Kampsport-fellene mange går i

[Gjest Gjest_Gonzo_*]

Dette er et lengre innlegg (altfor langt, egentlig) ang. selvforsvar og kampsport generelt. Har du tenkt å begynne på noe mye for selvforsvaret sin del, vil jeg anbefale deg å lese dette da jeg selv tror at i disse ordene ligger det mye sannhet.

Først et lite scenario:

En jente er på vei hjem etter å ha vært en liten tur på byn. Idet hun runder hjørnet rett nedenfor leiligheten sin blir hun møtt av en mann som spør om hun har lyst å ha det gøy. Hun sier høflig men bestemt "ellers takk", men han oppfører seg aggressivt og hun forstår at hun må komme seg vekk. Idet han går mot henne sparker hun hardt mot hodet hans så hun kan kjøpe seg nok tid til å løpe vekk, men hun kommer i ubalanse og faller bakover - i armene på en annen mann hun aldri la merke til. Han holder rundt henne og hun prøver desperat å tråkke ham på foten, kjøre hælen opp mellom beina hans, og en albue opp i ansiktet hans, mens hun tenker at disse teknikkene var mye lettere på karate-treningen forrige torsdag.

Jeg har sett at det ikke er altfor mange tråder vedrørende kampsport og selvforsvar på kvinneguiden, men jeg tenkte likevel jeg skulle skrive litt om selvforsvar, da jeg føler dette er noe som mange kvinner vil ha godt av å kunne for å føle seg tryggere på byn.

Merk at følgende kommentarer er mine personlige meninger, og jeg har ikke nødvendigvis rett i alt jeg sier, men meningene mine er basert på årelang kampsport-erfaring, samt. studie og erfaring innen emnet "realistisk selvforsvar."

Selvforsvar er ofte noe som går igjen når folk har lyst å begynne med kampsport. Mange har sett filmer som har gitt litt inspirasjon, de kjenner noen som trener selv, og disse svart-beltene med flygesparkene sine og murstein-knusingene virker som uovervinnelige verdensmestre. Vil du komme i god form, oppleve et sosialt og positivt miljø, utvikle selvdisiplin og alle klisjeene, er de fleste kampsporter et kjempebra valg. Vil du lære selvforsvar, er de færreste kampsporter er godt valg.

Dette er grunnen:

1. Du må tåle å bli slått.

2. Om du er god til å sparke hjelper ikke det når noen har lagt deg i bakken.

Disse og flere grunner har jeg utdypet grundigere videre nedover. Det er mye tekst, men er du interessert er det jo bare å lese.

1. Hvis du er like god til å bokse som Mike Tyson, er det verdt null hvis du ikke tåler et slag i trynet. Dette handler om herding av kroppen. Noe som er alfa omega. En søt jente skal ikke trene seg på å bli slått i trynet så hun ender opp med boksenese og mickey rourke-ansikt, men man må lære seg å tåle. Ting er ikke som på filmer hvor alt blir utført perfekt, virkeligheten er langt mer styggere.

De fleste tradisjonelle kampsporter (TMA, Taekwondo, Karate, Kung-Fu m.m.) har som regel at man ikke kan slå i ansiktet under kamp. Man kan sparke hverandre i hodet, men så godt som hvert eneste spark er rettet mot siden av hodet, som langt ifra er det samme som en knyttneve rett i neseroten, og selv om det skulle forekomme et spark midt i ansiktet, er disse ofte mer klumsete utført. Hvor ofte tenker du når du er irritert på en som er totalt idiot at "du kunne tenkt deg å slå ham i brystet"? Eller tenker du mer at du kunne tenkt deg å gi ham et kne i ballene eller et slag i ansiktet? Dette vil du lære veldig dårlig i nevnte kampsporter.

Så hvis du har lært deg alskens tøffe teknikker, men blir slått først - HARDT! - så ligger du der.

2. Men du har jo trent i Dojoen (treningshallen) på dette. Å kunne blokke et slag og utføre en teknikk. Et slag, som du har slått mye på mursteiner, og pads. Vel. Dette er en person som konsentrerer seg om å IKKE skade deg. Så du kan utføre en teknikk etterfulgt av et skrik fordi skrik er truendes og samler ki. Bull.. Du trener med en person som samarbeider med deg. Og et skrik skremmer ikke en 89kg tung bolegutt som har lyst å skade deg. Og å slå et ansikt er en helt annen ting enn en murstein eller pad.

