Alle i parforhold

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt mye på en ting i det siste, og ville skrive inne her for å høre hva dere sier.

Jeg føler nemlig at samfunnet vi lever i er utrolig kjipt på en spesiell måte; alt er basert på parforholdet! Er man i ett, blir man definert deretter, med felles venner, felles gaver, alt skal gjøres sammen etc.

Er man derimot singel, er det svært vanskelig å holde sammen med dine parforholdsvenner.

Jeg er selv i parforhold, så er ikke bitter selv om det kanskje virker slik=)

Begynte å tenke litt på dette i jula. Jeg har nemlig et godt forhold til familien min, og det er nesten utenkelig at broren min og meg ikke skal feire jul sammen. Det er liksom tradisjon. Nå kommer kjæresten hans hit hver romjul, men han begynte å snakke om at han kanskje skal dra ned til henne ei jul også. Det var da jeg begynte å tenke mye på dette, at når man plutselig blir et par, så skyver man alt annet i livet unna. Man lager nye tradisjoner, ett nytt liv. Jeg synes det blir feil om to stykker som faktisk bor sammen uten barn ikke kan feire jul, eller ha noen ferier hver for seg.

Fikk også felles julegave til meg og kjæresten fra tante. Hvert år har jeg fått en gave spesielt til meg, og når jeg plutselig ble i ett parforhold, fikk jeg et dobbelt sett med sengesett med hans navn på! Hvor ble det av min identitet? Plutselig forventer alle at "vi" skal komme sammen i familieselskap, eller at "vi" skal reise sammen på ferie. Jeg ble plutselig ikke bare meg lenger...

Jeg liker å reise på ferie med min kjære, ikke misforstå, men jeg hater denne tanken om at man automatisk blir et "vi". Jeg har mistet en del venninner oppgjennom på grunn av dette med kjærester. med en gang de har en, så forsvinner de ut i parforhold-universet, og man ser dem ikke igjen inntil de er blitt single.

Merket også at slekt og venner behandler deg annerledes når du har fått en kjæreste. Akkurat som om du er mer voksen, mer inkludert og med i resten av samfunnet. Du blir invitert med på mer ting, sammen med andre par, og samtalene er helt annerledes.

Nei, jeg vet jammen meg ikke hva jeg ville med dette innlegget. Men jeg nekter å bli et slik parforholdsmenneske som ikke greier å gjøre en døyt på egenhånd, og som definerer egen eksistens eller lykke ut fra en partner!

[Nabodama]

Ja, en danner jo nye tradisjoner, men det er jo fordi en starter sitt eget voksenliv, som etterhvert også kanskje vil omfatte barn. Jeg vil tro det er helt naturlig.

Dette med å få felles gaver kan det være mange årsaker til. Noen gir felles gaver for å spare penger, andre for at den nye partneren skal føle seg inkludert, andre igjen fordi de tror at paret vil sette pris på å få "parting".

Dette med å definere egen lykke og eksistens ut fra en partner, gjør vi vel alle mer eller mindre. Jeg vil tro at du er lykkelig så lenge forholdet til kjæresten din er godt, og at du blir mindre lykkelig hvis det går dårlig. Dermed kan du si at du også definerer lykke ut fra partneren.

Dette med egen eksistens er kanskje mer opp til en selv. En kan jo selv bestemme hvor mye en vil tillate partneren å delta i sitt liv, eller hvor sterkt man vil involveres, men det vil nok også få konsekvenser for hvor lykkelig man er i parforholdet.

Vil man gjør mye egne ting, og partneren føler seg utestengt, vil dette virke negativt inn på forholdet. Hvis begge er av samme type mht dette, vil det nok gå fint.

Poenget er at alt griper inn i hverandre. Er en et par, blir det gjerne mye "vi" og "oss", men det må jo være sånn.

Hvis ikke kan en jo være singel.

Likevel bør en jo ta vare på vennskap når en får kjæreste, og også andre relasjoner.

Endret 22. mars 2008 av Nabodama

[Gjest ts]

Jeg skjønner at det er slik det er, og sikkert alltid har vært. Men det er så mye som forandres ved at en person går inn i et parforhold, og ofte er det helt håpløst å forholde seg til folk som før etter dette.

Det er i tillegg veldig ekskluderende for single mennesker, når folk klumper seg sammen to og to, og alt blir bare "vi" vi"vi". Det gjør folk som er alene enda mer alene føler jeg.

