Da er det slutt

[Gjest ikke innlogget nå]

Snufs, da er det endelig, jeg er singel igjen....

Selv om jeg vet at det nok er rett, så føles det bare så feil. Har bare lyst til å ringe han og si at jeg kan leve med alt sammen, så lenge vi er kjærester, men vet jo at jeg ikke kan det, ikke i lengden. Har gjort det til nå og vet hvor ulykkelig jeg har vært.

Vi var sammen for noen år siden, da behandlet jeg han ikke særlig pent og tilslutt så dumpet jeg han på en kiip måte. Det gikk flere år uten kontakt, også treff vi hverandre tilfeldig på byen, hadde det hyggelig, møttes for en kaffe, som ble en middag osv... Han har ikke hatt noe forhold siden vi var sammen for flere år siden, og blitt en litt bitter ungkar. Han sier jo selv at han hadde sett for seg å leve resten av livet som unkar og sprellemann...

Vi blir sammen igjen, og i begynnelsen gir jeg masse slik at han blir trygg på at jeg virkelig er seriøs og ikke sånn som før (var veldig ung da). Jeg overser vel endel ting, og tenker at det blir bedre når han tør å slippe seg løs, i tillegg jobbet han masse da og jeg tenkte også at når det prosjektet er over, da får han overskudd... Etterhvert så begynte jeg vel å innse at han faktisk er fornøyd med ett liv som består av jobbe for å dra hjem å sitte foran tv og spise og røyke til man legger seg litt forsent hver kveld. Også å ta en sikkelig rotbløyte med kompisene en gang i blant... Litt anderledes en meg som trener hver dag, og konkurrerer på elite/lnadslagsnivå i en idrett... I tillegg elsker jeg å reise og å oppleve nye ting. Han ser ikke poenget med å ta en lang helg i London bare for å gjøre det... Og så og si alt jeg foreslår av konserter, ut å spise, show, utstillinger m.m. fikk jeg nei på. Men var jeg borte en helg så orket han å dra på fylla med kompsier, for så å være ødelagt noen dager fremover. Men dreide det seg om bil, så orket han å gjøre noe ja....

Mange tenker nok at "he is not just that in to you".... OG det kan nok hende det stemmer, samtidig så vet jeg at han er utrolig glad i meg, og at jeg er det menneske som noen sinne har vært han nærmest. Men kanskje er han ikke det, eller kanskje han bare er en sær jævel, vet ikke.

Planla en ferie for oss i romjulen, men han ville ikke så jeg dro med en veninne i steden. Og da jeg kom hjem derfra så begynte jeg å gi mindre av meg selv. Si at før så ga han 70% og jeg 130%, så derfor hadde vi det fint og ting funket. Så begynte jeg å oppføre meg som han, og da endte det opp med at vi så hverandre noen timer i uken... Først når han tok intiativ, og event gadd å komme hjem til meg... .Sånn har det da gått i 3 mnd, før vi i går ble enige i at det er over, at ting ikke funker og selv om begge vil, så vet vi ikke hva vi kan gjøre for å få det til å funke mer.... Er så ufattelig tom og trist nå, har så lyst til å si at jeg angrer, men kan ikke det. Må ha en mann som er levende, som setter pris på det jeg gjør og som kan overraske meg en gang i blandt også. JEg vet det, men hjelper lite nå, snufs

[Gjest Golden Girl]

Hei kjære deg

Høres ut som om du har gjort det beste, både for deg og han. Du har bare ett liv, vet du. Og DU må gjøre det beste ut av det. Finne en som passer deg bedre. Mur deg inne i noen uker, spis snop, se på sørgelige filmer, hør på ballader, gråt, skriv dagbok, og så går du ut i verden igjen med frisk giv, høyt hevet hodet og får alle gutta til å snu seg etter det. Livet går videre.

Lykke til!

[Jodi]

Høres ut som dere har gjort det eneste rette, selv om det er vondt akkurat nå.

Kan ikke gjøre noe annet enn å gi deg en stor trøsteklem..

[Teriyaki]

Uff da..Er nok en tung avgjørelse dere har tatt, men høres ut som det er det beste ut i fra det du skriver her.. *trøsteklem*