jeg har lyst på baby

[Gjest Gjest_linn_*]

vi har vært sammen i 8 år nå og jeg har utrolig lyst på en liten baby for å gjøre familien hel han har ett barn fra før. ser for meg han, stebarnet, meg og en liten baby. men han vil absolutt ikke ha. han vil ikke ha flere barn og ferdig med det. vi har prata litt om det. først sa han at han kunne tenke seg en liten en han og. og vi sa til moren hans at vi hadde planer om familie forøkelse. så ombestemte han seg en liten stund fordi han fikk helt angst av å tenke på en ny en og ikke no mer frihet. vi hadde en laaang prat etter dette og han sa han ville ha likevel.men hver gang jeg og barnet hans prater om en liten baby til får han et sånt forskremt uttrykk i ansiktet, blir sint og sur. nå har han ombestemt seg igjen og vil absolutt ikke ha. jeg lengter og lengter. og nå har det blitt en liten avstand imellom oss. det er som om vi har kommet til et veiskille og vil gå hver vår vei. noe jeg syns er utrolig trist. vi har vært samboere så lenge og dette er mannen jeg elsker og vil ha. det er han jeg har drømt om en familie på fire med. ingen annen. og nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg vil gjøre lenger. ønsket om barn med han er sterkt. tusen tanker flyr rundt i hodet mitt. er det virkelig verdt det? skal jeg gi avkall på mine drømmer med han? slå meg til ro med det jeg allerede har? sitter egentlig bare å er fortvilet jeg nå...jeg vil ikke presse han. jeg har ikke dårlig tid. men jeg har sagt til han at det er dette jeg vil, om noen år. hva gjør man?

[Gjest StockDama]

Veldig lite du kan gjøre egentlig.

Men vil si det var veldig frekt av han å først si han ville ha barn, så ikke, så vil han plutslig ha barn igjen og nå er det uaktuelt.

Men det du må finne ut av er hva som er viktigst for deg, å være sammen med mannen din eller å få et barn?

[Gjest Gjest]

Du må gi han tid. Han er helt klar veldig usikker på dette. Jeg ville latt være å nevne det noen år slik at han får tid til å reflektere på egen hånd, uten å måtte føle seg presset...

[Gjest men]

Du må gi han tid. Han er helt klar veldig usikker på dette. Jeg ville latt være å nevne det noen år slik at han får tid til å reflektere på egen hånd, uten å måtte føle seg presset...

Det er ingenting trådstarter MÅ. 8 år er mer enn nok tid til å kjenne på om en vil ha flere barn, og med mindre trådstarter ble sammen med denne mannen når hun var veldig ung, kommer hun etterhvert i en alder hvor fruktbarheten vil begynne å dale, i tillegg til at hun ikke kan vite hvor mange år hun trenger for å finne ny kjærlighet og etablere et nytt forhold som er sterkt nok til å bringe barn inn i.

TS har hjulpet til med å ta seg av særkullsbarnet i 8 år, han bør ha en veldig god grunn for å ikke ha prioritert beslutningen på om han vil gi henne et eget barn snart/noensinne eller ikke.

[rangi]

Enig med innlegget over. Jeg syns det er dårlig av vedkommende å vakle slik, hadde jeg vært ts hadde jeg stilt ham et ultimatum; bestem deg om du vil ha barn eller ikke, ellers går jeg. Så må jo ts finne ut hva hun vil gjøre hvis han bestemmer seg for ikke å få barn. Åtte år burde jo være mer enn nok tid for å ta en slik beslutning.

Min samboer var klar på at vi skulle ha barn helt fra starten av forholdet, han har to fra før- Han spurte meg om jeg ville ha barn, og sa at han godt kunne tenke seg flere.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med Rangi.

Jeg kunne ikke rotet bort mer tid om jeg var i samme situasjon som deg, og ville nok valgt å gå. Barn er viktig for meg, og kunne ikke levd resten av livet mitt uten. Det ville ikke blitt noe godt liv for partneren min tror jeg...

[La Guapa]

Det er ingenting trådstarter MÅ. 8 år er mer enn nok tid til å kjenne på om en vil ha flere barn, og med mindre trådstarter ble sammen med denne mannen når hun var veldig ung, kommer hun etterhvert i en alder hvor fruktbarheten vil begynne å dale, i tillegg til at hun ikke kan vite hvor mange år hun trenger for å finne ny kjærlighet og etablere et nytt forhold som er sterkt nok til å bringe barn inn i.

TS har hjulpet til med å ta seg av særkullsbarnet i 8 år, han bør ha en veldig god grunn for å ikke ha prioritert beslutningen på om han vil gi henne et eget barn snart/noensinne eller ikke.

Veldig godt skrevet!

Stiller meg bak dette.

Lykke til.

La Guapa

[Gjest Gjest]

Det er ingen som har noen plikt til å gi deg barn, selv om han har sagt tidligere at han ville. Du må selv ta valget om du ønsker å bli hos ham eller ikke. Han er i sin fulle rett til å endre mening om barn.

[Gjest Gjest]

Det er ingen som har noen plikt til å gi deg barn, selv om han har sagt tidligere at han ville. Du må selv ta valget om du ønsker å bli hos ham eller ikke. Han er i sin fulle rett til å endre mening om barn.

Veldig godt skrevet! Jeg har bare en ting jeg vil pirke litt i.

Her snakker damene om at mannen skal gi en annen dame et barn. Hva i alle dager slags ordbruk er dette? Er ikke mannen og damen sammen om dette? Er det ikke likefullt du som gir han et barn?

Mannen har ikke gjort noe galt i dette tilfellet. Dette er en alvorlig sak og jeg appluderer at han tar det så alvorlig som det virker som han gjør!

[Gjest Gjest_linn_*]

rani og la guapa..dette er akkurat det jeg føler. og men: selfølgelig er det ikke så mye snakk om at han skal gi meg barn. jeg vil at vi skal være to om dette. og det er vel det som er problemet. når han ikke vil kan jeg også si at jeg respekterer det. jeg har nå gitt han ett ultimatum. jeg vil ha en familie etterhvert. en hel familie sånn jeg ser det. det er ikke det samme å dele en datter med to andre foreldre enn å dele ett barn med kun en forelder. han har sagt at han må svelge dette, la de synke og tenke nøye. dette respekterer jeg. jeg kunne aldri lurt han. etter 8år fortjener han ærlighet fra meg. jeg bare syns det er trist og leit...jeg tar meg ofte i å ønske jeg hadde det spesielle forholdet barnet hans har til sin mor og far. vi har ett ganske godt forhold vi og...men det er liksom ikke det samme. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det...

[Yummy_Mummy]

Hvorfor i all verden skal man snakke med "gud og hvermann" (svigermor og stebarn) om et kommende barn før det er en realitet? Det er ikke sikkert dere kan få barn heller, det vet man aldri. Når barnet er på vei er det greit å begynne å involvere andre, før det ser jeg ikke helt poenget.

Gi han tid til å fordøye ultimatet, er det ikke rett for han å få barn, så er det ikke rett. Han vet hvor slitsomt det er med barn og hvordan det kan slite på et forhold, trolig har han også det i bakhodet når han vurderer.

[Cienna]

Jeg synes ikke det er urettferdig av deg å stille ham et ultimatum. Det er visse ting en bør ha klarhet i når en går inn i et forhold, bl.a om en ønsker barn, oppdragelse, religion osv. Jeg vil ha barn, og det vil mannen min også. Jeg var klar om dette fra begynnelsen av, og han vet at mitt største ønske er å etablere en familie. Hadde han tatt det i fra meg like før klokka mi slutter å tikke, da hadde jeg blitt rasende! Jeg har bare en periode av livet mitt der jeg har mulighet til å bli gravid...han kan alltid spre frøene sine.

[Gjest Gjest]

Hadde han tatt det i fra meg like før klokka mi slutter å tikke, da hadde jeg blitt rasende!

Det hadde du sikkert blitt. Men en som ikke ønsker barn (uansett om han har ment noe annet før) har bare en ansvarlig ting å gjøre - nemlig å sørge for at han ikke får et uønsket barn.

[Gjest Gjest]

Det hadde du sikkert blitt. Men en som ikke ønsker barn (uansett om han har ment noe annet før) har bare en ansvarlig ting å gjøre - nemlig å sørge for at han ikke får et uønsket barn.

Så sinnsykt bra sagt! I tilfeller som dette er det kvinnens ansvar å ta tak i sitt eget liv, og ikke forvente at en mann skal gi henne et barn.

[Monica1968]

Så sinnsykt bra sagt! I tilfeller som dette er det kvinnens ansvar å ta tak i sitt eget liv, og ikke forvente at en mann skal gi henne et barn.

Signerer.

Om en ønsker barn eller ikke er en personlig sak som hver enkelt skal avgjøre for seg selv, og ikke noe en skal få "tredd nedover ørene" på noen måte.

Hvis det er veldig viktig for deg å få barn, burde du kanskje revurdere om han er den rette for deg, siden dere tydeligvis har veldig forskjellig mening om den saken?

Husk at livet kan være flott uten abrn også, det er også ofte slik at å få abrn sliter voldsomt på et forhold, og sistnevnte kan være noe han tenker på siden ahn har et fra før og dermed vet hva det medfører sånn sett.

Dersom det er veldig viktig for deg å få barn, kan du jo gi han et ultimatium: deg eller barn.

[Alice Ayres]

Du må først og fremst lytte til deg selv. Hvis du ønsker å få et barn over alt i hele verden, er valget i seg selv innlysende. Vanskelig, ja, men du har bare et valg.

Selv om han skulle "ombestemme" seg igjen, og plutselig få lyst på barn, er det rettferdig overfor et eventulet barn og skulle setter det til verden under slike ambivalente forhold? Uansett, fall for all del ikke i den fella enkelte kvinner lar seg ramle ned i: "Han ombestemmer seg sikkert så snart barnet er født." Dette er å spille russisk rullett med et barn.

En annen ting du må vurdere er hvordan du bestemmer deg for å bli. Kan du virkelig tilbringe resten av livet ditt sammen med ham uten bitterhet?

[Gjest spikkina]

Synes det er litt "egoistisk" av ham å nekte deg det å oppleve og få et barn. For det er jo noe helt spesielt som på en måte er programmert i mennesket. Selv har han fått oppleve det og burde etter min mening skjønne hvor viktig dette er i livet.