Datteren min og eldre kjæreste

[Gjest TS]

Datteren min er 16 år gammel og har fått seg en kjæreste på 24. Jeg har ikke møtt ham etter at de ble sammen, men jeg vet fra før av godt hvem det er og han virker som en god og snill gutt. Allikevel er jeg forståelig nok litt skeptisk. Er det noen som har vært i samme situasjon som har noen råd?

[Noli]

Inviter ham hjem på middag og bli kjent med ham.

[Rosalind]

Da jeg var 16 ble jeg selv sammen med en gutt på 25. Jeg hadde flyttet hjemmefra for å gå på skole, og denne gutten ble en nær venn og etterhvert også kjæreste. Jeg støtter Nolis kommentar om å invitere ham på middag; på den måten kan du bli bedre kjent med ham og samtidig signalisere overfor datteren din at du tar henne på alvor. Det er jo ingenting som er så vesentlig i den alderen enn akkurat det...

: )

[Gjest TS]

Takk for rådene så langt.

Hvordan gikk det med deg og kjæresten din, Rosalind, hvis det ikke er for personlig? Vil du i ettertid si at det var et skjevt maktforhold mellom dere eller har du bare positive minner?

[Rosalind]

Takk for rådene så langt.

Hvordan gikk det med deg og kjæresten din, Rosalind, hvis det ikke er for personlig? Vil du i ettertid si at det var et skjevt maktforhold mellom dere eller har du bare positive minner?

Som sagt flyttet jeg hjemmefra før jeg fylte seksten. Jeg var nok rimelig moden for alderen, selv om jeg i ettertid ser at dette først og fremst angikk kapabiliteter. : ) Erfaringer er jo noe helt annet. Jeg var sammen med denne gutten i over et år, og vi hadde mange ting til felles. Blant annet introduserte han meg for mange ting jeg savnet i relasjon til jevnaldrede venner; musikk, bøker osv. Jeg vil idag påstå at det ikke var alderen som utgjorde den største forskjellen mellom oss, men erkjenner samtidig at det ofte kan være et aldersproblem når den ene er såpass ung.

Jeg tror det hele kommer an på hvordan gutten er; jenter har det jo med å modnes noe tidligere enn gutter. I tillegg kan det jo være at de deler noe sammen som er uavhengig av alder?

[Gjest Gjest]

Datteren min er 16 år gammel og har fått seg en kjæreste på 24. Jeg har ikke møtt ham etter at de ble sammen, men jeg vet fra før av godt hvem det er og han virker som en god og snill gutt. Allikevel er jeg forståelig nok litt skeptisk. Er det noen som har vært i samme situasjon som har noen råd?

Inviter han hjem. Hvorfor er du skeptisk? ville det vert bedre om han var 20?

Jenter i den alderen tar gjerne eldre gutter. Pga de på deres alder er barnslige umodne.

han er 8 år eldre og syns ikke det er ille. Ikke sikkert han er helt voksen enda?

Noen tar lengre tid enn andre. 24 år...de er da enda litt gutt da......ser bare på mine sønner....

Hva er du redd for? At hun skal bli gravid? hun har i så tilfelle like stor tjangs til det med en 16 åring og det ville vert større krise.

mange er forutinntatt da datter er så ung,men la deg ikke smitte av det.

<inviter han hjem til deg du.

Ikke la det bli så formelt da, så han skjønner at han skal "granskes"

ha en god påske.

[Buljo]

Hva er du redd for? At hun skal bli gravid? hun har i så tilfelle like stor tjangs til det med en 16 åring og det ville vert større krise.

Hihi, mamma og pappa var kjempefornøyde når jeg ble sammen med Trym, som er bare et par mnd eldre enn meg (altså, han blir 17 i år) - men det var da jeg ble gravid

Synes du burde bli kjent med han - invitere han på middag var en god idè

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Datteren min er 16 år gammel og har fått seg en kjæreste på 24. Jeg har ikke møtt ham etter at de ble sammen, men jeg vet fra før av godt hvem det er og han virker som en god og snill gutt. Allikevel er jeg forståelig nok litt skeptisk. Er det noen som har vært i samme situasjon som har noen råd?

Har ikke vært i samme situasjon, men jeg mener du bør følge rådet du fikk av en annen bruker!

Be han på middag eller noe... da blir dere bedre kjent vet du! Det er lurere å være med datteren din nå enn å være mot dette forholdet før du vet hva/hvem han er!

Det å gå i mot med nebb og klør er det dummeste du gjør nå, men ikke misforstå fordi jeg forstår din skeptisk!

Hihi, mamma og pappa var kjempefornøyde når jeg ble sammen med Trym, som er bare et par mnd eldre enn meg (altså, han blir 17 i år) - men det var da jeg ble gravid

Synes du burde bli kjent med han - invitere han på middag var en god idè

Dette kan vel ikke helt sammenlignes eller......Dette har ingenting med ts. sitt spørsmål å gjøre! Hva mener du?

