Delt omsorg

[Gjest Gjest]

Kompisen min skal flytte fra samboeren sin. De har to barn sammen, på 11 og 14 år. Han vil ut av forholdet, hun vil at han skal bli. Han har bestemt seg, og flytter. Han har lagt frem for henne en ordning med at den ene sønnen på papiret bor hos han, den andre hos mora, men at de i realiteten har ungene annenhver uke, sånn at gutta alltid bor sammen. Han planlegger å bosette seg rett i nærheten av samboeren, sånn at det ikke blir slitsomt for gutta i forhold til skole, venner, fritidsaktiviteter osv.

Samboeren er ikke keen på opplegget, hun vil ha omsorgen for begge alene. Han kan ikke skjønne hvorfor, annet enn at det er økonomiske årsaker bak det. De står omtrent likt på de fleste områder, men hun tjener litt bedre enn han.

Kan hun få igjennom viljen sin i denne saken, selv om de stiller likt på alle områder, med tanke på økonomi, omsorgsevne, bosted osv?

[Gjest Gjest]

Vel, jeg kan ihvertfall ikke se noen økonomiske fordeler ved å ha aleneomsorgen for to såpass store barn. De fleste støtteordningene for enslige forsørgere gjelder for yngre barn, og med delt omsorg vil hun jo også slippe unna halvparten av utgiftene, som for barn i den alderen kan være heftige, så jeg tror ikke kameraten din skal tillegge henne så mange økonomiske motiver.

Delt omsorg er forøvrig en ordning man må bli enige om. Blir de ikke enige, må de gå til retten, som vil dømme omsorgen til en av dem. Hvem det blir, er det umulig for noen her å spå om.

Men hva med å vise litt ydmykhet i forhold til at det faktisk er han som går, og å la henne få litt tid til å venne seg til tingene? Han ligger jo foran henne i løypa i så måte, har sikkert tenkt på dette lenge før han presenterer den løsningen han har kommet frem til for henne.

Med tanke på fremtidig samarbeid og barnas mulighet for kontakt med dem begge, kan det lønne seg å svelge en kamel eller to nå, og håpe at det går seg til etter hvert. Prøver han derimot å presse gjennom sin løsning, risikerer han krig i lang tid fremover.

[Gjest Gjest]

Får man ikke dobbelt barnetrygd når man er alene, da? Hans tanke var jo at de kunne dele på akkurat det godet.

Det kommer ikke som noe sjokk på henne, han har truet med å gå ifra henne lenge. Han har blitt lenger enn han ville fordi hun blandt annet har vært syk, og at hun var arbeidsledig en lang periode. Han ville ikke gå mens hun lå nede for å si det sånn.

Dette med at hun vil ha omsorgen alene har kommet fram etter at hun har hatt en lang samtale med en venninne med lang erfaring som alene mor.

[Gjest Gjest]

Nå ble det seende ut som at han vil ha delt omsorg bare for å få dobbelt barnetrygd, da. Det ble litt feil. Han ønsker å ha maksimal del i ungenes hverdag.

[Gjest Gjest]

Får man ikke dobbelt barnetrygd når man er alene, da? Hans tanke var jo at de kunne dele på akkurat det godet.

Man får barnetrygd for ett barn ekstra.

Sett fra hennes side: Som alenemor får hun barnetrygd for tre, og bidrag for to fra faren, men med dagens bidragsregler og omtrent lik inntekt, blir ikke det så veldig mye å bli fet av. Samtidig må hun betale alt guttene trenger, spesielt sko, klær og fritidsaktiviteter koster skjorta i den alderen.

Ved delt omsorg får hun en og en halv barnetrygd, ikke noe bidrag, men hun slipper unna med utgiftene på ett barn istedenfor to. Hun får også mulighetne til mer jobb og inntekt. Jeg kan ikke skjønne at alenemortilværelsen skal være noe å trakte etter økonomisk sett.

