Hvordan hjelpe ens kjære i sorg?

[Gjest skorpion32]

Min mann er i sorg. Hans mor er på et stadie i sykdommen hvor legene mener hun kan dø. Hun er selv ikke tilstede, bare ved blikk og bevegelser. Dette kom litt plutselig på oss alle, og min mann ser ut til å ta det tyngst av alle. Jeg har tidligere hatt en kjæreste hvor moren døde, men vi var begge i så ung alder og forholdet vårt var ikke så seriøst, i tillegg til at de visste i et år før døden inntraff at hun skulle dø. Derfor føler jeg at jeg ikke har noen erfaring på dette området.

Nå sitter jeg her og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke med min mann nå, han er med familien og kommer til å være det fremover. Jeg aner ikke hvordan jeg skal hjelpe han. Han sier det er nok at jeg er der og kan gi han en klem nå og da, men jeg føler det ikke er nok. Jeg føler meg litt på utsiden (og sikkert med rette) fordi jeg alltid er den som får vite ting sist og han snakker ikke med meg om sin mor, han snakker bare med sin far og sin søster. Problemet mitt er vel at jeg er så fryktelig følsom av meg. Det blir jeg som feller tårene og jeg blir fort såret hvis han trenger tid for seg selv og ikke reagerer postivt på mine tilnærmelser. Sier til meg selv at det bare er sorgen og biter det i meg, men innenfor føles det så sårt og vondt alt sammen. Det er store ting som foregår i mitt liv for tiden også, store valg jeg må ta, og selv om jeg forstår veldig godt at han ikke interesserer seg for mine ting og tang akkurat nå i denne situasjonen, så gjør det også vondt.

Og når jeg da sitter og gråter så føler jeg meg så dum da det ikke er jeg som mister min mamma, det er ikke jeg som skal gråte.

Livet blir liksom satt på hold og jeg vet ikke om jeg skal følge med eller forsøke å holde livet så normalt som mulig. Jeg føler meg til overs når jeg er der med han og hans familie, jeg føler meg som en dum tenåring igjen som ikke vet hvordan å te seg eller hva å si.

Hvordan skal jeg hjelpe han?

Og hvordan hjalp du din kjære i sorg?

Jeg forsøker å gjøre søte små ting for han for å lysne opp dagene hans litt. Baker favorittkaken hans, gir han mye kos, masserer han osv. Men nå som han er timesvis borte vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe.

[Vita]

På meg høres det ut som du gjør mye for å hjelpe mannen din. Noen ganger er det nok å bare være der for den som har det tøft.

[Arkana]

Mannen min mistet moren sin i fjor. Hun hadde kreft, så vi var forberedt på at hun skulle dø. Da hadde jeg mistet Pappa veldig plutselig tre år før. Jeg visste ikke hvordan det var å se noen man er glad i forsvinne sakte, men jeg visste hvordan det var å miste noen. Sånn sett tror jeg faktisk vi hadde en slags indre forståelse av hverandres situasjon. Det var mange ting han ikke trengte beskrive for meg eller snakke om, fordi han visste at jeg visste akkurat hvordan det var.

Da svigermor nærmet seg slutten, og døde, følte jeg meg som deg litt på utsiden. Det er ikke alltid så lett å vite der og da hva man kan gjøre, men jeg tror du gjør det viktigste du kan gjøre, nemlig være der for ham. Ikke tenk så mye på hva du skal si eller gjøre, jeg tror det vil komme ganske naturlig. Det er ikke alltid man trenger så store ord eller gjøre så mye spesielt.

La ham få lov til å være i unntakstlstand, mens det pågår blir det en slags boble hvor det utenfor blir ganske ubetydelig. La ham snakke om det som opptar ham og la ham få være alene hvis det er det han behøver. Ring ham nå når dere er fra hverandre, og ta del i det som skjer så mye du kan. Etterhvert vil han helt naturlig komme tilbake til hverdagen igjen.

Ta vare på hverandre i den tiden som kommer. Jeg vet det er tungt, men det vil bli bedre.

[Gjest Gjest]

Folk takler sorg på så forskjellig vis.

