholdet mellom far og sønn som er hinderet.

Ellers har jeg erfaring på at når de kommer i 18 - 20 årsalderen så er det ikke lenger "vanlig" med samvær på samme måte som tidligere. De går gjerne på videregående, de har kanskje en liten jobb ved siden av skolen, og de er opptatt av venner og til en viss grad festing.

Jeg synes det er helt naturlig at de bruker tiden sin på ting som opptar dem, å når stesønnen kommer til oss har vi det kjempekoslig og koser oss med god mat og kanskje brettspill. Jeg tror nok at vi får mer ut av den ordningen enn at han skulle følt at han måtte komme til oss på samvær, og vi (jeg) har jo jevnlig kontakt med han på tlf, så vi vet hva som skjer i livet hans nå.

Dette med samvær må jo ta slutt en dag, og det er vel ikke noe man setter seg ned å prater om at "nå er du/ dere så store at vi sier at det er slutt på vanlig samvær". Det vil nok skli over av seg selv, å det kan godt hende at sønnen din føler at han er ferdig med den perioden da han hadde "vanlig" samvær med far. La han heller dra til far når han føler at han vil besøke far og hans familie.

[Gjest Gjest]

Man har ikke samvær med en myndig person. Nå er dere inn i en ny fase av livet der gutten kommer til å besøke faren når han selv har lyst. Kanskje blir det ofte, kanskje blir det noen få ganger, kanskje blir det aldri. Men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å "tvinge" ham eller gi ham dårlig samvittighet.

[Honey Bee]

Sønnen som blir 20 til sommeren bor hos sin mor, men han kommer jevnlig innom hos oss. Nå har heldigvis stesønn og jeg et veldig godt forhold - nesten bedre enn far og sønn, så jeg føler ikke at jeg er til hinder for at han skal komme hit. Mitt barn er 11 år, å stesønn og mitt barn har et kjempebra forhold, de bryr seg om hverandre, så det er heller ingen hinder for besøk. Far derimot er lite sosial, å prater knapt nok med sønnen når han er innom. Far ringer ekstremt skjeldent til sin sønn (jeg ringer stadig for å høre hvordan han har det), så her er det forholdet mellom far og sønn som er hinderet.

Hei

Jeg har lest dine tidligere innlegg og er imponert over hvordan du tar tak i ting iforhold til stedatteren din,all ære til deg.

Mannen din minner veldig om eksen min.Han har dessverre et veldig dysfunksjonelt forhold til sønnen sin,jeg lurer på om det blir sånn med våre barn etterhvert.Ting blir mer komplisert jo eldre barna blir.

Lurer på hvordan det er med deres felles barn?Og hvordan lever du med det,jeg klarte det ikke

[Heritære]

Ellers har jeg erfaring på at når de kommer i 18 - 20 årsalderen så er det ikke lenger "vanlig" med samvær på samme måte som tidligere. De går gjerne på videregående, de har kanskje en liten jobb ved siden av skolen, og de er opptatt av venner og til en viss grad festing.

Jeg synes det er helt naturlig at de bruker tiden sin på ting som opptar dem, å når stesønnen kommer til oss har vi det kjempekoslig og koser oss med god mat og kanskje brettspill. Jeg tror nok at vi får mer ut av den ordningen enn at han skulle følt at han måtte komme til oss på samvær, og vi (jeg) har jo jevnlig kontakt med han på tlf, så vi vet hva som skjer i livet hans nå.

Er vel mye av det samme som jeg også føler at han må nesten få lov til selv å bestemme hva han vil bruke tiden på. Personlig så tror jeg nok at far og sønn vil klare å bygge opp igjen forholdet sitt når vår sønn blir noen år eldre og kanskje har mer behov for å ha en far i livet sitt igjen. Fikk så mange fine svar her så tror jeg får be eksen om å lese hva dere har skrevet og håpe han kanskje kan føle på at dette er "normalt".

Ser heller absolutt ingen poeng i å tvinge frem noe samv'r og vi har ikke hatt samværsordning på 1 år allerede. Men, som sagt jeg føler med min eks og at han blir litt såret og lei seg fordi vår sønn viser så liten interesse for å se ham. Tror nok jeg ville ha følt det samme hvis det var motsatt, selv om jeg ikke har så store problemer med å forstå at foreldre er vel ikke hva som opptar en 18 åring mest akkurat nå .

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei

Jeg har lest dine tidligere innlegg og er imponert over hvordan du tar tak i ting iforhold til stedatteren din,all ære til deg.

Mannen din minner veldig om eksen min.Han har dessverre et veldig dysfunksjonelt forhold til sønnen sin,jeg lurer på om det blir sånn med våre barn etterhvert.Ting blir mer komplisert jo eldre barna blir.

Lurer på hvordan det er med deres felles barn?Og hvordan lever du med det,jeg klarte det ikke

Barnet mitt er ikke samboers, men mitt særkullsbarn. Vi har ingen fellesbarn, noe jeg er veldig glad for når jeg ser hans engasjemang for sine barn.

