er det håp?

[Gjest Gjest_trist_*]

Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg skriver dette, og tårene renner…

Jeg tror jeg må gjøre det slutt med samboeren min. Vi er altfor forskjellige, og størsteparten av tiden vi har vært sammen har jeg vært usikker på forholdet. Jeg har noen perioder der jeg vet at jeg elsker han, men størsteparten av tiden er jeg usikker. Vi er veldig forskjellige, og disse forskjellene betyr mer og mer for meg. Jeg er livsglad, og elsker å være ute med venner, eller familie. Min samboer er et innemenneske som trives best med en spillekontroll i hånda og musikk på ørene. Jeg elsker å stå opp tidlig å få mye ut av dagen, mens han setter mer pris på å sove og gjøre minst mulig. Jeg savner å ha en kjæreste jeg kan dra med på slalomtur, ut i skogen eller bare sitte sammen på en benk og skravle med en kopp kaffe. Hittil har det gått greit, men disse forskjellene har blitt mer og mer vanskelige for meg. Vi har vært kjærester i 5 år, og samboere i 3. Jeg stortrives i hans selskap, samtidig som jeg mistrives. Det ble nesten slutt i fjor fordi jeg hadde de samme tankene. Jeg var redd det bare var våryrheten som var årsaken, men det varte i flere måneder før følelsene for han blomstret opp igjen. Nå er de altså borte igjen. Eller, ikke helt borte. Jeg elsker omsorgen han viser meg, jeg elsker at han er så kjærlig og verdens snilleste. Jeg elsker at personligheten hans. Men forskjellene skygger for disse tingene. Jeg skulle ønske jeg kunne se forbi disse tingene, men det har plaget meg fra dag en. Mine største problemer med disse forskjellene er at vi aldri kan finne på noe sammen med mine venner. De er veldig like meg og min samboer har ingenting å snakke med disse om, så de gangene vi har vært sammen har det føltes veldig rart og unaturlig. Han interesserer seg ikke for noe annet enn spill, musikk og film, og han har derfor lite å tilføye en diskusjon som handler om noe annet. Når jeg prøver å føre en samtale om andre ting ender det bare opp med at jeg irriterer meg over hvor lite han kan om helt vanlige ting som ”alle” vet. Jeg interesserer meg for samfunnet, for verden og det som skjer rundt oss. Det gjør ikke han. Jeg savner en samtalepartner, ikke bare en som er glad i meg. Jeg vet han elsker meg, og det er det som gjør alt så innmari vanskelig. Jeg skulle ønske at jeg kunne elske han like høyt, men mine følelser tror jeg har gått over i en slags morskjærlighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Problemet mitt er at jeg har vanskelig for å se et liv uten han, men jeg har like store problemer med å se et liv med han. Jeg har mange ganger sagt at jeg skulle ønske vi hadde noen felles interesser, men han har ikke tatt noen initiativ til å gjøre ting jeg liker å gjøre. Jeg har mange ganger sett på han spille tv-spill, men for meg er dette en så begrenset aktivitet at det ikke gir noen særlig glede. Jeg vet jeg ikke kan forandre han, men likevel er det det jeg har ønsket hele tiden. Nå må jeg vel innse at jeg ikke kan vente lenger på denne endringen. Vi begynner å bli godt voksne. Jeg ønsker å stifte familie men jeg tør ikke gjøre det med han fordi jeg er redd jeg vil angre. Redselen sprer seg når jeg ser flere rundt meg får barn, gifter seg og bygger hus. Disse tingene drømmer jeg også om, men jeg tror ikke min samboer er riktig person å gjøre det med.

Men så er jeg så redd for å miste han. Han er en del av meg, han er en del av mitt liv, og en del av min familie. Jeg husker ikke hvordan den var å leve uten han, og jeg er livredd for å prøve det. Betyr dette at jeg egentlig ikke vil leve uten han? Kanskje jeg bare går rundt og tror at gresset er grønnere på den andre siden? Tenk om jeg finner ut at jeg har gjort mitt livs største tabbe når jeg sitter her alene og uten han? Tør jeg virkelig prøve det?

