Han klarer ikke å stole på meg

[Gjest Ulykkelig]

Som overskriften antyder, jeg var utro mot mannen min for flere år siden. Han mistenkte det og jeg la alle kort på bordet. Vi gikk gjennom en tøff tid, men etterhvert kom vi oss igjennom det, og forholdet har i mine øyne vært perfekt etterpå. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt det ugjort, men når gjort er gjort, og vi har jobbet oss igjennom, trodde jeg det ikke gikk å ha det bedre.

Så hadde vi en lang prat i går. Jeg var lei meg fordi det nesten alltid er jeg som tar initiativ til sex og spurte han om han ikke fant meg attraktiv lenger. Da kom bomben. Det viser seg at han fortsatt tenker mye på det som skjedde den gangen og sliter med å tro at det ikke skal skje igjen. Iblant er tankene så fremtredende at han sliter med å klare å ha sex med meg.

Jeg ble helt knust. Når vi ikke har klart å bli ferdig med dette enda, når skal vi noen gang klare det da? (Det har gått 5 eller 6 år). Jeg er så glad i han at det gjør vondt og han sier han elsker meg så høyt og vi har et barn sammen, men hvis skygger fra fortiden skal ødelegge for oss, hadde det kanskje vært bedre å skille lag? Hvordan skal vi komme oss gjennom dette?

Håper noen har råd til oss.

[Supramundane]

Nå mener jeg ikke å være negativ, eller å ta motet fra deg - men jeg tror ikke det er mulig å komme seg over noe sånt.

Men - det er viktig å huske at dette er individuelt fra person til person. Noen kan tilgi utroskap, men ikke glemme at det har skjedd, og derfor aldri føle tillit til sin partner igjen. Noen andre kan tilgi og gå videre. Folk er forskjellige, og det tyder jo på at din mann ikke vil klare å komme over dette.

[Gjest Gjest]

Kanskje han fremdeles tenker (masse) på det er fordi han føler at dere aldri fikk avsluttet saken og snakket helt ut?

Når du fortalte det, lå du deg flat, gren, tryglet om tilgivelse? Om du ikke gjorde det, men prøvde å forklare/unnskylde/få det til å virke mindre alvorleig enn det var, kan det være noe som gjør at han ikke har blitt ferdig med det.

Minner du han på i blandt at du fremdeles er fryktelig lei deg for det som skjedde? Jeg mener ikke å rippe opp i gamle sår, men hvis feks dere ser noe på tv/film om utroskap, hører om utroskap eller bare har en litt dypere samtale en gang, så kan det passe fint med en "jeg håper du vet at jeg fremdeles angrer veldig på det jeg gjordde. håper det går bedre/bra med deg nå". Siden han ikke klarer å legge fra seg tanken på at det kan skje igjen, kan det skyldes at han ikke er 100% sikker på at du angrer forferdelig og virkelig har lært din lekse. Med andre ord, kanskje må du understreke enda sterkere at du er lei deg, angrer og ikke har nærmest glemt at det skjedde.

[Gjest]

Jeg hadde hvertfall aldri greid og kommet over noe slikt. Hadde nok tenkt på det ofte og neppe greid å stole på den personen igjen..

[Gjest Gjest_NinjaTurtle_*]

Det er vel ikke bare sikkert at dette har med "å stole på" å gjøre, men at typen din har noe på hjertet som han holder tilbake passivt-aggressivt. Dette er bare min hobbyspekulasjon, ta det med en klype salt. Men jeg vet at det ofte er slik at ting gnager meg lenge etter at noe er ferdig, men så har jeg ikke blitt ferdig med det, det er bare det at jeg tenker at det ikke er riktig av meg å ta det opp fordi saken skal være over, og dessuten kan man ikke gjøre noe med det allikevel. Men de negative følelsene er der allikevel.

Det jeg tror du må gjøre, som jeg har lest i noen gode psykiatribøker, og som jeg har god erfaring med, er å aktiv søke etter grunnen ved å be partneren din om å fortelle deg mer om hvordan det var for ham, og når du spør, hele tiden stille konkrete spørsmål, var det sånn, var det sånn etc, slik at du gir tilkjenne at du oppriktig lurer på hvordan det var for partneren din, uten at du er snikete eller stiller ham til veggs.

Om jeg hadde vært utro, så hadde nok jeg hatt litt vegring for å velge en slik løsning, for det krever selvtillit når du da får høre tøffe anklager. Det er da viktig at du sier ifra hvis du trenger en pause til å fordøye det du får høre, og at du ikke føler behov for å rettferdiggjøre deg selv eller si unnskyld. Du gjør ikke ting noe bedre ved å si unnskyld. Mennesker gjør feil, og det er en misforståelse at en skal gå rundt å føle seg skyldige i alt. Jeg mener ikke engang at utroskap er objektivt feil, men det kan være destruktivt, og det er det du ser nå. Du må da gå i deg selv og erkjenne at du har såret partneren din ovenfor ham, men du trenger ikke si så mye unnskyld. F.eks; "jeg skjønner at det er vanskelig for deg å stole på meg. Det må ha vært veldig sårende at jeg var utro mens du hadde tillit til meg." Så holder du bare kjeft, og lar han få lov til å snakke videre, og prompter han til å snakke. Ikke overkjør ham og tål at det kan være ubehagelig stille. Ikke snakk bort noe. Ikke unnskyld noe. Bare innrømm fakta, og gjenta fakta. Og si at du skjønner og at det er helt OK at typen din er sur på deg, bitter osv.

