Er så lei meg

[Gjest Den dårlige venninna?]

Føler meg litt tullete som skriver dette. Jeg er en dame i midten av tredveårene som har mange venner. Jeg er pratsom og sosial og har stor vennekrets. Mange er bekjente, en god del er venner, og en håndfull er nære venner. Jeg har hatt vennene mine i mange år, og de har blitt en like selvfølgelig del av livet mitt som familien er det. De nærmeste blir invitert i de store tilstelningene, barnedåper og juleselskaper.

Men nå har en av mine nærmeste vennninner kutta meg ut. Jeg skal ikke skrive så mye om hva som skjedde. Men jeg tror det handler om noe som er blitt sagt og som er blitt misforstått/tolket i verst mulig retning. Men jeg VET ikke. Jeg bare gjetter. Og det i seg selv er en så liten greie at jeg regner med det må ligge mer bak. Men det vet jeg altså ikke hva er.

Så fort jeg skjønte at det var "noe" prøvde jeg å ta kontakt på sms for å få ordna opp. Jeg ba henne ringe meg, når hun hadde tid til å snakke skikkelig, men fikk en sms til svar der hun var vennlig og bestemt på at dette ikke var noe hun ville snakke om. Hun refererte til noen utfordringer hun haddei livet sitt akkurat nå. Jeg sa da at jeg håpte alt ordnet seg, og at dersom hun ville snakke om det en gang så visste hun hvor hun fant meg. Og så sa jeg at jeg brydde meg, og håpet alt gikk bra. Siden har jeg ikke hørt noe og det er to måneder siden nå. Hun bor et stykke unna, så vi treffes ikke om vi ikke "går inn for det".

I begynnelsen tenkte jeg hun skulle få litt tid til å ordne opp i ting og at hun nok tar kontakt når hun føler for det. Men nå skjønner jeg at hun rett og slett har kutta meg ut som venn.

Jeg er så skuffa og lei meg, og bruker alt for mye tid på å tenke på dette.

Skulle ønske jeg greide å "legge det fra meg". Det hadde jeg nok rådet andre til om det skjedde med noen andre. Men jeg greier ikke å få det fra meg. Det er som et gnagsår på sjela som stadig ligger der og irriterer.

Jeg har så mange følelser om dette at det igrunn er ganske frustrerende i seg selv. Jeg føler at det er skikkelig urettferdig, og er ganske sinna. For jeg føler nok at jeg burde fått en forklaring. I tillegg synes jeg slike konflikter er rimelig "fjortis" så jeg har prøvd så godt jeg kan å heve meg over det.

Men innerst inne er jeg jo skikkelig lei meg. Jeg merker at hele greia sliter veldig på meg. Jeg tenker mye på hva det er med meg som er "feil". Hva det er jeg gjør som er så forferdelig at jeg bare kuttes ut? Jeg føler at jeg må være litt av et umenneske som er slik at noen ikke orker å ha kontakt med meg. At jeg tydeligvis er en så dårlig venn og et så dårlig menneske at jeg blir aktivt valgt bort. Det er altså best å ikke ha kontakt med meg. Å "slippe meg".

Jeg har jo andre nære venner, og har fortalt to av dem om dette. (Det er de to som jeg er mest fortrolig med, og de kjenner henne bare gjennom meg.) Ingen av dem opplever meg som en forferdelig person. Og jeg tror dem, for de har jo tross alt vært vennene mine i store deler av livet mitt.

Men hva er det så jeg lurer på?

Jo.. jeg trenger råd om hvordan jeg skal gripe dette an. Akkurat nå vet jeg jo ikke hva jeg vil en gang. Om JEG greier å tilgi og glemme, dersom hun tar kontakt og vil bli venner igjen. Jeg føler jeg må bryte isen, ta kontakt en gang til. Men da må jeg jo nesten finne ut hva jeg skal si først. Sukk.

[Modern woman]

Uff da!

Dett var fryktelig leit å lese...

Om det plager deg mye så syns

jeg at du må gjøre noe med det.

Jeg ville dratt hjem til henne,

helt uanmeldt og bedt om å få

en forklaring, for såpass skylder

hun deg! Du kan ikke rette opp i

noe som du ikke vet hva er.

Dra hem til henne! Og si til henne

at dere behøver ikke være venner

men at du må få vite hva som

gikk galt...

