Blir han aldri voksen?

[Gjest Lei og frustrert]

Jeg er kjæreste og samboer med en gutt i midten av tredveårene, jeg i slutten av tyveårene.Vi har nå vært kjærester i et drøyt år og før han møtte meg var han singel på andre året med et langt forhold bak seg. Problemet er at disse ungkarsfaktene han la til seg som singel fremdeles preger hverdagen hans/vår.Det er så sårt å ikke bli tatt hensyn til og nedprioritert fremfor fyll og kompiser.Dette vet han for jeg har tatt opp problemet med han flere ganger, han lover bot og bedring og det skjer på nytt.Jeg tror ikke helt han skjønner at alt han foretar seg nå som vi er samboere i tillegg til kjærester også påvirker meg. For en drøy måned siden gjorde han noe som virkelig satte forholdet på prøve, men jeg valgte å tilgi han.Jeg stoler fremdeles ikke helt på han og klarer ikke slå meg helt til ro de gangene han er ute.Det må da være noen andre jenter der ute som har opplevd det samme og fikk forholdet på riktig vei igjen?Jeg føler vi kommer nermere og nermere stupet etter hvert som en ny blemme fra hans side kommer.Jeg er ikke intressert i råd i at jeg burde gå, for forholdet vårt er fint ellers og så absolutt noe å kjempe for.Men kanskje jeg burde angripe dette på en annen måte?Hjelp

[Gjest *Mim*]

Slik kan det ikke fortsette.

Skal forholdet deres ha en sjanse, er han nødt til å forstå alvoret. Dessverre er det ikke alle som klarer det, da er det bedre for deg å gå videre i livet uten ham.

[Gjest Hegepege]

Heihei, jeg forstår din frustrasjon, nå er jeg jo bare 19 år så jeg vet jo ikke om du vil høre på det jeg har å si eller ei. Det høres kanskje ikke ut som om han egentlig forstår alvoret i forholdet! Så jeg tror retten og sletten at du må sette deg ned å snakke med han, men ikke gi han det "enten eller valget" for da kan han kanskje føle seg fanget! Hva sier han dersom han sitter hjemme alene en kveld og du går ut med dine venninner? Synes han det er greit?

[Nabodama]

Jeg er kjæreste og samboer med en gutt i midten av tredveårene, jeg i slutten av tyveårene.Vi har nå vært kjærester i et drøyt år og før han møtte meg var han singel på andre året med et langt forhold bak seg. Problemet er at disse ungkarsfaktene han la til seg som singel fremdeles preger hverdagen hans/vår.Det er så sårt å ikke bli tatt hensyn til og nedprioritert fremfor fyll og kompiser.Dette vet han for jeg har tatt opp problemet med han flere ganger, han lover bot og bedring og det skjer på nytt.Jeg tror ikke helt han skjønner at alt han foretar seg nå som vi er samboere i tillegg til kjærester også påvirker meg. For en drøy måned siden gjorde han noe som virkelig satte forholdet på prøve, men jeg valgte å tilgi han.Jeg stoler fremdeles ikke helt på han og klarer ikke slå meg helt til ro de gangene han er ute.Det må da være noen andre jenter der ute som har opplevd det samme og fikk forholdet på riktig vei igjen?Jeg føler vi kommer nermere og nermere stupet etter hvert som en ny blemme fra hans side kommer.Jeg er ikke intressert i råd i at jeg burde gå, for forholdet vårt er fint ellers og så absolutt noe å kjempe for.Men kanskje jeg burde angripe dette på en annen måte?Hjelp

Er man i midten av 30-åra, burde man ha vokst fra helgefylla med kompisene.

Og en bør definitivt være i stand til å se det selv, og også endre oppførsel når man lover bot og bedring.

Har ikke annet råd til deg enn at du tenker over hva du vil ha i livet ditt og ikke, også går du for det. Kanskje det innebærer å se seg om etter ny partner. Det ville nok jeg ha gjort, for jeg gidder ikke at helgefylla dominerer når man er så voksen.

[Gjest Lei og frustrert]

Heihei, jeg forstår din frustrasjon, nå er jeg jo bare 19 år så jeg vet jo ikke om du vil høre på det jeg har å si eller ei. Det høres kanskje ikke ut som om han egentlig forstår alvoret i forholdet! Så jeg tror retten og sletten at du må sette deg ned å snakke med han, men ikke gi han det "enten eller valget" for da kan han kanskje føle seg fanget! Hva sier han dersom han sitter hjemme alene en kveld og du går ut med dine venninner? Synes han det er greit?

Det er ikke noe problem at jeg går ut med egne venninner.Jeg har forsøkt å sette meg ned, pratet rolig med han og sagt det slik det er.Seinest før påske, og denne helgen har han vært på to fyllekuler til tross.Noe som endte med at jeg har gått våken store deler av natten først fordi jeg bekymret meg og når han endelig kom hjem lå han i sengen i 15 minutter før han spydde over det hele.Han var jo ikke edru nok til å vaske det opp så jeg tok det værste og la meg på stua etterpå.Resten får han ta selv.Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å forstå hvor sårende og frustrerende denne oppførselen hans er.

[Gjest Hegepege]

Hmm, men som du skriver så har dere vært sammen i 1 år, og du visste jo på en måte hva du gikk til når du ble sammen med han. Men hvis det ikke nytter å snakke med han så vet jeg ikke hva du kan gjøre for noe! Hvis du forteller han helt og holdent ut hva du føler og sier at hvis han holder på som dette så holder du ikke ut! En dag vil jo du ha barn og stifte familie, og da kan han ikke holde på som det!

Ønsker deg lykke til iallefall

[Gjest Gjest_Bambi_*]

For en drøy måned siden gjorde han noe som virkelig satte forholdet på prøve, men jeg valgte å tilgi han.Jeg stoler fremdeles ikke helt på han og klarer ikke slå meg helt til ro de gangene han er ute.

Jeg føler vi kommer nermere og nermere stupet etter hvert som en ny blemme fra hans side kommer.Jeg er ikke intressert i råd i at jeg burde gå, for forholdet vårt er fint ellers og så absolutt noe å kjempe for.Men kanskje jeg burde angripe dette på en annen måte?Hjelp

Hva slags råd er det du egentlig vil ha da..? Ser ut som du selv har funnet svaret.