Hva er verst?

[Gjest Gjest_Kaos_*]

Hvordan slå opp??

De siste 3-4 årene har mine følelser for min mann bare dabbet mer og mer av. Han er min beste venn og vi har vært sammen siden ungdomskolen.

Vi har hus, 3 barn, gode jobber og et godt vennskap. Men det er lenge siden jeg har kunnet si at jeg elsker ham, det smerter meg langt inn i ryggraden. Jeg skulle så gjerne ha fått dette til å fungere, men jeg synker bare lengre og lengre ned. Er trist og lei meg hele tiden og har mest lyst til å tilbringe dagen under dyna, og dette er noe som også begynner å gå utover barna. Lyspunktene er når han er borte, da er jeg meg selv igjen, energien kommer til og grublinga slipper litt.

Har hatt perioder hvor jeg har vært lei før og min mann tar det veldig tungt og ser ikke for seg en fremtid uten meg. Men det har gått så langt nå at jeg er ikke meg selv lenger og tror det beste for begge er å avslutte det... Det er ikke rettferdig overfor ham heller, han fortjener å bli elsket!

Så da er det store spørsmålet... Hvordan kommer jeg meg unna på en mest human måte??

1. jeg kan si det som det er, at jeg ikke elsker ham.

2. jeg kan fortelle at jeg har vært utro å la han bli sint på meg i stedet for å savne meg. (til dels sant...)

3. unngå å ha sex det neste halvåret slik at han selv foreslår det! ;p

Setter stor pris på tilbakemelding!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hvordan slå opp??

De siste 3-4 årene har mine følelser for min mann bare dabbet mer og mer av. Han er min beste venn og vi har vært sammen siden ungdomskolen.

Vi har hus, 3 barn, gode jobber og et godt vennskap. Men det er lenge siden jeg har kunnet si at jeg elsker ham, det smerter meg langt inn i ryggraden. Jeg skulle så gjerne ha fått dette til å fungere, men jeg synker bare lengre og lengre ned. Er trist og lei meg hele tiden og har mest lyst til å tilbringe dagen under dyna, og dette er noe som også begynner å gå utover barna. Lyspunktene er når han er borte, da er jeg meg selv igjen, energien kommer til og grublinga slipper litt.

Har hatt perioder hvor jeg har vært lei før og min mann tar det veldig tungt og ser ikke for seg en fremtid uten meg. Men det har gått så langt nå at jeg er ikke meg selv lenger og tror det beste for begge er å avslutte det... Det er ikke rettferdig overfor ham heller, han fortjener å bli elsket!

Så da er det store spørsmålet... Hvordan kommer jeg meg unna på en mest human måte??

1. jeg kan si det som det er, at jeg ikke elsker ham.

2. jeg kan fortelle at jeg har vært utro å la han bli sint på meg i stedet for å savne meg. (til dels sant...)

3. unngå å ha sex det neste halvåret slik at han selv foreslår det! ;p

Setter stor pris på tilbakemelding!

Vær ærlig og stå oppreist og støtt i deg selv.

Ikke forkludre noe med løgn........vær ærlig og redelig.

[Gjest Gjest]

Så da er det store spørsmålet... Hvordan kommer jeg meg unna på en mest human måte??

1. jeg kan si det som det er, at jeg ikke elsker ham.

2. jeg kan fortelle at jeg har vært utro å la han bli sint på meg i stedet for å savne meg. (til dels sant...)

3. unngå å ha sex det neste halvåret slik at han selv foreslår det! ;p

Setter stor pris på tilbakemelding!

Hvor gammel er du? 16 år? Og har du ingen respekt for mannen din overhodet?? Selvfølgelig skal du si det som det er. Jeg skjønner ikke at du engang kan tenke tanken på å gjøre noe annet. "Hvordan kommer jeg meg unna"??? Dette skal du ikke komme deg unna. Du må stå for følelsene dine og handlingene dine, og ta de konsekvensene det medfører. Stakkars mann! (Og det sier jeg ikke fordi du har lyst til å gå fra ham - det er en ærlig sak, men fordi du ikke ønsker å ta ham på alvor i prosessen.)