Slagene man lærer er ofte inneffektive, og knivhånd mot halsen fungerer dårlig. Et spark mot hodet gjør at man kommer i ubalanse, og alle slag og spark du har lært fungerer dårlig når du er falt i bakken.

3. Men da kan du stikke ut øynene på ham. Jada, prøv dette. Du vil mer dytte hodet hans opp enn å presse fingrene inn. Og du vil gjøre ham sint. Et glascow kiss (springskalle) gjør rimelig vondt skal jeg love deg.

Det er noe som heter "sweat much in training, bleed less in combat." Boksere trener på en ting og en ting alene: Dette er det samme som kan brukes i kamp og selvforsvar. Ja, det er en dårlig ide å slå ned noen kontra å få de i bakken og kontrollere dem, men bryr du deg om du knuser nesen på ham som vil voldta deg? Et slag i ansiktet er en teknikk, if it works, apply it. Å få noen i bakken og kontrollere et ledd er flere teknikker. Jo mer komplisert, jo vanskeligere.

I taekwondo trener man kamp som er lite anvendelig i selvforsvar, og selvforsvar som er lite anvendelig i kamp. Og selvforsvar er kamp. Du skal uskadeliggjøre noen, eller fjerne viljen de har til å angripe deg. Å gå ut i spagaten gjør ikke dette.

Ting kan fungere, men i fightingkonkurranser hvor alt er lov, har karate, taekwondo, kung fu aldri vært i nærheten av å komme best ut.

http://www.youtube.com/watch?v=_KqUHQzyHFs

Hvis noen faktisk har giddet å lese dette, og har spm eller er uenige, så vil jeg gjerne diskutere videre. Jeg venter også med å si hva jeg syntes man burde trene og hvorfor hvis det er noe særlig respons på dette. Beklager virkelig evig lang post.

Mvh.

Gonzo

[Gjest Hk]

Hm..Interessant.. Hva mener du er best å gjøre hvis en blir overfalt da? Har trent litt Muay Thai selv, men er langtifra trygg på at jeg kan bruke det ved eventuellt overfall. har ikke styrken/teknikken inne. HVIS jeg går alene i et strøk det er litt halvskummelt, pleier jeg faktisk ha nøklene min mellom knokene, just in case. Tror kanskje det gjør litt mer skade i ansikt/øyner enn et par med fingre.

[*Enigma*]

Der jeg trener kickboxing lærer vi også en del rent selvforsvar av typen frigjøring når du blir holdt, teknikker for å legge folk i bakken osv. Selvsagt er dette enklere når man gjør det på trening enn når man skal gjøre det på noen som er mye større enn deg, men vi lærer å få en viss trygghet, vi lærer enkelte ting som kanskje kan sitte hvis vi kommer i en slik situasjon, vi lærer å falle slik at vi fortsatt kan forsvare oss selv og ta igjen så godt som mulig, du kan fortsatt gjøre noe om du ligger på bakken. Men vi har også lært at man bruker det man kan for å komme seg løs eller komme seg unna, også løper du som faen, du prøver ikke å slå personen helseløs, legge ham i bakken hvis du er alene o.l. Jeg trener heller ikke kickboxing for å lære selvforsvar, men fordi det er gøy og vanvittig god trening. At jeg får inn visse selvforsvarsteknikker og en viss selvtillit og trygghet samtidig er jo bare et pluss.

Det viser seg jo også at jenter som forsøker å kjempe i mot når de blir overfallt har mye mindre sjanse for å faktisk bli voldtatt enn jenter som ikke kjemper i mot. Det er ikke nødvendigvis så ekstremt mye som skal til før man prøver å finne seg noe litt mer medgjørlig.

[Gjest Tigress]

Eg trur du har eit godt poeng TS, det er ikkje så mykje av det ein lærer i ein dojo som ein kan bruke umodifisert på gata.

