Hva gjør jeg?

[Gjest Gjest]

Jeg er nå snart 24 år og har vært sammen min samboer i snart 8 år (han er forresten like gammel som meg)

Vi har gjort det slutt 3-4 ganger i løpet av de 8 årene, og bruddet har vart på det lengste i 4 måneder, og vi har alltid funnet tilbake til hverandre.

Jeg var hans første kjæreste og han var min første ordentlig kjæreste. Vi har hatt det utrolig bra sammen for det meste, og vi har bodd sammen i 3 år.

Men nå begynner jeg å lure litt.. Det siste halve året så har ting gått veldig dårlig. Vi krangler mer enn før, alltid litt småkjekling hver dag. Ting ved han irriterer meg, ting han gjør og ikke gjør. Han syter mye, mye er galt hele tiden. Jeg gjør det jeg kan for å prate om det og hjelpe han, men jeg får dårlig med respons tilbake. Et eksempel; Jeg kan si "ja, jeg forstår jo det" så får jeg tilbake "du forstår ikke en dritt" Jeg har virkelig prøvd å sette meg inn i hva han sliter med og prøver å hjelpe så godt jeg kan, men det er ikke noe særlig når jeg får kjeft tilbake og det er ett eller annet hver eneste dag. Dette har vart ganske lenge, 2-3 år ca..

Jeg er ikke noe tiltrukket av han lenger.. Vi har sex kanskje 1 gang i måneden og jeg føler at jeg bare må gjøre det fordi jeg syns synd på han.

Vi har sluttet å finne på ting sammen, vi sitter bare i leiligheten vår eller så drar han ut med noen kompiser i helgene mens jeg sitter alene hjemme. Skjønner selvfølgelig at han trenger å være sammen gutta, men hver helg..

Men kan også si at det ikke er så gøy å finne på ting sammen han da det resulterer stort sett til krangling. Siste gangene vi har vært utenlands har det også vært mye krangling, så mye at det faktisk har ødelagt ferien vår.

Grunnen til at vi holder sammen er kanskje fordi vi sitter på en ganske nykjøpt leilighet og fordi vi har vært sammen i mange år. Det som kanskje har holdt meg sammen han er fordi jeg har levd på minnene vi har hatt når alt var bra, vi har tross alt opplevd mye sammen, mye nytt sammen.

Jeg stoler blindt på han og hvertfall med andre damer, han ville aldri vært utro mot meg... Jeg føler veldig trygghet i dette forholdet, vi vil det samme i livet begge 2, vi kjenner hverandre ut og inn og er bestevenner..

Jeg har pratet mye med han om dette, men dessverre ingen bedring..

Jeg har nå tenkt på en god stund og avslutte dette.. Men er redd.. Er usikker på hva fremtiden vil bringe.. Tanken på at en annen dame skal være sammen han gjør meg dårlig.

Hver gang vi har gjort det slutt, så har vi blitt sammen igjen.. Og føler det blir dumt å selge leiligheten, så blir vi sammen igjen om 3-4 måneder..

Vil ikke ha det "pause" opplegget heller... Syns ting er så vanskelig da jeg er utrolig gla i han, men har kanskje gått i en skummel felle at vi ble for gode venner.. Ikke kjærester lenger..

Hva burde jeg gjøre???

[Gjest Gjest]

Hmm, du fortjener et svar her... Ser mange har vært innom, og tror det er vanskelig å svare på dette. For det høres komplisert ut.

Jeg tror det aller første du skal gjøre er å bli mere aktiv selv. Når du sier du sitter mye alene når han er ute med kompiser, høres du nesten litt ensom ut. Mitt samboerskap gikk i dunken når eksen sluttet å ha kontakt med sine venner, og til slutt ble ensom fordi han ikke pleiet sine vennskap (det var faktisk han som gikk)..

Gjør noe aktivt: Begynn på et språkkurs, fotokurs, klatring, eller meld deg inn i en frivillig forening. Et eller annet. Gjør deg selv godt, så kanskje det gir gode ringvirkninger på forholdet.

Eller

Ta sjangsen på å gå ut av forholdet. Det vil gi deg noen forferdelige mnd, det vil slite på kroppen, men jeg kan garantere at du kommer styrket ut av det til slutt.. Du er ung, og mange sjangser til å finne en ny mann du vil ha det godt med. Han kommer muligens ikke ridende med en gang, men livet har en tendens til å gi oss gode ting.

