min sønn vil bo hos meg

[Gjest Gjest_pappa_*]

Hei. min sønn som nå er 11 år har i ca 1 år pratet om at han vil flytte til meg. Vi har pratet en del om dette men kun hvis han har tatt det opp først, da jeg ikke vil ta det opp pga at jeg synes han skal få bestemme dette selv. med andre ord det er han som tar initiativet til samtalene om dette.

Eneste jeg har sagt til han er at det er greit for meg men at han må bli 12 år først.

Er dette riktig? kan han bestemme dette selv? hvordan fungerer slike ting som dette?

Mor har ikke lyst til at han skal flytte( det forstår jeg jo.) sier kontant nei hver gang han nevner det for henne.

Er det riktig gjort ovenfor gutten?

Har fortalt ham at han kan flytte hit og prøve å bo her i 1 år, hvis han ikke trives kan han flytte til mamman sin igjen. syns det er noe gutten må få finne ut av selv, uten at mor og far blander seg for mye.

[Gjest StockDama]

Syns du har riktig tankegang, at gutten burde få bestemme selv.

[Honey Bee]

Personlig hadde jeg latt barnet mitt få lov til å flytte til sin far hvis h*n ønsker det.Hvis dere bor langt fra hverandre og barnet må skifte skole,forstår jeg at mor er litt tilbakeholden,men å si kontant nei er ikke rett ovenfor barnet.

Hvis dere bor i nærheten av hverandre ville jeg sagt til mor at barnet kan få prøve å bo hos deg,også får barnet selv evaluere om han vil bli boende eller vil tilbake til mor når det har gått litt tid.

Lykke til

[Gjest Gjest-M-]

Fra barnet er 12 år, skal dets mening tillegges vekt ved avgjørelser om bosted og samvær. Det er fortsatt de voksne som må ta den endelige avgjørelsen, men barnets mening skal bli tatt på alvor.

At mor sier tvert nei, er ikke greit. Kanskje dere trenger en meklingstime?

[Far til 2]

Hei. min sønn som nå er 11 år har i ca 1 år pratet om at han vil flytte til meg. Vi har pratet en del om dette men kun hvis han har tatt det opp først, da jeg ikke vil ta det opp pga at jeg synes han skal få bestemme dette selv. med andre ord det er han som tar initiativet til samtalene om dette.

Eneste jeg har sagt til han er at det er greit for meg men at han må bli 12 år først.

Er dette riktig? kan han bestemme dette selv? hvordan fungerer slike ting som dette?

Mor har ikke lyst til at han skal flytte( det forstår jeg jo.) sier kontant nei hver gang han nevner det for henne.

Er det riktig gjort ovenfor gutten?

Har fortalt ham at han kan flytte hit og prøve å bo her i 1 år, hvis han ikke trives kan han flytte til mamman sin igjen. syns det er noe gutten må få finne ut av selv, uten at mor og far blander seg for mye.

Jeg var i en situasjon som sansynligvis kan sammenliknes. Og jeg møtte veldig mange hinder på veien. At mor nektet viste jeg fra før. Hun hadde tidligere nektet felles omsorg.

Idag er jeg likevel "alenefar" og barna ser ut til å stortrives. Jeg har hele tiden holdt døren åpen om de vil flytte eller praktisere felles omsorg. Ingen av disse alternativene synes å være aktuelle FOR ØYEBLIKKET.

Jeg er MYE strengere enn moren på flere områder. Men selv om barna kommenterer dette innimellom, gjør de det med et smil når de ikke får lov til det samme som hos moren. Moren har dessuten en del positive egenskaper som jeg ikke har. Likevel sier barna at flytting ikke er aktuelt når jeg nevner dette.

Jeg foreslår at dere snakker med mekler i første omgang. Selv om en del meklere automatisk tar mors parti (dvs fraråder flytting) vil det være oppegående meklere også som faktisk ser lenger enn foreldrenes konflikt og ser barnets ønsker som det sentrale.

Og husk at meklere ikke har noen som helst mulighet til å påvirke rent juridisk. Noen gir inntrykk av at de har juridisk kompetanse eller at de er autoriteter på området. Dette er direkte feil i de fleste tilfellene.

Barn skal gradvis tillegges mer og mer vekt fra de er 7 år og til de er 12 år. Da skal deres mening tillegges "vesentlig vekt", og jeg har faktisk ikke hørt om barn over 10 år som ikke har fått viljen sin.

