Nye mannlige venner mens man er i et forhold.

[Gjest Kick]

Er det noen damer her som er i langvarig forhold, som har fått mannlige gode venner (og bare det, ikke noe mer) uten at det var snakk om den mannlige delen av et vennepar?

Altså at du har møtt en fyr helt tilfeldig som du har hatt god vennskapelig kjemi med, og holdt kontakten med, med eller uten din manns/samboeres velsignelse?

Er det vanlig at menn i forhold er skeptiske til at jenta deres får seg mannlige venner? :klø:

[Gjest Morgan le Fay]

:rekker opp hånden: Riktignok i min utlendige arbeidstilværelse, men vi er blitt gode venner, og jeg skal til og med låne hans bolig når han er bortreist. Mannen har møtt ham, og de kom veldig godt overens. Jeg kommer stort sett godt overens med menn, og har like mange mannlige som kvinnelige venner, og det har aldri vært noe tema i forholdet vårt.

Men min forhenværende påstod hardnakket at to av motsatt kjønn aldri kunne ha et platonisk forhold, samtidig som han dro på jakttur med overnatting sammen med ei jente han studerte med.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg har mange mannlige venner som jeg har jevnlig kontakt med, uten at det er noe mer med i bildet. En eventuell partner må nå bare godta at jeg har omgangsvenner av begge kjønn.

Hele livet har jeg hatt guttevenner, helt fra jeg var liten. Det er helt naturlig for meg, men jeg kan jo forstå at andre syns det kan være litt rart. Og at en eventuell partner kan være usikker på dette i starten. Det går seg som regel til etter hvert, og noen av mine eks-kjærester har blitt venn med mine mannlige venner.

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at den ene kan ha ønsker om et erotisk eller romantisk forhold selv om man ikke sier det direkte.

Jeg har opplevd det flere ganger selv. En gang var mannen gift og kona hans visste om vennskapet. Han var en seriøs oppegående mann, men en kveld han hadde drukket for mye vin sendte han meg en romantisk mail og inviterte meg med på forretningsreise til Italia. Neste gang jeg pratet med han fortalte han at han syntes jeg var pen og at han ønsket et forhold til meg. Det var slutten på vårt vennskap.

Samboeren min hadde en nettvenninne. Han var veldig klar på at det bare var vennskap. Hun ble desperat da han ikke ønsket mer kontakt, og plaget han med mail og telefoner i flere måneder. Hun viste seg å være pskisk ustabil og det ble en vanskelig situasjon for han.

Han har også prøvd å være venn med en ekskjæreste. Det gikk heller ikke så bra. Etter noen måneder kom det frem at hun fortsatt hadde følelser for han. Ikke så ok verken for henne, for min samboer eller for meg.

Men venninner fra barndoms og ungdomtiden funker bra. Dette er jenter han aldri har hatt sex med eller hatt noe romantisk forhold til. De er akkurat som hans kompiser.

Jeg ville hvertfall vært skeptisk og avsluttet vennskapet med en gang det viste seg å være et ønske om mer enn vennskap. La partneren treffe den nye vennen. Og ikke nedprioriter partneren til fordel for den nye vennen.

[Gjest Tigress]

Er det noen damer her som er i langvarig forhold, som har fått mannlige gode venner (og bare det, ikke noe mer) uten at det var snakk om den mannlige delen av et vennepar?

Altså at du har møtt en fyr helt tilfeldig som du har hatt god vennskapelig kjemi med, og holdt kontakten med, med eller uten din manns/samboeres velsignelse?

Er det vanlig at menn i forhold er skeptiske til at jenta deres får seg mannlige venner? :klø:

Slik har eg blitt kjent med dei fleste av venene mine. Eg har nesten berre mannlege vener, unntaka er eit par venninner. Då sambuaren min ble kjent med meg var det klart i dagen at han kunne velje meg med vennekrinsen min, eller velje å vere ein av desse venene sjølv. Det har aldri vore noko spørsmål om eg skulle ha mannlege vener, det er slik eg er, og det skjøna han vel snart. Trur sikkert noko av det han lika med meg var at eg er ei gutejente som har gutevener fordi eg vil drive med slikt som guter (og også sambuar) driv med. Eg har fått meg fleire mannlege vener i den tida eg har vore saman med Tiger, men det har aldri vore noko problem - det er på mange måter eit premiss for vårt forhold.

Men diverre trur eg det er vanleg at folk er skeptiske til anna-kjønn-vener, det trur eg går båe vegar.

[Gjest Gjest_Lene_*]

Er det noen damer her som er i langvarig forhold, som har fått mannlige gode venner (og bare det, ikke noe mer) uten at det var snakk om den mannlige delen av et vennepar?