Han er kanskje av den typen som, på et vis, føler trang til å være nær sin mor og dem som har vært rundt han hele livet. Søsken, far osv. Den innerste kjernen, om du forstår?

Det betyr jo ikke at han ikke trenger deg, men kanskje er det først og fremst disse han føler behov for sånn i første omgang.

Og da forstår jeg at du føler deg rimelig utenfor. Ikke så rart, for de deler jo noe du aldri vil være en del av, nemlig en lang fortid.

Han kommer til å trenge deg. Gråte hos deg. Fortelle om moren sin. Søke svar hos deg.

Men det kanhende skjer først når hun er borte.

Akkurat nå er hans tanker hos henne og familien.

Man blir litt som et barn igjen når man mister sine foreldre.

Selv om vi blir voksne og ikke så uttalt redde er alltid frykten for å miste dem like sterk. Sikkerhetsnettet som har vært der fra den dagen vi ble født, blir borte.

Jeg mistet pappa for 3 mnd siden.

Jeg følte et sterkt behov for å være sammen med min lillesøster. Berolige henne, stryke på henne.

Jeg orket ikke snakke så mye med mannen på dagtid. Han lot meg få være ifred. Klemte meg litt innimellom, tok seg av barna og sørget for at de hadde ting å gjøre, slik at jeg kunne gjøre som jeg hadde behov for. Nemlig å være alene med tankene mine, stadig på telefon med søsteren min.

Hver natt i flere uker gråt jeg meg i søvn med hodet på magen hans, og spurte han en masse spørsmål om hvor han trodde pappa var nå, om han trodde han hadde hatt det vondt, om han hadde vært redd.. (Pappa døde alene i leiligheten sin 19 eller 20 desember)

Jeg er så takknemlig for at mannen min lot meg få sørge på min måte, i mitt eget tempo.

Jeg vet at han syns det var vanskelig å stå på sidelinjen og bare få ta del i natt-tankene mine, for man vil jo lindre når det gjør vondt hos den man elsker.

Men vi kom oss gjennom det, kanskje enda sterkere også.

[La Guapa]

Mannen min mistet bestefaren sin som han var veldig glad i i 2003.

Han var alene med ham da han døde og hadde bare stukket ut for å hente drikke til bestefaren da han gikk bort.

Han bebreidet seg selv veldig for at han ikke var der akkurat i dødsøyeblikket.

Var sint og lei seg...og han følte et veldig ansvar ovenfor resten av familien ....at han hadde sviktet dem.

Det er den eneste gangen jeg har sett ham gråte bortsett fra når vi fikk datteren vår.

Naturlig nok var familien veldig involvert i tapet av familiens overhode som var høyt, høyt elsket av oss alle.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å lytte til ham, klemme ham, holde hånden hans og la ham få utløp for frustrasjonene sine.....når han ville.

Han møtte familien sin mye alene....de ville være de nærmeste når de planla gravferden osv....

Det blir fort slik at du føler deg litt på siden.....men med tiden normaliserer alt seg på en rolig måte.

Nå spør han ofte om vi skal besøke graven og da vil han alltid at jeg skal være med. Han blir glad når jeg foreslår å ta turen dit og rydde litt og sånn. Det varmer han veldig, det er lett å se.

Så snakker vi litt om hvor fin bestefaren var og han synes det er fint at kona hans også var så glad i hans bestefar....nå er det våre stunder.

Det blir bedre etterhvert skal du se.

[Gjest Gjest]

Vær der for mannen din. Lytt til han, og prøv å se hva han har trenger og har behov for... Han har nok med seg selv nå.

[Alice Ayres]

Enig med innlegget overfor. Mannen min mistet faren sin for ikke så lenge siden, og jeg følte meg så maktesløs. Jeg så at han slet og ville så gjerne hjelpe. Men av og til er det ikke noe man kan "gjøre" annet enn å være tilgjengelig.

Og når jeg da sitter og gråter så føler jeg meg så dum da det ikke er jeg som mister min mamma, det er ikke jeg som skal gråte.

Du er slettes ikke dum som gråter. Sorg er komplisert. Det er tungt for deg også, selv om det ikke er din mamma. Bare gråt du.