Ts, ikke meninga å spore av tråden din

[Honey Bee]

Ikke meningen å spore av nei

Til trådstarter:Kjempe lurt å vise han tråden Husker jeg tok det veldig tungt at stesønn ikke ønsket å være hos oss,ville jo at vi skulle være "one big happy family"Det er ikke personlig.dessuten er det vel vanlig at de fleste ungdommer er mest opptatt av sine egne behov

[Gjest Gjest]

Hos meg valgte 16-åringen bort jevnlig samvær med faren sin. Vi bor i samme by, men i forskjellige bydeler. Sønnen sa at han heller ville være hjemme og i nærmiljøet der han hadde sitt nettverk. Nå styrer han samværet til faren som det passer ham. Det blir av og til en overnatting i uka. Ting planlegges fort og jeg får gjerne beskjed på ettermiddagen om at han er hos faren sin. 19-åringen hadde jevnlig samvær med far, men valgte å avslutte alt samvær da faren fikk endrede boforhold som ikke tok hensyn til barn.

Samtidig så har jeg erfaring fra samboers side. Hans barn valgte også bort jevnlig samvær da de var rundt 16 år. De kommer når de har lyst.

Det er fint lite du kan gjøre når det gjelder sønnen din annet enn å oppfordre til at han har kontakt med faren sin. Om han ikke er på besøk der så kan de snakkes på tlf, msn, mail osv. Bare slik at kontakten ikke blir helt borte.

[Gjest Loni]

Vokse mennesker må da virkelig få bestemme selv hvor mye kontakt de vil ha med foreldrene sine.

[Gjest morra]

Du sier:

Det ligger litt historie bak her som går på en fraværende far når vi var gift, som tok lite inititativ til samvær/hobbier/sosiale ting. Hans far har vel også noen ganger vist lite respekt for min sønns tanker/følelser/meninger og oppførsel som har satt litt preg på hva min sønn mener om sin far. Jeg har i den grad det har vært mulig prøvd å holdt meg unna disse konfliktene mellom far og sønn da jeg mener far selv må ordne opp i dette. Dette er ting som går opptil 8-9 år bak i tid og frem til nå.

Jeg tror at grunnlaget for hvor mye kontakt du får med barna dine når de er voksne blir lagt i barndommen. Hvis far ikke viser interesse for barnas aktiviteter når de er små, og ikke deltar noe særlig, eller hvis far ikke viser forståelse eller aksepterer at barnet ikke er en kloning av han selv og derved har ulike interesser enn far. Det tror jeg gjør at barna kanskje ikke ønsker noe særlig kontakt i voksen alder. Det er litt sent å komme på banen når barnet er voksen.

Jeg skjønner godt at sønnen din ikke vil ha kontakt med sin far, men jeg skjønner også at far blir lei seg for at sønnen ikke vil ha kontakt med han. Men dette er et resultat av fars tidligere behandling av sin sønn. Og man kan ikke forvente mer enn man har gitt selv.

Jeg ser det samme med min mann og vår eldste sønn, de har ikke kjemi og det er fordi far hele tiden kritiserer sønnen for det meste og grunnen til det er at far ikke kjenner seg igjen i sønnen. Han er helt annerledes enn det far var på samme alder. Det er viktig å huske at barna våre er ikke kloninger av oss foreldre.

[Gjest Speedo]

Gutten er 18 år og myndig.

Det at faren betaler bidrag er ikke ensbetydende med at han skal få så og så mye samvær tilbake. Barnebidraget betaler han jo fordi man er pliktig til å forsørge sine barn fremtil de ha fullført vanlig skolegang (det blir regnet til og med videregående skole).

Gutten er som sagt 18 år og myndig. Han må da få bestemme selv når og hvordan han vil treffe faren sin. På samme måte som andre voksne mennesker bestemmer når og hvordan de vil besøke sine foreldre.

Hvis han skal føle press om å være hos faren annenhver helg og da kanskje måtte ta seg av to små brødre så skjønner jeg ham godt jeg. Han må da få bestemme dette selv.

Selv har jeg en 16-åring som styrer samværet helt selv. Det går mye på hvilke planer han har med venner og hvilke aktiviteter han har (hobbyer og idrett) i helgene. Det er ikke det å være sammen med mor eller far som er det viktigste på fritiden lenger!

[Gjest Gjest]

Gutten er 18 år og myndig.

Det at faren betaler bidrag er ikke ensbetydende med at han skal få så og så mye samvær tilbake. Barnebidraget betaler han jo fordi man er pliktig til å forsørge sine barn fremtil de ha fullført vanlig skolegang (det blir regnet til og med videregående skole).

Gutten er som sagt 18 år og myndig. Han må da få bestemme selv når og hvordan han vil treffe faren sin. På samme måte som andre voksne mennesker bestemmer når og hvordan de vil besøke sine foreldre.

Hvis han skal føle press om å være hos faren annenhver helg og da kanskje måtte ta seg av to små brødre så skjønner jeg ham godt jeg. Han må da få bestemme dette selv.