Jeg valgte "den myke måten" ved å ta det opp med mor og deretter ta det opp under mekling. Dette fungerte dårlig, men pga en del "uheldige hendelser" ble 3.part gradvis involvert, og vi inngikk en avtale om "prøveordning". Prøveordningen har nå endret seg til fast ordning.

Lykke til.

[Lizzee]

Etter et par år med 50/50 har min eldste sønn nå flyttet til faren sin. Det var hans eget ønske - han var lei av å ha "flyttelass" annenhver mandag (mange hobbyer og mye "stash" som han til enhver tid er avhengig av å ha med seg). Min yngste sønn bor fremdeles 50% hos meg og 50% hos far. Tidligere bodde de fast hos meg og hadde helgesamvær hos far. Som du skjønner har jeg prøvd mange samværsformer.... Og alle endringer har vært i samsvar med barnas ønsker og hva vi voksne praktisk kunne få til.

For meg var det NULL problem at eldstemann flyttet til faren sin. Det var rart for meg, ja, men jeg må jo bare ha forståelse for at gutten er like knyttet til begge foreldrene sine! Og nå er det jeg som betaler min eks bidrag og han som får dobbel barnetrygd. Det er bare rettferdig det!

Nå bor vi i rimelig kort avstand til hverandre slik at sønnen vår har nøyaktig samme skole og omgivelser uansett hvem han bor hos. Han har også mulighet til å stikke innom meg når han måtte ønske det.

Om barnet vil bo hos far så mener jeg at det skal veie tyngre enn at moren vil ha barnet værende hos seg. Jeg synes at en gutt på 11 år som har hatt dette ønsket i 1 år allerede må få være med på å bestemme. Så lenge han har snakket om dette lenge er det tydelig et seriøst ønske og noe han har tenkt på lenge. Det blir selvfølgelig en overgang for moren og veldig rart i begynnelsen. Men man vender seg til det. At gutter ønsker et nærmere forhold til faren sin når de kommer i puberteten og tenårene er helt naturlig. Og mor må for all del ikke tro at gutten "velger" faren foran henne fordi han er mer glad i far enn mor. Gutten er glad i begge to og må nå få lov til å prøve å bo hos far etter mange år hos mor - om det er det han ønsker. Mor må ikke føle seg mindre viktig av den grunn. Tror det er viktig at moren lærer seg å forstå dette. Og hun må for all del ikke gi ham dårlig samvittighet fordi han "velger".

Samtidig kan det jo være økonomiske årsaker til at hun sier nei.... Mister barnetrygd og bidrag - og må kanskje betale til deg? Men det er ærlig talt ikke legitim årsak til å si nei! Det er ikke slik at man skal tviholde på det å ha hovedomsorgen fordi man ..."kremt"... skal "tjene penger" på det å ha barnet boende hos seg...

Bor du langt fra gutten nå?

Må han bytte skole?

Har gutten snakket med moren sin om dette også? Dvs. spurt moren slik han spør deg? Eller er det du som spør mor på vegne av gutten? Kan hende moren føler at dette er ditt ønske og ikke guttens... Prøv å ta en seriøs samtale om dette og kanskje sønnen din også må få snakke med moren sin slik at hun føler at dette er hans ønske.

Denne aldersgrensen på 12 år er ikke noe man er tvunget til å ta hensyn til. En gutt på 10 år kan få bestemme selv om foreldrene er åpne for det. Aldersgrensen på 12 år er satt mest for at man ved en rettsak skal kunne vektlegge barnets ønske der hvor foreldrene ikke er enige.

Lykke til!! Håper alt går i orden for dere!!!

Endret 26. mars 2008 av Lizzee

[Gjest Mayamor]

Har en gutt på 11 år som bor 50/50 og har gjort det siden han var 9,5 år. Vi har aldri tenkt at vi ville involvere familievernskontor/rettsapparatet i våre avtaler eller vente til gutten ble "gammel nok". Har imidlertid vært klare på at vi ikke endrer ting i raseri og fordi han er sur på en av oss. Faren og jeg snakker godt sammen og vet om hva som skjer hos den andre. Vi er begge trygge på at gutten har det bra begge steder og han er like glad i oss begge. Om dagen kommer og han ønsker å endre dette er faren og jeg åpen for alle løsninger. Gutten vet at verken mamma eller pappa blir lei seg uansett hvilken løsning han velger. Håper du kan formidle dine tanker til moren slik at hun forstår at det ikke handler om deg eller henne, eller at gutten er mer/mindre glad i noen av dere... Lykke til.

[Gjest Gjest]

Vi bor 60 mil fra hverandre og gutten må bytte skole.