Man må tydeligvis bare akseptere at parforholdet sluker all eksisterende kontakt, og former den om til noe annet, det gjelder om foreldre får ny partner, venner får ny kjæreste eller om man får en selv. Man drar ikke på de samme feriene, snakker om de samme tingene, gjør det samme sammen eller inkluderer på samme viset. Om dette er bra eller dårlig kan nok diskuteres, for det trenger ikke å bli til det verre heller. Dette er nok bare mitt lille hjertesukk... Slik som jeg klager skulle en nesten tro jeg var nysingel:D

Men dere må innrømme at jeg er inne på noe her? Det virker seriøst som om folk er redde for å leve alene, og slik som det er i dag, så skjønner jeg det innmari godt! For er du singel, ja, da er du virkelig alene.

[Gjest *Ulla*]

Jeg synes det meste av det du beskriver er positivt jeg. Lage nye tradisjoner med den du skal leve sammen med resten av livet er fint i mine øyne, å få mye felles gaver har jeg heller ingenting imot. Jeg er ikke enig i at parforholdet sluker all eksisterende kontakt. Jeg er jo mindre sammen med venninner nå enn før, men det er noe jeg har valgt. Fordi jeg prioriterer samboeren min først. Han er min beste venn og den jeg har aller mest lyst til å være sammen med.

Så jeg synes ikke du er inne på noe. Men jeg er enig i at det virker som om mange er redde for å leve alene. Men det kan jeg skjønne, for jeg ville ikke levd alene selv. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det nå, i parforhold.

[Gjest ts]

"Jeg er jo mindre sammen med venninner nå enn før, men det er noe jeg har valgt. Fordi jeg prioriterer samboeren min først. Han er min beste venn og den jeg har aller mest lyst til å være sammen med".

I rest my case...

Det er akkurat dette jeg mener. Det er nesten litt sekt-aktig. Har du tenkt på hvordan det føles for de rundt deg, som du har bygd et nettverk med, å bli nedprioritert/bortprioritert til fordel for en det kanskje er slutt med om ett år eller så?

Jeg mener ikke at alle er like ille, noen tar faktisk vare på venner og familie, og isolerer seg ikke fra omverdenen, eller dyrker sitt parforhold. Men de aller fleste gjør det, og gjør at de som ikke er i ett slikt forhold føler seg mindre verdt, eller utenfor. Hvorfor må man liksom akseptere at det er heeeelt normalt og greit å miste kontakt med bestevenninnene med en gang en fyr kommer inn i bildet? Eller at familietradisjoner og slike bånd brytes? Jeg synes bare det er så utrolig trist, spesielt fordi jeg absolutt ikke er slik selv. Jeg er kanskje ikke den typen, jeg vet ikke. Jeg synes dette er utrolig arrogant, men samtidig veldig beskrivende:

"Men jeg er enig i at det virker som om mange er redde for å leve alene. Men det kan jeg skjønne, for jeg ville ikke levd alene selv. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det nå, i parforhold"

Noen greier seg tydeligvis ikke alene!

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at altfor mange svikter, eller i alle fall nedprioriterer venner, kanskje spesielt de single vennene, når de finner seg en partner. Her har jeg selv svikta bigtime. Og det er trist, men veldig vanlig, og jeg tror også ganske naturlig.

At "familiebånd" blir brutt, er jeg derimot ikke enig i. At man nå feirer jul med partner, betyr vel sjelden at båndet til familien er brutt? I alle fall er min erfaring at familie kanskje blir ennå viktigere, på begges side, etterhvert som forholdet "avanserer". Det blir vel heller fler og sterkere familiebånd, synes jeg. Det er like viktig for meg å ha kontakt med svigerfamilie som med min egen familie, og dette er kanskje en viktig basis å ha når det en dag kommer barn til verden som må forholde seg til begge sider.

Du skriver at du synes det blir "feil" at man "ikke kan feire jul, eller ha noen ferier hver for seg." Jeg er i aller høyeste grad enig i at man burde kunne feire jul eller feriere hver for seg, men jeg synes absolutt ikke at det er feil at man ikke gjør det! Det er jo veldig individuelt hva man har behov for. For andre blir dette kanskje en ting man må ofre for sin kjære, da det kan være viktig for vedkommende.

Når man går inn i et parforhold, så er det gjerne med tanke på at man skal dele framtida sammen. Ja, samfunnet er veldig basert på denne samlivsformen, og det er veldig forventet at man som voksen etterhvert trer inn i den verdenen. Om det er rett eller galt, vil jeg ikke si noe om. Jeg føler meg selv veldig komfortabel med det.

