Et lite hjertesukk

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg så fæl, vinglete, slem... Og synes så synd på kjæresten min!

Men jeg er så utrolig i tvil på om vi passer sammen. I bunn og grunn irriterer jeg meg over alt han gjør, og ikke gjør. Jeg har så lite å sammenligne med, så jeg vet ikke hvor vanlig dette er, men jeg tar det egentlig som et dårlig tegn når man ikke ønsker å være så mye med kjæresten sin. Vi er så himla forskjellige, men det er kanskje begrenset hvor mye vi kan møtes på halvveien også. Samtidig er jeg jo utrolig glad i han, men er i tvil på om det er på rett måte.

Så nå går jeg egentlig bare og tenker på å slå opp hele tiden, men få liksom ikke mot og sikkerhet nok til å gjøre noe med det. Og jeg har så vondt i magen, fordi han er så lei seg fordi han merker at jeg er så uttafor, og da gjør han alt han greier for å få meg til å bli glad i han igjen. Og så greier jeg ikke. Klemmer han mye, og det går veldig bra for tida, men jeg mistenker at det er fordi jeg tenker så mye på å slå opp, og den dårlige samvittigheten. Noen som har noen råd, eller lignende erfaringer?

[Gjest Gjest]

Skjønner deg veldig godt- er i samme situasjonen selv. Enkelte perioder har vi det bra sammen, men så faller følelsene sammen og jeg klarer ikke å bygge opp samme energi ovenfor han som han har ovenfor meg.

[Gjest Cie]

Sukk, jeg greide å slette alt jeg skrev, så får begynne på nytt med en forkortet versjon.

Du er hvertfall ikke alene!

Jeg har det akkurat sånn jeg også. Tviler sånn. Har verdens herligste type, har aldri følt meg sånn med noen før, aldri vært så avslappet, så meg selv... Men så har jeg aldri hatt en skikkelig kjæreste før heller da. Men føler uansett at jeg ALDRI kommer til å oppleve den samme tryggheten igjen, og det hindrer meg fra å gå steget ut, tror jeg. Frykten for å angre. Jeg er så fantastisk glad i han, men... Ting stemmer bare ikke, innerst inne, og de kommer neppe noen gang til å gjøre det.

Men jeg har ikke samvittighet til å gå. Jeg utsetter det og utsetter det. Hvordan dumper man en mann som medhele seg viser hvor viktig man er for han? Som helt tydelig aldri har hatt det så bra i livet som nå, når vi er sammen. SOm hele tiden forteller hvor glad han er i meg, hvor mye jeg betyr for han, og hvor lite alt annet plutselig betyr nå... Jeg ser for meg at han blir igjen alene, kun med seg selv, om jeg "drar" (nå bor vi ikke sammen da). Han er ikke typen til å synes synd på seg selv, men jeg kommer til å synes synd på han, fordi jeg vet at det kommet til å ta han laaang tid å komme over det, om jeg gjør det slutt.

Skulle ønske jeg kunne være mer ego. Men jeg greier ikke annet enn å ta vare på han, være hos han og den tryggheten vi har sammen, selv om den er feil...

Hjelp!

[Gjest ts]

Føler at du har det akkurat som meg ja. Kjæresten min er likedan som din, og det er den enorme tryggheten i dette som gjør at jeg blir. Men vi har så forskjellig syn på hva vi ønsker her i livet, at jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Jeg ser livet mitt passere i revy før jeg i det hele tatt har levd det. Og så vet jeg hva jeg har, men ikke hva jeg får...

[Gjest Mirina]

Har ingen råd, ville bare dele denne sangen som jeg synes beskriver disse følelsen veldig bra. Link

[Gjest Gjest_Tone_*]

I går natt leste jeg gjennom 200 sider på dette forumet i håp om å finne akkurat dette innlegget. Begynte å gråte da jeg så det nå, og enda mer da jeg hørte på sangen..

Har følt at det bare er jeg som har hatt det sånn. Har vært sammen med kjæresten min i 7 år, siden jeg var 16, og har tvilt i i alle fall halvannet år nå. Jeg er så fryktelig, fryktelig glad i ham, men jeg vet innerst inne at det aldri kommer til å bli oss for alltid - i alle fall ikke hvis jeg ikke får prøvd meg på egenhånd noen år først. Som noen skrev før meg; det er ikke noe godt tegn når man ikke har så stort behov for å være med kjæresten sin, ikke har noe behov for å sove sammen, ikke har lyst til å flytte sammen. Men, han er min aller beste venn, han elsker meg og vi har det fint sammen - hvordan skal jeg klare å gi slipp på det? Hvordan skal man kunne gå fra alt til ingenting? Hvordan kan jeg klare å såre den personen jeg er nærmest her i verden så mye?

Vi har vokst opp sammen, og jeg vet ikke hvem jeg er uten han. Jeg har et behov for å "finne meg selv", å se hvem jeg er nå når jeg er 23, å bli trygg på min egen personlighet. Jeg er ikke den samme personen som da jeg var 16 lenger, men vi har utviklet oss sammen til en slags felles personlighet. Han er en så stor del av den jeg har vært og den jeg er, at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å leve uten han.

Jeg tror og håper at det finnes noen der ute som passer bedre for oss begge. Føler ikke at vi bringer ut det beste i hverandre.

Jeg vet jeg må klare å tenke at det er bedre for han at jeg bare gjør det. Det er bedre for han at jeg gjør det slutt nå, når jeg allikevel vet at det bare er et spørsmål om tid. Men jeg klarer det bare ikke....

Alt går til helvete, skole, jobb, jeg trøstespiser, har stresshodepine og søvnvansker. Kan ikke fortsette sånn, så jeg må bare klare å gjøre det. Jeg skal prøve (igjen) i morgen...

[Marte M]

Jeg hadde det slik med eksen min. Vi ble sammen da jeg var veldig ung, og var sammen alt for lenge. Jeg visste egentlig i 2 år at det ikke var riktig. Jeg hadde ikke lyst å være sammen med ham, ville heller være med venninnene mine og bestekompisen min. Jeg hadde ikke lyst å kysse ham eller ha sex med ham, og absolutt alt han gjorde og sa irriterte meg. Likevel ble jeg hos ham i tre år. Dette var fordi det var så trygt og godt. Han elsket meg sånn, og gjorde alt for meg. Det hele endte med at jeg nesten begynte å hate ham fordi jeg følte meg så fanget i forholdet. Jeg fikk det utrolig vondt med meg selv, og begynte å tøye grensene overfor han. For å se hvor langt jeg kunne dra det, og kanskje for å få ham til å gjøre det slutt med meg. Det ble et stygt brudd, og han bærer nag til meg den dag i dag- åtte år etter(!)

Dersom du vet det er feil å være i forholdet, gjør du både deg selv og ham en bjørnetjeneste. Det fører bare til at dere begge får det vondt. Det er helt jævlig å gå gjennom et brudd, men enda verre er det å være i et forhold du ikke har lyst å være i.

Håper det ordner seg for dere alle sammen. Livet er alt for kort til å være ulykkelig!

[Baby]

Dette er som om du beskriver mitt liv om dagen. Det er drit vanskelig å gjøre det slutt med noen som bare er snill og god.

[Gjest Gjest]

Kjære TS,

jeg vil fortelle deg en annen versjon. Jeg hadde en kjæreste jeg var utrolig gladi, jeg elsket ham virkelig og ville gjerne ha tilbragt hele livet med ham, men pga diverse omstendigheter visste jeg at det ikke ville fungere å ha et A4 liv med ham. Dette skyldtes delvis visse ting han nektet å endre på, som var vesentlig for meg, så han var kanskje ikke så snill som din...men...

Vi hadde diskutert disse problemene mye mot slutten, men bestemte oss allikevel for å holde sammen. Jeg tenkte mye på at det kanskje ville være best om vi gjorde slutt, men jeg ville aldri greid å gjennomføre det, jeg var så redd for hvordan han skulle ta det, akkurat som du sier, jeg greide ikke tanken på å såre ham. Følte at uansett hvordan forholdet vårt skulle se ut (sambo/særbo), så ville jeg fortsette forholdet akkurat da

Da skal jeg si deg at jeg fikk litt av et sjokk da HAN PLUTSELIG GJØR DET SLUTT!!! HÆÆÆ? Er det mulig? Og at han attpåtil hadde funnet seg en annen...

