Redd for å binde seg?

[crien]

Jeg er klar over at jeg er ganske ung. Både jeg og kjæresten min er 20, og har vært sammen i 2 år. Første året vårt bodde vi på internat og var sammen 24 timer i døgner. Dette året har vi prøvd noe helt annet, å bo 1 time fra hverandre. Og begge ting har fungert akkuratt som det skal.

Så har jeg som jente selvfølgelig begynt å tenke på giftemål. Vi har snakket mye om det, og begge er enig i at det er oss og det er det vi vil satse på. Det er sånn vi har snakka, som om det er oss for alltid (jeg mener ikke dette på en sånn barnslig måte, vi er veldig seriøse).

Nå skal vi flytte sammen til høsten, og jeg tenker at vi kan likesågodt gifte oss som å flytte sammen. Jeg mener, forskjellen er bare at han binder seg. Er det så mye å spørre om? Nå kan han liksom få alt uten å måtte binde seg?

Så svarer han med at han er redd for å gifte seg. Redd for å ikke bli en god mann. Men det er jo ikke noe forskjell på å være gift å ikke? untatt at det er lettere å gå fra det?

Noen som har noen smarte idéer til hva jeg kan si til han? Eller er jeg bare slem som tar opp dette når vi er så unge? Jeg syns selv ikke det er så ungt å gifte seg som 20 åring... Men er det slemt å be det av han?

Han legger liksom i det at å gifte seg, da må man bli voksen, og sende julekort og invitere på middag. Men det er jo ikke det som er greia!

Vær snill, vær kritiske, til både meg og han. Er jeg urimlig og?

[IloveNY]

Jeg synes du er slem som tar opp dette når dere er så unge :gjeiper: Jeg er også 20 år, uten sammenlikning fordi jeg er ikke i et forhold... Men alderen 20-30 år er en alder hvor mye skjer, og man forandrer seg drastisk...

Jeg forstår godt at han synes det er skummelt å tenke på å skulle gifte seg nå! Selv om dere helst ikke vil tenker på det er det faktisk VELDIG stor sannsynlighet for at dere kanskje ikke kommer til å være sammen når dere er 30. (Jeg mener ikke å dømme deres forhold!)

Herregud! Hvis noen hadde spurt meg om å binde meg med ekteskap før jeg var 23 år tror jeg at jeg hadde "went running for the hills" he he... Jeg hadde fått panikk, og følt meg presset inn i noe som var for tidlig! Pluss så hva er dealen med at han må binde seg til deg? Jeg ser på det å ville være samboer med noen som å binde seg i aller største grad! Den eneste forskjellen er at du får en ring på fingern...

Mitt råd er "hold on" med giftemålspropagandaen og ikke skrem vettet av han :gjeiper: Vent et par år, hvis dere fortsatt er sammen og har det bra kan dere kanskje begynne å tenke på det...

Å bli presset inn i et ekteskap er neppe den beste starten på et godt ekteskap!

edit: skriveleif

Endret 23. mars 2008 av IloveNY

[Gjest Gjest-M-]

Jeg lurer på hvorfor du har det så travelt med å gifte deg? Du er 20 år, og enten du tror det eller ei, kommer det til å skje masse i livet ditt de første årene framover.

Når man er 20, har man begrenset livserfaring, og tror at det livet man har i øyeblikket er slik man kommer til å ha det bestandig. Det er langt fra sannheten.

Jeg syns kjæresten din er fornuftig som ønsker å vente med ekteskap. Prøv heller å bo sammen og se hvordan det utvikler seg.

[crien]

IloveNY: jeg skjønner hva du mener. Men det virker litt som om dette har kommet nå i det siste. Han har lenge nå også snakket om å gifte seg, og vi har sammen planlagt både middagen, hvem som skal komme og hvor det skal være liksom. Også plutslieg bare kommer han med alt dette tuller som "liksom skal følge med".

Jeg har ikke tatt opp ekteskap og presset det på han fra ingen steder liksom. Begge har vi snakket om det. Og jeg mener, er han moden nok til å flytte sammen burde han være moden nok til å gifte seg også? Eller er det helt feil å si?

Takk for ærlig tilbakemelding!

Endret 23. mars 2008 av crien

[crien]

Jeg syns kjæresten din er fornuftig som ønsker å vente med ekteskap. Prøv heller å bo sammen og se hvordan det utvikler seg.

Vi har allerede bodd sammen i over et år, før vi nå har flyttet fra hverandre, så vi har allerede prøvd det.

