Mannen i mitt liv! (ikke ektemannen)

[Gjest Suzy]

Jeg har vært gift i 10 år og har to barn. Ekteskapet var nok basert på et sterkt vennskap som ble til mer. Lidenskapen har aldri vært tilstede i ekteskapet mitt, men vi har trivdes sammen og hatt mye flott sammen.

Så skjedde det som jeg aldri ville tro skulle skje meg...For ca. ni måneder siden møtte jeg en mann og vi ble hodestups forelsket over natten. Vi har møtt hverandre ustanselig og lidenskapen og kjærligheten for hverandre er ufattelig sterk. Vi er begge gift desverre og han har store barn.

Vi har bestemt oss for at vi allikevel vil satse på hverandre og ønsker en fremtid sammen.

Jeg vet at jeg ikke føler noe mer for mannen min enn vennskap.

Vi har snakket om seperasjon i flere måneder nå og jeg har nå funnet en leilighet i nærheten.

Kjæresten min er usikker på når han bør bryte ut av sitt ekteskap. Den yngste datteren bor fortsatt hjemme, men har søkt skoler i andre byer fra høsten av. Det er jo ikke sikkert at hun flytter, men det er det hun snakker om nå. Han mener at hun skal ta valget om hva hun vil gjøre til høsten før han kan si noe hjemme.

Vi har begge valgt å ikke ville fortelle om at det er andre inne i bildet, men er selvsagt usikre på hva som blir rett og galt.

Jeg vet at de fleste fordømmer utroskap, men hva med ekte kjærlighet? Skal man fordømme det også??

[Gjest Anonymous]

Jeg vet at de fleste fordømmer utroskap, men hva med ekte kjærlighet? Skal man fordømme det også??

Med en slik tankegang som du fremlegger her, så visker du ut alt som heter utroskap for å bedre din egen samvittighet.

Greit at kjærligheten kan ta slutt, men man kan ikke forsvare det at man har gått bak noen sin rygg i 9 måneder, og unnskylde det med "ekte kjærlighet" og dermed rettferdiggjøre utroskapen.

[Retz]

Ekte - eller "uekte" for den del - kjærlighet er følelser. Utroskap, i betydningen av å ha sex med andre, er handling. Følelser og handling er to forskjelleige ting.

:begrepsavklarer:

[Gjest Vega]

Ekte kjærlighet - fordømme det også?

Nei. Men dere begge har vært i mange års ekteskap, det er vel opp i mot ekte kjærlighet å holde sammen år etter år...?

Var ekteskapet så forferdelig dårlig, hvorfor ikke være ærlig og gå - i stedet for å drive bak ryggen i ni måneder?

Dere kunne gått begge to, - og latt hverandre være til dere hadde ryddet opp ... det er kanskje en sjanse å ta - dere kan tape alt - men så feig kan man da ikke være!!!

Å unnskylde med barn på seksten år, som først må ta et valg, er bare unnskyldning ... ikke annet. Det er vel bedre å gå FØR barnet skal begynne på videregående og stå midt oppe i forandringen??? Kanskje han ikke kommer til å gå? :o

Når man holder på på den måten, spør jeg meg selv - er de som gjør sånt mot andre i stand til å føle ekte kjærlighet? (som innebærer omtanke og respekt for andre...)

Dere hadde valget til å vente - ordne opp, og så leve sammen.

[Gjest Cruella]

Jeg fordømmer deg ihvertfall ikke.

Det eneste jeg ville rådet deg til er at vennen din bryter ut av sitt forhold før dere tar skrittet videre.

Lykke til.

L-B

[Gjest Suzy]

Jeg vet at det høres fælt ut, og jeg forsikrer dere at det slettes ikke er noen lett situasjon for noen av oss. Jeg forsvarer ikke utroskap! Vi er oppriktig glad i hverandre og begge kommer til å ta konsekvensen av det vi har gjordt.

Vi prøver å ta hensyn til barna (datteren hans er ikke 16, men 19 år!) og la dette komme i første rekke.

Det kommer nok en periode nå hvor vi kommer til å få en tøff hverdag, men vi elsker hverandre og vil leve sammen når tiden er moden for det.

Vi trenger vel heller ikke noen ny debatt om utroskap. Jeg håpet noen kunne ha gode råd om hvordan vi kan løse dette best for barna, gitt at situasjonen er som den er.

[Gjest Vega]

Vel.

