Leeeei!

[Gjest Gjest]

Jeg og kjæresten flyttet sammen for ett par måneder siden. Det føltes som det rette å gjøre, både fordi vi hadde så lite tid sammen (han bodde litt langt unna) og fordi det var praktisk på alle mulige måter i tillegg.

Det var kjempegøy i starten, og gikk over all forventning. Han er en bra mann, og i grunn veldig enkel å ha med å gjøre. Da er det kanskje verre med meg...

Jeg holder på å gå fra sans og samling... Alt inne i meg skriker at dette bare føles så utrooolig feil plutselig. Jeg er så utrolig lei, at jeg merker jeg blir irritert på alt han gjør, evt ikke gjør. I tillegg ser jeg alle "feilene", ting som gjør oss utrolig forskjellig i bunn og grunn; han liker ikke å dra på kino, reise til utlandet, folkemengder, bo i byen etc. Jeg ønsker imidlertid meg en mann å oppleve verden sammen med. Dra på kino og slikt er nærmest en selvfølge, og noe som jeg eeelsker!

I tillegg synes jeg han er svært treg, altså alt tar sånn innmari med tid når vi skal gjøre noe, eller gå noe sted. Jeg blir alltid stående å vente på han. I tillegg er han så utrolig forsiktig at jeg blir frustrert... Ikke gå på rød mann, ikke kjøre litt over fartsgrensen, ikke ha noen som helst løse gjenstander bak i bilen, ikke gjøre noe som potensielt kan bli litt spennende, som feks stå slalom, han er ikke til å snakke med om vi kjører et nytt sted. Da er det øynene på veien, og minst mulig kommunikasjon. Kjipt om vi reiser 5 timer med bil og jeg må sitte stille = kjedeliiiig!

Jeg bruker å kalle han en gammel mann i en ung kropp... Kanskje litt vel slemt! Det er også litt av problemet, jeg legger liksom ikke særlig skjul på hva jeg føler angående alt dette. Han prøver å gjøre det han kan for å blidgjøre meg, men dessverre gjør det meg mer irritert. Når jeg leser dette så føler jeg meg utrolig hurpete i grunn. Han er nemlig verdens snilleste kjæreste, han er egentlig et funn. Han er en sånn som stiller opp i tykt og tynt, og som virkelig lytter og responderer tilbake når man snakker. Han elsker meg, og å være med meg. Jeg føler det bare ikke slik tilbake. Problemet er at jeg ikke vet helt hvorfor jeg føler slik nå.

Er det fordi jeg får litt klaustrofobi av å bo så tett sammen hver dag, at jeg er blitt lei? Er det fordi vi ikke passer sammen i utgangspunktet, selv om jeg gjerne ville? Eller er det fordi jeg savner eksen min, og sammenligner alt med han? Jeg mener ikke å gjøre det, og skulle ønske jeg var helt over han. Men jeg ville kanskje blitt det om jeg var sammen med en som jeg følte var bedre? Sorry all rotete formulering og slikt, skriver litt i frustrasjon akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Det virker rett og slett som dere ikke passer så godt sammen allikevel,

og det kanskje ikke er så mye du kan gjøre med det?

Eller virket han mindre redd/treig/kjedelig før, og prøver å være "perfekt" for deg nå kanskje?

Har du forsøkt å ta det opp på en enkel og spøkefull måte, sånn i første omgang: Nei du nå synes jeg det var lenge siden vi gjorde det og det etc.

Mulig også at han sliter med noe, psykisk, og er slik for å kontrollere situajsonen og seg selv, slik at det ikke skjer noe "skummelt".

Jeg hadde en X som gikk på antidepressiver, han kunne til tider være ganske fjern og litt kontrollert, akkurat som om han levde etter et bestemt mønster som han hadde vanskelig for å bryte ut av.

Men, han likte opplevelser og reiser da!

[Gjest Gjest_reiseglad_*]

Jeg tror jeg skjønner hva du er oppi akkurat nå, har vært borti lignende tilfelle, der det viste seg at vi var så forskjellige at vi var fra hver vår planet.

Reiseglade meg rota meg bort i en type med innbitt flyskrekk, det sier seg selv at det ikke kunne fungere. Og det var bare forbokstaven.

Du nevner dette med å reise. Det er ganske så viktig å ha samme interesse på dette området; man kan planlegge sammen, ha utbytte av selve reisen sammen og få gode minner sammen.

Så jeg vet med meg selv at jeg aldri kunne fungert sammen med en som var redd for å reise.