Men, det eg trur mange kan ha nytte av er:

1. Å ikkje få panikk om nokon tek litt hardt i ein

2. Å vere klar over sitt eiga kropsspråk og å vere utrusta med skor ein kan springe i

3. Å vere klar over kor sårbar ein er i ein åtakssituasjon, og dermed spring ein kan hende vekk litt før.

Eg trur det viktigaste eg lærte i kampsporttrening når det gjeld sjølvforsvar er eigentleg at eg ser aggressivt kroppsspråk og held meg unna, og dessutan blir eg ikkje så redd dersom nokon tek litt hardt i meg. Det defensive er eigentleg det viktigaste, å halde seg utanfor slagrekkjevidde, for blir ein slått i andletet så er ein som regel på veg ned etterpå.

[absinthia]

I taekwondo har man også helt andre selvforsnarsteknikker enn det du har nevnt her, som går på andre bevegelser enn spark og slag som gjør at man kan komme seg løs fra/ eller midlertidig sette noen ut av spill.

Jeg er likevel litt enig i det du sier om at man ikke skal føle seg trygg på disse. Litt av filosofien bak taekwondo og andre kampsporter er at man skal unngå å sloss og at det derfor er smartest å løpe. Så med en gang du kommer deg løs; - løp! ..ikke stopp for å slåss.

Endret 24. mars 2008 av absinthia

[Gjest Gjest]

Vel, det er vanskelig å si hva en burde gjøre hvis en blir overfalt, men agressivitet er nøkkelordet. Overfallsmenn er feige, de ser etter noen de føler vil være et enkelt mål, og slår til. Hvis man reagerer kontant, mister de initiativet.

Man må selvfølgelig forsøke ha en innvendig ro. Frykt ag adrenalin er naturlig, men man skyter ikke spurv med kanon.

Man blir ikke forvarslet om et overfall, det skjer der og da. Man vet ikke hva han vil, og må reagere deretter..

Hvis man må forsvare seg, så må man gå for de svake punktene. Øyner, baller, hals-region. Det er ingen trykkpunkter som lammer en person i virkeligheten, men det er trykkpunkter på kroppen som gir den mest inbitte bolegutt såpass med smerter at han vil slippe.

Men jeg må si total ansvarsfraskrivelse hvis noen mentalt noterer seg det jeg sier og en gutt blir drept blodig fordi han forsøkte seg på et kyss...

Kjempebra med bilnøklene. Et improvisert våpen som kan gjøre skade, det sitter godt i hånden og kan stikke. (bare husk at øynene er ikke den største blinken). Det viser også at du er våken på omgivelsene dine.

Muay Thai er en av de absolutt beste stående kampformene som finnes. Problemet med de fleste kampsporter er at de gjennomgår en slags forsnilling i norgge. Sparring er viktig! Skikkelig kontakt! Muay Thai (thai-boxing for de som ikke vet) er en absolutt bra stilart som herder kroppen og gir bra grunnlag for selvforsvar. Low kicks og albuer er geniale våpen!

Enigma, du har noen bra poeng. Først og fremst vil jeg si at en trygget på grunnlag av teknikker som fungerer, er absolutt bra. En trygghet på grunnlag av teknikker som ikke fungerer kan gjøre mer skade enn noe annet. Og man må trene realistisk på teknikker. Jegt sier at dere IKKE trener realistisk, vet jeg ingenting om. Bare sier at det er nøkkelordet. Kosetrening i trygge omgivelser er teori. Hard trening hvor makkeren din ikke er livredd for at du uheldigvis skal blø neseblod, er praksis. "Selvforsvar i kontrollerte og trygge omgivelser" er en selvmotsigelse.

Jepp, jenter som reager på angrep, uansett kampsport-kunnskaper, ødelegger tryggheten til en gjennomsnittlig overfallsmann.

Tigress, så godt som enig med alt. Men igrunn er selvforsvar teknikker som du skal utføre etter angrepet er skjedd. Og å holde seg unna slagets rekkevidde er lettere sagt enn gjort.

Absinthia: Selvfølgelig, løp.. Men innimellom har man ikke mulighet.Trente selv TKD i 7 år, jeg bare orket ikke å komme med å mange eksepmler, har en manglende evne til å formulere meg kort...

[Cata]

Enig med trådstarter. Jeg har trent judo i 5 år (forøvrig er vel det den kampsporten som er minst egnet til selvforsvar) men av og til hadde en av trenerne noen leksjoner med selvforsvarsteknikker - bare for moro så og si.