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette. Jeg måtte bare få ut tankene som kverner rundt i hodet mitt hver eneste dag.

[Gjest ego]

Trist. Har du snakket med han om disse tankene, om hva han ønsker ut av forholdet og om han er fornøyd? Å leve i et forhold innebærer ofte at det må inngås kompromisser, at begge gjør noe sammen med den andre som de egentlig ikke er så glad i å gjøre. Hvis man ikke har noe felles så tror jeg det blir veldig trist i lengden. Man trenger ikke å gjøre alle ting sammen hele tiden, men av og til. Og er ikke viljen der til å kompromisse (fra begge parter) så tror jeg heller ikke forholdet er liv laga.

[Bomull]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tror at hvis du har tenkt disse tankene så lenge vet du kanskje hva du må gjøre?

[Gjest Gjest_trist_*]

Trist. Har du snakket med han om disse tankene, om hva han ønsker ut av forholdet og om han er fornøyd? Å leve i et forhold innebærer ofte at det må inngås kompromisser, at begge gjør noe sammen med den andre som de egentlig ikke er så glad i å gjøre. Hvis man ikke har noe felles så tror jeg det blir veldig trist i lengden. Man trenger ikke å gjøre alle ting sammen hele tiden, men av og til. Og er ikke viljen der til å kompromisse (fra begge parter) så tror jeg heller ikke forholdet er liv laga.

Jeg snakket med han om det i fjor da jeg satt med de samme tankene. Han gråt som et lite barn. Da var jeg egentlig mye sikrere i min sak enn jeg er nå, men til tross for det ble jeg. Jeg ble fordi jeg ønsket å gi forholdet en ny sjanse, og jeg ble fordi jeg var redd gresset ikke var grønnere på den andre siden. Jeg har en venn som mener jeg er slem som blir i forholdet. Kanskje vennen min har rett? Men så har jeg så lyst til å lære meg å godta min samboer for det han er. Lære meg å elske hele han på nytt.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tror at hvis du har tenkt disse tankene så lenge vet du kanskje hva du må gjøre?

Ja du sier noe. Det er derfor jeg sitter her og tenker igjen.

[Frk Johansen]

Hva gjorde han i fjor da han fikk vite hva du tenkte på? Tok han rev i seilet og prøvde å gjøre ting for deg slik at dere kunne få på plass endel av de tingene du savner? Jeg kjenner meg veldig igjen i deg, slik hadde jeg det også med exen. Vi var superforskjellige, nå har jeg møtt en ny som er villig til å gjøre disse små tingene med meg som jeg mener er viktig. Og han trives med det også, det må jeg jo legge til, han gjør det ikke bare for meg men også fordi han setter pris på de samme tingene. Det var i alle fall viktig for meg, min ex var på mange måter verdens snilleste, men han passet likevel ikke for MEG. Lykke til da!

[Gjest Gjest_hei_*]

Dette kunne det vært meg som skrev. Bortsett fra at jeg ikke har bodd sammen med han mer enn noen måneder enda, sammen ett par år. Jeg er utrolig glad i han, og jeg vet at han er utrolig glad i meg også. Han er skikkelig snill og god, og en typsik stabil familiefar om noen år til. Problemet er at han ikke er interessert i å for eksempel stå slalom, reise på tur, dra på kino...Slike små ting som i grunn er ganske viktig. Jeg har snakket med han om det, og han blir med, men jeg ser jo at han mistrives så da blir det liksom ikke noe særlig...

Alt dette gjør at jeg blir i tvil, selv om jeg er glad i han. Er også redd for å slå opp, selv om tanken har streifet meg. Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil treffe en som jeg føler meg så bra med sånn ellers, og som er så god. Er redd for å angre. Så enn så lenge holder vi sammen.

Kanskje du skal flytte ut en periode? Leve for deg selv litt, og se hvordan du trives? Du må imidlertid være forberedt på at han ikke nødvendigvis står med åpne armer når du kommer tilbake...om du kommer tilbake..