Noen mener at venner er for life, mens kjærester kommer og går... Ja, det kan så være. Men noen har fortsatt tro på det monogame og varige, og da bygger man livet sitt deretter. For dem blir det viktigste å pleie og nære forholdet.

[Nabodama]

"Jeg er jo mindre sammen med venninner nå enn før, men det er noe jeg har valgt. Fordi jeg prioriterer samboeren min først. Han er min beste venn og den jeg har aller mest lyst til å være sammen med".

I rest my case...

Det er akkurat dette jeg mener. Det er nesten litt sekt-aktig. Har du tenkt på hvordan det føles for de rundt deg, som du har bygd et nettverk med, å bli nedprioritert/bortprioritert til fordel for en det kanskje er slutt med om ett år eller så?

Jeg mener ikke at alle er like ille, noen tar faktisk vare på venner og familie, og isolerer seg ikke fra omverdenen, eller dyrker sitt parforhold. Men de aller fleste gjør det, og gjør at de som ikke er i ett slikt forhold føler seg mindre verdt, eller utenfor. Hvorfor må man liksom akseptere at det er heeeelt normalt og greit å miste kontakt med bestevenninnene med en gang en fyr kommer inn i bildet? Eller at familietradisjoner og slike bånd brytes? Jeg synes bare det er så utrolig trist, spesielt fordi jeg absolutt ikke er slik selv. Jeg er kanskje ikke den typen, jeg vet ikke. Jeg synes dette er utrolig arrogant, men samtidig veldig beskrivende:

"Men jeg er enig i at det virker som om mange er redde for å leve alene. Men det kan jeg skjønne, for jeg ville ikke levd alene selv. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det nå, i parforhold"

Noen greier seg tydeligvis ikke alene!

Jeg tror at i alle parforhold er man oppslukt av hverandre i starten, noen er helt oppslukt og glemmer venner osv.

Etterhvert vil det vel normalisere seg, og man tar mer kontakt med venner og familie igjen. Jeg synes man skal ha forståelse for at et par blir oppslukt av hverandre i nyforelskelsen, og ikke forlange så mye i den tiden. Ihvertfall har jeg ikke forventet mye da, for jeg vet jo at vennene kommer tilbake når den verste stormen har lagt seg.

Du sier en ikke skal være så avhengig av hverandre. Det kan jeg være enig i. Men jeg forstår deg nesten dithen at man alltid skal prioritere venner, og det blir heller ikke riktig.

Det virker nesten som du mener at venner er viktigere enn parforholdet. Det er jeg ikke enig i. Mannen min er viktigere enn venner for meg, for det er han jeg bor sammen med, og vil dele livet mitt med. Derfor er han også min beste venn, og den jeg prioriterer hvis jeg må gjøre det.

Mulig det er sekt-aktig, men sånn er det.

Jeg tar vare på venner også, og er mye med dem uten mannen. Jeg reiser også på ferier uten ham. Men jeg inkluderer ham i det han vil være med på. Nå er det sånn at begge er selvstendige mennesker, og jeg får litt klaustrofobi-følelser av å alltid være sammen med ham, så jeg har behov for å være alene, eller sammen med andre uten ham også. Hvis ikke blir det for tett. Likevel er han pri 1.

Og jeg prioriterer ikke single venner framfor ham.

Det er en naturlig del av livet å dele det med noen i et parforhold, og jeg tenker som så at de som måtte føle seg utenfor pga mitt forhold, de får finne seg en kjæreste selv. Jeg kan ikke ta ansvar for at de føler seg nedprioritert i forhold til mannen min.

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt mye på en ting i det siste, og ville skrive inne her for å høre hva dere sier.

Jeg føler nemlig at samfunnet vi lever i er utrolig kjipt på en spesiell måte; alt er basert på parforholdet! Er man i ett, blir man definert deretter, med felles venner, felles gaver, alt skal gjøres sammen etc.

Er man derimot singel, er det svært vanskelig å holde sammen med dine parforholdsvenner.