Jeg må jo si at når du skriver at hans tanke var å dele det godet, samtidig som han beskylder henne for å nekte pga. økonomiske motiver, så tenker man kjapt at "tyv tror hver mann stjeler". Det vil si, han beskylder henne for å tenke på det han tenker på selv. Men han bør kanskje også tenke over at det ikke ligger noen økonomisk gevinst i delt omsorg. Han blir jo faktisk ansvarlig for utgiftene på det barnet som bor hos ham.

Hvis det han ønsker, er å se barna mest mulig, bør han være litt pragmatisk og tenke over hva som kan føre til det i det lange løp. Det er ikke å starte krig nå.

[Far til 2]

Foreldre kan utvilsomt frata barn muligheten til felles omsorg ettersom politikere har bestemt at det ikke er lov å dømme felles omsorg. Går saken til retten vil derfor en av foreldrene bli pådømt å bli samværsforelder og en vil bli bostedsforelder.

Barnas bosted vil ha mye å si for valg av bostedsforelder/samværsforelder. Hvis mor blir boende i felles bolig vil hun stille sterkere. Hvis far blir boende noen hundre meter unna vil denne fordelen for det meste bli borte.

Har far foreldreansvar ? Dette er ingen forutsetning, men en stor fordel. Om far har foreldreansvar eller ikke vil han få vite på folkeregisteret. Foreldreansvar tilsier at om han ikke får omsorgen vil han ha rett til informasjon fra skole og helsevesen mht barna. Han kan også nekte evt endring av etternavn frem til barna blir 18 år.

Fars mulighet til felles omsorg vil være veldig avhengig av hva ungene sier. Begge er så gamle at de vil bli hørt. Hvis de ikke ønsker felles omsorg har ikke far en sjans til å få til en slik løsning. Hvis barna derimot ønsker en slik løsning ligger alt til rette for at det blir det. Dette kan f.eks. oppnås ved rettsak, hvor far tilbyr barnaa like mye tid med mor som med han. Da vil han med større sansynlighet bli tilkjent omsorgen, og kan deretter tilby barna like mye tid med mor (om mor ønsker dette). Mange dommere gir foreldre et stort pluss om de tilbyr en slik ordning.

Snakk for all del ikke om en evt økonomisk gevinst ved valg av bosted-/samværsforelder. Det er nok en liten økonomisk gevinst på kort sikt ved å bli bostedsforelder, men hvis far ser mer enn 1 år fremover vil han raskt se at den er begrenset pga utenforstående ulemper som fritid, arbeidsmuligheter, etc.

Hvis far er den som velger å gå, kan han også få barna mot seg. Ofte vil de sympatisere med den av foreldrene som blir "forlatt". Her har han et handicap. Hvis han i tillegg velger å kaste seg inn i et nytt forhold har han et stort handicap.

Felles omsorg er idag den raskest voksende omsorgsløsningen som er. Svært få vil derfor reagere negativt om mor aksepterer denne løsningen (unntaket er nok her mors venninde som tydligvis har en del å si mht barns omsorgsløsning). Eneomsorg vil gi mor lite fritid og liten fleksibilitet mht arbeidssituasjonen. Dessuten vil det gi vanskelige samarbeidsforhold i langt tid fremover. Jeg ser bare fordeler ved felles omsorg. I dette tilfellet er imidlertid barna så gamle at det vil være vanvittig å forsøke å overse deres ønsker.

[Gjest Gjest]

Trodde barna selv kunne velge hvor de vil bo når de har fylt 12 år....?

[Gjest Gjest]

Trodde barna selv kunne velge hvor de vil bo når de har fylt 12 år....?

Nei, det kan de ikke. De skal høres, og deres mening tillegges stor vekt, men de kan ikke velge.

[Far til 2]

I praksis er det veldig liten forskjell.

