Jeg har kalde føtter

[Gjest Frøken livredd]

Jeg skal gifte meg om 4 mnd og nå har jeg kalde føtter...

hjelp!

[LilleEkorn]

Huff da.. Men slapp av, det er helt normalt! Vi har mareritt om brylluper som går rett i dass, tenker på alle mulige scenarioer og vi får kalde føtter.. Slapp av, og gjør noe annet enn å tenke på bryllupet noen dager, så tenker jeg det går bra! Og ta en god prat med ei god vennine eller kanskje mammaen din eller noen andre som står deg nær. Hjelper ofte å få det ut

[2008brud]

Jeg synes de hjelper på nervene å ha bryllupsforsikring:

bryllupsforsikring.no

[SøsterLiten]

hva slags kalde føtter har du?

hvis det er for at bryllupet skal gå galt så tenk at det viktigste er ikke hvordan dagen blir men AT den faktisk blir! du og din kjære som får hverandre!

hvis det er fordi du er usikker så synes jeg du skal snakke med din tilkomne...

å snakke sammen er veldig viktig hvis du er usikker, det er mye som kan løses bare man får snakket ut!

uansett så lykke lykke til! håper alt ordner seg og at du får varmere føtter snart!

[Gjest a]

Jeg skal gifte meg om 4 mnd og nå har jeg kalde føtter...

hjelp!

Jeg har stadig mareritt om den store dagen. Jeg våkner og får beskjed om at bryllupet begynner om en time. Jeg har ingenting klart og får verken dusjet eller sminket meg. Så må jeg løpe og løpe for å rekke det. Vet ikke helt hva det betyr..?..

Jeg gruer med faktisk til selve dagen. Det hadde vært herlig å bare være oss to og forlovere på byfogden eller på en strand et sted... Men nå er jo valget tatt med standard bryllup med full pakke.

Har du kalde føtter på grunn av din kommende mann ville jeg gitt det en måned til og så tatt et endelig valg. Bryter du forlovelsen bryter du i kanskje med ham for godt..

Lykke til!

[Gjest Gjest_smily_*]

Jeg hadde kalde føtter den første måneden vi var forlovet.....Gikk hlet i surr oppi hodet mitt.

Snakket skikkelig med en venninnne, og så gikk det over når jeg "fikk luften ut av ballongen"

Vet jo ikke hvorfor du har kalde føtter, men snakk med noen du er nær, eller skriv det her. Kanskje det hjelper å få det ut bare

[Gjest Frøken livredd]

Huff nei jeg vet ikke... Det har gått opp for meg at jeg skal dele resten av livet med denne mannen, og det er skummelt. Han er en snill og god mann på alle måter, men jeg har begynt å legge merke til alle de tingene jeg IKKE liker etter at vi forlova oss. Jeg visste jo om disse da jeg sa ja, men nå er det akkurat som om jeg legger MER merke til dem. Vi har det fint også, men jeg tenker tanker som: Skal jeg virkelig ikke få kjenne på den spennende nyforelska-følelsen igjen, skal jeg ikke ha sex med noen andre enn han igjen. Is this it, liksom... Jeg leser her inne om alle de vordene brudene som har funnet "drømmemannen" og "mr. right" etc, etc... Jeg føler ikke slik. Jeg er kjempeglad i han, og elsker han og vi har det veldig fint sammen, men denne altoppslukende lykkerusen over at vi skal gifte oss kjenner jeg ikke...

Jeg er 25, så jeg er jo ganske ung også... Er redd for at jeg gjør en feil. At vi skal bli skilt etter to år. Er redd for at jeg skal angre. Også føler jeg meg veldig trengt opp i et hjørne med tanke på at innbydelser er sendt ut, lokale bestilt, kjolen er kjøpt...

Det er ikke det at jeg IKKE vil gifte meg med ham. Jeg vet bare ikke helt...

[Gjest Gjest_Moo_*]

Jeg tror det er normalt med litt forpliktelsesvegring. Akkurat det du skriver kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

Det jeg prøver å tenke på når sånne tanker dukker opp, er at man kan aldri være sikker på noen ting. Vi kan ikke spå hva som skjer i framtiden.

Dessuten, jeg tror vi kanskje forventer oss at vi skal være helt i lykkerus hver dag, og om vi ikke er det, tenker vi at noe er galt? "At jeg tviler på om dette er riktig, betyr det at jeg kanskje ikke elsker han allikevel?"

Det går jo litt i bølger hvor i lykkeland man er. Det hadde jo egentlig vært inmari slitsomt å være i en rosa sky hele tiden

Jeg tror ikke du har noe å engste deg for egentlig. Det er en stor avgjørelse du har tatt, og for noen så er de avgjørelsene vanskligere enn andre.

Og uansett hva som skjer i framtiden, så ordner det seg!