Selv har jeg en 16-åring som styrer samværet helt selv. Det går mye på hvilke planer han har med venner og hvilke aktiviteter han har (hobbyer og idrett) i helgene. Det er ikke det å være sammen med mor eller far som er det viktigste på fritiden lenger!

Må si meg helt enig i dette. Det handler om å gi slipp på barna og innse at de er voksne også. Den ene foreldren kan ikke hjelpe til for å gjøre forholdet til den andre foreldren bedre når "barnet" er 18 år. Sønnen min er 17 og har styrt samværet sev i snart to år allerede.

[Gjest men]

Ungdommen kommer gjerne snart til å flytte ut fra deg også, og da blir det sikkert heller ikke noen samværsavtale hos deg heller

Så lenge han bor i ditt hjem, blir det kanskje litt sårt for far som har det å sammenligne med. Faktum er jo at sønnen er voksen, og det å ha kontakt nødvendigvis forandrer seg i både form og omfang. Det er ikke helt høflig at foreldre forventer at voksne barn skal komme og bo der hver gang de vil se oss. Han må prøve å finne nye måter å treffe sønnen på, ikke bare be sønnen tilpasse seg hans familieliv, hver gang.

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Når gutten er såpass gammel så bør heller far tenke litt alternativt.

Vi har også voksne gutter (16 og 21) og far har tatt initiativ til å spandere sønnene på hjemmekampene til byens fotball-lag .. han skal også ha dem med på fotballtur til Manchester ..

La dem finne på noe gøy ..

[Gjest Gjest]

En ting jeg lurer på er hvor mye faren legger til rette for at sønnen skal trives hos han nå. Forventes det kanskje at han skal være barnevakt for samboers barn mens far og samboer får fri?

Respekterer faren sønnens interesser nå, eller kritiserer han han fortsatt? Enkelte foreldre tror visst at de kan oppføre seg på hvilken måte som helst, og allikevel skal barna ønske samvær. Sånn er det bare ikke. Hvis far ønsker besøk av sønnen sin må han investere i samværet. Det ordner seg ikke av seg selv, og det er far som må legge til rette for at sønnen faktisk skal trives hos han og ha lyst til å besøke han.

[Heritære]

En ting jeg lurer på er hvor mye faren legger til rette for at sønnen skal trives hos han nå. Forventes det kanskje at han skal være barnevakt for samboers barn mens far og samboer får fri?

Respekterer faren sønnens interesser nå, eller kritiserer han han fortsatt? Enkelte foreldre tror visst at de kan oppføre seg på hvilken måte som helst, og allikevel skal barna ønske samvær. Sånn er det bare ikke. Hvis far ønsker besøk av sønnen sin må han investere i samværet. Det ordner seg ikke av seg selv, og det er far som må legge til rette for at sønnen faktisk skal trives hos han og ha lyst til å besøke han.

Tror nok du omfanger ett viktig problem her. Ikke det at far forventer at han skal være barnevakt, men mer at sønnens interesser ikke er forenlig med hva faren synes burde være mer interessant. Far gjør svært lite selv for å finne andre alternativer og valgte en del av de mulighetene bort da han flyttet 10-12 mil fra oss. Det stopper en del opp for å kunne avsette en kveld eller to pr mnd for å spille bowling, dart, kino osv. Ikke lett å få til det når sønn går på skole og har bare helgene til å benytte seg av for sine interesser og far jobber 12 timers dager + en del helger også. Så i mine øyne så skal det gå bare på fars prinsipper og ikke sønn og da må det jo skjære seg da.

Her hjemme så har han det ganske så fritt, det eneste jeg forlanger er ett ryddig rom, fjerning av mat/tallerkner, søppel, klær osv. At han selv må fikse lege/tannlegetimer, betale sine regninger osv osv. Han har også noen få faste oppgaver som innebærer søppeltømming, oppvaskmaskin og annen forefallende arbeid. Men, ikke noe press. Jeg gir som regel beskjed i god tid og så utfører han oppgaven inne rimelig tid. Hos far så kreves det at han skal være der prompte og helst være sammen med familien og ikke mure seg bak pc'en.

Men, jeg er utrolig takknemlig for alle innleggene. De viser jo egentlig hva jeg selv trodde. Jeg har pratet litt med min sønn og spurt om han ikke kan ta en liten samtale med sin far så far ikke føler seg helt forbigått, noe han skulle gjøre. Han ser egentlig litt sin far side også, men synes han kan takke seg selv. Så da bakker jeg ut så får far og sønn finne ut av dette selv i fremtiden

[tingeling]

Du kan jo foreslå for faren til gutten din at de skal ta seg en guttetur sammen en gang i blant, bare de to. Gjøre noe som begge to synes er morsomt (om det er forball, jakt, spillmesse eller lignende spiller jo ingen rolle.) noen kryssende interesser har de sikkert, og da blir de bedre kjent med hverandre - uten daglige plikter.

tingeling

[sommerglede]

Gutten er 18 år.... så da er han vel voksen nok til å bestemme selv....

kanksje han bare vil ha fri fra dem en stund og så ta seg en tur...

la han få være og la han gjøre som han vil...