fordele utgifter når forskjellig inntekt

[Gjest Gjest]

Samboeren min tjener ca 600 000 og jeg tjener 300000. Vi deler likt på lån, forsikring, mat, barnehage osv, det eneste som er forskjellen, er at han betaler strøm og jeg tlf, bredbånd, kringkastingsavgift. Differansen er ca 12000 som han betaler mer i året enn hva jeg gjør.

Når vi er på ferie deler vi 50/50.

Jeg kjenner at dette tærer på... Synes dette er skikkelig skjevdelt. Han kan spare penger, mens jeg går i 0...(hver måned) Vi har såkladt delt økonomi.

Skal vi kjøpe noe nytt, har han anledning til å spare opp, mens jeg må ta opp lån...

Dette er tatt opp som tema, men det er lite gehør for at vi skal gjøre noe med dette...

Hvordan løser dere stor forskjell i lønn, utgifter fordeling, ferier, innkjøp og invisteringer?

Takknemlig for svar!

[Alvilde]

Nå tjener vi likt, og deler 50-50. Tidligere tjente jeg mindre. Vi regnet ut hva den totale inntekten var, og hva hver av oss genererte av denne summen. Jeg hadde ca 42% avinntektene, mannen hadde 68%. Da betalte mannen 68% av utgiftene til lån, barnehage, husleie, strøm, telefon osv osv, og jeg 42%. Jeg satt igjen med en mindre sum etter faste trekk enn ham, men jeg tjente jo også mindre. Mat, klær osv gikk (og går fremdeles) litt i rykk og napp. Mannen betaler nok mer av maten enn meg, men jeg handler mer klær til ungene osv. Så i det lange løp går det ganske greit opp tror jeg.

Vi har aldri hatt veldig rigide rammer på økonomien, sånn i forhold til fordeling. Poenget er at vi har penger til det vi trenger, også snakker vi om hva vi skal gjøre med resten. Det er ikke noe poeng i at en skal ha mye, og den andre lite.

Jeg ville tatt opp dette med mannen min var jeg deg. Presenter de konkrete tallene, og si at med mindre dere kan dele på en mer rettferdig måte, så må dere kutte på de faste utgiftene. Det betyr f eks null ferie, ikke bredbånd osv osv, fordi du ikke orker å hele tiden gå i null mens han har mulighet til å legge seg opp penger.

[Alison]

Her har vi felles økonomi. Vi setter av en visst beløp til faste utgifter (inkl. sparing) hver måned. Resten er felles og skulle det bli lite penger på en av våre kontoer overfører vi bare fra den andre sin. Det kunne ikke falle noen av oss inn at den ene skulle ha mer penger til rådighet enn den andre. Vi har hver vår lønnskonto, men vi disponerer hverandre sine kontoer. Sparingen er også felles. Begge har altså full innsikt i alt omkring økonomien. Hos oss har vi aldri tenkt tanken på at det skulle vært annerledes.

Edit: skriveleif

Endret 23. mars 2008 av Alison

[Jane F.]

I min verden hadde jeg sett det slik. Han tjener det dobbelte av det du gjør derfor bør han betale det dobbelte av det du gjør.

Samle alle månedlige utgifter, del dette på 3 og du har den delen du betaler. De resterende to delene kan samboern betale. Da har dere like mye igjen av lønningene deres, i prosenter.

[ToveM]

Her i huset tjener mannen mer enn dobbelt så mye som meg, jeg jobber bare 60%, men selv om jeg hadde jobbet fult hadde han tjent mye mer enn meg. Her gjør vi det slik at han betaler alle faste utgifter lån og slike ting. Jeg betaler alt til husholdningen mat og slike ting og en del klær og slikt til ungene. På ferier betaler han alle reiseutgifter, jeg lommepenger (det hender han spytter inn en del der og.) Jeg har aldri noe til overs når måneden er slutt, men det mannen har på sparekonto er VÅRE penger, ikke bare hans..og går jeg tom før måneden er omme, så setter han selvfølgelig inn ekstra penger på min konto.