Så kjære deg, ikke bekymre deg så alt for mye for gutten din, jeg tror vi jenter er alt for snille noen ganger

[Gjest ts]

Uff da... Jo, vi jenter er kanskje litt for snille noen ganger. Akkurat nå føler jeg meg som sagt bare altfor slem. Hadde jeg imidlertid vært helt sikker på at han ikke passer for meg, så hadde jeg slått opp på dagen. men det er mange usikre momenter. Har jeg for eksempel hatt tålmodighet nok til å la han møte meg på halvveien? Kan han forandre litt innstilling til ting, slik at vi kan gjøre mer sammen? Jeg er nok mest redd for å angre, det er sååå utrolig typisk meg.

Men jeg skal nok ikke ta han altfor gitt heller, for han sier at han begynner å bli lei av vinglingen min...

Men hvordan skal man gå fra det trygge livet (ispedd stor usikkerhet og irritasjon da) til ingenting. Når jeg har hatt det så trygt og godt en god stund nå, har jeg vært lite flink til å sosialisere meg med nye venner så det sosiale livet er nesten fraværende. Det er trist å tenke på at jeg nok kommer til å bli veldig ensom i starten, og det øker sjansene for at jeg savner han igjen.

Men man skal ikke undervurdere viktigheten av nærhet og fysisk kontakt i et forhold. Det er jo det som skiller venn og kjæreste nærmest. Og jeg er ikke spesielt gira på fysisk kontakt, det føles på en merkelig måte "unaturlig" for meg. Det er vondt å avvise han hele tiden, for jeg ser han bli så såra. Men jeg vet at jeg ikke kan ligge med han uten at jeg ønsker det selv heller.

I går prøvde jeg å forklare hvordan jeg hadde det, og begynte å grine. Vi var imidlertid skikkelig slitne, og han sånn halvveis syk, så det var uansett ikke tidspunktet for slik prat. Men når jeg forteller at jeg ser på han mer som en bror eller venn, og at jeg er usikker på forholdet, virker det ikke som om han vil ta det innover seg. Han blir selvfølgelig fryktelig lei seg, men det er som om han lukker ørene for det, og klemmer meg bare hardere. Jeg kan ikke "snakke" meg ut av forholdet på en pen måte, jeg må nok slå opp. Men jeg kan ikke være alene om å se at det er den beste løsningen, jeg vil at han også skal se at det ikke er bra for noen av oss i lengden sånn som vi har det nå.

Vi har bodd sammen i to måneder. Det er vel ikke normalt å være sånn i tvil på så kort tid?

[Teriyaki]

Uff da, det høres ikke særlig bra ut, nei.

Men sånn som du beskriver det, så virker det ikke som om det er så lurt å fortsette forholdet. Det kommer nok bare til å bygge seg så mye opp at til slutt blir det en negativ avslutning på forholdet, som kanskje gjør at dere ikke får til å være venner.

Var forresten en utrolig fin sang.

[Gjest Gjest]

Jeg får si litt om min opplevelse da for kanskje å hjelpe litt.

For en del år siden så kom jeg sammen med verdens beste jente! Det var ingen over, ingen ved siden av og det var langt ned til neste. Vi passet utrolig godt sammen både som venner og partnere og hadde det helt topp. Vi planla brullupet vårt og drev med å finne kjole og sette opp listen over dem vi skulle ha med i brullupet. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for henne og kjøpte ofte små gaver eller en blomst til henne for å minne henne på at jeg elsket henne.

Vi stolte på hverandre 100% og hadde også venner sammen og hver for oss. Et forhold man bare drømmer om.

Så en dag kom jeg hjem og fikk beskjed om at det var slutt. Hun hadde tenkt på det en stund og funnet ut at det ikke gikk.

For å si det enkelt så brøt jeg sammen. Jeg ser på meg selv som en rimelig stødig person men der og da så stoppet tiden. Jeg ba henne om å gi meg en sjangse til å rette opp hva jeg hadde gjort galt. Jeg bønnfalt henne om å i det minste si hva jeg hadde gjort, men fikk kun til svar at det var ikke noe gale men at det ikke gikk for oss å være sammen.