Bare noen tips på veien.

Lykke til

[Noli]

Livet er etter min mening for kort til å kaste bort på et dårlig forhold, uansett hvor bra det engang var. Samtidig har jeg en urokkelig tro på at så godt som alle forhold kan reddes om man bare legger litt innsats i det. Men da må man ville det, begge to. Det eneste som er helt sikkert er at du kan ikke fortsette sånn som dette.

Kunne terapi sammen vært interessant for dere?

[honey21]

Stakkars deg Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det.

Det virker som om du egentlig ikke vil miste han, for da hadde du allerede gått fra han. Ikke sant? Det virker som du innerst inne ønsker å redde forholdet. Men for å redde det må jo begge ville det. Hvis han elsker deg bør han ville redde forholdet.

Jeg vet ikke hvordan dere skal løse dette. Kanskje du kan dra bort i noen dager? Besøke noen slektninger slik at du kan tenke litt? Eller leie en hytte oppe på fjellet hvor du kan være helt alene?

Husk at det er heeeeeelt naturlig å ha dårlige stunder i et forhold. Ikke minst er det naturlig at det går litt dårlig siden dere har vært sammen i så mange år.

Uansett må dere snakke om dette. Enig med det Noli sier ovenfor her. Dere KAN redde det hvis dere gjør en innsats.

Kanskje du kan overraske han med en intim kveld? Dra han inn på soverommet en kveld, demp lyset, sett på rolig musikk, gi han masse massasje, gi han komplimenter osv. Det kan jo vekke sexlivet deres til live igjen? Og kanskje det hjelper på kjærligheten også? Vet ikke, det er bare et forslag.

Håper det ordner seg

[Gjest Gjest]

Takk for at dere tok dere tid til å svare.

Det som er, er at jeg syns ikke det er så stas å finne på ting sammen han lenger da det pleier å resultere til krangling. Jeg finner han ikke så interresang (ble usikker på stavemåten her nå) lenger, og da går lysten til å finne på noe med han bort også.

Det jeg føler nå er at jeg hadde trengt å komme meg litt bort fra han, men jeg kan ikke be han vente på meg.. Det har jeg gjort før, og det har vært utrolig vanskelig for han.

Det som også er litt vanskelig for meg er at andre gutter har begynt å friste mer, og jeg vet at hvis en kjekk gutt flørter med meg på en fest eller noe, så vet jeg at jeg hadde nok ikke avvist han og sjansen for at jeg kunne ha vært utro er stor, og vil ikke utsette min samboer for dette.

Men vet også at hvis jeg går fra han nå, så vil han ikke ta meg tilbake, og det har jeg forståelse for. Så vet virkelig ikke hva jeg gjør nå..

[honey21]

Det høres kanskje litt teit ut, men kjærlighet er jo egentlig bare masse kjemiske reaksjoner i hjernen Så det er fullt mulig for dere å få det tilbake, hvis du skjønner hva jeg mener

[honey21]

Hvis du ser bort ifra kranglingen og andre negative ting akkurat nå, er han en person du kunne tenke deg å leve sammen med resten av livet? Gifte dere, få barn osv? Hvis ikke er det kanskje ikke verdt å gå videre?

[Gjest Gjest]

Det er ikke så lett å se bort fra kranglingen, når det er så mye av det hele tiden.. Er alltid ett eller annet galt med han eller livet hans hele tiden. Og hvis jeg har det bra så liker han ikke det, og virker som han presser med ned til han sin situasjon. Han har endel problemer med familien sin og jobben, og jeg har det strålende med jobb og familie, og det støtter han dårlig. Hvis jeg har et bittelite problem på f.eks jobben min, så gjør han det han kan for å lage et stort problem ut av det og prøver å si at jeg må si opp hele jobben...

Det med å lage en intimnatt for han er jeg litt usikker på.. Jeg vet at han vil gjerne, men jeg er ikke tiltrukket av han.. Jeg har rett og slett ikke lyst til å ha sex med han, og det er vondt for oss begge.

han gir meg sjelden komplimanger, behandler meg mer som en kompis.. Passer lite på meg, bryr seg lite virker det som, han gir hvertfall ikke utrykk for det.

For meg så er ting ganske dødt nå, og jeg har bodd hos foreldrene mine noen dager nå og stortrives.. Men er redd for at hvis jeg gjør det ordentlig slutt nå, så vil jeg angre om et halvt år og vil ha han tilbake.. Og det er for mye å be han om.