Jeg er selv i parforhold, så er ikke bitter selv om det kanskje virker slik=)

Begynte å tenke litt på dette i jula. Jeg har nemlig et godt forhold til familien min, og det er nesten utenkelig at broren min og meg ikke skal feire jul sammen. Det er liksom tradisjon. Nå kommer kjæresten hans hit hver romjul, men han begynte å snakke om at han kanskje skal dra ned til henne ei jul også. Det var da jeg begynte å tenke mye på dette, at når man plutselig blir et par, så skyver man alt annet i livet unna. Man lager nye tradisjoner, ett nytt liv. Jeg synes det blir feil om to stykker som faktisk bor sammen uten barn ikke kan feire jul, eller ha noen ferier hver for seg.

Fikk også felles julegave til meg og kjæresten fra tante. Hvert år har jeg fått en gave spesielt til meg, og når jeg plutselig ble i ett parforhold, fikk jeg et dobbelt sett med sengesett med hans navn på! Hvor ble det av min identitet? Plutselig forventer alle at "vi" skal komme sammen i familieselskap, eller at "vi" skal reise sammen på ferie. Jeg ble plutselig ikke bare meg lenger...

Jeg liker å reise på ferie med min kjære, ikke misforstå, men jeg hater denne tanken om at man automatisk blir et "vi". Jeg har mistet en del venninner oppgjennom på grunn av dette med kjærester. med en gang de har en, så forsvinner de ut i parforhold-universet, og man ser dem ikke igjen inntil de er blitt single.

Merket også at slekt og venner behandler deg annerledes når du har fått en kjæreste. Akkurat som om du er mer voksen, mer inkludert og med i resten av samfunnet. Du blir invitert med på mer ting, sammen med andre par, og samtalene er helt annerledes.

Nei, jeg vet jammen meg ikke hva jeg ville med dette innlegget. Men jeg nekter å bli et slik parforholdsmenneske som ikke greier å gjøre en døyt på egenhånd, og som definerer egen eksistens eller lykke ut fra en partner!

Jeg har egentlig veldig mye å si til innlegget ditt, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Det første jeg lurer på i forhold til det du skriver er hvorfor man skal leve som single i et parforhold?

Med det mener jeg å bli invitert alene til selskapeligheter, reise sammen med andre, feire jul sammen med andre osv?

En del av det å ha et forhold til noen, det gjelder også vennskapsforhold, er å dele opplevelser, bygge opp en felles plattform, lage egne tradisjoner...

Man bygger opp et felles liv med noen, en samhørighet, og måten man gjør det på er å være sammen, snakke sammen, gjøre ting sammen.

Det blir veldig lite samhørighet mellom to mennesker som aldri gjør noe sammen, og jo mer tid en tilbringer sammen, jo mer felles opplevelser får de.

Og slik opplever jeg det i et parforhold, i begynnelsen legger man grunnlaget for resten av tiden man skal ha sammen. Man ønsker å bygge en plattform, bygge opp et grunnlag for resten av tiden man skal ha sammen, og dette tar nødvendigvis litt tid bort fra andre, siden døgnet bare har 24 timer.

Du skriver flere plasser at du føler du mister din identitet. Det synes jeg er "bull-shit"! Din idenntitet ligger ikke i hvilke personer som blir innbudt til et selskap, eller hvilket navn som står på en pakkelapp.

Hadde du vært mer av et enkeltindivid dersom du og kjæresten din hadde fått hver deres invitasjon i stedet for en felles invitasjon?

Hadde du vært mer av et enkeltindivid dersom du og kjæresten din hadde fått hvert deres (like) sengesett, i stedet for at dere fikk to sett sammen?

Og hvis du mener du mister en del av din identitet ved at kjæresten din blir inkludert i familien, hvorfor ikke "ofre" en del av "jeg-et" til fordel for "vi-et"?

De aller fleste er glade for at den de har valgt å være sammen med blir regnet som et likeverdig medlem av familien. Så likeverdig at h*n blir invitert til å være sammen med familien ved spesielle anledninger, eller så likeverdig at h*n blir inkludert mht gaver fra familien.

Tenk deg det motsatte: at du har vært sammen med en mann i mange år, men at deler av familien fredeles ser på deg som et enkeltindivid i stedet for som en del av en enhet på 2 eller fler.

Det er min situasjon!

Min ektemann gjennom 14 år er fremdeles ikke regnet som en del av familien av faren min, og når han inviterer meg på ferie er det MEG han inviterer, ikke familien som inkluderer svigersønnen og barnebarna, men MEG.

Og når det gjelder venner, forholdet man har til venner endrer seg gjennom livet uansett om en selv går inn i et forhold eller ikke.