Jeg mener, jeg gidder ikke "sløse" bort mange år på dette forholdet hvis det ikke er noe jeg tror kommer til å vare. Og han sier jo han også at dette er det rette liksom. Derfor skjønner jeg ikke hva som er forskjellen med ekteskap.

[IloveNY]

Jeg har også hatt samtaler med tidligere flammer om hvordan bryllupet skal være, hvilken farge det skulle være på veggene til barnerommene, om vil ville vite kjønn på forhånd osv osv... Men alt dette har bare vært kosesnakk, som oppstod i kjærlighetens rus der og da! Det var ikke noe som noen av oss mente seriøst kom til å skje de nærmeste årene, om i det hele tatt.

Kanskje han har syntes at det har vært en koselig ting å snakke om?? Men plutselig gikk det opp for han nå at det ble litt mer seriøsitet i de planene enn han trodde?? Eller at det gikk opp for han hvor unge dere faktisk er. Det er ikke rart å ville vente med å gifte seg et par år uansett hvor forelsket man er eller hvor lenge man har vært sammen.

Jeg kan heller forstå at Jehovas vitner gifter seg så tidlig, for de vil jo ha lovlig sex... Med mindre det er et issue hos dere, så ser jeg ikke poenget i å formalisere at dere er meant to be noe mer enn ved å bli samboere for nå

[crien]

Jeg kan heller forstå at Jehovas vitner gifter seg så tidlig, for de vil jo ha lovlig sex... Med mindre det er et issue hos dere, så ser jeg ikke poenget i å formalisere at dere er meant to be noe mer enn ved å bli samboere for nå

Vi er begge kristne, men sex har vi ikke ventet med til ekteskapet. Men det er der jeg kanskje tenker at: han har alt derfor trenger han ikke gifte seg?

Han er fortsatt ung, og vil ikke gifte seg. Jeg kan skjønne den. Men hva vil han da? han er jo fortsatt i et like seriøst forhold liksom?

Det er ikke meningen å virke kragnlete, men jeg har vanskeligheter med å se det fra en annen side enn min, derfor jeg trenger å få frem alt jeg mener her!

[IloveNY]

Ok... skal prøve å se det fra ditt ståsted... Du mener han kanskje tenker:

"Why buy the cow, when you can get the milk for free?"

Jeg aner jo ikke noe om din kjæreste, men noe sier meg at han ikke tenker sånn... Dere har jo tydeligvis et stabilt og godt forhold siden dere har vært sammen i 2 år og nå skal bli samboere...

[crien]

Ja vi har jo det. Men likevell, melka har jo vært gratis hele tida da..

Jeg tenker sånn at, har man bestemt seg for å være sammen med noen for alltid (slik som det virker som han har gjort) så er det ikke bare forelskelse det kommer ann på, man må virkelig ta i et tak liksom, få det til å gå å jobbe for det.

Kan han ha blitt usikker på om dette er det han faktisk vil? Siden han nå trekker snakken om giftemål? Jeg mener, vil man, så kjører man på, og tenker ikke noe tenk hvis. Liksom?

[Gjest StockDama]

Vi har allerede bodd sammen i over et år, før vi nå har flyttet fra hverandre, så vi har allerede prøvd det.

Jeg mener, jeg gidder ikke "sløse" bort mange år på dette forholdet hvis det ikke er noe jeg tror kommer til å vare. Og han sier jo han også at dette er det rette liksom. Derfor skjønner jeg ikke hva som er forskjellen med ekteskap.

Hvis du "vet" at deres forhold kommer til å vare inn i evigheten, hva er så hasten med å gifte seg så tidlig? Har du det så travelt? Du burde roe ned litt...

[Gjest Gjest]

Jeg er jente og har vært sammen med samboeren min i flere år. Til tross for at vi er noen år eldre enn dere har ikke giftemål vært aktuelt enda. Begge tenker at når vi forlover oss for å gifte oss, vil vi være etablert. Dvs at begge har fast jobb, vi har kjøpt bolig og slått oss til ro på et sted. For tiden studerer vi begge, men er snart ferdig. Når jobb (og inntekt) og leilighetskjøp kommer på plass, begynner det å bli seriøst aktuelt å gifte seg. Da har vi "sjekket" at samlivet vårt fungerer også i "voksenlivet" med full jobb og nedbetaling av lån. Vi har også kosesnakket om ekteskap, barn osv.

I tillegg har vi opplevd at forhold har oppturer og nedturer. Man kan være sikker på at dette er det rette et år eller en mnd, men ikke det neste.

Tror nok kjæresten din ønsker å se om "voksenlivene" deres blir forenelige om du skjønner. Kanskje han vil teste ut hvordan det fungerer å bo alene sammen med deg når begge jobber/studerer før han føler det er naturlig med ekteskap.

