Et vennskap i endring

[Gjest Gjest_Trine_*]

Jeg opplevde for en stund siden et dødsfall i den nærmeste familien. I tillegg så har det vært store personlige belastninger. Jeg er i en fase hvor alt er tungt og jeg virkelig sliter. Orker ikke å være så sosial lenger. Ingen heisatur på byen, men heller få mennesker i en sosial setting. Ser vel for meg at dette er en mellomfase til jeg får ryddet unna de personlige belastningene og kjent litt på sorgen.

Saken er at gode venner er blitt borte. Fordi jeg ikke er like munter som før? Fordi jeg ikke er med på alt som før? Fordi jeg ikke lenger orker å planlegge på sikt? Formen min går veldig opp og ned og jeg vet aldri før dagen kommer om jeg orker. Er det en spesifikk invitasjon, f.eks. bursdag, samle noen jenter, en konsert. Ja da kommer jeg uansett form, men alt det uformelle står jeg som regel over eller tar på sparket.

Jeg føler at jeg mister venner. At jeg ikke er god nok fordi jeg nå ikke er den jeg var. Fordi sorgen og livet har satt meg i en "ventefase" og det tar visst tid før jeg blir tilnærmet den jeg egentlig er.

Jeg merker at jeg blir sår og ikke føler at jeg har noen verdi. Et eksempel er at ei skal feire bursdagen sin og så sier hun at hun håper at en viss person ikke kommer. Sier hun det om meg? Fordi jeg ikke er i særlig partyhumør lenger...

Uff. Noen svarte tanker, men jeg jeg erfarer jo...

Det her er i utgangspunktet veldig nære venner av meg.

Takler de ikke min sorg? Hva skjer? Hva gjør jeg?

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro de fleste har forståelse for at du sørger. Samtidig ser det ut til (fra det du skriver, mulig jeg misforstår) at du velger å være med på sosiale ting som inkluderer flere, mens du kanskje dropper/ikke orker å møte èn og èn venninne? Jeg skjønner at det er lettest å forholde seg til ting som er avtalt på forhånd osv, men sånn jeg er ser jeg på vennskap som nokså dynamiske, og om ei venninne ikke prioriterer å treffe eller snakke med meg på tomannshånd over lang tid, glir vi gjerne litt bort fra hverandre - men jeg ser ikke på det som slutten på vennskapet eller noe sånn. Om vennene dine uttaler at det er bestemte folk de ikke ønsker skal komme i deres eget selskap, vel, sånt er jeg ikke vant til... der blir det vel en vurderingssak om du føler du kan stole på at de ikke baksnakker eller er falske mot vennene sine. Du kan ha misforstått, samtidig vil jeg tro du kan ha blitt mer moden og obs på slikt gjennom sorgprosessen.

[Miamor]

Kjære deg.

For noen år siden var jeg i en situasjon hvor jeg følte meg satt på sidelinjen av mitt vanlige liv. Jeg var syk og måtte gjennom runder på sykehus, og brukte lang tid på å komme til hektene igjen. Jeg mistet noen jeg var glad i. I en lang periode kunne jeg på grunn av sykdommen ikke jobbe, selv om det ikke var noe jeg heller ville. Ble deperimert og lei meg, og ville bare at alt skulle bli som før.

Jeg hadde forventet at flere av vennene mine skulle stille mer opp, selv om mange bodde langt unna. En telefon, litt oppmerksomhet, men nei. Ikke alle reagerte sånn, men faktisk mange av de jeg omgikkes med og noen gode gamle venner. Hadde nettopp studert ferdig på den tiden, den venneflokken ble spredd, jeg flyttet til et nytt sted med samboeren min og kjente ikke så mange.

Jeg tok meg ganske nær av dette, og enkelte har jeg fortsatt ikke kontakt med. Men jeg lærte mye om meg selv i og etter denne perioden.

En av de viktigste tingene er at selv om folk ikke snakker med deg ofte, er ikke dette nødvendigvis bevisste valg om å holde seg unna deg. Du oppsøker kanskje ikke de samme stedene med de samme menneskene nå når du har det vanskelig.

Du sørger og er ikke like morsom som før, og det kan unektelig gjøre at du ikke er like lettvint å forholde seg til. Ikke alle takler en slik forandring fra folk de er vant til å omgås med. Noen synes det er vanskelig å ta opp ting og vet ikke hva de skal si og gjøre. Da blir det ofte enklere å unngå. Eller ihvertfall ikke bevisst oppsøke.