Det kan faktisk tenkes at det er det som skal til for å snu ting rundt. Ikke vær redd for konfrontasjonen. Du trenger den.

[aline]

Kanskje familieterapi kunne vært tingen?

Jeg tror det må være nært opptil umulig for din mann å glemme dette ihvertfall, og siden han ikke klarer å finne tilbake tilliten heller, så virker det som noe dere trenger hjelp til å komme dere videre med.

Kanskje dere ikke klarer det, men er det ikke da godt å ha prøvd alle muligheter først?

[Gjest Utloggetpia]

Jeg var utro mot mannen min fire år inn i ekteskapet vårt. Det var ingen sex involvert, men jeg forelsket meg i en mann som forelsket seg i meg, og vi hadde et forhold.

Nå har vi vært gift i ti år, og vi kom oss over det. Han tilga meg, og jeg brukte tid på å komme meg tilbake til å være den kvinnen han stolte på. Det var hardt, men verdt det. Han stoler på meg, og han elsker meg. Vi kan til og med vitse om det, det er bare en fotnote i historien vår. Det var vondt mens det sto på, og det krevde mye fra oss. Han bruker det aldri mot meg, og jeg føler ikke at han tenker på det eller at det plager han.

På mange måter så er vi takknemlige for at det skjedde. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at jeg kunne ta det tilbake. Hver gang jeg tenker på det så stikker det i meg og jeg føler meg dårlig, og det burde jeg jo. Men samtidig så lærte vi begge to veldig mye om oss selv og hverandre, og det tvang oss til å ta et skikkelig dypdykk. Vi var ikke de samme personene når vi kom opp fra det igjen, på godt og ondt, men vi kom ut av det som sterkere folk. Vi elsker hverandre som aldri før, mer og mer hver eneste dag føles det ut som.

Men det var oss. For noen så er utroskap en utilgivelig synd uansett hva som ligger bak, eller hva vedkommende gjør for å bote på etterpå. Og det er det ikke mulig å gjøre noe med. Kjærlighet er ikke alltid nok.

[Gjest Gjest]

En gang utro alltid utro!

Er det noen som virkelig forstår hva ordtaket henspiller til?

DET SPILLER INGEN ROLLE OM DU GÅR I KLOSTER NÅ! HAN KAN ALDRI STOLE PÅ DEG IGJEN FORDI TILLITEN ER BRUT!

Han kan velge å satse på deg på nytt men det vil for alltid henge en mørk skygge av tvil ovenfor deg.

Aksepter det og dersom du er sikker på at det er det du vil må du belage deg på at det vil være på hans premisser livet ut!

[Gjest Gjest]

Jeg "nøstet" også opp noe lignende med min kone. Og jeg stoler ikke på henne ennå. Det har vært en lang prosess hvor jeg har måtte hale ut hva som har skjedd og tanker rundt. Hun har forsvart seg, men gradvis avslørt mer og mer... Nå tar hun veldig avstand fra det hun gjorde, men jeg lurer fortsatt hvorfor hun ikke så det samme med en gang. Når ble løgn og bedrag uakseptabelt sett fra henne. For 2 måneder siden? 1 år siden?

Jeg tror mye av poenget er å vise at en angrer. At slik oppførsel var galt av meg. Men man må mene det. Neste gang du går ut. Har du behov å få noe fra andre? Hvor henter du inspirasjonen din? Flørting med andre? Er flørting begjær av andre personer? Synes du det er akseptabelt? Du må mene noe selv her for vise troverdighet.

Mange av oss sliter rett og slett fordi vi er troløse.

Håper du får det fint med din partner!

[Gjest Gjest_NinjaTurtle_*]

Det er sikkert et godt poeng som ligger i det at har du først vært utro en gang, så er det lettere å være det igjen. Men jeg ser ikke helt at du kan stole på folk som ikke har vært utro heller. Tipper de fleste kan være utro, bare de riktige forutsetningene er til stede. Det er vel derfor så mange faktisk ER sjalu, selv med ærlige partnere. Men av taktiske grunner bør en la være å vise for mye skepsis, for det er ikke realistisk å tro at du kan låse partneren din inne heller.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg "nøstet" også opp noe lignende med min kone. Og jeg stoler ikke på henne ennå. Det har vært en lang prosess hvor jeg har måtte hale ut hva som har skjedd og tanker rundt. Hun har forsvart seg, men gradvis avslørt mer og mer... Nå tar hun veldig avstand fra det hun gjorde, men jeg lurer fortsatt hvorfor hun ikke så det samme med en gang. Når ble løgn og bedrag uakseptabelt sett fra henne. For 2 måneder siden? 1 år siden?

Jeg tror mye av poenget er å vise at en angrer. At slik oppførsel var galt av meg. Men man må mene det. Neste gang du går ut. Har du behov å få noe fra andre? Hvor henter du inspirasjonen din? Flørting med andre? Er flørting begjær av andre personer? Synes du det er akseptabelt? Du må mene noe selv her for vise troverdighet.

Mange av oss sliter rett og slett fordi vi er troløse.

Håper du får det fint med din partner!

Jeg glemte en ting jeg tenkte jeg skulle kommentere: Det med at du må ta initiativet til sex. Det er ofte en mekanisme for å sjekke om du har noen (seksuelle) følelser får han. Du har vært utro og kåt på andre og han må sjekke om du har følelser for han igjen...