Lykke til:)

[Gjest Gjest]

Så fort jeg skjønte at det var "noe" prøvde jeg å ta kontakt på sms for å få ordna opp. Jeg ba henne ringe meg, når hun hadde tid til å snakke skikkelig, men fikk en sms til svar der hun var vennlig og bestemt på at dette ikke var noe hun ville snakke om. Hun refererte til noen utfordringer hun haddei livet sitt akkurat nå. Jeg sa da at jeg håpte alt ordnet seg, og at dersom hun ville snakke om det en gang så visste hun hvor hun fant meg. Og så sa jeg at jeg brydde meg, og håpet alt gikk bra. Siden har jeg ikke hørt noe og det er to måneder siden nå. Hun bor et stykke unna, så vi treffes ikke om vi ikke "går inn for det".

I begynnelsen tenkte jeg hun skulle få litt tid til å ordne opp i ting og at hun nok tar kontakt når hun føler for det. Men nå skjønner jeg at hun rett og slett har kutta meg ut som venn.

Hva med å ta på alvor at denne avstanden skyldes venninnen din og ikke deg? Dvs at hun har det vanskelig nå, og vil være i fred? Hvordan kan du vite hvor lang tid hun trenger alene når du ikke vet hva problemene hennes består i? Og hvordan kan du være sikker på at hun har kuttet deg ut som venn for godt?

Jeg synes formuleringene dine bærer preg av at du i denne situasjonen setter alt fokus på deg selv. "Er jeg en så forferdelig person at hun ikke vil ha kontakt" osv. Sannsynligheten for at problemet ligger hos henne, er mye større, etter min erfaring. Dessuten - hvis du har så mange andre venner, hvorfor er det så viktig for deg å beholde akkurat henne? Igjen virker det på meg som at du ikke savner vennskapet pga kontakten med henne og for hennes skyld - fokuset ditt er på deg selv, det som plager deg er at hun ikke vil ha kontakt med deg.

I kriser i livet mister man ofte venner, dessverre. Feks fordi det kan være vanskelig og en ekstra byrde å forholde seg til og takle venners reaksjon på det man opplever og forandringer man gjennomgår. Kanskje skjer noe sånt med venninnen din nå? Du har fortalt at du er der for henne - mer kan du ikke gjøre. Jeg synes du skal la henne være i fred og la henne kontakte deg igjen, når og om hun har bruk for det.

[Alice Ayres]

Hva med å ta på alvor at denne avstanden skyldes venninnen din og ikke deg? Dvs at hun har det vanskelig nå, og vil være i fred? Hvordan kan du vite hvor lang tid hun trenger alene når du ikke vet hva problemene hennes består i? Og hvordan kan du være sikker på at hun har kuttet deg ut som venn for godt?

Jeg synes formuleringene dine bærer preg av at du i denne situasjonen setter alt fokus på deg selv. "Er jeg en så forferdelig person at hun ikke vil ha kontakt" osv. Sannsynligheten for at problemet ligger hos henne, er mye større, etter min erfaring. Dessuten - hvis du har så mange andre venner, hvorfor er det så viktig for deg å beholde akkurat henne? Igjen virker det på meg som at du ikke savner vennskapet pga kontakten med henne og for hennes skyld - fokuset ditt er på deg selv, det som plager deg er at hun ikke vil ha kontakt med deg.

I kriser i livet mister man ofte venner, dessverre. Feks fordi det kan være vanskelig og en ekstra byrde å forholde seg til og takle venners reaksjon på det man opplever og forandringer man gjennomgår. Kanskje skjer noe sånt med venninnen din nå? Du har fortalt at du er der for henne - mer kan du ikke gjøre. Jeg synes du skal la henne være i fred og la henne kontakte deg igjen, når og om hun har bruk for det.

Helt enig. Gi venninna den freden og roen hun har bedt om. Masing fra din side vil bare legge stein til byrden.

[Gjest Den dårlige venninna igjen]

Takk for svar alle sammen.

Først av alt. Jeg vet at hun har andre problemer akkurat nå. Og jeg har jo i lang tid trodd at det var derfor hun ikke ville ha kontakt med meg. Og jeg har altså respektert det. Men etterhvert har jeg skjønt at det ikke er det det handler om. Hun har kontakt med andre venner, både daglig kontakt, og helgebesøk av folk som bor langt unna. Og det er jo fint for henne, altså. Jeg er ikke sjalu på dem eller noe slikt. Jeg unner henne faktisk alle de vennene hun kan få. Spesielt siden jeg vet at hun har hatt en vanskelig periode.

