Hvor ondskapsfull går det an å bli?

[Gjest Gjest_ville_*]

I dag presterte min søster, som er nesten 20 år eldre enn meg (jeg er 22) å si at så sær som jeg er så er det ikke rart jeg gikk gjennom et mobbehelvete på videregående..

Jeg og min søster er veldig forskjellige. Gjennom tenårene har jeg vert litt annerledes og skilt meg ut i det lille lokalsamfunnet jeg er vokst opp i. Jeg vil ikke kalle meg sær, jeg har gode venner, kjæreste og fungerer bra i hverdagen. Men jeg har kanskje litt spesielle interesser og meninger. Jeg vil kalle det å være gjennomtenkt, mens min søster som er ganske konservativ og en del av saueflokken, mener jeg er smågal. Hun har heller aldri møtt særlig motstand av noe slag gjennom livet, og har aldri skilt seg ut fra mengden.

Det jeg gikk igjennom på vgs var nok til å ta livet av de fleste. Det sendet meg rett i kjelleren og da jeg var ferdig var jeg helt apatisk og hadde totalt resignert. Klarte ikke å gå ut døra, og samlet sterke smertestillende og beroligende i et skrin. Når jeg hadde nok skulle jeg ta en overdose kombinert med alkohol og gjøre slutt på det hele.

Jeg klarte etter hvert å endre tankemønster, og kom meg ut av det svarte hullet jeg satt i. Jeg har aldri mottatt noe psykologisk hjelp, og ikke snakket om det jeg opplevde, så jeg er langt fra frisk, men jeg fungerer normalt, og klarer å føle lykke i hverdagen. Alt blir satt i perspektiv når man gjennomgår noe slikt, og gjør at man setter så uendelig pris på trivielle ting i hverdagen. Jeg orker ikke folk som klager over bagateller.. Jeg anser megselv som vanvittig sterk som kom meg ut av det, og en dag skal jeg arbeide meg gjennom traumene(som nå er delvis fortrengt) med en fagperson.

Men så har man slike sleivspark som jeg fikk i dag, som ødelegger så forferdelig! Det hun sa var at siden jeg var så utrolig "sær" som tenåring så var det min egen skyld at jeg ble mobbet. Og at jeg var lat som ikke hadde arbeid de første årene etter vgs, og at jeg bare gikk hjemme og snyltet på foreldrene våre. (Altså den tiden jeg slet meg gjennom hvert våkne øyeblikk og ønsket mer enn noe annet å dø)..

Jeg får så vondt inni meg. Hun bekrefter jo bare de negative tankene jeg hadde om meg selv så lenge om at jeg ikke er verdt noe, ikke brukende til noe og en byrde for alle.. Jeg må slite hver dag for å ikke falle tilbake i den destruktive tankegangen.

Hvordan går det an å være så slem mot sin egen søster?! Jeg har aldri gjort henne noe som helst. Har passet barna og huset hennes gratis i mange år, bare for at hun var søsteren min og jeg var glad i henne.. Merk; var glad i. Om det er noe hun kan, så er det å brenne broer..

Dette er bare det siste av mange ondskapsfulle kommentarer hun har slengt fra seg i tiden jeg var syk og etterpå. Hva har jeg gjort for å fortjerne slik behandlig? Hadde det ikke vert for hennes fantastiske barn så hadde jeg kuttet all kontakt for lenge siden. Hjertet mitt blør akkurat nå. Jeg så opp til henne i mange år, for på flere måter er vi like også. Vi er jo tross alt søstre..

[absinthia]

Søstra di er nok plaget med selvbildet og trenger noen å la det gå ut over... en ganske vanlig ting blant "sauer som går i flokk".

Mitt råd er å spørre henne om hun ikke synes det er ondskapsfullt å sparke de som nettopp har kommet seg på bena, dersom hun kommer med slike kommentarer. Du bør ellers snakke med henne om at dette virker såpass nedbrytende på deg at du har vurdert å kutte kontakten med henne dersom det ikke var p.g.a. barna. Vær rolig og bare gå din vei, dersom hun kommer med flere onde utspill.

Har du snakket med foreldrene dine eller andre slektninger om dette? Hvis ikke så vil jeg anbefale å gjøre det, sånn at de eventuelt kan ta henne for seg, når hun lar sin egen skrøpelig psyke gå ut over deg.

Ellers er det sjeldent at flokksauer har utrettet noe som helst nyskapende eller revolusjonerende, det er det stort sett de sære, rare og utradisjonelle som har gjort!

Stå på, ikke la slike mennesker knekke deg!