Det vi ble innprentet der var: løp! Så fremt du har mulighet til det, så løp. Kom deg ut av situasjonen, rop og lag så mye bråk du kan for å påkalle oppmerksomhet.

Tror det var et godt råd.

Etter at vi hadde fått den leksa, tok vi runden med teknikktrening men med klar beskjed om at vi ikke måtte tro vi var verdensmestere og uten videre kunne slå ned en stor sterk overfallsmann av den grunn. Men vi ville kanskje stå litt bedre rustet enn uten, og kanskje noen av teknikkene ville fungere. Som judoutøvere ble vi også innprentet viktigheten av mest mulig "lave" teknikker slik at vi minsket risikoen for selv å komme i ubalanse. (Når man har blitt slengt i matta gjennom en del år så vet man at alt som forskyver tyngdepunktet oppover er lite lurt når det er snakk om balanse.)

Kan også tilføye at jeg trente karate i et drøyt år (kun nybegynner altså) og der ble det også tatt med enkelte selvforsvarsteknikker for å variere litt. Der ble viktigheten av å gå på smertepunkter (gjerne håndlett og ankler) demonstrert. Dessverre funker det ikke like godt på alle (jeg har fremdeles blått merke på den ene ankelen etter at instruktøren skulle vise teknikken på meg - og det er 4 år siden nå....)

Endret 24. mars 2008 av Cata

[Gjest Gjest]

I karate har man lov til å slå i ansiktet i kamp. Ikke med full kraft, slår man så hard at noen brekker nesen vil man bli disket, men man kan slå såpass hardt at det kjennes. Jeg gikk en kamp for to uker siden hvor jeg fikk en midt på nesen, såpass hardt at det er veldig kjipt å være forkjølet nå

Instruktørene jeg har trent med har alle vært veldig klar på hva som funker og hva som ikke funker i selvforsvar. Hvis man tror at det er en god idé å kjøre et hodespark i en selvforsvarssituasjon så har instruktøren gjort en dårlig jobb. Våre sier klart ifra at "denne tekniikken skal dere -ikke- gjøre om dere blir angrepet på gaten".

Det enkle er også det beste. De fancy teknikkene vi lærer kommer ikke til å være til nytte i det hele tatt om man blir angrepet. Til det trener vi for lite på dem, og må tenke for mye når vi utfører dem. Det er de helt basic tingene som man gjør hundrevis av ganger i uken, som kan komme som en ren refleks, som kan bli brukt om man blir angrepet.

Det jeg tror er fordelen ved å ha trent kampsport er at man tåler å få vondt. Man får ikke så lett panikk, og blir ikke så lett satt ut av smerte. En annen ting er at man kan slå folk så det gjør vondt. Det er så mange jenter på nybegynnerkursene som ikke kan lage en ordentlig knyttneve engang, og som har bitchslapping som sitt "farligste" angrep. Om jeg må slå noen, så kan jeg bruke kroppen min for å generere kraft, jeg dasker ikke bare til noen.

[Gjest Gjest]

Nå pleier vel overfallsmenn å velge seg ut det offeret som ser enklest ut å få overtaket på, som ikke krever så mye motstand. Nettopp fordi de ikke vanligvis er sånne digre, ville Mike Tysen-fyrer som er klare til å slå ut en likemann. Så de regner ikke med at de trenger å slå hardt eller noe for å få overtaket. Hvis den utvalgte jenta kan noen selvforsvarsteknikker har hun et overraskelsesmoment og klarer kanskje å sette ut fyren lenge nok til å komme seg vekk, og det uten at han har skadet henne mye. Så jeg tror ikke det er bortkastet å lære seg noen teknikker.

[Gjest Veronica Mars]

--

Endret 2. april 2008 av Gjesten

[Leifr]

I taekwondo har man også helt andre selvforsnarsteknikker enn det du har nevnt her, som går på andre bevegelser enn spark og slag som gjør at man kan komme seg løs fra/ eller midlertidig sette noen ut av spill.