Moren og jeg har et helt ok forhold.

jeg merker med en gang jeg prøver å prate med henne om dette så kommer klørne frem.

Gutten har selv nevnt dette for lærere og med elever på skolen.

Moren avfeier meg med at dette er bare noe han sier når han har vært hos meg.

Det som gjør det enda vanskligere opppe i det hele er at (min andre sønn) broren ikke vil flytte for da blir mamma lei seg.

han fortalte meg at moren hadde sagt at hvis han flytta så blir hun lei seg.

Vet ikke helt hvordan jeg skal takle en situasjon hvor elsdte man vil flytte til meg og minste man (10 år) ikke vil.

Er det bra/riktig og liksom skille dem?

Jeg vet at barna har det bra hos mor og skal ikke klage på henne i det hele tatt.

Har bodd 7 år fra barna mine nå og tanken på at de kanskje flytter til meg en dag har bestandig hvert der.

Vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem med dette uten at mor blir sur.

takker for svar så langt, mye posetiv lesning.

[Gjest Mayamor]

Kjenner jeg må svare deg litt til. Vi har en komplisert familiesammensetning hvor samboer har 3 barn med sin ekskone, jeg en gutt med min eks samboer og vi har et felles barn. Vi har følgende setting her:

* barnet vårt bor selvsagt her hele tiden

* gutten min, som skissert over: 50/50 her og hos far og godt samarbeid

* samboers eldste på 14 år har bodd hos oss i 2,5 år og vi har vært igjennom 4 runder i rettsapparatet, samt familievernskontor, samværstrenering, brutte avtaler, økonomisk hestehandel osv

* samboers to yngste på 10 og 12 bor hos mor etter eget ønske

Det er 6 timers reisevei mellom mor og far.

Her har vi nå samvær:

uke 1 - jenten hos mor

uke 2 - guttene hos far

uke 3 - guttene hos bostedsmor og jenten hos bostedsfar

osv

Barna ser hverandre 2 av 3 helger, samt alle langhelger, vinterferie, påskeferie, pinse, sommerferie, høstferie, jul og nyttår. Dette fungerer fint, men alle tre er litt sjalu på hva søsken får oppleve selv om vi prøver å gjøre mest morsomt når alle barna er her og normale aktiviteter når barna er fra hverandre. De ringer hverandre, er på msn, spiller adventure quest mot hverandre, snakker sammen og spiller ds via trådløst nettverk etc. Når de er sammen helg er det minimal krangling, men f.eks nå etter de har vært sammen 10 dager i påsken - var søskenkranglingen slik den var da de bodde sammen...

Dere har to gutter; dersom dere da har samvær hver 2 helg - og utvidet i ferier og helger som skissert over - vil jo guttene deres få se mye til hverandre. Dersom yngstemann bor sammen med mamma fordi han ikke vil hun skal bli lei seg - synes jeg du bør snakke med moren om hva gutten faktisk sier. For det er jo ikke sikkert at mor tenkte slik på det. Og OM mor tenkte slik på det er det mors problem med sitt savn - det bør hun ikke pushe over på barna sine. men samtidig bør ikke du heller pushe på andre veien.

Lytt til barna, vær omgjengelig, hold avtaler, vær fleksibel, si ja dersom det lar seg gjøre og la barna inneha hovedrollen slik at en setter seg selv til side og er trygg på at barna er glad i en uavhengig av bosted.

[Far til 2]

...

...

...

Lytt til barna, vær omgjengelig, hold avtaler, vær fleksibel, si ja dersom det lar seg gjøre og la barna inneha hovedrollen slik at en setter seg selv til side og er trygg på at barna er glad i en uavhengig av bosted.

Jeg synes Mayamor beskriver en kompleks familesituasjon, men viser samtidig at det går an å få til det meste om en bare har fokus på barna. Jeg forstår trådstarter og alle andre som sliter med at foreldrene ikke altid gjør det.

At en søskenflokk "deler seg" mht valg av bosted er faktisk ganske vanlig. Langt mer vanlig enn vi liker å tro, og dette med å holde søsken samlet er vel noe som nå er forlatt som "barnets beste", avhengig av barnas alder.

Det jeg forsøker å si er at det ikke bør være noe i veien for at begge barna blir ivaretatt mht sitt ønske, uten at en evt splittelse av barna på noen måte går ut over barna. Kansje det bare er en styrke.

Som nevnt tidligere er dette veldig vanlig og flytting for bare et av barna er nå akseptert hos veldig mange "fagfolk".