Jeg er så sint og så lei.

[Gjest lissi32]

V

Endret 22. mars 2008 av lissi32

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er litt i samme situasjon som deg, ikke ang kompisen men med en kjæreste som har all mulig potensiale til å bli verdens beste kjæreste, han bare er det ikke.. Jeg valgte å avslutte det i går, og selv om jeg er utrolig tom og trist i dag så vet jeg inners inne at det er dett rette.

Uansett hvor mye jeg ønsker og vil at det skal bli oss to, så vil det aldri fungere i lengden. Vi har det veldig fint så lenge jeg er kjærester for begge og ikke krever så mye, men det er ikke sånn jeg vil ha det.

Kjæresten min kan også bli helt fantastisk, men han kommer aldri til å bli det, ikke for meg i allefall og det er best for begge at det er slutt, selv om begge er triste nå. OG han sier at han øsnker at han klarer å bli mer omtenksom, følsom ol.

Jeg har lest mange av trådene dine, og du er jo gjennomgående ikke fornøyd. Jeg vet du elsker han og tror han kan bli perfekt... Sannheten er nok at du aldri vil føle deg viktig nok for han, og at du vil få det mye mye bedre alene.

Stoor klem

[janne84]

DA er vi tre i den båten... Er evig optimisk at ting forandrer seg. Er redd for at viss det blir slutt, blir jeg sittendes alene for alltid. Teit tanke, men slik er det..

Det gode veier ofte opp for det dårlige, selv om det dårlige er mer enn det gode, skjønner?

[Gjest Tigress]

Ukk, dette var trist å høyre, lissi. Eg har ikkje noko konstruktivt å komme med, men eg sender ein klem.

[Pasjonsblomst]

Hmm.. leit å høre!

Ville bare nevne noen tanker jeg fikk... Alle har vel på en måte POTENSIALE til å bli noe de ikke er, til å bli perfekte kjærester osv.. og vi jenter tror seriøst at vi skal klare å oppnå det vi vil, forandre personen osv osv.. (bare se på alle de damene som faller for mordere, fengselfugler osv osv.. jeg mistenker at de gjerne vil redde disse mennene, omvende dem, vise dem kjærlighet... ok dette var litt vel avsporing!)

Poenget var det er dumt å leve for lenge i "fremtida", når man kan ha det godt nå. Særlig viktig for dem som er unge, og har godt av å nyte livet litt (ok det gjelder visst både unge og gamle!

Carpe diem!!! Livet er NÅ!

[Gjest Gjest]

Jeg valgte å forlate en jeg elsket og som var far til ungene mine. Rett og slett fordi jeg kom til et punkt hvor jeg skjønte at jeg holdt på å gå nedenom og hjem fordi han ikke tok på seg ansvaret om å være en del av familien as. Vi var faktisk sammen 6 mnd etter at han flyttet. Jeg skjønte ganske kjapt at han ikke syntes vi var verdt nok i han sitt liv. Jeg har ALDRI, ikke et sekund en gang, angret på at jeg gikk.

En klem til deg.

[Gjest lissi32]

r

Endret 22. mars 2008 av lissi32

[Gjest Chili Pepper]

Jeg holder meg langt unna menn som så gjerne vil, men som aldri får det til. Det er lett å bli blendet av det de sier, men jeg har lært meg til å nøye meg med å se det de gjør - drømmere ikke er noe for meg. Da får de komme tilbake til meg den dagen de har fått ut finger'n og realisert alle planene og blitt slik de sier de "egentlig er" - sannsynligvis vil det ikke skje.

Men det er min erfaring.

[Gjest lissi32]

Jeg holder meg langt unna menn som så gjerne vil, men som aldri får det til. Det er lett å bli blendet av det de sier, men jeg har lært meg til å nøye meg med å se det de gjør - drømmere ikke er noe for meg. Da får de komme tilbake til meg den dagen de har fått ut finger'n og realisert alle planene og blitt slik de sier de "egentlig er" - sannsynligvis vil det ikke skje.

Men det er min erfaring.

Men lille kjærlighetshungre meg hadde ikke slik erfaring for to år siden!