[Gjest Gjest_kaos_*]

Å komme meg unna var nok et feil ordvalg, det er ikke helt meg å stikke av fra ubehagligheter heller. Men ser at det kan se slik ut, jeg vil bare gjøre det best mulig for ham. Og vi har tross alt barn sammen og jeg ønsker et godt samarbeid videre. Jeg bare gruer så innmari! Ingen ønsker å såre sine nærmeste! 16 år eller ikke!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ved å være ærlig og redelig gjør du det best for dere.

Ja, du kommer til å såre han uansett hvordan du legger dette frem.

Husk du er den sterke parten ved å velge å gå.

Svelg kameler når sinnet hans kommer etter litt sorg. Vær forståelsesfull på at dette er vanskelig - men stå støtt i deg selv.

Husk!!!

Du kan ikke hjelpe han - du er ikke den rette til å være hans samtale partner i dette. Han må skaffe sine egne "allierte".

Men uansett hva du gjør; vær ærlig og redelig og sterk og tydelig.

Du kommer ikke forbi dette uten å såre og få dritt en periode. På lang sikt vil ting roe seg. Tål det.

[Gjest Gjest]

Hvordan slå opp??

De siste 3-4 årene har mine følelser for min mann bare dabbet mer og mer av. Han er min beste venn og vi har vært sammen siden ungdomskolen.

Vi har hus, 3 barn, gode jobber og et godt vennskap. Men det er lenge siden jeg har kunnet si at jeg elsker ham, det smerter meg langt inn i ryggraden. Jeg skulle så gjerne ha fått dette til å fungere, men jeg synker bare lengre og lengre ned. Er trist og lei meg hele tiden og har mest lyst til å tilbringe dagen under dyna, og dette er noe som også begynner å gå utover barna. Lyspunktene er når han er borte, da er jeg meg selv igjen, energien kommer til og grublinga slipper litt.

Har hatt perioder hvor jeg har vært lei før og min mann tar det veldig tungt og ser ikke for seg en fremtid uten meg. Men det har gått så langt nå at jeg er ikke meg selv lenger og tror det beste for begge er å avslutte det... Det er ikke rettferdig overfor ham heller, han fortjener å bli elsket!

Så da er det store spørsmålet... Hvordan kommer jeg meg unna på en mest human måte??

1. jeg kan si det som det er, at jeg ikke elsker ham.

2. jeg kan fortelle at jeg har vært utro å la han bli sint på meg i stedet for å savne meg. (til dels sant...)

3. unngå å ha sex det neste halvåret slik at han selv foreslår det! ;p

Setter stor pris på tilbakemelding!

hva er du så redd for? er du ikke glad i han så er det jo bare å dra fra han, men dette virker fjortisaktig ut dette "2. jeg kan fortelle at jeg har vært utro å la han bli sint på meg i stedet for å savne meg. (til dels sant...)

3. unngå å ha sex det neste halvåret slik at han selv foreslår det! ;p"

eller er det bare meg som syns det?

du skal jo pinadø ha han til å dra det er jo det du vil så du kan ha god samvittighet eller??? sier ikke annet AT DET GÅR ANNNNNNN..........

[Gjest Gjest]

Jeg tror du vil såre han enda verre hvis du finner på at du har vært utro. Men hvis du HAR vært utro, så vil det jo være riktig å fortelle det, mener jeg, ettersom jeg er ganske opptatt av menneskers rett til å få vite sannheten. Men jeg forstod ikke det med tildels sant helt. Men jeg tror ikke det er noen god idé å være en dårlig partner på noen måte for å få han til å ville gå, for da trekker du bare ut prosessen for dere begge sånn at den blir lengre og sannsynligvis mer smertefull. Tror nå jeg. Men som sagt, hvis du ikke har vært utro og likevel sier du har det, så risikerer du at han blir enda mer såret (det gjør jævli vondt å få vite det og kan ha endel skumle langtidseffekter på et menneskesinn), og du risikerer også at det blir verre for dine barn dersom faren ender opp med å hate deg og dette forkludrer samarbeidet deres med oppdragelsen av dem.. Eller hva?

[Gjest Gjest_mannen_*]

Tror jeg sjelden har lest noe mer ynkrygget, patetisk, selvopptatt og pistrete som åpningsinnlegget. For et liv.

Åh, norske kvinner, overbevis meg om at det finnes noe annet enn dette ved dere. Jeg blir så himla desillusjonert.