Hva skulle jeg nå gjøre? Hun var jo årsaken til at jeg pustet? Hvorfor skulle jeg nå jobbe når det ikke var noe å jobbe for?

Høres sikkert latterlig ut men det er slik man tenker når den man elsker av hele sitt hjerte bare forsvinner.

Heldigvis så var jeg velsignet med gode venner som støttet meg. Dem kom hjem til meg og dro meg ut. Ikke på sjekkeren men ut av leiligheten og bort fra å sitte og synes synd på meg selv.

Jeg hadde det vondt veldig lenge men etter en stund så fant jeg ut at det ikke var verdens undergang. Etter et års tid så snakket jeg med henne igjen og vi er i dag venner. Jeg skjønner i dag hvorfor hun gikk og jeg er glad for at hun gjorde det. Vi har begge utviklet oss meget siden vi var sammen og uten bruddet så ville vi gått til grunne. Jeg så det ikke men så var jeg vel blindet av kjærligheten

Jeg tror typene deres vil takle dette helt fint etterhvert, men det vil knuse dem i begynnelsen. I dag så vil jeg henne fremdeles alt godt og håper hun finner en som hun har det godt med. Hadde jeg fått vite i ettertid at hun kun var sammen med meg for ikke å skuffe meg så hadde jeg blitt flau og trist. Håper at damene her gjør det slutt selv om det koster en del. Ikke bare for deres egen del men også for hans. Ingen kan leve evig på en illusjon!

[Gjest ts]

Takk for et kjempeinnlegg du siste gjesten!

Jeg føler at jeg må være så ærlig som mulig her. Grunnen til at jeg kvier meg sånn er fordi jeg har såret han ganske kraftig en gang tidligere, og han har vært utrolig forståelsesfull og tilgivende. Det er helt utrolig at han tok meg tilbake da. Jeg var nemlig så idiot at jeg rotet med en annen, og ikke bare det, men med eksen min. Jeg angret sinnsykt og lovet bot og bedring. Vi flyttet sammen og alt ble fryd og gammen i to måneder.

Føler meg så utrolig dum, og samtidig så jævlig. En person som per definisjon har vært utro har kanskje ikke lov til å si slikt, men jeg mener med hånda på hjertet at jeg aldri trodde jeg skulle være utro. Jeg er kanskje en av dem som sto høyest på barrikadene i slike diskusjoner. Men slik ble det nå en gang. Fordi jeg ikke var helt over eksen min faktisk.

Nå slår det meg for det første at jeg aldri hadde vært utro, eks eller ikke, om jeg hadde sterke nok følelser for kjæresten min. Samtidig var det feil av meg å flytte sammen i tro om at det ville bringe oss nærmere sammen...

Jeg har vært så ærlig jeg kan med kjæresten min, uten å si "jeg slår opp". De ordene venter jeg med litt til, til vi begge har fått litt tid å tenke på. Vil ikke at dette skal være hardt og brutalt. Jeg prøver imidlertid å være så snill jeg kan med han, spesielt siden han er syk for tiden. Vi drar ut og spiser sammen, og ser film. Jeg prøver å fortelle han saklig hvorfor det ikke fungerer for min del. Han ser det ikke, men jeg har det ikke bra, og dette prøver jeg å formidle til han. Jeg tror nok at om jeg gjør dette på rett måte nå, så kan vi kanskje forbli venner etterpå. Vil ikke miste han ut av livet mitt, han er en utrolig bra person!

[Cienna]

Det der er kjempevanskelig...var i samme situasjon for et par år tilbake...Mistet alle kjærestefølelser for typen...Jeg gikk lenge å vurderte å gjøre det slutt, men en sklir liksom inn i en rutine. I tillegg reiste jeg mye i jobben, så jeg trengte ikke å forholde meg til ham så mye i hverdagen...men til slutt rant begeret over. Han var verdens snilleste...han elsket meg og ville gjort alt for meg, men jeg kunne ikke gjengjelde det...Til slutt måtte jeg bare gå...

Klart det er litt skummelt å måtte klare seg alene etter år med sikkerhet, men da jeg flyttet for meg selv, så kunne jeg ikke la være å smile. Jeg spilte høy musikk, tente stearinlys, fant frem rødvin og nøt tiden med meg selv alene...å bli kjent med hvem JEG var...