[honey21]

Jeg skjønner hvordan du har det

Noen ganger må man gjennom dårlige ting for at det gode skal komme. For eksempel, kjøper man hus og stifter familie må man kanskje streve med kjempedårlig økonomi i noen år, men etter hvert blir alt bra. Skjønner du hva jeg mener? Kanskje du kan se på forholdet på den måten? Vil ikke råde deg til noe som helst, og jeg kommer bare med synspunkter. Du elsker jo han og da skjønner jeg at det er en "umulig" avgjørelse

[Gjest lissi32]

Jeg skjønner hvordan du har det

Noen ganger må man gjennom dårlige ting for at det gode skal komme. For eksempel, kjøper man hus og stifter familie må man kanskje streve med kjempedårlig økonomi i noen år, men etter hvert blir alt bra. Skjønner du hva jeg mener? Kanskje du kan se på forholdet på den måten? Vil ikke råde deg til noe som helst, og jeg kommer bare med synspunkter. Du elsker jo han og da skjønner jeg at det er en "umulig" avgjørelse

'

Ja det føles sånn akkurat nå. Fornuften sier: KOM DEG VEKK. Dette har jeg sagt til han også.

M

Endret 22. mars 2008 av lissi32

[Gjest Gjest]

Kom deg unna..

Vært der, gjort det liksom. Mannen gikk personlig konkurs tilslutt og var på god vei til å dra meg med i samme uføre. Nytter ikke med vilje når det skorter på evnen. Ofte mister de gangsynet og den sunne fornuften på veien ned i gjeldshavet og det er derfor DU som må sette grenser og tenke for begge.

[honey21]

Et råd: ikke ta avgjørelser i sinne. Man tenker ikke klart og det er lett å angre etterpå.

Et spørsmål du kan stille deg selv (og han): Vil du gifte deg med ham? Vil du ha ham i ditt liv så lenge du lever? Hvor ser du forholdet deres om 5 år?

[honey21]

Var han villig til å bli med til familievernkontoret eller måtte du tvinge han? Hvis han var enig med deg om å dra dit (og gjorde det frivillig) er det jo et godt tegn på at han vil jobbe med forholdet. Men noen ganger forstår folk bare ikke alvoret i ting.

Jeg vet ikke hva du kan gjøre for at han skal forstå din situasjon Kanskje du kan skrive han et langt brev, gi det til ham og gå ut av huset når han leser det? Så komme tilbake noen timer senere og deretter snakke om brevet? Jeg vet ikke, det er bare et forslag... Vil så gjerne hjelpe

[Gjest lissi32]

Et råd: ikke ta avgjørelser i sinne. Man tenker ikke klart og det er lett å angre etterpå.

Et spørsmål du kan stille deg selv (og han): Vil du gifte deg med ham? Vil du ha ham i ditt liv så lenge du lever? Hvor ser du forholdet deres om 5 år?

!

Endret 22. mars 2008 av lissi32

[Gjest Gjest]

Jeg har lyst til å fortelle om min venninne som var i en tilsvarende situasjon for noen år siden. Mannen hennes hadde en jobb med mye ansvar og god lønn, men han trivdes ikke. Han mente han hadde valgt feil utdannelse og feil jobb. Han ville starte på nytt og bli tømrer istedet. Min venninne ble veldig fortvilet. De hadde både hus og barn. Hun var bekymret for økonomien og mente det var uansvarlig av han. Hun valgte likevel å støtte han i hans valg. Han jobbet ved siden av skolen. De fikk mindre tid sammen og dårligere økonomi. Nå har han drømmejobben, han tjener nesten like mye som før og de har et veldig godt forhold. Jeg tror det betydde utrolig mye for han at kona hans støttet han den gangen. Jeg tror det styrket forholdet deres.

Selv om din samboer taper økonomisk på dette, så er det en drøm han ønsker å realisere. Hvis du nekter han det kommer han alltid til å tenke at firmaet hadde gått kjempebra og han kan komme til å klandre deg for at han gikk glipp av denne muligheten. Jeg ville sagt fra at jeg var kritisk, men ville la det bli hans valg. Hvis det ikke funker må han avvikle firmaet og kan tape en del penger. Hvis det funker får han jobbe med noe han trives med. Jeg mener dette må bli hans ansvar. Bare pass på at du ikke utsetter deg for en økonomisk risiko.

Hvis du elsker han synes jeg ikke dette er god nok grunn til å dumpe han. Du kan komme til å angre. Det er ikke så lett å treffe en ny mann som du både elsker og som har akkurat de samme fremtidsdrømmene som deg.

Lykke til med ditt valg!

[honey21]

Selv om din samboer taper økonomisk på dette, så er det en drøm han ønsker å realisere. Hvis du nekter han det kommer han alltid til å tenke at firmaet hadde gått kjempebra og han kan komme til å klandre deg for at han gikk glipp av denne muligheten. Jeg ville sagt fra at jeg var kritisk, men ville la det bli hans valg. Hvis det ikke funker må han avvikle firmaet og kan tape en del penger. Hvis det funker får han jobbe med noe han trives med. Jeg mener dette må bli hans ansvar. Bare pass på at du ikke utsetter deg for en økonomisk risiko.