I perioder er man ekstra opptatt av jobb, studier, kjærester, barn, kanskje man til og med flytter til et annet sted i landet. Skal man alltid tenke på vennene før man gjør noe, vil man ikke komme noe sted i livet.

Det vil alltid være perioder man har mindre tid til venner, men det er en del av det å bli voksen og bygge seg opp et eget liv.

Min single venninne er mer opptatt i hverdagen enn jeg er, fordi hun har valgt å bruke mesteparten av sin tid på sin karriere og sin hobby.

Er hun da en dårlig venninne fordi hun sjelden har tid til å møte meg?

Absolutt ikke! Hun er en veldig god venninne, som ikke har basert sitt liv ene og alene på venner. Venner er en del av livet, men ikke hele livet!

[Gjest Bellatrix]

At man skal feire jul, feriere og lage nye tradisjoner med en partner synes jeg er helt naturlig. Det å få kjæreste, i hvert fall hvis man gifter seg eller blir samboere er jo en måte å etablere seg på, en måte å slå seg til ro på. For min del, og for vennene mine sin del, betyr det at når vi møtte våre partnere så gikk livet vårt inn i en ny fase. En fase som innebærer at man stifter egen familie, det blir mindre tid til venner og livet fortoner seg ganske så anderledes. Det betyr ikke at det ikke blir tid til venner eller at livet forverres.

Angående fellesgaver: Jeg synes det er koselig med fellesgaver. Da blir mannen min inkludert av mine venner/familie og vice versa.

[-sandra-]

Jeg syntes det var utrolig koslig å bli et "vi" jeg

Det er jo ganske naturlig... mamma og pappa er jo et "vi", som jeg var en del av, til jeg fikk meg samboer. Da var det jo naturlig at jeg og min samboer ble et "vi" (altså en egen liten familie), som våre eventuelle barn vil bli en del av (til de danner sine egne familier)... Samboeren min skal jeg leve med resten av livet mitt, og jeg liker å gjøre ting sammen med han (det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan gjøre noe alene).. Jeg liker at vi står sammen som et lag utad ( og innad).. Vi hører sammen

Ang dette med venninner, det er jo helt naturlig det og... Livet består av ulike faser (som vi går gjennom på ulike tidpunkt)... Det å stifte familie er definitivt en fase i livet som medfører ganske store endringer... Det er jo klart venninner kan få mindre tid til hverandre når de i tillegg har en familie/samboer (eller type)... Det er jo alt etter hva en gjør det til...

[Tweak]

Jeg har funnet den mannen som jeg ønsker å dele livet mitt med, og da ønker jeg å dele høytider og ferier sammen med ham. Det tok 8 år for oss før vi feiret jul sammen, rett og slett fordi det ikke var naturlig for noen av oss å forlate vår nærmeste familie i julehøytiden. Av diverse årsaker så har vi nå begynt å feire jul sammen, begge familiene (jeg er enebarn og vi mistet både min far og min mormor på ett år, og da var det bare meg og mamma igjen, av vi som brukte å tilbringe julaften sammen).

Men over til temaet... Dersom man har funnet Partneren som man ønsker å dele livet med, så er det i seg selv noe selvoppofrende. Og det er det jeg synes er så fin i et forhold! I et godt forhold så styrkes både en selv og partneren både som et par og som to individer. Jeg stråler sammen med min kjære! Selvtilliten min er styrket og jeg vet at jeg har ham i livet mitt uansett. Det er trygt og godt og deilig! Og i et godt samliv så vil det allid være kompromisser, derfor ønsker vi å lage våre egne tradisjoner for f.eks. julefeiring, slik at vi begge får med det som er viktig for oss, og kan føre familiene sammen. En ting jeg har lært er at livet ikke er statisk, men dynamisk. Ingenting forblir det samme for alltid. Ting forandrer seg, og noen ganger vil ingentilng være som før. En har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg. Så vi gjør de endringene som skal til for at alle skal ha det så bra som mulig gjennom de forandringene som skjer. Enten det er nytt liv eller død, for den saks skyld...