Det er helt vanlig for de fleste kampsporter. Slike "selvforsvarsteknikker" funker stort sett ikke i praksis. Grunnen til det er i hovedsak at man som regel bare har trent dem et lite eller moderat antall ganger, med en "motstander" som i realiteten er en samarbeidsvillig partner. I en reell slåsskamp/overfall-situasjon blir man gjerne stressa, overrasket og satt ut; og "bad guy"-en er gjerne lite forutsigbar og slett ikke samarbeidsvillig. Skal man ha noe realistisk håp om å omsette teknikker fra trening til en reell krisesituasjon, bør man ha trent mye på dem, med reell motstand (dvs. en sparring-aktig situasjon, hvor partneren gjør aktiv motstand og forsøker å forhindre utøveren i å få til teknikkene det trenes på). Det man evt. kan få til å gjøre når man er stressa og redd er det man har trent tusen ganger på, ikke det man har gjort noen få ganger i halvåret.

[absinthia]

Det er helt vanlig for de fleste kampsporter. Slike "selvforsvarsteknikker" funker stort sett ikke i praksis. Grunnen til det er i hovedsak at man som regel bare har trent dem et lite eller moderat antall ganger, med en "motstander" som i realiteten er en samarbeidsvillig partner. I en reell slåsskamp/overfall-situasjon blir man gjerne stressa, overrasket og satt ut; og "bad guy"-en er gjerne lite forutsigbar og slett ikke samarbeidsvillig. Skal man ha noe realistisk håp om å omsette teknikker fra trening til en reell krisesituasjon, bør man ha trent mye på dem, med reell motstand (dvs. en sparring-aktig situasjon, hvor partneren gjør aktiv motstand og forsøker å forhindre utøveren i å få til teknikkene det trenes på). Det man evt. kan få til å gjøre når man er stressa og redd er det man har trent tusen ganger på, ikke det man har gjort noen få ganger i halvåret.

Tja.. det kommer vel an på, jeg brukte en av disse teknikkene (før jeg begynte å trene kampsport, ble faktisk litt overrasket over at jeg allerede hadde brukt enteknikk som lå inn under selvforsvars delen der, da jeg ble presentert for den) en gang jeg kom i en situasjon der jeg ble holdt bom fast av en delvis ukjent/kjent mann som hadde bestemt seg for at vi absolutt burde ha sex og det funket godt, selv om jeg var 161 høy og veide 54 kg. Han var ca 185 og middels bygd, men hadde ganske tungt arbeid, så jeg vil tro at han ikke var blottet for muskelkraft.

På den andre siden skal det sies at jeg er godt over middels sterk i kroppen og at det selvfølgelig hadde noe med mitt hell å gjøre.

[Kitsune]

Enig med trådstarter. Hva jeg har lært etter 8-10 år med fullkontaktkampsport er at man blir smidig, sterk, god motorikk, kan presse seg selv lengre ann hva man tror er mulig. Og at jenter ikke har veldig mye å stille opp med, selv om man er 161 høy og over gjennomsnittet sterk i kroppen. Jeg er 172 høy og godt over gjennomsnittet sterk i kroppen. Men selv jeg innser mine begrensninger.

Hva jeg har lært av selvforsvar er at når jeg er ute å går for meg selv, ser jeg alltid de jeg møter i øynene et sekund eller så. Jeg går alltid med hodet hevet og føler jeg at stemninga er lodden, så går jeg. Jeg har alltid nøkler og sånt i samme lomme, i tilfelle jeg trenger å komme meg inn i oppgangen fort. Og da slipper å rote rundt i ei rotete veske.

Og ikke minst, har jeg først sagt nei, så står jeg på det uansett hvor mye noen vil overtale meg. Mange voldtekter skjer faktisk ved at offret skyves inn i sin egen leilighet. Og da trenger gjerne en overfallsmann en innledning. Som f. eks. at han tilbyr seg å bære varene..

I en overfallssituasjon tror jeg all motstand er bra. Og å trene på å bli "rushet" som det heter. Da trener man på stressende situasjoner. Gjerne med flere motstandere. Men det handler først og fremst om å bli kjent med sine egene reaksjoner.

[Anglofil]

Jeg har selv trent karate i over 8 år, snart 9. Har selv vært trener, dommer og konkurranseutøver i mange år og tatt ganske mange kurs i forhold til dette. Forskning viser at man må trene kampkunst i minst 5 år før man egentlig får brukt for det, men at det også varierer individuelt.