Altså at du har møtt en fyr helt tilfeldig som du har hatt god vennskapelig kjemi med, og holdt kontakten med, med eller uten din manns/samboeres velsignelse?

Er det vanlig at menn i forhold er skeptiske til at jenta deres får seg mannlige venner? :klø:

Jeg har vært sammen med samboeren min i ett og et halvt år. Jeg hadde mange mannlige venner før jeg traff han, og jeg har blitt kjent med noen nye. Samboeren min visste fra starten at jeg er litt guttejente som trives blant menn og at to av de aller beste vennene mine er menn... Han var litt skeptisk, for han har alltid hatt mest kompiser selv, og er vant til at damer har flest venninner.

Men å fortelle om vennene mine, og at han har hilst på noen av de hjalp.

Venner er venner, og det er samboeren min jeg vil være kjæreste med. Det vet han.

Har kanskje litt å si hvordan man blir kjent og? Ikke så gøy at dama blir venn med en som prøvde seg på henne ute på byen f.eks...

De jeg har blitt kjent med i løpet av tiden vi har vært sammen, har vært på ferietur hvor han og ble kjent med samme menn, på jobb og via andre venner. Jeg vil ikke unngå interessante mennesker bare fordi de er menn, og jeg har samboer...

[Frk Johansen]

Jeg har fire gode mannlige venner, de var mine kompiser før jeg traff min samboer og han fikk klart beskjed om at jeg hadde disse og ikke ville gi slipp på vennskapet. Det har vært helt platonsk men likevel var min exmann overbevist om noe annet så derfor var jeg raskt ute å si ifra til min nåværende samboer. Han har møtt de alle sammen (selvfølgelig!) og blitt kompis med to av de og det synes jeg er utrolig fint! Dog er det ikke en type vennskap som gjør at vi går ut alene og spiser middag, men vi tar en lunsj, kaffe etc. noen ganger alene, noen ganger også med min samboer og partner til de av mennene som har det.

[LovvLee]

Dette passer kanskje ikke inn i emnetittelen, men følte at det gled litt over i det og kanskje noen vil svare?

Min samboer har mange "gode"-venninner, som han treffer mest på fest og snakker med på msn osv. Det synes jeg er greit i utgangspunktet, men problemet mitt er at han har hatt sex med hver bidige en av dem, både en og to og tre ganger.

Jeg blir skikkelig sjalu, og hater når han er ute med dem og jeg ikke er der (han kan også bli ganske full... men har aldri gjot noe galt)

Er jeg dum som er sjalu? Kan jeg nekte han å gå ut, eller be han si i fra hver gang de har tatt kontakt? Eller er det å gå over streken?

[Gjest Vanskelig med gutte venner]

Jeg syns det er vanskelig med mannlige venner. Jeg har blitt kjent med et par som jeg har hatt veldig god kjemi med og som jeg har ønsket å være venn med men føler at romantiske eller seksuelle spenninger lett kommer i veien før eller siden. Det virker på meg som om mange menn feiltolker ønsker om vennskap. For en stund siden ble jeg kjent med en mann jeg hadde kjempe fin kjemi med og som jeg gjerne ville hatt som venn. Vi hadde mange felles interesser og jeg likte å snakke med ham og var trygg på at vi var i ferd med å utvikle et godt vennskap. Pluttselig forandret han seg mot meg og all kontakt ble tung og vanskelig og nå har snakker vi ikke mer enn vi må. Veldig trist og jeg har tenkt at det kan ha å gjøre med at han enten fikk romantiske følelser for meg eller at han mistolket min interesse for ham og trodde at jeg var interessert i ham på mer enn venne vis. Har lyst til å snakke med ham om det men tror det er lurest å bare la det ligge og tror ikke vi kan få tilbake det vi hadde etter en alvors prat uansett.

Jeg lurer litt på hvordan dere jenter som har uproblematiske gutte venne forhold gjør det for å unngå denne fella. Har dere en prat i starten av vennskapet hvor dere klargjør at ingen av dere er intrisert i noe annet enn vennskap eller er det bare jeg som har vært uheldig og valgt feil menn som potensielle venner? Jeg er nok en litt flørtete person men sånn er jeg mot alle til og med gamle koner og har lurt på om jeg sender ut feil signaler.

[Gjest Gjest]

Jeg er nok en litt flørtete person men sånn er jeg mot alle til og med gamle koner og har lurt på om jeg sender ut feil signaler.

Forskjellen er jo at gamle koner ikke er interesserte i deg (på den måten), mens det er sannsynligvis en god del menn.