[Gjest lissi32]

Jeg vil bare si jeg forstår deg kjempegodt. Jeg har slitt med sånne tanker siste året. Jeg elsker han, han meg, men vi har forskjellige drømmer og behov. Kanskje jeg skal si verdier. Dette er vanskelig, og det er vanskelig å gå fra en du er glad i.

Men dette handler jo ikke om at gresset er grønnere på andre siden. Du skal jo ikke i et nytt forhold. Kanskje man får et avhengighetsforhold til partneren sin og tror man får det så jævli uten. Gjør man virkelig det, eller kommer man seg på bena igjen? Hva om man får det bedre alene, uten frustrasjonen?

Hva om det bare er drømmen om å ha en å leve livet med? Hva om man kan finne det med et annet menneske selv om man ikke tror det akkurat nå.

Alt jeg vil, er å ha det bra.

[Gjest Gjest_trist_*]

Da jeg snakket med han i fjor gjorde han lite, fordi jeg ønsket ikke at vi skulle gjøre ting fordi han følte han måtte. Noe av vårt problem er nok at vi ikke prioriterer å gjøre noe sammen. Gjør vi noe er det alltid med hver våre venner. Jeg synes det er vanskelig at vi har så lite å prate om. Eller, det riktige er vel at vi har mye å prate om men at jeg ikke gidder fordi han har lite å tilføre en diskusjon/samtale. Det er godt å høre at flere kjenner seg igjen. Min følelse er nemlig at alle har fantastiske forhold og at de vet at de har funnet mannen i sitt liv. Det er det jeg ønsker meg. Jeg misunner de som har det slik, for det må være så betryggende og godt.

[Gjest lissi32]

Da jeg snakket med han i fjor gjorde han lite, fordi jeg ønsket ikke at vi skulle gjøre ting fordi han følte han måtte. Noe av vårt problem er nok at vi ikke prioriterer å gjøre noe sammen. Gjør vi noe er det alltid med hver våre venner. Jeg synes det er vanskelig at vi har så lite å prate om. Eller, det riktige er vel at vi har mye å prate om men at jeg ikke gidder fordi han har lite å tilføre en diskusjon/samtale. Det er godt å høre at flere kjenner seg igjen. Min følelse er nemlig at alle har fantastiske forhold og at de vet at de har funnet mannen i sitt liv. Det er det jeg ønsker meg. Jeg misunner de som har det slik, for det må være så betryggende og godt.

Vel, de fleste jeg kjenner sliter både med det ene og det andre. Jeg tror ikke du skal gå rundt å tro at alle andre har det rosenrødt. Det er neppe tilfelle!

[Gjest Gjest_trist_*]

Jeg er klar over at alle har sitt å stri med. Men man gifter seg ikke med en man ikke vet om man vil tilbringe resten av sitt liv med. Det er den tryggheten med å vite at partneren er den riktige jeg savner. Men så tenker jeg: Kanskje jeg aldri vil klare å slå meg til ro med at noen er den rette for meg?

[Gjest Gjest*]

Jeg vil bare si jeg forstår deg kjempegodt. Jeg har slitt med sånne tanker siste året. Jeg elsker han, han meg, men vi har forskjellige drømmer og behov. Kanskje jeg skal si verdier. Dette er vanskelig, og det er vanskelig å gå fra en du er glad i.

Men dette handler jo ikke om at gresset er grønnere på andre siden. Du skal jo ikke i et nytt forhold. Kanskje man får et avhengighetsforhold til partneren sin og tror man får det så jævli uten. Gjør man virkelig det, eller kommer man seg på bena igjen? Hva om man får det bedre alene, uten frustrasjonen?

Hva om det bare er drømmen om å ha en å leve livet med? Hva om man kan finne det med et annet menneske selv om man ikke tror det akkurat nå.

Alt jeg vil, er å ha det bra.

Hei,

Jeg giftet meg med en som jeg visste var ganske forskjellig fra meg, men vi elsket hverandre, vi hadde det kjempe bra i sengen og jeg trodde at vi kom til å ha det fint selv om vi ikke hadde mye til felles.