En annen ting, kanskje han synes det er flaut å gfte seg tidlig? Selv om jeg mer enn gjerne ville dele livet mitt med kjæresten min når jeg var 20, tenkte jeg av og til på at jeg håpet at han ikke skulle fri for det ville blitt så tidlig. Jeg vil et frieri skal komme på et tidspunkt der jeg gleder meg til å fortelle foreldrene mine, ikke gruer meg.

[Milly:)]

Hvorfor har du sånn hastverk? Å prate om å gifte seg er en ting, men det er vel ikke nødvendig å gjennomføre planene med en gang..?

Hvis jeg var deg ville jeg tatt en prat med ham om tankene mine. Det er bare han som vet svaret på spørsmålene dine. Kanskje er han fortsatt like sikker på forholdet, men vil vente litt med å gifte seg. Kanskje bekymrer du deg uten grunn?

Og selv om dere har "bodd sammen" på folkehøgskole er det noe annet å være samboere på ordentlig. Nyt den spennende tiden og glem bryllupet for en stund!

[Gjest Gjest-M-]

Jeg giftet meg som 20-åring, ble skilt som 27-åring, og satt igjen som enslig mamma med to små barn.

Da vi giftet oss, hadde vi bodd sammen i 2 år. Dette er 20 år siden, så det kan kanskje ikke sammenliknes helt. Jeg har inntrykk av at de aller fleste 20-åringer er mye mer umodne enn det jeg selv var på den alderen. Har selv en 20 år gammel sønn, og han er langt fra moden for ekteskap.

Ta det med ro, kos dere med hverandre, og ta heller opp igjen spørsmålet om ekteskap om et par år.

Hvis du pusher dette, kan du risikere at panikken tar ham, og at han tar beina på nakken.

Jeg går også ut fra at du ønsker at han skal gifte seg med deg fordi han ønsker det, ikke fordi du har mast deg til det?

[crien]

Tror nok kjæresten din ønsker å se om "voksenlivene" deres blir forenelige om du skjønner. Kanskje han vil teste ut hvordan det fungerer å bo alene sammen med deg når begge jobber/studerer før han føler det er naturlig med ekteskap.

En annen ting, kanskje han synes det er flaut å gfte seg tidlig? Selv om jeg mer enn gjerne ville dele livet mitt med kjæresten min når jeg var 20, tenkte jeg av og til på at jeg håpet at han ikke skulle fri for det ville blitt så tidlig. Jeg vil et frieri skal komme på et tidspunkt der jeg gleder meg til å fortelle foreldrene mine, ikke gruer meg.

Det med voksenlivet skjønner jeg veldig godt. At vi må få dette til å passe sammen. Men om han har vært inne på den tanken tviler jeg veldig på. Han føler seg ikke voksen i det hele tatt. Men kanskje det er problemet? At han føler seg alt for voksen til å ta et så viktig valg?

Flauheten tror jeg er liten også. Begge foreldrene våre (altså på begge sider) "pusher" oss litt, og hinter i alle kanter. De tror på forholdet vårt og tror på at giftemål det kommer snart. Vi har flere venner på ca vår alder som er forlova og planlegger å gifte seg til sommeren..

[Gjest]

Jeg er i samme baner som deg, jeg vil gifte meg hehe, men det er også kanskej fordi det har vært grusomt mye brullyps styr rundt meg i det siste også blir man litt påvirket da.

Derimot så er sambo 27 år, så litt eldre.

Men du nevnte at dere allerede har bodd sammen et år, jeg vil fortsatt anbefalle deg å flytte sammen og vente enda lengre.. Jeg og sambo har nå bodd sammen i litt over 1 1/2 år og vi har først nå faktisk begynt å tenke tanken (men da ikke før i 2011) og vi har i det minste planer om å kjøpe hus først (håper vi da) han liker fortsatt ikke tanken, men det er pga han syntes slike ting er skummelt (lang histore, barndom o.s.v.) så han er vel egentlig bare redd for at alt skal gå skeis.

Men hvis du virkelig vil, så greier du å vente. Jeg ville nok helst gifta meg i går, men det hadde han ikke gått med på. Han må innføres litt etter hvert hos meg hvertfall hehe. Han er også slikat han helt gjerne vil møte opp på dagen i olabukse og genser så forventer ikke mye av han .

Men la han bli vant til tanken. Såklart når du plutselig buser ut med både å flytte sammen og gifte dere så blir det skummelt. Gutter trenger gjerne bare en ting om gange, og trenger gjerne lang tid på en gan også virker det som

[crien]

Hvorfor har du sånn hastverk? Å prate om å gifte seg er en ting, men det er vel ikke nødvendig å gjennomføre planene med en gang..?