Barn skal gradvis tillegges mer og mer vekt fra de er 7 til de er 12. Fra de er 15 skal de kunne bestemme selv. Forskjellen mellom 12 og 15 år er ikke beskrevet i lovverket, men jeg har aldri hørt om barn som ikke har fått viljen sin når de er 12 år og har 2 oppegående foreldre. I praksis får barn som oftest viljen sin fra 10-års alderen.

[Gjest Bodillen]

Problemstillingen har aldri vært aktuell for meg personlig, men når jeg leser denne tråden kommer jeg til å tenke på en av de største politiske diskusjonene som pågår for tiden; tredeling av omsorgspermisjon for å få til en mer rettferdig fordeling mellom mor og far. Jeg kan ikke helt fri meg fra å tenke at det parallelt kanskje burde jobbes vel så iherdig med en like rettferdig fordeling den dagen et forhold tar slutt og barna skal "fordeles".

Mange fedre ønsker mest mulig del i omsorgen for egne barn, og hilser tredelingen hjertelig velkommen. Likevel taper de nærmest automatisk overfor mor når skillsmissen er et faktum? :klø:

Litt OT, kanskje, men likevel verd å tenke på i sakens anledning...

Endret 22. mars 2008 av Bodillen

[Far til 2]

Jeg er enig med deg Bodillen.

Vi ser hvordan menn ikke får den samme reelle muligheten til omsorg for egne barn den første tiden.

Vi vet også at "manglende omsorgserfaring" brukes mot menn når barna er små og det skjer et samlivsbrudd.

Disse problemstillingene (sammen med en mengde andre som noen klarer å generere) medfører at barn altfor ofte vokser opp uten å kjenne sin biologiske far skikkelig, selv om far er fullt på høyde med mor som omsorgsperson (og noen ganger bedre)

Når foreldre (i hovedsak menn) blir fratatt det kjæreste en har på en slik kald måte (dvs av politikere gjennom lovverket), vil det nødvendigvis bli en hel mengde konflikter. Stadig fler konflikter havner i rettsalene, og enkelte mødre mener at far er konfliktskapende fordi han kjemper for retten til å ta del i omsorgen for egne barn. Men hvor umeneskelig skal vi akseptere at et lovverk skal være ? Når barn blir fratatt omsorg fra far og far blir fratatt mulighetene til samvær med barn, - fordi 1 av de 3 personene ønsker det slik, synes jeg det ikke er overaskende at det blir konflikt.

Dette tror jeg de fleste som har fokus på barn forstår. Og om politikerene ikke har fokus på barnet så har de kansje fokus på FN's barnekonvensjon som sier at barn har rett til samvær med begge foreldrene. De som ikke har fokus på FN's barnekonvensjon er kansje tillehngere at demokratiet hvor flertallet bestemmer og hvor mindretallet skal bli ivaretatt på beste måte.

Barn er en utsatt gruppe mht å bli hørt. Derfor er det viktig at de som i utgangspunktet skal ivareta barnas interesser har fokus på dette. Det vil i hovedsak si foreldre og alle offentlig ansatte, samt alle andre.

Dagens barnelov er så lite barnevennlig som det går an ettersom all fokus ligger på foreldrenes rettigheter til å ivareta seg selv (ref bl.a. en annen tråd som omhandler flytteproblematikken). Hadde det vært en "skammekrok" for voksne tror jeg mange politikere hadde vært utsatt for denne.

Felles omsorg er helt klart ikke løsningen for alle barn. Den løser heller ikke alle problemer mellom foreldrene ved samlivsbrudd. Men en slik løsning vil løse det aller meste av problemer iløpet av ganske kort tid, og fokuset på barnet vil gjennopstå sammen med de demokratiske spillereglne. Derfor kan ikke løsningen utelukkes på den måten den blir idag.

Det tvinger seg frem et helt nytt utgangspunkt ved samlivsbrudd. Dette utgangspunktet vil i fremtiden fortelle våre barn at det forventes at begge kjønn stiller opp, og at barnas rettigheter blir viktigere enn foreldrenes rettigheter.

[Gjest Maskot]

v

Endret 5. april 2008 av Maskot