[Arkana]

I min verden hadde jeg sett det slik. Han tjener det dobbelte av det du gjør derfor bør han betale det dobbelte av det du gjør.

Samle alle månedlige utgifter, del dette på 3 og du har den delen du betaler. De resterende to delene kan samboern betale. Da har dere like mye igjen av lønningene deres, i prosenter.

Enig.

[Gjest Gjest]

Vi er mindre etablert enn dere (leier bolig - billig - og har ikke barn), og så lenge vi tjener sånn omtrent det samme (+/-) betaler vi ca likt i faste utgifter. Men om den ene av oss hadde tjent dobbelt så mye som den andre, og levestandarden var tilpasset den som tjener mest, ville vi definitivt delt annerledes. Jeg synes ikke det er rimelig at du blir sittende igjen med ingenting, særlig om dere faktisk har barn, felles huslån etc (egentlig uansett, men jo mer etablert man er jo mer langsiktig bør en vel også tenke på at begge skal ha det fint) mens han sparer. Krever han at du tar opp lån når dere skal kjøpe nye ting..?

Ta det opp med ham, og hvis han ikke ser noe problem i at det er sånn ville jeg vurdert å tenke på ham som nokså gjerrig og uomtenksom

[Gjest Gjest]

Krever han at du tar opp lån når dere skal kjøpe nye ting..?

Ta det opp med ham, og hvis han ikke ser noe problem i at det er sånn ville jeg vurdert å tenke på ham som nokså gjerrig og uomtenksom

[Gjest Gjest]

Krever og krever. Det er på en måte en selvfølgelighet... Vi har en felles sparekonto, og nå har vi kjøpt en dyrere ting enn hva pengene på den kontoen inneholdt,- han gikk rett på sin sparekonto, mens jeg måtte låne resterende beløp for at det skulle bli likt. Føler dette blir fullstendig feil...

Det blir absolutt helt feil. Jeg hadde bare satt foten ned og sagt at sorry, det har jeg ikke råd til. Enten kjøper vi en rimeligere ting, han betaler mest eller at dere må vente fordi du må spare.

[Noli]

Det blir absolutt helt feil. Jeg hadde bare satt foten ned og sagt at sorry, det har jeg ikke råd til. Enten kjøper vi en rimeligere ting, han betaler mest eller at dere må vente fordi du må spare.

Det hadde jeg også gjort. Den økonomiske fordelingen som TS skisserer blir for meg helt feil, aldri i verden om jeg hadde gått med på det, da hadde jeg heller bodd alene.

[Cienna]

Her tjener han en del mer enn meg, men det er etter begges ønske, da vi prioriterer mer tid sammen enn penger. Vi har full tilgang på hverandres kontoer, men det er jeg som styrer alt. Når vi får inn lønn så fordeles alt på regningskonto(husleie, mat, strøm, telefon), noe går på korttidssparekonto, noe på langtidssparekonto, og resten fordeles likt på hver vår brukskonto.

Vi har valgt å spandere resten av livet sammen, og da skal vi ha lik levestandard....

[Eplekake]

Her har vi felles økonomi. Vi setter av en visst beløp til faste utgifter (inkl. sparing) hver måned. Resten er felles og skulle det bli lite penger på en av våre kontoer overfører vi bare fra den andre sin. Det kunne ikke falle noen av oss inn at den ene skulle ha mer penger til rådighet enn den andre. Vi har hver vår lønnskonto, men vi disponerer hverandre sine kontoer. Sparingen er også felles. Begge har altså full innsikt i alt omkring økonomien. Hos oss har vi aldri tenkt tanken på at det skulle vært annerledes.

Edit: skriveleif

Sånn har vi det også! Vi trekker like mye til felles regingskonto mens jeg sparer ca 5.000,- i mnd til fellessparekont siden jeg tjener ca 100.000,- mer i året. Det er løsning som fungerer kjempefint for begge og gjør at vi unngår masse krangling som vi hadde før når vi hadde delt økonomi. Men det skal nevnes at samboeren er en topp mann å dele økonomi med, bare regningene er betalt og han har penger til å spise lunsj på cafe hver dag, røyk og en og annen tekninsk duppedings er han strålende fornøyd.

[lille blå]

jeg synes vel den økonomiske fordelingen kommer ann på flere ting... jeg ser at det står barnehageutgifter på innlegget ditt ergo har dere barn, og det krever jo sitt. de fleste som tjener såpass som samboeren din jobber også tilsvarende, og den andre må derfor gjøre mer hjemme... jeg synes vel at dersom et skal være slik at man deler utgiftene likt må man også dele arbeidet. dersom han kan tjene mer fordi han jobber mer ute og mindre inne må det veies opp av noe... for meg er det en selvfølge at dersom man ikke deler arbeidet hjemme 50/50 deler man heller ikke utfgiftene 50/50, nå vet jeg jo selvsagt ikke om det er slik hos dere, men det er slik hos veldig mange....dersom det er slik at dere gjør like mye hjemme, syne sjge vel kanskje at du rett og slett må godta at han har mer penger enn deg... selvsagt er det ikke ideelt men slik er det nå bare.... du har på tross av det muligheten til å si at nei den ferien kan vi ikke reise på for det har ikke jeg råd til, eller det kan vi ikke kjøpe for det har jeg ikke penger til osv... hvis han da øsnker å reise på ferie eller kjøpe ting må han betale det selv.... Det jeg reagerer på her er vel at dere ikke har en felles økonomi når dere tjener så forskjellig og har barn sammen.... det skaper jo bare frustrasjoner og spenninger mellom dere, og det kan vel ikke pengene være verdt....( vet at det ikke er deg det går på, tenker på samboeren din) dersom han har tenkt å være sammen med deg resten av livet må vel det beste være at dere har felles økonomi, eller

[Gjest lucy d-.-b]

Her tjener han MYE mer enn meg. Jeg er fortsatt student (begynner i flott jobb til høsten da), men sånn som situasjonen er nå har han ca det 3-dobbelte i inntekt. Her tok vi utgangspunkt i hva jeg kan betale selv, jeg sette over den summen jeg har til rådighet for huslån/bil på en egen konto, og så tar han seg av resten. Et år før jeg begynte på studiene var det jeg som betalte mest.

Han liker å spise mye ute, da er det han som betaler for det. Ellers deler vi på vanlige regninger som kommer inn, og jeg ønsker å bidra så mye som jeg kan. Derfor betaler jeg når jeg har råd, og sniker unna regninger som jeg ser at jeg kan betjene der og da.. det fører til at han ser at jeg ønsker å bidra, og at situasjonen kommer til å forandre seg når jeg får en høyere og mer stabil inntekt. Når jeg starter i jobb i august kommer jeg til å tjene mer enn ham. Da kan det hende vi må omfordele, og at jeg betaler mer av lånet o.l.

Noen ganger glemmer han at jeg ikke har samme inntekt som ham for tiden. Nevner at "Nå har jeg jo betalt veldig mye av denne reisen, også må jeg betale maten på butikken i dag i tillegg?". Da er det som oftest ikke værre enn å minne ham på at jeg faktisk ikke har så mye penger, og da skjønner han at jeg bidrar med det jeg kan. Han ønsker jo ikke at jeg skal bruke alt på regninger, og ikke ha mulighet til å kjøpe noe jeg selv har lyst på eller trenger (les: en ny veske, eller et legebesøk).

Vi har ikke barn enda, så vi trenger heldigvis ikke tenke på de utgiftene, men når den tid kommer blir det nok mer månedsbudsjetter og mindre spontane restaurantbesøk på oss begge

[lille katt]

Vi har separate lønnskontoer og en felleskonto. Vi setter inn en stor sum på felleskontoen hver måned, som skal gå til ALT som er felles (ikke særs private utgifter som f.eks. frisør til meg og kamerautstyr til ham ).