Men det har etterhvert tydeliggjort for meg at det er akkurat meg som er problemet. For kontakten mellom henne og andre er som før. Både de som er nære og de som er fjernere. Det er visst akkurat meg det er viktig å ikke ha kontakt med. Og det er dette som forvirrer meg slik.

Men jeg har også fått bekrefta at hun har "avslutta vennskapet" via felles bekjente. Så at hun har kutta meg ut er ikke noe jeg har dikta opp fordi jeg føler meg såra.

Det er mulig at jeg høres egoistisk ut her, fordi jeg skriver om hva jeg føler i denne situasjonen. Men det var nå en gang det jeg skrev om her. Det betyr ikke at det er et mye større bilde. Kanskje jeg er egoistisk? jeg vet sannelig ikke. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal tro om noe. Men jeg vet at jeg er veldig glad i denne jenta, jeg ønsker henne alt godt, og håper inderlig at alt ordner seg. (Og det tror jeg det gjør, hun er smart og flink og fikser mer enn hun tror selv)

Men jeg har faktisk aldri sluttet å bry meg om henne, eller ønsket å slutte å se på henne som en av mine nærmeste venner. Jeg har aldri ønsket å avslutte vennskapet vårt. Fordi jeg setter enorm pris på henne og er glad i henne. Jeg savner henne veldig, og det har jeg gjort siden sist vi snakket sammen.

Det er jo derfor det sårer meg veldig at hun bare kan kutte meg ut uten en forklaring engang.

Visst har jeg mange venner, men det betyr da ikke at jeg vil miste henne. Det har vært viktig for meg å beholde henne som venn. Fordi hun er et menneske jeg setter så stor pris på. Jeg skulle veldig gjerne stilt opp for henne om det var noe jeg kunne gjøre. Og det tror jeg hun vet, for det har jeg gjort før. Og hun for meg også.

[Rosalie]

Nesten som om jeg skulle skrevet dette for 7 år siden. Å bli dumpet av den du tror er din nærmeste venninne er fryktelig vondt, og jeg kjenner at det stikker innimellom enda. Men hun vil ikke ha noe med meg å gjøre (gudene vet hvorfor), og jeg kan jo ikke tvinge henne. Men gudene skal vite at hun har vært svært ondskapsfull overfor meg - hun har satt ut de mest utrolige rykter om meg der vi har vokst opp, og slått meg ned på byen.

Jeg har mange andre gode venner, men jeg savner nå denne psychobitchen til tider, da. Vi hadde tross alt hengt sammen som erterris siden barnehagen, men skled fra hverandre etter VGS. Og hun ville ikke engang være i omgangskrets med meg lenger...

Endret 27. mars 2008 av Wadjet

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd noe liknende, og vet at det føles vondt. I mitt tilfelle var det på en måte gjensidig - det var ting jeg ikke kunne akseptere også; vedkommende hadde det vanskelig og klarte ikke å stole på venner, noe hun viste på mange måter og uten selvinnsikt som helt klart hadde vært et formildende trekk - da hadde det jo vært mulig å snakke om ting etterpå. For HENNE var jeg en person hun skjøv vekk fra seg fordi hun ikke hadde tillit til meg, og som hun fryktet skulle dolke henne i ryggen når som helst, eller bare kutte henne ut. For MEG var hun en etter hvert såpass uberegnelig og krevende person som signaliserte at vennskapet ikke var verdt noe og at det meste jeg gjorde var galt.

Men det er jo godt mulig (selv om vedkommende jagde vekk flere venner i samme periode, over noen år) jeg som person signaliserer andre ting enn de vennene hun greide å beholde. Jeg "skylder på" at hun hadde det vanskelig, og at hun så meg og tolket oppførselen min annerledes enn en trygg person ville gjort. Kanskje venninnen din har det litt på samme måte; at hun synes du er vanskeligere å forholde seg til enn de hun har kontakt med nå? Jeg synes det er trist at du ikke har fått noen forklaring - selv om det er vondt med konfrontasjon hadde du kanskje forstått litt mer om hun var real nok til å si hvorfor hun har kuttet deg ut. På den annen side har hun ikke plikt til å forklare seg heller...