Hadde en fantastisk singeltilværelse...masse ute på byen med venner..og BAM så møtte jeg drømmemannen som jeg skal gifte meg med om knappe 3 mnd :rødme:

Selv om du bryr deg og er glad i typen, så er det fremdeles DITT liv...DU må tenke på DIN lykke...og hvor lykkelig vil du gjøre ham? Ikke særlig virker det som...for ditt eget og hans beste; Følg hjertet ditt og kom deg videre med ditt liv...så gir du han en sjanse til å komme seg videre med sitt...

[Gjest ts]

Tusen takk for det! Jeg har sånn problemer med å sove, eller å konsentrere meg på jobb for tiden. Det er så drastisk og endelig å slå opp, så jeg har liksom mest lyst til å drite i hele greia. Men samtidig vet jeg at det ikke kommer til å bli særlig bra i lengden. Han fortjener jo noen som virkelig setter pris på han, og som storkoser seg i hans selskap.

Alle i hele familien er blitt så glad i han, og da jeg vingla litt sist var de de første til å anbefale meg å gå tilbake til han. Han var ordentlig glad i meg, og kom til å være den rette for meg i lengden mente de. Nå har jeg ikke snakket særlig mye om dem om det som skjer denne gangen. Det er tross alt jeg som lever sammen med han, og som har disse følelsene, eller snarere mangelen på dem forsåvidt. Jeg er utrolig lettpåvirkelig, fordi jeg ikke helt greier å stole på egne avgjørelser. Da er det lett å høre på de som kjenner meg best liksom...

Det er utrolig vanskelig å bare gå i fra noen man er skikkelig glad i, til absolutt ingenting annet enn en ensom stusselig singeltilværelse. Vi bor jo sammen nå, men det fungerer skikkelig dårlig. Jeg er jo klar over at det må en del justeringer til, og at det ofte kan være uvant. Men jeg har det ikke bra, og føler ikke jeg slapper av hjemme lenger. Vi bor ganske lite også, så det hjelper liksom ikke på.

Uff, nei nå skal jeg slutte å klage mer og heller gjøre unna litt jobb.

[Gjest ts]

Da har jeg gjort det...Slått opp med kjæresten min! Det skjedde litt av seg selv, uten at jeg trengte å si ordene. Han har det nok ikke særlig bra, men samtidig innrømte han at jeg har et lite poeng, for vi har jo ikke hatt det så fint i det siste.

Foreldrene mine og broren min reagerte en del på at jeg slo opp. De mente at jeg var utrolig vinglete, og at jeg gjorde en feil. Jeg prøvde å forklare at jeg mp gjøre dette, og grunnen til at jeg virker vinglete er fordi jeg ikke så mine egne følelser klart nok sist gang.

Vi er enda samboere, og jeg sa at han ikke trengte å stresse med å flytte ut. Da mente jeg ikke på dagen, men i løpet av et par uker eller så... Dette med å ta ting med ro ble tatt litt bokstavelig, så det virker ikke som om han har tenkt å flytte ut på en stund enda, skal spare penger til depositum og slikt sa han. Og dermed tar det i alle fall et par måneder. Jeg vet ikke om jeg greier å bo sånn som dette i lengre enn noen uker. Aller helst vil jeg være alene nå (det er min leilighet), og sørge litt alene. Hvor lenge har dere bodd med eksen etter at det ble slutt? Kan jeg be han flytte litt kjapt liksom?

[Marte M]

Ja det kan du absolutt be ham om! Kommer ingenting godt ut av å bo sammen når det er slutt... Det gjør bare alt vanskeligere. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om!

[Gjest Cie]

Oi! Så først nå at du hadde slått opp... Går det bra? Syns det er tøft gjort av deg...

Nesten så jeg misunner deg litt, for at du har greid å ta en avgjørelse. Skulle ønske jeg kunne komme så langt. Forrige gang jeg skrev i denne tråden hadde jeg hatt en "tung" uke med typen min der jeg bare følte at alt var feil og at følelsene mine ikke var sterke nok (og det føler jeg ofte når vi er sammen). Men sist jeg var hos han (vi treffes bare noen helger i måneden pga avstand) så var alt så utrolig bra! ARGH!! Alt føltes rett, jeg var glad og fornøyd og kunne ikke annet enn å tenke på hvor heldig jeg er som har han.

Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor kan ikke jeg holde meg til å føle EN ting? Vedder på at neste gang vi treffes så er jeg i tvil igjen og ønsker bare å slå opp, men uken etter er jeg sikkert kjempeforelsket. Alt dette er dessverre (?) helt uavhengig av hans oppførsel, for han er alltid like snill og god.

Nei, nå går jeg og river av meg hodet.

[Gjest 19]

Oi! Så først nå at du hadde slått opp... Går det bra? Syns det er tøft gjort av deg...

Nesten så jeg misunner deg litt, for at du har greid å ta en avgjørelse. Skulle ønske jeg kunne komme så langt. Forrige gang jeg skrev i denne tråden hadde jeg hatt en "tung" uke med typen min der jeg bare følte at alt var feil og at følelsene mine ikke var sterke nok (og det føler jeg ofte når vi er sammen). Men sist jeg var hos han (vi treffes bare noen helger i måneden pga avstand) så var alt så utrolig bra! ARGH!! Alt føltes rett, jeg var glad og fornøyd og kunne ikke annet enn å tenke på hvor heldig jeg er som har han.

Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor kan ikke jeg holde meg til å føle EN ting? Vedder på at neste gang vi treffes så er jeg i tvil igjen og ønsker bare å slå opp, men uken etter er jeg sikkert kjempeforelsket. Alt dette er dessverre (?) helt uavhengig av hans oppførsel, for han er alltid like snill og god.

Nei, nå går jeg og river av meg hodet.

Hei! Kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver.

Jeg har verdens snilleste og søteste kjæreste. Han er helt stabil, i motsetning til meg.. vi kan gå fra å ha verdens beste kosekveld, der jeg virkelig føler at jeg elsker han, til neste dag at jeg bare har lyst å gjøre det slutt.

Jeg blir så forbanna på meg selv fordi jeg er så ustabil og ikke vet hva jeg vil. Jeg forteller ham ikke noe, da - vil ikke såre ham. Men noen ganger føles det så feil.. jeg vil ikke kose og kysse og ha masse nærhet, trekker meg unna ham. Mens andre gang er jeg stormforelsket. Jeg forstår ikke hvorfor det er sånn, heller. Han har jo ikke gjort noe som helst. Sukkkkk..

[Gjest Gjest_Tonje_*]

Jeg hadde det slik med eksen min. Vi ble sammen da jeg var veldig ung, og var sammen alt for lenge. Jeg visste egentlig i 2 år at det ikke var riktig. Jeg hadde ikke lyst å være sammen med ham, ville heller være med venninnene mine og bestekompisen min. Jeg hadde ikke lyst å kysse ham eller ha sex med ham, og absolutt alt han gjorde og sa irriterte meg. Likevel ble jeg hos ham i tre år. Dette var fordi det var så trygt og godt. Han elsket meg sånn, og gjorde alt for meg. Det hele endte med at jeg nesten begynte å hate ham fordi jeg følte meg så fanget i forholdet. Jeg fikk det utrolig vondt med meg selv, og begynte å tøye grensene overfor han. For å se hvor langt jeg kunne dra det, og kanskje for å få ham til å gjøre det slutt med meg. Det ble et stygt brudd, og han bærer nag til meg den dag i dag- åtte år etter(!)

Dersom du vet det er feil å være i forholdet, gjør du både deg selv og ham en bjørnetjeneste. Det fører bare til at dere begge får det vondt. Det er helt jævlig å gå gjennom et brudd, men enda verre er det å være i et forhold du ikke har lyst å være i.

Håper det ordner seg for dere alle sammen. Livet er alt for kort til å være ulykkelig!

Det du skriver her, er som å gjenoppleve forholdet mitt, bare i en tidligere fase.

Vi har det litt bedre sammen nå, men vi har helt ulike interesser og ambisjoner for fremtida, og jeg merker at han irriterer meg. Samtidig er han så trygg... og jeg er redd for å bryte... og han er mester til å gi meg dårlig samvittighet de gangene jeg har prøvd. Også er jeg så redd, hva om jeg angrer? Hva om det viser seg at han er den rette? Han er den første ordentlige kjæresten jeg har hatt.