Om dine foreldre ikke var dine foreldre

[Gjest Sorte Orm]

Om du i dag hadde funnet ut at det var din søster som var din mor ( la oss si at du har en mye eldre søster ). Eller tante og ikke hun du trodde var din mor.

Hvordan hadde du reagert om du hadde funnet det ut ?

[Gjest Frk Åberg]

Jeg ville blitt sint og forundret over lyvingen i alle år. Det ville antakeligvis likevel ikke endret mine datterfølelser overfor min mor, siden det er hun jeg har oppfattet som min mor. Jeg ville samtidig vært glad for at jeg har så hyggelige tanter.

[asterix]

Jeg ville jublet. Alt ville vært bedre enn moren min.

[Alice Ayres]

Vet du, dette er et av disse spørsmålene hvor man tror én ting i teorien, mens hvis man virkelig opplevde det nok ville reagert ganske så annerledes enn det man tror.

Kanskje hadde jeg blitt sint, men kanskje hadde det vært helt ok. Man vet aldri.

[momo]

Det har vært min drøm i alle år at det skulle vise seg at jeg hadde andre foreldre. Men hadde nok da blitt sint hvis det var noen som kjente meg gjennom oppveksten og ikke tok affere mot det som skjedde mot meg. Så hadde nok aldri fått noe godt forhold til den personen uansett.

[mysan]

Jeg aner ikke hvordan jeg ville reagert på det. Mamma er jo mamma uansett, men... nei, ha'kke peiling.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Vet egentlig ikke, det er vannskelig å svare på hvordan jeg hadde reagert!

Jeg hadde nok blitt veldig lei meg...det tror jeg nok jeg hadde blitt!

[Gjest Raptuza]

Syns sånne spørsmål er så hypotetiske at eg ikkje gidd tenka på det.

[FrizzleSizzle]

Same shit, new wrapping

[Gjest Gjest]

Enig med asterix. Alt ville vært bedre enn moren min også. Gleder meg til dagen hvor jeg står på egne ben.

[Gjest Gjest]

Pussig nok: jeg fikk mitt barn "veldig" tidlig - jeg var bare 19 år gammel. Som skikkelig bygdejente, var familien forferdet over at jeg var i "uløkka", og etter at de hadde presset meg til å ta abort ( jeg rømte ifra sykehuset, via bakveien og kom ikke tilbake til hjemmet før etter 3 mnd, fordi de da slo hånden av meg ), var vi igjen på "talefot" når jeg var i 7.mnd. Jeg husker at min far og mor da var 48 og 49 år gamle, og min mor hadde nettopp fjernet livmoren sin etter å ha hatt en stor cyste der. De hadde alltid ønsket seg et barn til - fortrinnsvis en sønn- og fortalte at de hadde bestemt at det beste for alle var at jeg ble sendt bort og fødte barnet et annet sted, for deretter at de adopterte babyen når denne var født, så kunne vi vokse opp som søsken. Når adopsjonen hadde gått iorden, synes de at jeg kunne forsvinne i noen år til utlandet, så dette "gikk bort" av seg selv, så skulle de være mamma og pappa til barnet. Dette var noe jeg ikke ville vite av, fordi det ville vært en helt fremmed tanke for meg å ha en slik situasjon. Jeg fikk barnet-barnefaren forsvant fort, og jeg er i dag lykkelig gift-17 år etterpå, med en fantastisk mann som adopterte min førstefødte som sin egen, i tillegg til våre 3 andre barn! Happy ending, med andre ord, og veldig pussig å lese innlegget!!

[NinjaTurtle]

Jeg ville sannsynnligvis vært litt redd for at fattern ikke ville brydd seg like mye om meg. Og så ville jeg lurt på hvem denne typen er som mora mi knulla.

[Eplekake]

jeg hadde blitt lei meg og forvirret, men man må jo tenke at det sikkert ble gjort for en grunn

[Gjest Tnita]

Jeg hadde blitt veldig lei meg, sint, såret og spurt hvorfor i H******* har dere latt meg vokse opp hos noen helt andre enn det jeg var ment til???