Han er kanskje en jeg ville delt livet med da jeg kjenner han utrolig godt og han er en fantastisk person som det ikke finnes noe vondt i. Men grunnen til at jeg kanskje hadde holdt ut med han livet ut er for at jeg ikke hadde taklet at en annen dame hadde vært sammen han... Og det blir så feil..

[Gjest i samme båt]

Jeg ville bare si at vi er i samme båt du og jeg. Det å lese om deg og samboeren din, var rart, for det er akkurat de samme følelsene jeg ar hatt lenge. Forskjellen er at vi har barn, og det er det som har holdt meg tilbake. I går gikk det opp et lys for meg. Vi hadde den samme diskusjonen om forholdet som vi har hatt 114 ganger før, ikke opphetet krangel, men snakket. Da gikk det en jævel i meg som sa at denne diskusjonen her har vi hatt 114 ganger ca. Jeg blir like sint og lei meg hver gang, det er ikke mye sjangs for at det blir bedre heller. Jeg vil ikke ha den for 115ende gang, for det blir like vondt da. Jeg ga han beskjed om det, og idag snak jeg i banken for å få ordnet med økonomi. Det er en enorm lettelse...

Jeg sier på ingen måte at dette er det rette for dere, men noen ganger kan man vel kalle en spade for det den er, og tenke over om man vil ha det slik resten av livet, eller om man kan gjøre noe med det. Er viljen tilstede, er det mye som kan fikses, men jeg hadde det som deg at egentlig ville jeg ikke finn på noe, for det ble bare krangel, og egentlig ville jeg ikke ha sex, for jeg hadde ikke lyst på han....

Lyke til

[Gjest Gjest]

Du får trøste deg med at det tross alt kun er et mikroskopisk antall forhold som innledes da begge er 16 år, som varer lengre enn tenåringsperioden.

Dere "skulle" egentlig avsluttet forholdet langt tidligere, hvis dere hadde vært "normale".

[Gjest Gjestings]

Men er redd for at hvis jeg gjør det ordentlig slutt nå, så vil jeg angre om et halvt år og vil ha han tilbake..

Og da blir det akkurat som før.

Du er i et forhold til en fyr du ikke er forelsket i, ikke er tiltrukket av, ikke har lyst til å være sammen med i tilfelle du skulle komme til å savne han om at halvt år!

Ja, det er fult mulig at du kommer til å savne han. Det er ikke en grunn til å bli sammen igjen. Ganske mange av oss har vært der. Et halvt år (noen ganger mer, noen ganger mindre) etter at et forhold har gått til grunne, så begynner vi å glemme de dårlige tingene, og fortiden blir mer rosenrød enn den var. Men det forandrer ikke noe. Hvis du vil ha dette forholdet, så må du tenker her og nå og ikke "kanskje om et halvt år, hvis vi går fra hverandre". Og det krever hardt arbeid, og det krever det fra begge to. Det finnes ingen snarveier.

Steg en er å fortelle han hvordan det står til, for det fortjener han.

Steg to er å finne ut hvor og hva du vil med dette, for det fortjener dere begge.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg vet egentlig hva jeg har å gjøre. Jeg syns bare så utrolig synd på han da han ikke har gjort noe galt, han er bare god og snill. Og han har få venner, en familie som ikke støtter han fullt ut, han har bare meg... Han har hatt problemer med narkotika før, og er redd de problemene vil komme tilbake om jeg går fra han.

Vi har opplevd så mye fint sammen, og jeg tenker mye på det. Det vil jo være minner overalt etter han. Er jo noen år vi har holdt sammen.. Men føler at jeg trenger kanskje et mer "mannfolk" som kan behandle meg som kjæresten sin.

Det blir så tungt å selge leiligheten og begynne delingen, og er redd jeg ikke vil være sterk nok til å gå gjennom det...

For ca 3,5 år siden, så var det slutt mellom oss i 8 måneder ca, og da ville han ikke ha meg tilbake, og jeg husker hvor mye jeg sleit da, hvor vondt jeg hadde og hvor langt jeg gravde meg selv ned. Men dog.. jeg var ung og har kanskje blitt sterkere og bærer på mer erfaring nå.

Men den tryggheten det forholdet gir meg vet jeg ikke om jeg vil finne igjen, han ville aldri sviktet meg eller gjort ting bak min rygg, og sånne ting setter jeg svært høyt.