Nå tjener vi ulikt, og betaler da inn en forskjellig prosentandel på felleskontoen.

Veldig lettvint og rettferdig.

[Dult]

Min samboer tjener dobbelt så mye som meg. Han betaler alle faste utgifter og jeg handler mat og klær mm. Har vi penger til overs settes de inn på en felles sparekonto. Går en av oss tom for penger deler vi på d vi har igjen. D finnes ingen mine eller dine penger hos oss.

[Gjest Gjest]

Jeg synes forsåvidt ikke det virker så galt at han har mulighet til å spare mer enn deg - samboern min og jeg har også "våre" penger i tillegg til det vi har av fellesutgifter, og når den ene tjener mer enn den andre sitter man også igjen med muligheten til å spare eller bruke mer. Men jeg synes ikke det virker realt at du skal sitte igjen med 0 når faste utgifter er betalt - 50/50-deling virker ikke som den mest rettferdige ordningen. Og jeg hadde sagt "nei, det har jeg ikke råd til", framfor å ta opp lån for å finansiere felles innkjøp.

[Alison]

Vi har valgt å spandere resten av livet sammen, og da skal vi ha lik levestandard....

Det er jeg helt enig i.

Jeg må si at jeg er veldig glad for den løsningen vi har med felles økonomi. Etter å ha bodd sammen i 17 år har vi fremdeles ikke hatt en eneste krangel omkring økonomi, selv ikke i alle de årene vi hadde veldig stram økonomi og måtte snu på hver krone. Hvorfor i alle dager skal den ene parten i et forhold ha mulighet til en høyere levestandard enn den andre? Det hadde jeg sett på som veldig urettferdig og jeg vil tro at det fort kan bli konflikter i et slikt forhold.

[Gjest]

Her har jeg og sambo mer eller mindre ingen form for delt økonomi i den forstand. Men han er da i det minste så grei som i at om jeg får mindre penger en måned (jobber i vikarbyrå så er ikke alltid like bra betalt) så setter han inn penger til meg, og om han har litt lite penger en måned så får han penger.

[Hedda-78]

Vi har separate lønnskontoer og en felleskonto. Vi setter inn en stor sum på felleskontoen hver måned, som skal gå til ALT som er felles (ikke særs private utgifter som f.eks. frisør til meg og kamerautstyr til ham ).

Nå tjener vi ulikt, og betaler da inn en forskjellig prosentandel på felleskontoen.

Veldig lettvint og rettferdig.

Sånn gjør vi det også. Egentlig skjønner jeg ikke at ikke flere gjør som oss Da slipper man å sitte å regne på hvor mye som går til strøm, hvor stor er TV-lisensen i år, hvor mye kostet egentlig den lampen vi kjøpte i januar...

Vi har en felles konto, med hvert vårt kort til. Så hver gang en av oss er på butikken, bruker vi bare det kortet. Lån, restaurantbesøk, kino, reiser, møbler, gressklipper, sikkert barnehage når den tid kommer.... alt som er felles. Klær, frisør, kontaktlinser, mobiltelefon og andre helt personlige ting (det er ikke så mye som man skulle tro), betaler vi hver for oss. Og når vi er på restaurant, er det jo mye artigere at han "spanderer" på sin fru, selv om jeg vet at han bruker felleskortet...

Og så er det enkelt å gjøre om på fordelingen dersom en av oss skulle få lønnsøkning e.l. Vi fordeler også prosentvis etter hvor mye vi tjener, noe annet hadde jo blitt helt uholdbart. TS: jeg synes du bør sette foten ned snart. Dere kan ikke ha det sånn for all framtid. Dersom dere hadde tjent sånn noenlunde likt, så greit nok, men når det blir sånn at den ene ikke har råd, mener jeg det er helt skeivfordelt.