Forøvrig,en graviditet betyr barn i mange år og barn = ansvar! Ikke bare dulledallekosemosekjempenudelig mm, men et MEGA stort ansvar!

Fikk barn i ung alder selv og anbefaler det IKKE til noen, da det er mere slitsomt enn du tror spesielt om du brått sitter alene med ansvaret!

Har gått greit med meg, men med mye pes, og sønnen min er like gammel nå som det typen din blir......altså snart 17 år!

Endret 18. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Buljo]

Dette kan vel ikke helt sammenlignes eller......Dette har ingenting med ts. sitt spørsmål å gjøre! Hva mener du?

Forøvrig,en graviditet betyr barn i mange år og barn = ansvar! Ikke bare dulledallekosemosekjempenudelig mm, men et MEGA stort ansvar!

Fikk barn i ung alder selv og anbefaler det IKKE til noen, da det er mere slitsomt enn du tror spesielt om du brått sitter alene med ansvaret!

Har gått greit med meg, men med mye pes, og sønnen min er like gammel nå som det typen din blir......altså snart 17 år!

Mente det jeg skrev..? Svarte liksom mer på det jeg siterte, netopp derfor jeg siterte..

Jeg, og typen min er forøvrig fullt klarover at det å få et barn er mye slit, og ansvar - og tro meg, det er ganske skummelt å tenke på at vi skal ha ansvaret for ett liv, at han blir helt avhengig av oss 24/7 i maaange år, og det er også litt av grunnen til at vi begge fortsatt bor hjemme hos våre foreldre.

Vi vet også det at ingen kan fortelle oss nøyaktig hvordan det blir, og hva vi skal gjøre, noe jeg heller ikke ønsker. MEN vi hadde ALDRI valgt å fullføre svangerskapet om det var den minste mulighet for at ungen ikke skal få det bra!

Og jeg tør påstå at vi er vel så klare vi som andre førstegangsforeldre selvom vi er veldig unge.

[Gjest Gjest]

Det jeg har skjønt for lenge siden er at jeg ikke kan velge venner eller kjærester for ungene mine. De gjør valgene selv. Jeg kan stille meg skeptisk, avvise, nekte eller å godta. Jeg godtar, men oppfordrer til at de tar med seg vedkommende hjem slik at jeg har en mulighet til å bli litt kjent med de. På den måten så kan jeg få et lite innblikk i forholdet og eventuelt rettlede mitt barn selv om jeg kanskje ikke blir hørt

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Mente det jeg skrev..? Svarte liksom mer på det jeg siterte, netopp derfor jeg siterte..

Jeg, og typen min er forøvrig fullt klarover at det å få et barn er mye slit, og ansvar - og tro meg, det er ganske skummelt å tenke på at vi skal ha ansvaret for ett liv, at han blir helt avhengig av oss 24/7 i maaange år, og det er også litt av grunnen til at vi begge fortsatt bor hjemme hos våre foreldre.

Vi vet også det at ingen kan fortelle oss nøyaktig hvordan det blir, og hva vi skal gjøre, noe jeg heller ikke ønsker. MEN vi hadde ALDRI valgt å fullføre svangerskapet om det var den minste mulighet for at ungen ikke skal få det bra!

Og jeg tør påstå at vi er vel så klare vi som andre førstegangsforeldre selvom vi er veldig unge.

Klart dere er vel så klare på det å være førstegangsfødende som andre.

Betviler heller ikke at dere har tenkt alt dere må gi slipp på mht. andre ting når dere blir foreldre mm.

Jeg fikk selv barn i ung alder og jeg har en sønn som er like gammel som jeg antar du er nå! Jeg er såvidt 20 år eldre enn sønnen min! Alt går når man virkelig vil, men at det er tøffere enn du tror- det ér det uansett hva du sier!...jo, det er faktisk det

Ønsker dere alt godt selvsagt

Beklager til TS at tråden skled ut!

Endret 18. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest]

Mente det jeg skrev..? Svarte liksom mer på det jeg siterte, netopp derfor jeg siterte..

Jeg, og typen min er forøvrig fullt klarover at det å få et barn er mye slit, og ansvar - og tro meg, det er ganske skummelt å tenke på at vi skal ha ansvaret for ett liv, at han blir helt avhengig av oss 24/7 i maaange år, og det er også litt av grunnen til at vi begge fortsatt bor hjemme hos våre foreldre.

Vi vet også det at ingen kan fortelle oss nøyaktig hvordan det blir, og hva vi skal gjøre, noe jeg heller ikke ønsker. MEN vi hadde ALDRI valgt å fullføre svangerskapet om det var den minste mulighet for at ungen ikke skal få det bra!