På stående fot vil ikke jeg si at jeg kan "ta" den og den personen, men jeg er såpass godt trent at jeg kanskje kan ha nytte av det jeg har lært gjennom årene. Kampkunst varierer veldig fra kunstart til kunstart og fra stilart til stilart. Min karatestilart er f. eks HELT forskjellig fra den "harde" karaten man noen ganger kan se i utlandet. Hvis jeg skal si det litt banalt, så minner min stilart litt om den som brukes i Karatekid-filmene, men det blir litt for enkelt å si det også.

Min stilart baserer seg ikke på styrke, men heller på å bruke kraften til motstanderen mot seg selv. Det kan være en tekntisk ganske krevende stilart, fordi i motsetning til mange andre karatestilarter, kreves det bruk av flere teknikker samtidig. Så kan man kanskje spørre seg: hva er vitsen med å lære seg noe som tar mye tid og som kanskje ikke er så effektivt med en gang? Vel, for meg handler det mye om filosofi. Oversatt heter stilarten min "veien til fred" og det er også noe av meningen med stilarten. Det jeg synes er fantastisk med å trene på denne måten, er den enorme selvkontrollen man kan få over sin egen kropp og hvor harmonisk den får en til å føle seg.

Jeg skal innrømme det: da jeg før trente, var det mer konkurransene som drev meg. Den biten har falt fra for meg. Det er ikke det som er viktig for meg lenger. For meg er det viktig å finne indre harmoni og selvbeherskelse. Det har hjulpet meg veldig mye som person. Det å bygge opp en indre styrke som man kan ta med seg videre i arbeidslivet, personlig og ellers.

Selvforsvar er bare en liten del av det å trene min stilart. Vi bruker ca. 50-50 armer og ben, men når det kommer til selvforsvar bruker vi sjelden eller aldri bena. Rett og slett fordi det er lite effektivt. Jeg trener ikke karate for å bli fort god i noe, men for å få en utfordring og ha noe å jobbe framover mot. Man blir aldri utlært og det er jo det som er så fantastisk. For meg blir det for "enkelt" å lære seg en teknikk og bli ferdig med det.

Samtidig er det viktig å understreke at ulike former for trening har ulike mål. Det at man trener f. eks basic, kumite, kata etc, handler ikke nødvendigvis om at det er mest effektivt når man møter en farlig motstander for real, men om å kunne tilpasse seg ulike reaksjonsmønstre og bli flinkere til å respondere i disse tilfellene. Gjennom kumite (det vil si kamp) har jeg lært veldig mye i forhold til reaksjonsevne, effektivitet og generelt dette med å lese en motstander. Kata (mønster i en spesiell rekkefølge) handler om å se sammenhenger, kunne lese neste bevegelse og forberede hjernen og kroppen på det som skal skje.

I min stilart er det relativt strengt. Vi gjennomgår ganske mange prosesser for å komme dit vi er. Vi får ikke beltene sendt i postkassa og fra 3.-1. kyu er det minst ett år ventetid før man kan gå opp til neste grad. Selv er jeg 1. kyu og om noen år kan det hende jeg går opp til 1. dan svart belte. For meg er ikke svart belte egentlig så viktig. Det handler veldig mye om prosessen. For å komme dit må man forberede seg både mentalt og fysisk. Jeg må skrive en oppgave, samt gradere meg i alt fra nettopp kumite til selvforsvar, kata osv.

Det er farlig å tro at siden man trener kampkunst/kampsport, så er man automatisk en "ekspert" i selvforsvar. Slik er det ikke, ikke slik jeg ser det. Det tar mange år og det en mental og fysisk forberedelse. Og jeg tror heller ikke det er riktig at det er selve "målet" når man trener denne formen for trening. For mitt vedkommende er det en kunst, noe som krever trening før jeg i det hele tatt kan beherske det. Noe av det aller viktigste er derfor ydmykhet overfor ens motstander, seg selv og andre.

Mvh Yvonne

Endret 30. mars 2008 av Yvonne

[Kitsune]

Det var et veldig fint og balansert innlegg fra deg Yvonne. Sann karatespirit, liksom. Kjenner til stilarten din, og vil si at du er en bra representant i forhold til svært mange andre stilarter jeg har vært borti.