For barna er det jo aller best at foreldrene blir i forholdet med faren/moren, gitt at de ikke krangler og er rimelig lykkelige sammen. Dersom det er krangel, eller den ene er ulykkelig, så må det jo være bedre at foreldrene bryter og - blir glade igjen. Men nå er det jo ikke så sikkert at de som blir forlatt blir så glade da. Men det vil jo gå over, på sikt vil de jo komme over det.

Men.

Siden du spør. Det er vel bare å hoppe i det? Hun er nitten tross alt, og vil jo skjønne mer enn f.eks en syvåring. Men jeg ville ikke flyttet sammen - dere to - med det samme. Det kan bli litt mye på en gang for ungene. La dem få tid til å akseptere bruddet først, og så etter en tid, gradvis bli introdusert for den nye. Gjør det til en myk overgang. Kommer det fram at f.eks du er grunnen til bruddet - så kan det skape splid og det er ikke sikkert datteren vil godta deg. Samme med ham.

Ser at du har vært i en seperasjonfase lenge nå, men det virker som om han har unnskyldning for å bli hos kona. Håper for din del at han er seriøs mht. deg når det bærer til stykket. Det er plenty eksempler på at når det bærer mot skilsmisse, ombestemmer den ene seg. Men kanskje datteren har problemer som må tas ekstra hensyn til?

(Jeg er ikke sint på noen personlig, men har en ganske bra innlevelsesevne, og biter fra meg som om jeg skulle blitt utsatt for det samme selv ... altså - nå i mitt forhold, som virker lykkelig og stabilt ... hadde blitt temmlig kvalm og rasende om noen hadde gått bak ryggen min.)

Men bli ferdig med bruddene nå da - så alle kan leve videre... Som det er nå, misbruker dere ikke bare tilliten til deres ektefeller, men dere stjeler også fra dem TIDEN - . De bør få sjansen til å bygge noe nytt alene.

[Atmi]

Jeg sier gjort er gjort - ikke noe å gjøre med det nå. Og ettersom du planlegger å flytte syns jeg det er fint jeg. Du må få ha den tabbekvoten der, du har jo tatt skrittet som konsekvens av denne opplevelsen da. ÅS det ser jeg som læring og riktig jeg. Men jeg syns og at du må avslutte forholdet med kjæresten din dersom han velger å være i ekteskapet på uansett hva grunnlag. Ikke la deg fange i et nett der du blir "den andre damen" utover hva du allerede er.

Dersom han fortsatt vil være gift får han være det uten deg mener jeg da. Hvis han elsker deg vil han komme når han ser at han ikke kan ha begge deler. Det er som om dere har gjort noe som ikke var helt greit, men det går an å gjøre det beste ut av situasjonen. Men dersom det ender med et langvarig elskerinne forhold blir det ikke bra - og sjansen er stor for at du etter et år eller to vil merke at det blir en forferdelig vanskelig situasjon å leve i.

Tenk på deg selv - og forvent det samme som du gir

[Gjest Suzy]

Takk for at dere ser saken fra mitt ståsted, og gir meg gode råd i stedet for fordømming.

Rådet med å gå forsiktig frem med ungene og ikke flytte sammen umiddelbart synes jeg høres veldig fornuftig ut for alle parter. Dette er også grunnen til at vi ikke vil fortelle noen om forholdet vårt.

Jeg vet at jeg kan stole på kjæresten min om at han vil ta skrittet mot skilsmisse når han føler at det lar seg gjøre. Så hvis ingen ufortutsette ting skjer så håper jeg at vi kan bli lykkelige sammen i fremtiden.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet at de fleste fordømmer utroskap' date=' men hva med ekte kjærlighet? Skal man fordømme det også??[/quote']

Her dreier det seg kanskje om to ting på en gang.

1) Ekte kjærlighet - fordømmes ikke

2) Ekte utroskap - fordømmes definitivt!

JEg synes det står respekt av din avgjørelse, men jeg synes ikke det står tilsvarende respekt av hans somling med å ta de endelige bruddet - for meg virker det som en noe halvhjertet unnskyldning.

Håper uansett at ting ordner seg for den ekte kjærligheten!

[chimp]

Jeg fordømmer deg overhodet ikke! Jeg forstår deg meeeeget godt...

[Suzy]

Hei navnesøster!

Ekte kjærlighet er det ingen grunn til å fordømme, men å ikke ha guts til å velge - og dermed ta ansvar for de følelesene du har det fortjener å fordømmes.

Feiging! :evil:

Suz

[Livets datter]

Vi er alle vår egen lykkes smed. Hvis du har funnet kjærligheten, skal du holde fast ved den. Det er faktisk ikke alle som finner den.