Jeg synes det er koselig at vi regnes som par, og at vi får felles gaver til jul. Jeg får jo fremdeles gaver til bare meg på bursdagen min? Jeg føler ikke at jeg på noen måte har gitt opp min identitet, men jeg definerer meg selv samme med min kjære! Uansett hva jeg tenker og gjør, er han alltid med i tankene mine. Han er en del av meg, på en måte. Jeg ville nok bli fornærmet dersom vi plutselig ikke ble regnet som et par og fikk julegaver, for å bruke det eksempelet, hver for seg. For meg ville det være som om forholdet vårt ikke ble anerkjent, og dermed som om en del av meg ikke ble godtatt. Eneste parallellen jeg kan trekke er om f.eks. en hadde stått fram som homofil, og familien fortsatt prøvde å spleise h*n med en fra det motsatte kjønn, selv om det vil være en mye større fornærmelse og mangel på aksept enn hver sine julegaver, men dere forstår kanskje hva jeg mener.

[Gjest Gjest_smiley_*]

Jeg skjønner at det er slik det er, og sikkert alltid har vært. Men det er så mye som forandres ved at en person går inn i et parforhold, og ofte er det helt håpløst å forholde seg til folk som før etter dette.

Det er i tillegg veldig ekskluderende for single mennesker, når folk klumper seg sammen to og to, og alt blir bare "vi" vi"vi". Det gjør folk som er alene enda mer alene føler jeg.

Man må tydeligvis bare akseptere at parforholdet sluker all eksisterende kontakt, og former den om til noe annet, det gjelder om foreldre får ny partner, venner får ny kjæreste eller om man får en selv. Man drar ikke på de samme feriene, snakker om de samme tingene, gjør det samme sammen eller inkluderer på samme viset. Om dette er bra eller dårlig kan nok diskuteres, for det trenger ikke å bli til det verre heller. Dette er nok bare mitt lille hjertesukk... Slik som jeg klager skulle en nesten tro jeg var nysingel:D

Men dere må innrømme at jeg er inne på noe her? Det virker seriøst som om folk er redde for å leve alene, og slik som det er i dag, så skjønner jeg det innmari godt! For er du singel, ja, da er du virkelig alene.

Jeg synes det er for lite fokus på forholdet jeg. Når jeg eller min partner blir invitert med på ting, er det nesten alltid som individer, ikke som par. DET synes jeg er kjipt. vi har vært sammen i snart 6 år, men har KUN hver våre venner, ingen som er fells. Med det resultat at når vi gjøre noe sammen med andre er det som oftest hver for oss, og gjøre vi noe sammen er det som regel bare vi to. Jeg synes det er hyggelig å kunne gjøre noe paret sammen med andre, ikke bare hver for oss. Da forbinder man jo bare partneren med kjedelige ting som sofa og tv, middag, husarbeid etc.

Videre synes jeg det er helt naturlig at dersom man mener et forhold seriøst, så ser man på partneren som familie, og ser det dermed naturlig å feire store ting sammen. Gjør man ikke det får jeg inntrykk av at man ikke mener det seriøst. Jeg ser iallefall på min kjære som familie, men det betyr ikke at jeg skyver den andre unna for det. Det går ann å kombinere, og man må kunne dele litt på.....

[Gjest Solsikke]

Jeg syns det er noe i det trådstarter skriver, fordi om jeg ikke er enig i alt. Jeg har selv opplevd å miste kontakten med venner som bruker all tid på kjæreste/samboer, og gang på gang sier nei til en kveld med venniner for å heller tilbringe kvelden med kjæresten. Jeg føler også at jeg har mistet mye av kontakten med søsteren min, som tidligere var min beste vennine, pga. at hun og samboeren henger sammen som erteris. Selvfølgelig er jeg glad på deres vegne, for at de har det så bra sammen og har lyst å være sammen hele tiden. Men jeg syns at fordi om man er i et forhold så må man ikke glemme venner og familie, og det må da være mulig å gjøre ting hver for seg av og til.

Selv er jeg samboer med en jeg har vært sammen med i snart 3 år, vi har det kjempebra, men for oss er det veldig viktig å fortsatt være to personligheter, og ha hvert vårt liv, samtidig som vi har et sammen. Vi kan fint reise på ferie hver for oss, samtidig som vi setter av tid til å reise bort sammen bare oss to også. Vi har stort sett hver våre venner som vi er sammen med, fordi om vi også treffer den andres venner. Vi feirer julaften hver for oss, men tilbringer resten av juledagene og nyttår sammen, noe som fungerer bra for oss. Jeg tror det må være veldig sunt for forholdet å ikke måtte gjøre absolutt alt sammen.

Det trådstarter sier om at som singel føler man seg ihvertfall alene, det kan jeg også kjenne meg igjen i fra jeg selv var singel. Da hadde alle venninene mine kjæreste, og man føler seg virkelig veldig alene når venner gang på gang sier nei til å treffes fordi de heller vil være med kjæresten, og når de først vil være med på noe så er kjæresten med. Det er jo koselig å treffe venner uten at kjæresten er med og.

[Gjest Hegepege]

Jeg synes det meste av det du beskriver er positivt jeg. Lage nye tradisjoner med den du skal leve sammen med resten av livet er fint i mine øyne, å få mye felles gaver har jeg heller ingenting imot. Jeg er ikke enig i at parforholdet sluker all eksisterende kontakt. Jeg er jo mindre sammen med venninner nå enn før, men det er noe jeg har valgt. Fordi jeg prioriterer samboeren min først. Han er min beste venn og den jeg har aller mest lyst til å være sammen med.

Så jeg synes ikke du er inne på noe. Men jeg er enig i at det virker som om mange er redde for å leve alene. Men det kan jeg skjønne, for jeg ville ikke levd alene selv. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det nå, i parforhold.

Enig i dette altså Jeg ble sammen med min forlovede når jeg var 16, og fra den dagen gjorde jeg på en måte et valg, for vi har ingen felles venner fra før av og da var det på en måte en selvfølge at vi var sammen det meste av tiden, vi bodde jo 4 timer unna hverandre! Mine venninner kunne ikke forstå hvorfor jeg gjorde det som jeg gjorde, men når mine venninner nå har fått seg fast forhold, skjønner de det godt!

Og det med nye tradisjoner synes jeg bare er koselig, for nå begynner man sitt eget liv, men det er også da det er viktig å beholde kontakten med de du virkelig vil fortsette å ha kontakt med:)

[Gjest ts]

Nå mener jeg ikke at man alltid skal være hver for seg, eller at det er en uting med felles gaver alltid. Jeg er veldig enig med Solsikke, det understreker egentlig det jeg mener. Når du er singel er du ikke bare uten en mann, du er uten fellesskapet med resten av "verden", eller de som er i parforhold i allefall. At man møter en partner og blir "ett'" med han, at han er en del av deg er utrolig ekskluderende. Jeg kan ikke møte broren min uten at kjæresten hans som oftest er med. De gjør alt sammen, og det er utelukket at vi kan dra på den ferien vi har planlagt ei stund, fordi hun ikke ville bruke så masse penger på det.

Har også en venninne, eller korreksjon; hadde en venninne, som bare *poff* med en gang hun fikk kjæreste. Da var det bare Rune ditt, Rune datt! Da jeg spurte hva hunn hadde drevet med siden sist, svarte hun noe sånt som at; Rune har jammen meg greid å bulke bilen... Hun gled så fullt og helt inn i parforholdet at det var umulig å ha noe med henne å gjøre etter dette. Hadde det blitt slutt mellom dem kommer hun nok til å slite skikkelig.

Jeg tror at det er vanskeligere å være singel som jente, fordi guttene tar mer vare på kompiser. Det ser jeg spesielt i gjengen til kjæresten min. Selv om de selvfølgelig er masse sammen med partner, prioriterer de mye tid med venner også.

Mistet kontakt med bestevenninnen min fordi hun ble sammen med den ekleste fyren i verden. Jeg ble helt lamslått over at hun ble sammen med en slik ufordragelig person. Han klådde på meg på en fest hun også var tilstede på, og er generelt en hissig kranglefant. Helt utrolig. Men allikevel bortprioriterte hun vårt 14 år lange bestevennskap for å være sammen med han. Når har ikke vi kontakt i det hele tatt i dag, men det er det forsåvidt en annen grunn til, selv om den nye typen nok sikkert er en medvirkende faktor der også.

Hadde supergod kontakt med mange venninner tidligere, men en etter en fikk de kjæreste, og så sitter man der da...Med en gang jeg fikk meg en kjæreste ble jeg dratt inn i det gode felleskap. Det var nesten som om det fantes en hemmelig klubb der ute, hvor ett stykke mannlig partner var inngangsbilletten. Hadde vi slått opp, blir den døra lukket igjen. Haaaater måten dette er bygd opp på, og selv om det er helt greit for enkelte av dere at det er sånn, så lykke til den dagen dere blir single selv, sier jeg!

[Nabodama]

hemmelig klubb der ute, hvor ett stykke mannlig partner var inngangsbilletten. Hadde vi slått opp, blir den døra lukket igjen. Haaaater måten dette er bygd opp på, og selv om det er helt greit for enkelte av dere at det er sånn, så lykke til den dagen dere blir single selv, sier jeg!