Og jeg tør påstå at vi er vel så klare vi som andre førstegangsforeldre selvom vi er veldig unge.

Bare det at du kaller barnet ditt for typen din, får magen til å svulme litt ekkelt.

Du eller dere tror at dere er så veldig forberedt på dette, men det blir tøffere enndu tror.Så på det første innlegget ditt i denne tråden der du flirer av at foreldrene dine bare måtte godta det og at barnefar er under myndighetsalder sier veldig mye om hva slags stadie du er på!

Ønsker barnet vel, og husk at spebarrn griner ofte så vær varsom eller obs på det!

[Gjest Gjest]

Bare det at du kaller barnet ditt for typen din, får magen til å svulme litt ekkelt.

EDIT. Jeg mente faren til barnet ditt for typen min!

[Gjest Kristian 16 år]

Hihi, mamma og pappa var kjempefornøyde når jeg ble sammen med Trym, som er bare et par mnd eldre enn meg (altså, han blir 17 i år) - men det var da jeg ble gravid

Synes du burde bli kjent med han - invitere han på middag var en god idè

Så barnefaren er snart 17 år og du er yngre enn han!

Tror du at et barn er løsningen på alt eller skjønner du eller dere at dette innnebærer et ansvar i veldig lang tid framover?

Ikke tro at en baby alltid er en dans på roser.Ikke tro at et barn alltid blir harmonisk og snill.Da må dere være der for barnet UTEN Å MISTE TÅLMODIGHETEN for barnet men handle etter fornuft og evne.Dette varer i mange år og det er deres ansvar!

Håper ikke du tror at det er kult for et barn med unge foreldre, for det bryr dem seg døyten i.I barnets ansikt så er du gammel uansett bare fordi du er mor!

[Gjest Gjest]

Hmm. Da koker det ned til å stå for konsekvensene selv om man er 17 år eller ta abort. Det ene er synlig for omverdenen, det andre ikke. Hver og en må ta sine valg og leve med kosekvensene. Veldig unge foreldre betaler en pris, men får uendelig mye også. Det må uansett alltid være deres valg.

[Gjest Gjest Julie]

Unnskyld meg, men denne tråden handler nå om deres store leksjon om alt som er vanskelig ved å bli foreldre tidlig.. Barnet kommer snart ser det ut til og regner med at hun vil finne ut av den vanskelige delen ved å bli mamma og oppleve de store gledene. Hun skriver hun bor hjemme og får sikkert råd og veledning på veien. Vi vet det er tøft og få barn tidlig, men hun er ikke første og ikke siste.

Ønsker barnet vel, og husk at spebarrn griner ofte så vær varsom eller obs på det! var det noen som skrev her... He he he, herregud! Ikke alle spedbarn griner ofte Hønemor!!!

Til Trådstarter- syns det er viktig at du blir kjent med han jeg, på den måten viser du også datteren din at du ikke er likegyldig ovenfor hvem hun møter selv om ikke du kan bestemme. Middag er en god ide

[Gjest Gjest]

For å pense litt tilbake på det tråden handlet om, ville jeg egentlig vært mer skeptisk til en kjæreste på 17 år enn en på 24 jeg også. Kanskje noen foreldre fortsatt tror at en 17-åring ikke vil prøve seg på noe, men de tar sannsynligvis skammelig feil.

Men personlighet har langt mer å si enn alder, så følg rådet over og bli kjent med personen før du gjør deg opp noen mening.

[lolita90]

inviter han på middag, og ikke spør for mye, for det kan virke ubehagelig både for han og din datter...

[mysan]

Jeg er automatisk skeptisk når "voksne" menn på 24 finner jentunger på 16 interessante, men det er meg. Jeg lurer på om det feiler dem noe, jeg da.

Ellers vil jeg si meg enig med flere andre her; inviter ham hjem. Finn ut hvem han er.

[Gjest Pia 30.08.08]

Jeg hadde type som var 29 når jeg var 16. Uæææh!, tenker mange nå, men vi hadde faktisk et veldig godt forhold. Jeg har alltid (og er fortsatt i en alder av 22) vært veldig moden for alderen, og han var nok heller det motsatte. Jeg angrer ikke i det hele tatt på det forholdet, og vi avsluttet på en fin måte. Det trenger ikke alltid å være baktanker bak et forhold med stor aldersforskjell, man kan faktisk ikke velge hvem man føler en fysisk eller psykisk tiltrekning til.

Det skal også legges til at mamma var skeptisk, men sa aldri noe negativt annet enn "det var jo kanskje litt gammelt da...". Hadde hun invitert han til middag, som nevnt over her, tror jeg hun hadde sett at han var en snill "gutt", som faktisk hadde all respekt for meg og var oppriktig glad i meg.