[Solfridbruda]

husk at man ofte tror at gresset er grønnere på den andre siden. Men en gang må man ta et valg, og gå for det. Slik er det er det når man gifter seg. Men bestemmer seg for å elske en person resten av livet. Følelsene kan komme til å gå opp og ned hele livet, men valget blir bastant. Man gir jo opp muligheten til å ha andre menn, men det kan jo også være godt. å slippe å gå fra den ene til andre, men heller bygge opp noe med en bestemt en.

Jeg sier ikke at du MÅ ta et valg nå. Det kan jo hende at han ikke er rett for deg, ELLER at du ønsker å vente med å ta det valget angående ham. Men jeg tror også det er en prosess en må innse. At man må bestemme seg for å kun leve med et menneske ,og være tro med han resten av livet. Det er i allefall det man bestemmer seg for når man gifter seg....

[Gjest Gjest_Smily_*]

Hva med å dra på samlivs kurs eller par terapeut, som et forebyggende tiltak??? Det er jo tross alt en omveltning(dog ikke så stor lenger!) å skulle gifte seg!

Vi dro på samlivskurset, og vi hadde en deilig helg på hotell, fokus på oss som par, og på kommunikasjon. Var som et forebyggende tiltak i fjor høst, mye lettere å gjøre sånne ting før problemene dukker opp.

Vi har hatt stort utbytte av det hvertfall og bruker tingene vi lærte daglig!!!

Det er noen dager jeg synes min forlovede er super teit og jeg ønsker han langt vekk, men det er ikke så ofte. ALLE har dager/perioder som er tunge, men man jobber seg som oftest gjennom de.

Prøv å reis vekk en helg sammen, ikke snakk om bryllup, men bare dra og vær kjærester og kos dere med hverandre!

Kanksje det er bryllupet og ikke mannen som er stress faktoren for deg :0)

PS; jeg fortalte min kjære nå nylig at jeg hadde hatt litt hetta den første tiden, og da sa han at han visste jeg kom til å få det. Han hadde tross alt tenkt litt på det og forbredt seg selv på det mer enn meg! Ble glad at han responderte på denne måten og gav meg en klem, enn å si "hysteriske kvinne du teit"

[La Guapa]

Huff nei jeg vet ikke... Det har gått opp for meg at jeg skal dele resten av livet med denne mannen, og det er skummelt. Han er en snill og god mann på alle måter, men jeg har begynt å legge merke til alle de tingene jeg IKKE liker etter at vi forlova oss. Jeg visste jo om disse da jeg sa ja, men nå er det akkurat som om jeg legger MER merke til dem. Vi har det fint også, men jeg tenker tanker som: Skal jeg virkelig ikke få kjenne på den spennende nyforelska-følelsen igjen, skal jeg ikke ha sex med noen andre enn han igjen. Is this it, liksom... Jeg leser her inne om alle de vordene brudene som har funnet "drømmemannen" og "mr. right" etc, etc... Jeg føler ikke slik. Jeg er kjempeglad i han, og elsker han og vi har det veldig fint sammen, men denne altoppslukende lykkerusen over at vi skal gifte oss kjenner jeg ikke...

Jeg er 25, så jeg er jo ganske ung også... Er redd for at jeg gjør en feil. At vi skal bli skilt etter to år. Er redd for at jeg skal angre. Også føler jeg meg veldig trengt opp i et hjørne med tanke på at innbydelser er sendt ut, lokale bestilt, kjolen er kjøpt...

Det er ikke det at jeg IKKE vil gifte meg med ham. Jeg vet bare ikke helt...

Det er helt normalt.

Vi har vel en tendens til å glorifisere alt her inne

Mannen min og jeg var stadig i tottene på hverandre og hadde flere ganger krangler der vi hylte :"avlys bryllupet"......bare fordi vi syntes det ble så alvorlig begge to....

Han var 27 og jeg 30 da vi giftet oss.

Ikke vær redd for følelsene dine, du tenker bare ekstra mye.

Synes du fikk et fint råd om å snakke med en reflektert venninne. Det er godt å blåse ut litt følelser til en du kan stole på og som kanskje er gift selv.

Den dagen du står der og ser ham vente på deg.....da kjenner du at dette er rett, garantert.

Du har bare oppdaget at du ikke er oppover ørene forelsket og i ekstase over bryllupet, og forventer du å være det blir du nok skuffet og i tvil.

Kan sammenlikne det med den berømte morslykken som alle snakker om...noen har det ikke sånn og så blir de bekymret.

Gir deg en klem og ønsker deg lykke til

[Ginen]

Dette var ganske befriende å lese egentlig. Hvis du trenger å preike litt med noen som har det noenlunde på samme måten, så registrer deg og send meg en PM

[Amadea]

Jeg tror i grunnen det du föler er ganske normalt. Du fikk et godt råd her, og det er å prate med noen. Både med kjaersten og en venninne, söster, mor eller en annen som stvr deg naer og som du stoler på... Det er ikke godt å gå med slike tanker alene og ved å sette ord på fölelsene finner du kanskje selv ut hva som er riktig for deg.

PS: Husk på at ingen er superduperlykkelig absolutt hele tiden!