Tenker nå tanken på hvordan jeg skal klare å bo her i nærhten av han og stadig møte på han når det er slutt, steder vi har gått tur, steder vi har bodd, opplevd ting.. alt.. Det er jo så hardt

[Gjest Samarita]

Jeg forstår dette er hardt for deg, men tror du det vil bli bedre for han om han får høre at du faktisk er sammen med han av barmhjertighetsgrunner?

Ta et valg...

[honey21]

Du bør kanskje avtale time hos familievernkontoret for å finne ut av ting... man trenger ikke gå dit sammen. Jeg har vært der selv en gang (alene) og det hjalp kjempemye. Det er gratis også.

(Hvis du ikke vet hva familievernkontoret er er det en tjeneste kommunen tilbyr til de som sliter i forholdet o.l.)

[Gjest Gjest]

Du bør kanskje avtale time hos familievernkontoret for å finne ut av ting... man trenger ikke gå dit sammen. Jeg har vært der selv en gang (alene) og det hjalp kjempemye. Det er gratis også.

(Hvis du ikke vet hva familievernkontoret er er det en tjeneste kommunen tilbyr til de som sliter i forholdet o.l.)

Slutt og tull'a! Et kjærestepar uten barn, som er 24 år, og som ble sammen da de var 16, skal da vel ikke belaste viktige institusjoner som familievernkontor??

Det er det vel ikke mer enn naturlig at det før eller siden blir slutt mellom de som starter opp som 16-åringer?

[honey21]

Man trenger ikke være gift og ha barn for å gå til familievernkontoret.... De tilbyr hjelp innen samliv, det sier seg selv at det også gjelder samboere uten barn. Dessuten er det ikke gitt at de slår opp selv om de ble sammen som 16-åringer. Det er ingen regel som sier at de må det.

[Gjest Gjest]

Man trenger ikke være gift og ha barn for å gå til familievernkontoret.... De tilbyr hjelp innen samliv, det sier seg selv at det også gjelder samboere uten barn. Dessuten er det ikke gitt at de slår opp selv om de ble sammen som 16-åringer. Det er ingen regel som sier at de må det.

Jeg skrev at det uansett er mikroskopiske sjanser for at kjæresteforhold varer når paret innleder det som 16-åringer. Vi skattebetalere bør være kritisk til "misbruk" av kommunale ytelser, derfor bør ikke slike forhold prioriteres. Familievern-tjenesten bør og skal prioritere barnefamilier som har det vanskelig.

[Gjest Skuffet mann]

Jeg kan ikke fordra å lese så lange innlegg-1

Noen ganger så er lange innlegg veldi noe jeg gjerne vil svare på, men dem blir foooooor laaaaaange!

[Gjest Gjest]

Men da skal du få slippe å svare på dette inlegget. Ikke verre enn det!

Tror ikke jeg kommer til å ta turen til familievernkontoret, jeg vet egentlig hva jeg har å gjøre, steget er bare utrolig tungt å ta. Jeg kan på en måte ikke bare gå fra dette, vi må ordne opp i økonomien, ordne megler, selge leiligheten, deling av møbler og ting vi har sammen.. Det er ikke bare bare å lukke døren til et 8 årig samliv.. Han har jo ikke bare en kjæreste, han var jo livet mitt..

[Gjest Gjest]

Du skriver over at "han var livet ditt"... Har vært i samme båt som deg - ble sammen med en kar da jeg var 16 og vi var sammen til jeg var 23. Periodesvis krangling og mindre og mindre sex, mer som å bo sammen med en bror..

Hadde rukket å få et barn sammen på den tiden, og forholdet var ikke bra da vi ble gravide heller - men vi jobbet litt for å være en familie sammen for barnet. Da min sambo reiste bort i forbindelse med jobb i en uke, kjente jeg litt på dette med å være alene i hverdagen. Klart jeg savnet barnets far, men det var selskapet og ikke kjæresten jeg savnet.. Når dette gikk opp for meg ble det starten på slutten av forholdet vårt.

Jeg fylte de nye hverdagene med tid sammen med barnet, var sammen med venninner, jobbet og meldte meg som frivilling for Røde Kors. Begynte etterhvert å trene på helsestudio, og der traff jeg han jeg er gift med i dag :o)

Ønsker deg lykke til, uansett hva du velger å gjøre.