Det er så lett å være etterpåklok, men jeg ser at vi skulle diskutert og snakket om alle disse tingene før vi viklet oss inn i et forhold.

Og det gjelder vel dere også? Kanskje du har et lønnlig håp om at han vil forandre seg sammen med deg? Jeg ville ikke satset på det. Men det er jo du som kjenner ham.

Høres ut slik du beskriver, at han har ganske så fastgrodde vaner/egenskaper. I tillegg høres han litt underdanig ut. Og som du sier: når han prøver å endre seg i forhold til dine ønsker/behov, så blir det bare enda mer feil.

Dere har rett og slett helt forskjellig oppfatning av hvordan livet skal leves og du må jo selv bestemme om det er slik du vil ha det framover.

[Gjest ts]

Takk for gode svar!

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre, fordi jeg tross alt er veldig glad i han. Jeg går vel kanskje og venter på at ting skal ordne seg, leter etter forklaringer andre steder, som at jeg kanskje bare må venne meg til tanken på at vi bor to i leiligheten nå, og slike ting. Noen ganger har vi det jo kjempefint også, så jeg er utrooolig redd for å gjøre noe jeg vil angre på.

Samtidig er jeg sånn i tvil, og det skal man vel ikke være når man er i et "lykkelig" forhold? Jeg tenker mye på eksen, men jeg tror ikke det nødvendigvis kommer av at jeg vil bli sammen med han igjen heller. Det er bare at jeg hadde så sterke ekte følelser med han. Jeg elsket han av hele mitt hjerte, men han var av en helt annen type. Litt hard to get, og umoden kan man si. Allikevel savner jeg de følelsene, å elske noen så høyt. Kjæresten min er verdens snilleste gutt, ingen tvil om det. Jeg er så utrolig trygg med han, og han er superlojal. Problemet er kanskje at jeg ikke vet hva jeg går til om jeg slår opp nå...Er redd for å angre, bli ensom osv. Samtidig vet jeg ikke om dette er det livet jeg vil ha. Vi har så forskjellige ønsker. Jeg vil bo i byen, gå språkkurs, reise til frankrike, USA, Australia, ta dykkerlappen...Slike ting som så absolutt ikke er han.

Han blir med på kino, og vi skal snart til paris sammen. Men han ønsker det ikke selv, det er jeg som er pådriver. Jeg håper vel kanskje at han vil endre innstilling etter hvert. Alt dette ville vel strengt tatt ikke vært noe problem om jeg hadde de rette følelsene tror jeg. Eller, jeg vet ikke hva som er begynnelsen av problemet egentlig. Han er så snill, og jeg føler meg så fæl. Jeg greier ikke å gjengjelde noe som helst, og jo mer han prøver jo mer trekker jeg meg unna. Jeg vil ha en fyr jeg selv ønsker å klemme av hele mitt hjerte, og jeg skulle ønske det var kjæresten min. Men også nærheten vi har, har en tendens til å irritere meg. Jeg er ikke så glad i å kysse han, eller kysse går greit, men klining er det verre med. Han liker nemlig ikke tungekyss, og gjør det litt på en rar måte.. Og det er ganske viktig det også, fordi med eksen kunne vi kline i timesvis, det var utrolig herlig og jeg savner det sinnsykt. Når vi ligger i senga, og jeg ligger på armen, trekker han seg alltid unna idet vi skal til å sovne. Det betyr at jeg våkner, begynner å fryse og blir irritert. For å unngå dette har jeg begynt å takke nei til kos når vi legger oss. Så vi har med andre ord ganske lite sex for tiden også.

Jeg har imidlertid bestemt meg for å vente en stund til. Nå er jeg skikkelig pms-monster i tillegg, så kan hende at jeg ser litt annerledes på ting om noen dager til.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke forandre han. Han kan bare forandre seg selv. Men er det rett at han skal forandre seg bare fordi du vil at han skal bli mer spennende og ligne mer på eksen din? Jeg ville mye heller vært sammen med en gutt som var snill, lojal og forutsigbar enn en som var hard to get og umoden. Kanskje du heller burde jobbe litt med dine egne holdninger og tanker? En så flott gutt fortjener å bli elsket som han er. Hvis du dumper han nå kan en annen jente oppdage hans gode egenskaper. Da kan det være for sent å få han tilbake. Han virker ikke som en gutt som dumper sin nye kjæreste fordi eksen plutselig vil ha han tilbake.