Prøv å ikke tenke at dette er noe folk gjør MOT deg. De har sannsynligvis bare nok med sitt.

Jeg hadde ikke overskudd til å forholde meg til omverdenen på samme måte som før. Hadde nok med å komme gjennom dagene, følte meg lite verd, uinteressant og dum.

Var vant til å være en ressursperson og ble helt satt ut av å plutselig ikke være deltaker i dagliglivet som før.

Tenkte faktisk av og til- når jeg først kom meg ut, at jeg bare var påheng og en belastning for de rundt meg. At de var sammen med meg fordi de syntes synd på meg. Jeg ble mistenksom og betrodde meg sjelden lenger.

Etterpå har jeg forstått at jeg var veldig deperimert og faktisk ble grusomt selvopptatt, selv om jeg på en måte ble litt selvutslettende og gjorde minst mulig av meg i sosiale sammenhenger. Jeg ønsket å være morsom, sorgløs og ha det gøy som før, men fikk det ikke til. Hadde ikke selvtillitt eller ork. Var aldri "på kanten av stupet" har hele tiden hatt en familie som har støttet meg og aldri tvilt på at noen var glad i meg og sånn, jeg bare levde i et vakuum jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av.

Ikke bli bitter over dette. Det ødelegger bare for deg. Kanskje noen vennskap kun er for en periode i livet. Da jeg innså det, begynte jeg å tenke på de positive sidene med dette. Det er synd at alt ikke kan være som i gode gamle dager, men du har fortsatt gode opplevelser å se tilbake på og møter stadig nye mennesker som kan komme til å bety mye i livet ditt.

Det er ingen regel som sier at gode vennskap må være like intense for alltid. Eller at alle vennskap varer.

Det fine er at du ser hvem som virkelig er der og stiller opp nå.

Noen venner vil kanskje komme tilbake når verden begynner å falle på plass for deg igjen. Det gjorde det for meg, men det tok tid. Ikke døm vennene dine fordi de muligens synes det er vanskelig å forholde seg til en som sørger. Kanskje det til og med er godt ment, at de ikke vil mase på deg, eller at de vil gi deg tid. Kan hende du ser annerledes på vennskapene etter at dette er over, men det kan du ikke nødvendigvis gjøre noe med. Etterhvert lærer du å gå videre med livet ditt.

Det blir bedre!!!

Ble langt dette...

Håper du kommer deg ovenpå igjen snart.

Klemmer til deg fra meg.

[Gjest Gjest_Trine_*]

Jeg vil tro de fleste har forståelse for at du sørger. Samtidig ser det ut til (fra det du skriver, mulig jeg misforstår) at du velger å være med på sosiale ting som inkluderer flere, mens du kanskje dropper/ikke orker å møte èn og èn venninne? Jeg skjønner at det er lettest å forholde seg til ting som er avtalt på forhånd osv, men sånn jeg er ser jeg på vennskap som nokså dynamiske, og om ei venninne ikke prioriterer å treffe eller snakke med meg på tomannshånd over lang tid, glir vi gjerne litt bort fra hverandre - men jeg ser ikke på det som slutten på vennskapet eller noe sånn. Om vennene dine uttaler at det er bestemte folk de ikke ønsker skal komme i deres eget selskap, vel, sånt er jeg ikke vant til... der blir det vel en vurderingssak om du føler du kan stole på at de ikke baksnakker eller er falske mot vennene sine. Du kan ha misforstått, samtidig vil jeg tro du kan ha blitt mer moden og obs på slikt gjennom sorgprosessen.

Mulig jeg uttrykte meg litt uklart. Jeg synes det er lettere å treffe en eller få. Større samlinger og hvor det gjerne er noen ukjente skygger jeg unna. Rett og slett fordi jeg er ikke meg selv akkurat nå og må vise en fasade utad.

Nå har jeg ikke akkurat så godt syn på meg selv. Kjenner meg ikke igjen. Sørger over et tap av et nært menneske, sørger over å bli satt ut at arbeidslivet pga sykdom, sørger for mye mer... Ekstra belastninger som kommer som jeg ikke egentlig har ork til å ta. Deerfor er jeg ikke meg som jeg kjenner meg.

Ser det veldig klart at jeg har fått støtte og en samtalepartner fra uventet hold. Rett og slett fordi de har erfart å miste noen. Min beste venninne har ikke det og kan ikke møte meg der.