Kjenner ikke igjen det du sier her, om at en blir ekskludert som singel. I min vennegjeng er det noen i parforhold og noen single, og vi er da en gjeng uansett sivilstand. Det som skjer om noen blir single, er at de andre støtter opp om den personen.

Selv er jeg ikke det minste redd for å bli singel sånn sett. Jeg ser for meg at jeg vil ha det fint som singel også, om nå det skulle skje.

[Gjest Tigress]

Eg ser absolutt kva TS seier, men det er vel ulike måtar å bli ein del av eit par på også? Eg høyrer til dei som absolutt er ein del av eit par, men eg er ganske nøye med å treffe mine vener aleine, utan sambuaren. Misforstå meg rett, venene mine har truffe sambuaren min, men eg treff venene mine aleine også, og reiser på tur med dei.

Eg er ikkje like mykje med vener som før, men for min del vil eg skulde på at eg ikkje lenger er student, det er jobben som er grunn til dei skadene som det sosiale livet mitt har lidd... Eg prioriterer rett og slett ikkje kaffedrikking framfor trening, og eg har ikkje tid til begge delar! Eg og sambuaren feirer jula kvar for oss, og vi har nokre feriar i året på eiga hand, det er rett for oss.

I tillegg til dette vil eg leggje til at eg trur faktisk eg er meir meg etter at eg blei saman med Tiger. Ein av grunnene til at vi likar å vere i lag er jo at vi båe kjenner at vi gjer kvarandre betre, og i mitt tilfelle har det åpna for å gå opp linjene enda tydelegare, viss du skjønar kva eg meiner. Det er ein grunn til at eg meiner eg er i eit konstruktivt og utveklande forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg er nokså enig med deg, ts! Det er KJEMPEVIKTIG å behandle venner som at de er like mye verdt som før.

[*melis*]

Jeg ser hva trådstarter snakker om. Jeg er selv singel, og trives egentlig veldig godt med det. Problemet er bare presset fra samfunnet, og det å aldri vite hvor lenge man får beholde vennene sine før de forsvinner inn i "parforholdverdenen" og plutselig oppfører seg som de har forstått noe ikke vi andre har. Jeg forstår selvsagt at det må være fint å være forelsket og føle at man har møtt den rette, men jeg synes altfor mange mangler evnen til å forstå at andre mennesker er forskjellige og blir lykkelige av helt andre ting enn et fast forhold. (om enn bare i perioder i livet)

Og altfor få ser verdien av å pleie vennskap selv om de er i gode forhold, noe jeg tror fører til flere ensomme mennesker som går inn i forhold for å bli "akseptert" og slippe ensomheten heller enn fordi de virkelig ønsker å være i forholdet. Og den dagen det blir slutt, tror jeg mange skulle ønske at de prioriterte litt annerledes mens det stod på.

Jeg forstår også veldig godt det med å miste egen identitet. Når man er i forhold blir man ofte "dama til Per", og "Per og Kari" i stedet for bare "Kari", og mange går også utifra at man deler samme synspunkter og har samme meninger og ting fordi man er et par.

Merker også i likhet med trådstarter at man ofte i familiesammenhenger og lignende blir tatt for å være mer voksen når man er i parforhold, og dersom man er singel så går man automatisk utifra at man enten ikke har blitt voksen enda, eller at man forgjeves har prøvd å finne seg en kjæreste, men ikke har lykkes enda. Det er liksom en selvfølge at man skal finne seg noen å dele livet med, og man skal helst ikke være for sent ute heller.

[gjest*ts*]

Kjenner meg godt igjen ja, og har absolutt blitt ekskludert frå det gode selskap etter at eg vart singel! Og så får ein sånne nedlatande kommentarar! For nokre år sidan møtte eg ei dame som jobba deltid på skulen heime, var gift med ein solid kar, hadde ein unge, og leigde hus. Ho sa: Bare vent til du finner deg en mann og blir etablert og voksen du. Eg stirra lenge på ho, så sa eg: eg trudde eg var vaksen med fast jobb, god lønn, eige husvære og ordna økonomi, trudde ikkje ein trengte mann for det. Og å sei ting som: De kan jo finne seg en kjæreste? Eg tar ikkje den første og beste som banke på, og å bare finne en kjæreste er ikkje gjort så veldig fort akkurat!