Det er vel ganske innlysende at hvis en kvinne flørter med en mann så vil det ofte føre til at han vil ønske å ha sex med henne. Det er jo tross alt derfor flørting eksisterer. Så du bør nok tone ned den væremåten overfor menn som du bare vil være venner med, ja.

[Gjest Jente37]

Er det noen damer her som er i langvarig forhold, som har fått mannlige gode venner (og bare det, ikke noe mer) uten at det var snakk om den mannlige delen av et vennepar?

Altså at du har møtt en fyr helt tilfeldig som du har hatt god vennskapelig kjemi med, og holdt kontakten med, med eller uten din manns/samboeres velsignelse?

Er det vanlig at menn i forhold er skeptiske til at jenta deres får seg mannlige venner? :klø:

Jeg har mange gode mannlige venner -hadde dem før jeg fikk meg samboer/kjæreste-. Jeg holder kontakt med dem, men kjæresten min er litt skeptisk til det. Han tolererer dem, men liker dem ikke..! Til gjengjeld har han selv mange kvinnelige venner som har har kjent før han traff meg.

MEN selv er jeg skeptisk når partneren finner seg nye venner av motsatt kjønn etter man har etablert kjæresteforhold sammen.

[Gjest Gjest]

Min erfaring med dette er dårlig.. prøvde å ta inn bestevennen min i forholdet mitt, men det funket dårlig. Rett og slett fordi jeg var så opptatt av å "uskadeliggjøre" han, at jeg skrøt av at han var bare snill og god, og at det absolutt ikke var NOEN romantiske følelser mellom oss.

Dessverre slo det feil vei, og min tilkommende ble sjalu og usikker.

Var ikke i tvil om hvem jeg skulle velge, det valget ble blant annet veldig lett da jeg konfronterte kompisen min, og han ymtet om at kjæresten min var lite til mann. Farvel til deg, og takk for at du viste meg at den vennskapelige støtten jeg trodde jeg hadde, ikke eksisterte.

Dessuten viser det seg ofte at gutt-jente vennskap fra starten av er basert på en form for fysisk eller romantisk interesse. Det trenger ikke gå den veien, men det var slik det spirte, og da kommer ofte den utenforstående til å bekymre seg for at det kommer til å utvikle seg en dag. Gutter har også en tendens til å tro at andre gutter bare er ute etter å oppnå tillit ved å være greie, slik at de kan overraske seinere. Tett, spør du meg... Men kanskje det er slik at på seg selv kjenner man andre?

Ellers har jeg en hovedregel: med mindre man deler barn, så har man INGEN som helst grunn til å rettferdiggjøre kontakt med ekser/folk man har hatt seksuell kontakt med, når man kommer i et nytt forhold!

[*Enigma*]

Er det noen damer her som er i langvarig forhold, som har fått mannlige gode venner (og bare det, ikke noe mer) uten at det var snakk om den mannlige delen av et vennepar?

Altså at du har møtt en fyr helt tilfeldig som du har hatt god vennskapelig kjemi med, og holdt kontakten med, med eller uten din manns/samboeres velsignelse?

Er det vanlig at menn i forhold er skeptiske til at jenta deres får seg mannlige venner? :klø:

Nå er ikke jeg i et forhold lenger, men i begge mine samboerforhold har jeg fått mannlige venner etter at vi begynte forholdet. Jeg jobber i et mannsdominert yrke og trives generelt best med gutter/menn. Jeg har få venninner, og har alltid hatt flest mannlige venner, både fra før jeg gikk inn i forhold og som jeg har fått mens jeg har vært i forhold. Tror jeg hadde fått store problemer med å være i et forhold der partner ville forsøkt å nekte meg dette.

Jeg har mange gode mannlige venner -hadde dem før jeg fikk meg samboer/kjæreste-. Jeg holder kontakt med dem, men kjæresten min er litt skeptisk til det. Han tolererer dem, men liker dem ikke..! Til gjengjeld har han selv mange kvinnelige venner som har har kjent før han traff meg.

MEN selv er jeg skeptisk når partneren finner seg nye venner av motsatt kjønn etter man har etablert kjæresteforhold sammen.

Hvorfor i alle dager er du skeptisk til det? Tror du ikke at menn og kvinner kan være bare venner, og hvorfor er det så stor forskjell fordi det skjer mens man er i et forhold? En venn er for meg en venn uansett. Jeg kunne ikke tenkt meg å bli sammen med noen av guttekompisene mine, rett og slett fordi de er kompismateriale og ikke kjærestemateriale. Det er jo derfor de er kompiser og ikke noe annet.

[Gjest Gjest]

MEN selv er jeg skeptisk når partneren finner seg nye venner av motsatt kjønn etter man har etablert kjæresteforhold sammen.

Enig!