Bare sørg for å gjøre alt så riktig som mulig. Rydd opp i det dere har først begge to!

[-zloty]

Lykke til om 10 år når denne kjærligheten også har gått ut på dato.

Jeg vil aldri stolt på ei dame som er utro med meg, "tenk om det skjer igjen, dama har jo ikke moralske skrupler"

kynikerhjørnet-zloty

[Gjest Anonymous]

Vil bare si at jeg ønsker deg lykke til jeg. Det er ikke alltid man har mulighet til å gjøre alt perfekt og i den perfekte rekkefølge...

Tror det er mange her som syns det virker veldig enkelt i teorien, det er ikke alltid ting fungerer slik.

Vi er da bare mennesker!!!!! Men selvfølgelig- prøv å gjør ting så ryddig som mulig fra nå av

[Mann 40]

Fatter ikke hvordan folk kan si at de fordømmer deg utfra det du skriver, dem om det. Et brudd vil selvfølgelig gjøre andre mennesker vondt, men det er du klar over og derfor er det vanskelig for deg. Noen her snakker som om det bare er å gå, selvfølgelig er det ikke det. Hvis man er i stand til å spasere uberørt ut etter 10 år, da er man kald.

På et eller annet tidspunkt vil vel de andre føle at det var for sent å få vite at det var ny partner inne i bildet. Du ber ikke om råd, men tillater meg likevel å si at jeg ville hatt som mål å fortelle om den nye kjæresten før ektefellen får vite det av andre.

[Gjest Anonymous]

Hvis dette nye er så fantastisk.........Hvorfor bryter du ikke ut av ekteskapet ditt??? Du ville jo gjøre din mann en tjeneste. Deg selv også naturligvis.

Jeg klarer ikke helt å ta deg seriøst når du ikke har foretatt dette valget......Hva er det som hindrer deg=?

Fordi du tross alt er usikker på den nye, ikke sant...... :-?

Hva han velger å gjøre med sitt ekteskap er HANS problem. Det burde ikke ha noen innvirkning på DITT VALG!

Så hvis det er kjærlighet fra din side, BRYT UT!

Ellers er du utro både mot deg selv, din mann og i tillegg denne nye!!!!!!!!

Noe å tenke på?

[Gjest Suzy, men bytter snart]

Takker til alle dere som svarte på innlegget mitt.

Mye har skjedd i lynfart de siste ukene. Jeg har kjøpt meg leilighet, flyttet og ordnet opp i det meste.

Det føles på alle måter godt å få ro i sjelen. Kjæresten min har også kommet langt. Til høsten når yngstedatteren flytter hjemmefra gjør han det samme. Vi har det utrolig flott sammen og håper at fremtiden blir vår.

Det var deilig å kunne få råd her inne på KG, det hjalp meg med et utrolig vanskelig valg.

[Gjest Venus, ikke innlogget...]

Hei du heldige kvinne.....

Fordømme deg? NEI, DET KUNNE IKKE FALLE MEG INN !!! :blunke:

Jeg UNNER DEG all den kjærligheten du kan få !

Men jeg ville ha satset på og ordnet opp så ryddig som mulig, slik at alle de involverte føler at de kan leve med dette videre.....

Og jeg håper virkelig at den nye mannen har til hensikt å satse på deg 100 % ??? Slik at du ikke blir skuffet mener jeg.......Men dette er nok sikkert kjærlighet, siden det er lidenskap og hengivenhet med i bildet også....LIDENSKAP er foresten en svært viktig ingrediens !!! mmmmm

Men uansett hva som skjer; Flytt inn i din nye leilighet, og bygg opp ditt nye liv basert på hva DU føler !!!

Vent ikke for å se hva som skjer videre med den nye, om han kan bryte ut eller ikke....... Nå er det DITT liv dette dreier seg om. Ta ikke en beslutning på grunnlag av hva som skjer med han eller ikke !!!

Ta ikke til takke med din mann som du ikke elsker, om det ikke skulle fungere med den nye..........Du fortjener jo det beste, ikke sant......

Ønsker deg helhjertet Lykke Til med Kjærligheten !!! Husk at du fortjener den. :kysse:

Venus...

[Gjest Anonymous]

Jeg MÅ bare kommentere innlegget til Venus, ikke innlogget!

Du verden SÅ godt skrevet!!!

Selv om ikke jeg kan ta del i riktig alt.. :cry: