Hjelp, jeg er kontrollfreak!

[Gjest Gjest_Sina_*]

Hei!

Jeg sitter her og er så fortvilet:-( Har datet en type i ca en måned, og vi storkoser oss den tiden vi har sammen (jeg har et barn fra før så vi må ta det når barnet er hos far).

Da overnatter han her hos meg, å vi har utrolig lidenskapelig å deilig sex,- han sier også det, å han er veldig kosete å klemmer mye på meg. Jeg ser jo at dette kan utvikle seg til et veldig fint forhold, men så.. mine problemer..

Jeg føler jeg må ha kontroll og må vite alt. Når han ikke er hos meg, blir jeg litt stresset- får liksom litt panikkanfall inn i mellom- som nå. Hva gjør han? hva tenker han? Vil han egentlig noe i det hele tatt osv.. Slike tanker tar pusten fra meg. Jeg skjønner det kommer fra et tidligere forhold der en eks var utro. Men jeg vil jo ikke ha det slik.

Han gutten her føler jeg er så skikkelig, å på en måte stoler jeg på han, på en annen måte er jeg redd for å bli sviktet. Vet jo det er prisen å betale, men lurer faktisk på om jeg nå skal sende han en melding å trekke meg ut. Men huff jeg kan jo nesten ikke det heller. Så tenker jeg, kanskje jeg skal snakke med han om hvordan jeg har det når han ikke er her? Men da tenker jeg han kan få panikk å hvertfall ikke vil møte meg.

Er det noen her som har hatt det slik som meg? Har dere et tips til meg på hvordan jeg kan få hjelp for dette? Psykolog har jeg prøvd, men det synes jeg hjalp meg lite.

Jeg har virkelig ikke lyst å ødelegge dette, men jeg blir så trist å lei meg. I dag da han sto i dusjen gikk jeg faktisk inn på telefonen hans for å se hvilke meldinger han sender og mottar. Ja jeg er flau over det og skammer meg veldig. Det skal jo ikke være slik. Nei huff, nå er alt bare vondt.

Noen som har et tips til meg?Bør jeg snakke med han om problemene mine?

[Gjest Gjest-M-]

Dette er jo din usikkerhet som slår ut i full blomst, og du skjønner tydeligvis selv at dette er noe du må jobbe med.

Slik du har det nå, har jo alle det i den første spede begynnelsen av et forhold. Jeg kaller denne tiden for sur-søt saus, for på den ene siden er det deilig og spennende, på den andre siden er den usikkerheten helt pyton.

Dette er risikoen man må ta når man involverer seg i et nytt forhold, og det eneste man kan gjøre, er å gjøre sitt beste for at forholdet skal få en positiv start. Hvis man ikke takler risikoen, må man la være å innlede forhold....

Prøv å si til deg selv at det er deg han velger å være sammen med, det er deg han vil ha. Skulle han finne ut at dette likevel ikke er noe for han, var det ikke han du skulle ha....

Lett å si fra sidelinjen, men man kan jo ikke gjøre så mye annet enn å bli med på reisen og se hvordan det går.

Jeg ville ikke snakket med han om denne usikkertheten, hvert fall ikke så tidlig i forholdet. Det vil han garantert tolke som et veldig behov for bekreftelse hos deg. Og det er det ikke sikkert han kan gi deg enda....

[Gjest Gjest_Sina_*]

Tusen takk for svar!

Ja jeg vet det er usikkerheten min. Det som er litt uvant for meg er denne såkallet datingen.

Jeg har ikke vært bort i det før rett og slett(har 2 lange forhold bar meg).

I desse foholdene var vi liksom blitt kjærester på dette punktet, men nå er det såkallet dating å det er rart for meg. Ikke at vi har snakket om det, men skjønner jo såpass.

På en måte vurderer jeg å si jeg ikke blir med på dette lenger fordi det er vanskelig for meg- hadde vi vær kjærester hadde jeg hatt det annerledes fordi jeg da hadde vist hva jeg skulle forholde meg til. Men jeg vil jo ikke presse frem noe, å det kan jo gå begge veier.

Så har jeg så inderlig lyst å kunne slappe av på dette, men sliter altså fryktelig med det!

[Gjest Gjest-M-]

Tusen takk for svar!

Ja jeg vet det er usikkerheten min. Det som er litt uvant for meg er denne såkallet datingen.

Jeg har ikke vært bort i det før rett og slett(har 2 lange forhold bar meg).

I desse foholdene var vi liksom blitt kjærester på dette punktet, men nå er det såkallet dating å det er rart for meg. Ikke at vi har snakket om det, men skjønner jo såpass.

På en måte vurderer jeg å si jeg ikke blir med på dette lenger fordi det er vanskelig for meg- hadde vi vær kjærester hadde jeg hatt det annerledes fordi jeg da hadde vist hva jeg skulle forholde meg til. Men jeg vil jo ikke presse frem noe, å det kan jo gå begge veier.

Så har jeg så inderlig lyst å kunne slappe av på dette, men sliter altså fryktelig med det!

Som regel dater man jo før man blir kjærester. Skjønner ikke helt hvordan man blir kjærester før man har datet en stund...?

Man dater, finner ut om man passer sammen, kanskje blir man forelsket, kanskje blir man ikke, også finner man ut av hvor forholdet bærer hen.

Det virker på meg som om du er veldig redd for å bli såret. Det er jo risikoen man tar, når man går inn i forhold til noen. Og selv om det er skummelt, så er det jo disse tingene som gjør at man kjenner at man lever.