Hvis jeg var deg ville jeg tatt en prat med ham om tankene mine. Det er bare han som vet svaret på spørsmålene dine. Kanskje er han fortsatt like sikker på forholdet, men vil vente litt med å gifte seg. Kanskje bekymrer du deg uten grunn?

Jeg vet ikke helt hastverket mitt. Jeg tror heller plagene mine er at han ikke vil nå, hvorfor om 2 år?

Jeg har snakket med han. Men han kommer bare med en hel masse teite svar om at man må "sende julekort, og be folk på middag". Og det er svar jeg bare blir sinna og skuffa av og tenker at han er en idiot som ikke gidder å ta meg seriøs. (dette ble sagt litt i strengere form enn det er ment!).

Ta det med ro, kos dere med hverandre, og ta heller opp igjen spørsmålet om ekteskap om et par år.

Hvis du pusher dette, kan du risikere at panikken tar ham, og at han tar beina på nakken.

Jeg går også ut fra at du ønsker at han skal gifte seg med deg fordi han ønsker det, ikke fordi du har mast deg til det?

Jeg fikk tårer i øynene av at han skulle ta beina på nakken. Det er det siste jeg ønsker. Men det er kanskje det som skremmer meg, at han ikke ønsker å gifte seg i det hele tatt? Ikke tør? Hvis ikke nå, kanskje aldri?

Jeg vil ikke mase meg til det.. så absolutt ikke. Men jeg klarer ikke forstå grunnene hans..

[Gjest Gjest]

Jeg er 20 år.

Jeg syns du presser han til noe veldig stort som dere ikke er klare for. Uansett hvor modne dere er for alderen, eller hvor seriøst du sier at forholdet er nå, så har dere vært sammen fra 18-20 år. Nå begynner liksom livene deres. Jeg har ei venninne som er 22 år som ville gifte seg innen hun var 25 år, men etter alt som har skjedd henne de siste 2 årene, så har hun forstått at uansett hvor moden hun eller han er, eller forholdet så er det utrolig mye som skjer de årene. Man utvikler seg som menneske og lærer utrolig mye. Hvis dere er så sikre på at det er dette som er "it", så kan dere se om dere fortsatt er sammen etter alt livet har å by på. Hvis dere er sammen enda om noen år, så kan dere ha denne praten igjen.

Ellers vil jeg si at du har noe bra på gang, ikke ødelegg det

[crien]

Men la han bli vant til tanken. Såklart når du plutselig buser ut med både å flytte sammen og gifte dere så blir det skummelt. Gutter trenger gjerne bare en ting om gange, og trenger gjerne lang tid på en gan også virker det som

Dette hørtes faktisk veldig mye ut som kjæresten min. Det du forklarte. Mye lettere å høre det forklart av en jente enn av han selv

Jeg vet jeg kanskje kommer med alt for tidlig og for fort. Men jeg elsker han så ufattelig at jeg bare vil vite at han er min for alltid. Med en ring som bevis. Det er en teit og barnslig tanke..

Dette er et tungt tema for meg. =/

Og jeg har en mamma i den ene enden som mener at vi burde ikke bli samboere før vi gifter oss.. også er det mye oppstyr om venner som forlover seg i hytt og pine..

en forlovelse hadde vært greit da, som et tegn på at vi er på vei noen steder liksom..

[Gjest Gjest-M-]

Noe av grunnen kan jo være at han er 20.....han er bare såvidt over tenåra, og det er vel en velkjent sak at gutter modnes senere enn jenter.

Og selv om han ikke vil gifte seg i dag, er det jo ikke noe som sier at han ikke skulle ønske å gifte seg med deg om et par år.

Føler meg som en gammel dame her nå, men har jo mange flere års livserfaring enn dere, og råder deg til å stresse dette helt ned.

Som sagt, kos dere sammen. Nyt hverandre og samlivet her og nå.

[Gjest]

Nå er jeg kanskje også helt på jordet, men har du tenkt at han kanskje er som samboeren min? At han ikke kunne brydd seg mindre. Veldig mange mannfolk velger å oppføre seg ikke intressert i brullyps o.s.v fordi de vet det kommer til å bli mas og det gidder de ikke?

Her så er jeg over the top når det gjelder det, og det samboer gjør er egentlig bare å nikke og si den var fin når jeg viser han diverse. Han vet det uansett ikke kommer til å skje noe på en god stund, og mest trolig ikke før han tar steget (noe jeg kommer til å måtte ta, for han kunne ikke brydd seg mindre).