Ellers har jeg en hovedregel: med mindre man deler barn, så har man INGEN som helst grunn til å rettferdiggjøre kontakt med ekser/folk man har hatt seksuell kontakt med, når man kommer i et nytt forhold!

Enig!

[Gjest Bond]

Jeg har funnet nye mannlige venner gjennom studiene og lignende, men de er ikke nære venner. Det er ikke et bestemt valg, men bare har blitt sånn.

Jeg har en del kompiser fra før og med dem er det ingen fare, og det vet samboeren også og han har ingen problemer med dem.

[Rosalie]

Er det noen damer her som er i langvarig forhold, som har fått mannlige gode venner (og bare det, ikke noe mer) uten at det var snakk om den mannlige delen av et vennepar?

Altså at du har møtt en fyr helt tilfeldig som du har hatt god vennskapelig kjemi med, og holdt kontakten med, med eller uten din manns/samboeres velsignelse?

Er det vanlig at menn i forhold er skeptiske til at jenta deres får seg mannlige venner? :klø:

Ja, naturligvis, på lik linje soim min samboer har skaffet seg nye kvinnelige venner etter at vi ble sammen. Skjønner ikke hva det at man er i forhold har med saken å gjøre? :klø:

[Gjest Gjest]

Jeg dyrker ikke mannlige bekjentskaper (nye eller gamle) lengre, nå som jeg har fått meg en kjæreste. Det vil si jeg holder kontakten, men det er ikke lenger slik som da jeg var singel, at vi satt på pub til de sene nattetimer og filosoferte over livet og kjærligheten og slikt. Det er ikke såpass viktig for meg å gå ut alene med en kompis at jeg synes det rettferdiggjør at partneren eventuelt kan få et stikk av sjalusi, eller føle seg nedprioritert.

Jeg ser på dette som en naturlig del av det å gi slipp på singeltilværelsen.

[Gjest Gjest]

jeg er en jente-jente og har ingen guttekompiser (utenom homofile), og kjæresten min har ingen nære venninner.

pga at ingen av oss omgås det motsatte kjønn (bare fordi det er sånn) så kunne jeg ha blitt usikker dersom han plutselig fikk seg en venninne.

da jeg bodde i utlandet hadde jeg mest kompiser, noe som gjorde eksen min sjalu siden han ikke hang sammen med andre jenter.

det kommer vel helt an på hvordan man var når el før man ble sammen.

[Gjest Gjest]

Jeg dyrker ikke mannlige bekjentskaper (nye eller gamle) lengre, nå som jeg har fått meg en kjæreste. Det vil si jeg holder kontakten, men det er ikke lenger slik som da jeg var singel, at vi satt på pub til de sene nattetimer og filosoferte over livet og kjærligheten og slikt. Det er ikke såpass viktig for meg å gå ut alene med en kompis at jeg synes det rettferdiggjør at partneren eventuelt kan få et stikk av sjalusi, eller føle seg nedprioritert.

Jeg ser på dette som en naturlig del av det å gi slipp på singeltilværelsen.

Enig i dette!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ingen venner før jeg ble sammen med min samboer, men har jevnt over hatt bedre kjemi med gutter/menn enn jenter/kvinner. Så jada, jeg har kamerater. Spesielt en som jeg møtte for ikke så lenge siden vil jeg si jeg har et nært vennskap til. Snakker med han om alt, og har en ufattelig grei kjemi med han. Klarte å forelske meg i han gitt Det har egentlig gått over etter han gikk inn i et forhold, og jeg begynte å se hvor ting hadde gått galt mellom oss, men glad i han er jeg ennå. Både han, og min samboer vet at om jeg hadde møtt min nye venn når jeg var singel hadde jeg sannsynligvis forsøkt meg på han, og kanskje hadde det fungert? Som sagt tviler jeg på det, og ikke kommer jeg noen gang til å finne det ut

På den andre side har min samboer nettopp gjennomtatt kontakten med en svært nær venninde som har var utrolig forelsket i for mange år siden, og jeg tror nok de kan ha vært "sjelevenner". Geografi osv gjorde at det ikke ble noe mellom de, og nå er hun i et annet forhold. Jeg er utrolig glad for at de har gjennomtatt kontakten. Han trenger noen, og hun har en utstråling som jeg håper og tror kan hjelpe han.

Så konklusjonen her er at venner av motsatt kjønn er ikke noe stort problem. Og hadde det vært det, vel, jeg er bifil, så det kunne blitt ILLE til slutt Ingen kan være den andres hele verden, eller for å si det mer presist: VI klarer ikke være den andres hele verden. Så vi kan ikke sortere ut 50 % av befolkningen bare sånn i tilfelle.