Dette var feil!!! Nå er jeg skilt med barn. Han er god pappa, stiller opp for sønnen sin og jeg kan ikke angre for å ha fått ett fantastisk barn. Men allikevel vet jeg nå at magefølelsen den gangen var riktig og at barn og ekteskap gjør ikke underverker. Er man forskjellig og har forskjellige drømmer, interesser og verdier, så blir det ikke bedre med tiden. Bare verre når hverdagen blir hektisk og krevende.

Håper at dere finner ut om dere ønsker å fortsette eller ikke, men stol på magefølelsen deres. Den slår sjelden feil!

[Gjest Pupsilure]

Jeg skjønner dette er et stort problem for deg! Selv er både jeg og samboeren min litt mer som samboeren din. Vi er ikke så veldig interesserte i å gjøre så mye. Er ikke så sosiale. (Men følger selvsagt med på hva som skjer her i verden, og klarer å snakke med folk) Og vi elsker å ha det sånn! Marerittet for meg ville vært å være sammen med en som hele tiden skal finne på noe, være med masse venner, stå på ski, gå ut i skogen. Jeg ville ikke trivdes i et slikt forhold, da jeg ville følt meg forpliktet til å være med noen ganger.

Jeg tror det er veldig viktig å være lik på dette området.

Selv om samboeren din vil ta det veldig tungt nå, hvis du gjør det slutt, så kanskje han faktisk setter pris på det etterhvert, når han får seg ei som er mer lik han.

Jeg sjønner at det er et stort savn for deg å kunne gjøre mer med han. Men dessverre tror jeg ikke han blir lykkelig hvis han må tvinges med, og jeg tror det uansett ikke vil være bra nok for deg. Det finnes nok massevis av menn som ville vært perfekte for deg.

Jeg syntes du skal gjøre det slutt. Det er tydelig at du ikke er lykkelig.... Om et par år tror jeg du kan se tilbake på dette og være glad for at du var så tøff, og se at valget var riktig. Det er veldig vanskelig når man står midt oppi det.

Selv gjorde jeg det slutt med min kjæreste gjennom tre år, fordi vi ikke kom noe videre i forholdet. Et år etter hadde jeg funnet meg en ny kjæreste, der alt var annerledes enn eksen, og til det bedre. Enda et år senere kjøpte vi leilighet sammen, og jeg fikk endelig oppfylt alle de tingene som var problemer med eksen. Er så sinnsykt glad for at det ble som det ble. Ellers hadde jeg fortsatt gått rundt og ventet på når "livet skulle begynne" (kjøpe leilighet, giftemål, barn).

Lykke til hva du enn velger å gjøre

[Gjest Gjest_hufsa_*]

Hei,

Uff.. jeg føler meg deg.. var i akkurat samme situasjon som deg, og jeg gjorde dey faktisk slutt.. om det var det rette vet jeg ikke:/ Bor nå for meg selv, men har mye kontakt med eks samboer fortsatt. Jeg har masse følelser for han, selv om jeg har klart å tulle rundt med andre fra det ble slutt. Men jeg savner han enormt! Han vil ha meg tilbake, selv om det nå har gått tre måneder.. Jeg vet ikke hva jeg vil:S Han er den beste, men vi er forskjellige på et par områder som er viktige for meg. Jeg er utrolig sosial av meg, mens han er et pc menneske.. Han prøver nå å foreslå ting som kino, bowling ect. Men vet forsatt ikke hva jeg skal gjøre, er redd for å gå tilbake og gjøre ting vondt verre. Jeg var utro på slutten forrige gang, og er sinnsykt redd for at det samme kan skje hvis vi ikke får løst opp i det som ulmet forrige gang..

Det du må tenke igjennom er om han er et hinder for deg? Hindrer han deg i å leve slik du kunne tenkt deg? Hvis han gjør det bør du tenke deg godt om før du avgjør det hele, slik at du ikke blir for lenge og kanskje gjør noe du vil angre skrekkelig på.. Men samtidig, livet uten en person du elsker/har elsket så lenge er skrekkelig tungt på begynnelsen, og jeg sliter med den enda.. men jeg vet ikke om jeg tør å gå tilbake:/

vil bare si lykke til!