[Alice Ayres]

Utifra det du har skrevet tror jeg dette kan være grunnen til at venninnen din har kuttet kontakten med deg.

Du viker som en person som har store krav til både seg selv og sine omgivelser. I og for seg ikke noe galt i det, men det kan være slitsomt å ha slike personer rundt seg når man har andre ting å stri med. Du er sikkert en flott person å ty til når man trenger råd, men ikke når man sliter.

Det er trist å miste en god venn. Gi deg selv tid og anledning til å sørge. Kanskje kommer hun tilbake, men mest sannsynlig ikke.

[Gjest Fremdeles dårlig venninne]

Huff... ja det er en vanskelig greie.

Jeg skulle bare ønske at jeg visste hva det var.

Jeg trodde vi var fortrolige, og at vi alltid kom til å være i livene til hverandre. At vi var slike venner som deler gleder og sorger og står skulder ved skulder.

Og hun var virkelig en jeg stolte på dømmekraften og vurderingsevnen til.

Og nå har hun altså valgt bort meg. :-(

Jeg vet ikke om du har rett Alice Ayres. Takk for innspill, men jeg tror faktisk ikke det du sier stemmer. Jeg er nok ikke en veldig krevende person å være sammen med. Og jeg stiller ikke så strenge krav til vennene mine. Problemet mitt er heller at jeg kan være for rund i kantene, faktisk.

[Gjest Gjest]

Er du venninnen min? *håper*

På mange vis føles det som om du snakker om meg, nemlig.

Eller vi har kanskje opplevd noe av det samme, men fra forskjellig ståsted.

Jeg har, eller hadde er vel kanskje det rette ordet, en venninne som jeg savner veldig, veldig mye.

Jeg skjøv henne litt fra meg i forbindelse med en konflikt som involverte menn og andre venner, og det hele ble bare en eneste stor og vond mølje.

Jeg stod midt oppe i stress og kaos, og melte meg ut.

Jeg var såret og fornærmet også.

Jeg følte meg uretferdig behandlet. Det tror jeg hun gjorde også.

Og så har det bare blitt til at ingen av oss har tatt kontakt igjen.

Men jeg tenker på henne ofte. Jeg følger litt med fra sidelinjen, og skulle så gjerne vært der for henne for nå vet jeg at det skjer ting i livet hennes som kanskje ikke er så greit hele tiden.

Vi kunne snakke om alt. Vi hadde det jo så gøy og fant på ting sammen, med og uten barn. Og vi delte hemmeligheter i fleng.

Selv om vi ikke snakkes lenger holder jeg fortsatt på disse hemmelighetene.

Jeg sitter av og til med telefonen i hånda og begynner å taste nummeret hennes, men så ringer jeg ikke allikevel.

Jeg er dum, men får det ikke til.

For jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

[Tabris]

Hva med å sende henne et brev?

Endret 28. mars 2008 av Tabris

[:-) anna]

Jeg har også opplevd noe av det samme, og det er jammen ikke enkelt.

Jeg tror det er viktig å finne ut hva man vil, og så svelge unna et par hundre kamelflokker og være den som er stor nok til å ta kontakt.

Det værste som kan skje er jo at man får klara opp i ting, men ikke fortsetter vennskapet. Og det er jo uansett bedre enn å hverken vite eller ha en venn.

[Suzy]

Å, jeg kjenner igjen dette...

Har ei venninne jeg føler jeg har mistet, og som jeg savner veldig. Jeg skjønner ikke hva det er jeg har gjort, men følte at noe var galt mellom oss lenge før kontakten stoppet opp. Jeg skjøv det fra meg og tenkte at det var innbildning, i det lengste. Jeg hadde ikke lyst til å miste henne. Så endte det med at jeg følte meg så bortprioritert at jeg bare ga opp og nå har det gått ganske lang tid uten kontakt.

Har ikke noe annet råd til deg enn at du må tenke litt gjennom hva du ønsker og kanskje sende et brev til henne etterhvert, om du finner ut at du vil ha kontakt?

Kanskje det har vært for vanskelig for henne og hun ikke har orket å ta opp igjen tråden?

Kanskje hun tror at du ikke vil ha kontakt med henne?

Kanskje hun er redd for å bli avvist av deg?

Mange muligheter, men lykke til