Er nok selv av den andre sorten karatefolk..

[Anglofil]

Jeg får nesten bare takke for det Kitsune, det er veldig hyggelig å høre det.

Ettersom jeg har blitt voksen har det kanskje gått mer opp for meg hvor karaten har betydd opp igjennom årene. Jeg startet da jeg var 12 år og jeg har mye å være takknemlig for med tanke på karaten. Jeg var veldig konkurranseutøver før, pustet og levde for det, men for meg kom det til et punkt hvor det rett og slett sa stopp. Det var kjempetrist, men i ettertid veldig deilig.

Jeg vil bare si det at jeg ikke ser ned på "den andre sorten karatefolk", da jeg har vært der selv. For jeg forstår veldig godt motivasjonen og det som driver en videre. Etterhvert så finner man kanskje andre ting som er viktig. For noen varer det evig, andre ikke. Og det er jo også det som er så flott med kampkunst/kampsport. Jeg ville ikke vært foruten variasjonene og mangfoldet.

Mvh Yvonne

Endret 30. mars 2008 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Det viktigste skillet i praksis er mellom fullkontakt og alt annet. Hvis man ikke går fullkontakt sparring vet man ingenting om hvordan en kampsituasjon foregår i virkeligheten.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan være givende og god trening, men for å vite noe om hvordan virkelig kamp fungerer er det fullkontakt som gjelder.

Det ser man jo også i mixed martial arts (en type kamp der det meste er tillat); de stilartene som viser seg å virke i praksis er ting som thaiboksing, kickboksing, boksing og fullkontakt karate for stående kamp - brasiliansk jiu-jitsu, sambo, judo og ulike former for bryting for bakkekamp - og en blanding av disse for clinchen og takedowns.

Men når det gjelder selvforsvar som vidt begrep er det helt andre ting enn selve kampen som er det viktige. Da bør man konsentrere seg om ting som deeskaleringsteknikker (metoder for å roe ned situasjonen slik at kamp unngås), pattern interruption (http://www.imamushin.com/Pattern_interruption.htm), å unngå belastede områder osv osv.

[Kamikatze]

Kampsport er kampsport, selvforsvar er selvforsvar.

Synes at Krav Maga er et greit selvforsvarssystem, som ER akkurat det, fra første treningstime.

[Anglofil]

Kampsport er kampsport, selvforsvar er selvforsvar.

Synes at Krav Maga er et greit selvforsvarssystem, som ER akkurat det, fra første treningstime.

Der er jeg nok litt uenig med deg. F. eks finnes det karatestilarter jeg vil kalle for ren kampsport, som jeg personlig ikke har så mye til overs for - og man har blandingsarter, f. eks min egen stilart.

Praksisen har derfor ofte blitt slik at man deler opp treningene etter hva som passer best. Noen treninger handler om ren kumite andre kata, andre treninger igjen om begge deler, i tillegg til at man også har basictreningene hvor alt dette inngår + selvforsvar. Noen ganger inngår kun selvforsvar. Og det er vel derfor det er så morsomt å trene denne stilarten, synes jeg da, at det er såpass variert. Dessuten trenger det ikke nødvendigvis å være en motsetning mellom kumite og selvforsvar, men det blir det selvsagt når man kommer opp på konkurransenivå - og det er en vesentlig forskjell. Og det er derfor jeg også skiller sterkt nettopp mellom kampsport og kampkunst.

Mvh Yvonne

Endret 16. april 2008 av Yvonne

[Kitsune]

Dessuten vil jeg tilføye at det er svært få som havner i sparring i en selvforsvarssituasjon. Sparring er ikke det som skjer i en selvforsvarssituasjon.

Ellers er jeg noenlude enig i det med de-eskalering..

Har prøvd krav maga. Og jeg kan si noe om det: Ja, bra teknikker og alt det der. Men det hjelper ikke med 10 timer kurs og så har man dermed investert i egen sikkerhet. Det må trenes på!

Ville du sagt at du kan kinisisk etter 10 timer på kinesiskkurs? Nei, man må terpe og trene til det sitter. Og resten av livet vedlikeholde!