[Gjest Gjest_Trine_*]

Takk miamor for mange kloke ord. Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver.

Sorgen er en ting, sykdom fikk jeg i tillegg og en barn som ikke taklet alt som skjedde og var på ville veier. Det ble rett og slett for mye for meg. Kjenner at jeg er ute og kjører, men har et par ting som skal på plass så hjelper det.

Det jeg kjenner på er at min aller beste venn ikke skjønner eller er med meg. Hennes vennskap er utrolig viktig for meg. Jeg ønsker å ha det med meg videre. Samtidig så er det hun som ikke har en sorg eller en kronisk sykdom. Som ikke har kjent på dette. Som jeg har fått og derfor endres vennskapet.

Jeg er ikke bitter. Bare ser hva som skjer og hvordan mennesker forholder seg til hverandre. Og savner venner selv om jeg ikke er den jeg pleide og orker det jeg gjorde.

[Suzy]

Det er nå engang sånn at ikke alle vennskap varer og at vennskap ofte settes på prøve ved store vegskiller i livet.

Jeg har selv opplevd å miste kontakten med en venninne i en periode av livet jeg hadde det vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor hun ikke følte hun ville forholde seg til meg i sorg, men trøsten var at jeg oppdaget at jeg hadde andre venner som stilte opp mye mer enn jeg hadde trodd de ville. Jeg sørger fortsatt over tapet av henne og savner henne ofte, men har som sagt oppdaget en annen venn som er god. Lukkes en dør, så åpnes et vindu, heter det vel

Har vel ikke noe konkret råd annet enn at man bare må akseptere at slike ting skjer. Det er jo ikke noe man får gjort noe med og følelsen av å tvinge seg på noen er ikke god.

Av og til kan jo slikt være forbigående også? Kanskje er det for vanskelig for noen av vennene å forholde seg til deg? Kanskje er de redde?

[Gjest Gjest]

Mulig jeg uttrykte meg litt uklart. Jeg synes det er lettere å treffe en eller få. Større samlinger og hvor det gjerne er noen ukjente skygger jeg unna. Rett og slett fordi jeg er ikke meg selv akkurat nå og må vise en fasade utad.

Nå har jeg ikke akkurat så godt syn på meg selv. Kjenner meg ikke igjen. Sørger over et tap av et nært menneske, sørger over å bli satt ut at arbeidslivet pga sykdom, sørger for mye mer... Ekstra belastninger som kommer som jeg ikke egentlig har ork til å ta. Deerfor er jeg ikke meg som jeg kjenner meg.

Ser det veldig klart at jeg har fått støtte og en samtalepartner fra uventet hold. Rett og slett fordi de har erfart å miste noen. Min beste venninne har ikke det og kan ikke møte meg der.

Ok, da skjønner jeg enda bedre at du kjenner det som du gjør. Det er jo sant som du skriver at ikke alle klarer å møte en der en er pga manglende erfaring osv, samtidig synes jeg jo at man som nær venninne bør prøve å ta seg tid til å lytte og støtte det man kan om venner har det veldig vanskelig. Men noen ganger kan litt av problemet ligge hos den som har det vondt også, om man ikke føler at den "uerfarne venninnens" råd eller måte å møte deg på er god nok/gir deg nok kan det jo likevel være det beste hun får til? Dette vil du kanskje først kunne vurdere i ettertid.

Og det at du får støtte fra uventet hold - det tror jeg er et eksempel på det med dynamikk i relasjoner, hvis du ser positivt på det får du sikkert nye, nære venner nå. Og du ser at vennskap er basert på ulike ting, og at man ikke kan forvente "alt" av alle vennene sine. Jeg synes også det er veldig positivt at DU har evne til å prate om dette med folk selv om det ikke var med de du hadde forventet det av.

Jeg synes det er vondt å lese at du ikke føler deg som deg selv - de aller fleste vil jo vise andre sider av seg selv i en så vanskelig situasjon, og du bør ikke tenke at du burde vært glad og energisk og at det er feil å være lei seg og alvorlig - du er jo fortsatt deg selv, og lærer antagelig mye i denne tiden. Men du kan kanskje prøve å jobbe med å komme deg litt ovenpå igjen, om du føler du har havnet for langt nede over tid. Det er jo mulig du gjør dette allerede, om du lytter til andres erfaringer osv, men det tar nok tid, og i mellomtiden må du ikke trekke deg ned ved å tro at du er dum eller svak som ikke er ferdig med å sørge.