[Gjest Gjest]

Kanskje dere bare trenger en tilvenningsperiode. Kanskje du forventer litt for mye av ham (sånn personlighetsmessig; han kan faktisk ikke bli en annen person, men du må finne ut om du faktisk er glad i ham fordi han er som han er). Kanskje han kan tilpasse seg deg mer. Kanskje du må gjøre endel av de tingene du liker alene eller sammen med venner, uten at det trenger være noen krise så lenge dere fortsatt tilbringer meningsfylt tid sammen. Eller kanskje dere er for forskjellige.

[Gjest Silje 28]

Min første tanke da jeg leste innlegget ditt var at dere har vært samboere i noen måneder, og allerede er det ganske mye som irriterer deg med han. Det er vel litt tidlig, etter min mening.

Det virker faktisk også som om du ikke har de STORE følelsene for ham og kanskje skjuler det bak "irritasjon over småting" og ved å trekke deg unna ham. Men at ham ikke er den store kjærligheten i livet ditt gjør deg IKKE til et dårlig menneske, om han er aldri så lojal!

Du virker som et meget oppegående og reflektert menneske, så jeg er ikke i tvil om at du kommer frem til en utvei!

[Gjest GjestBaardsen]

Ein eller annan stad der ute sit ei jente som ikkje likar og fly, reise, gå på kino og snakke med nye menneske og ventar på han som i dag er kjærasten din!

Tenk så moro for dei å vere kjedelege i lag!

[Gjest ts]

Slike forhold som dette tror jeg det er ekstremt vanskelig å bryte ut av... Av flere grunner egentlig. For det første er han en usedvanlig snill mann, og meget intelligent, så han er en kjempegod samtalepartner. Den typiske bestevennen på en måte. Det er vanskelig å slå opp med noen som man ser på som en av familien, eller sin beste venn. Selv om man kanskje går med et håp om å finne noen man passer bedre sammen med i lengden. Ofte kan man bli sittende alene i leiligheten og føle seg svært ensom, da er det utrolig lett å angre seg. Dette høres sikkert utrolig svakt ut, men jeg er livredd for å være alene. Har ikke så mange venner igjen i byen jeg bor i heller. Skjønt, blir det slutt hadde jeg sikkert hatt mer tid på egen hånd til å sosialisere meg, og bli kjent med fler folk.

Ja, jeg vet det ikke er rett å holde sammen fordi man er redd for å bli alene. Men dette er virkelig en av "de gode" mennene der ute. En slik som vil ta vare på familien sin, og elske partneren sin livet ut. Jeg stoler hundre prosent på han, mer enn noen annen.

Jeg har imidlertid kjent på denne litt ekle følelsen av at noe ikke stemmer en stund, og dermed ser man også feilene mer. Er nok fullstendig klar over at dette er altfor tidlig til å bli irritert. 2 måneder liksom!!

Jeg føler at det er litt for tidlig å stagnere i A4 livet enda. Det er den store skrekken for meg, mens jeg sammen med kjæresten føler at det er slik det blir. Lykken i livet er tre uker sommerferie på en avsideliggende hytte på fjellet vekke fra folk, og alt nytt er skummelt. Han ville kanskje ikke kjent seg selv igjen i en slik beskrivelse, men det er slik jeg føler det.

Vet ikke hva jeg skal ta meg til. Kan gruble frem og tilbake i evigheter, men vet ikke helt om jeg blir noe klokere av det? Kommer sikkert til å vente og se litt til. Kan hende overgangen fra kjærester til samboere var litt røff, i tillegg til en hard arbeidshverdag for tiden. Noen av dere som har noen gode råd, eller erfaringer på veien?

[Gjest Gjest]

Er du tiltrukket av ham fysisk? Tenner du på ham?

[Gjest utlogga]

Hvis hans positive sider utpeker seg mer enn de negative, så er det håp for dere. Men det høres ut for meg som om de negative utpeker seg mer. Selvfølgelig finner man ikke et menneske på jord som er perfekt. Men når du allerede etter så kort tid virkelig irriterer deg over mannen, så er ikke det et godt tegn.

[Gjest ts]

Når jeg går med slike tunge tanker som jeg har nå, så tenner han meg ikke automatisk. Jeg må være innstilt på det, og jobbe litt for det selv også. For meg henger følelsen av psykisk nærhet sammen med ønsket om fysisk nærhet. Svaret kort her vil kanskje være noe som; ja, men ikke i stor grad som jeg skulle ønske!