Enig i dette. Hvis du nekter ham i å realisere drømmen sin vil han kunne tenke "ja, det er hennes skyld". Tenk om du selv hadde en drøm du ville realisere, men ble nektet det?

[Gjest lissi32]

Var han villig til å bli med til familievernkontoret eller måtte du tvinge han? Hvis han var enig med deg om å dra dit (og gjorde det frivillig) er det jo et godt tegn på at han vil jobbe med forholdet. Men noen ganger forstår folk bare ikke alvoret i ting.

Jeg vet ikke hva du kan gjøre for at han skal forstå din situasjon Kanskje du kan skrive han et langt brev, gi det til ham og gå ut av huset når han leser det? Så komme tilbake noen timer senere og deretter snakke om brevet? Jeg vet ikke, det er bare et forslag... Vil så gjerne hjelpe

D

Endret 22. mars 2008 av lissi32

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare ha det bra, og ha en mann som drømmer om den samme framtiden som meg.

Det er deg vel unnt, men da må du finne deg en annen mann. Han du har nå drømmer ikke om samme fremtid som deg. Det har han da bevist med sin væremåte.

Hvorfor sliter jeg med å ta siste steget nå? Jeg har avsluttet mentalt, alt i meg skriker: Dette vil jeg IKKE.

Jeg vil ut av forholdet, men noe holder meg igjen og tenker kanskje ting blir bra. Jeg tror jeg lever på en fantasi, jeg elsker han, men dette vil jeg ikke gjennom.

Hva mener du med at du elsker han. Du elsker drømmen om han. Du setter han inn i en fantasiverden hvor han ikke hører hjemme. Det er ikke han du elsker, men den du ønsker at han var. Han er ikke den du drømmer om. Våkn opp før det er for sent.

Vil jeg bli ei som blir i et destruktiv forhold i årevis? Han har superpotensiale til å være verdens beste kjæreste den dagen han har realisert seg selv, hva med meg i mellomtiden.

Nei han har ikke det. Den dagen han har realisert seg selv kommer aldri. Hvis han starter firma med kompisen, kommer det noe annet etterpå. Noe som du ikke vil akseptere. Og så noe nytt, og så noe nytt. Den dagen da han "ser" deg og dine behov vil aldri komme. Du bedrar deg selv hvis du tror det.

Rådløs, vet hva jeg må gjøre, men sliter med å ta steget helt og fullt.

Neste terapitime er 7 april. Kan terapi redde oss? Jeg tror faktisk ikke det, fordi jeg kommer alltid bak kompisen. Jeg bør komme først.

Hvorfor er det så vanskelig å forlate en du elsker men skjønner at du ikke har en særlig god framtid med? :gråte:

Du ser svaret selv, men vil ikke se det. Du vil aldri komme forran kompisen. Sånn er det. Hvis du skal fortsette å være sammen med han må det bli på hans premisser. Og så vidt jeg har forstått på deg så vil du ikke det. Og i mine øyne skal du ikke det heller. Du er mere verdt enn som så. Du skal realisere deg selv, og finne en mann som verdsetter deg, og setter deg først.

Og ja, jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der, men kom meg vekk. Det har jeg ikke angret på et sekund. Jeg vet i dag at drømmemannen aldri forandret seg. En annen overtok, og det har blitt meg fortalt at hun sliter like mye som jeg gjorde. Det gjorde hun som var før meg også.

[Gjest lissi32]

Jeg har lyst til å fortelle om min venninne som var i en tilsvarende situasjon for noen år siden. Mannen hennes hadde en jobb med mye ansvar og god lønn, men han trivdes ikke. Han mente han hadde valgt feil utdannelse og feil jobb. Han ville starte på nytt og bli tømrer istedet. Min venninne ble veldig fortvilet. De hadde både hus og barn. Hun var bekymret for økonomien og mente det var uansvarlig av han. Hun valgte likevel å støtte han i hans valg. Han jobbet ved siden av skolen. De fikk mindre tid sammen og dårligere økonomi. Nå har han drømmejobben, han tjener nesten like mye som før og de har et veldig godt forhold. Jeg tror det betydde utrolig mye for han at kona hans støttet han den gangen. Jeg tror det styrket forholdet deres.

S

Endret 22. mars 2008 av lissi32