Hvem har rett her?

[Gjest Gjest_usikker_*]

Jeg og samboer har nettopp hatt en stor krangel, som endte med at han stormet ut av huset (og rett på fest hos bestekompisen). Jeg sitter igjen hjemme og gråter og lurer på om jeg er urimelig.

Slik er historien:

Jeg er gravid i uke 32, dvs at det ikke er så mange ukene igjen til vi blir tre. Samboer har alltid vært mye ute og han har en hobby som krever mye tid (spiller i band sammen med bestekompisen). Han er sammen med denne kompisen så og si hver dag og de drikker i allefall 2 helger i måneden, de andre helgene jobber han. Jeg synes jeg ser han lite, og når han er hjemme er han sliten etter jobb og hobbyen, så det blir stort sett bare middagsspising vi gjør sammen som er koselig.

I dag hadde vi planer om å gjøre ferdig barnerommet, handle, leie film og lage middag. Kompisen hans ringer og dermed avlyser samboer alle planer med meg og gjør seg klar til en kveld på byen. Jeg sier til han at det skuffer meg at han avlyser planene våre og at jeg ikke vil han skal komme full hjem i kveld også. Da blir han sint på meg og kaller meg "ett fengsel" og at planene våre kan utsettes til i morgen (men da blir han liggende bakfull).

Han mener at jeg burde være glad på hans vegne som har et sosialt liv og at jeg bare burde si "hadet, kos deg i kveld".

Så nå sitter jeg her atter en fredagskveld alene med alt husarbeidet han skulle hjelpe meg med og lurer på om det er jeg som er urimelig? vet at han blir å bruke masse penger på øl som vi egentlig burde bruke på mat og regninger. Lurer på om jeg egentlig gidder dette for resten av livet, særlig nå som vi venter baby tenker jeg masse på det...han blir jo sikkert aldri å forandre seg.

Synes dere at jeg er urimelig her, eller er samboer litt hensynsløs?

[FoxyFish]

Huff da...

Jeg synes han er ganske urimelig!

Klem til deg!

[Gjest lillebøll]

Er det akkurat slik du beskriver det er han en tosk. Men nå har jo saker ofte flere sider. Uansett er han urimelig.

[Amalie_85]

Hadde min samboer gjort det der hadde nok jeg sett sånn her ut: :gråte:

En avtale er en avtale, og jeg hadde nok blitt litt fortvila når det høres ut som dere endelig skal kose dere litt sammen. Hadde blitt kjempe sint tror jeg! Så jeg syns ikke du er urimelig. En ting er jo at du sikkert er gla for at han har ett sosialt liv, men hva med deg? Burde ikke han være litt sammen med deg og?!

Nei, etter at barnet er ute og kan klare seg alene med far (tenker på amming) får du gjøre akkurat det samme

[Gjest Gjest]

Jeg synes han er urimelig. Det er litt formildende at det sannsynligvis er en påkjenning for ham å skulle venne seg til tanken på å bli far, men han burde likevel kunne oppføre seg som folk og holde seg til avtaler med deg. Påkjenningen er like stor for deg, så dere bør jo støtte hverandre i stedet for at den ene skal stikke av og hive seg på fylla.

Jeg hadde rett og slett blitt skikkelig forbanna om jeg hadde sett så lite til kjæresten min i utgangspunktet, og så skulle han i tillegg brutt avtalen når vi en sjelden gang hadde avtalt å gjøre noe koselig sammen. Han ville sannsynligvis kommet hjem til tomt hus i natt

[Marte M]

Jeg hadde blitt skikkelig sint og lei meg...

[Gjest ts]

Takk for svar!

Trodde faktisk at jeg skulle få høre at det er jeg som er urimelig, og at han burde kose seg ute nå før barnet kommer. Føler at han kjeder seg hjemme sammen med meg og at de eneste gangene han koser seg er når han driver på med hobbyen eller er ute på byen.

Han kommer stadig med kommentarer som: "men han har jo familie og er likevel ute i helgene, vorfor skal du nekte meg det da"?

Er så usikker på hva jeg skal gjøre...vet jo at han alltid kommer til å prioritere kamerater og hobby foran meg og barnet. Tror ikke han blir å forandre seg når ungen er født. Kanskje de første ukene, men så er det på'n igjen. Ofte kommer han ikke hjem før på morgenen, uten å si i fra hvor han er eller svare på tlf/meldinger.

Vi har hatt denne diskusjonen før, og særlig nå etter at jeg ble gravid så har jeg sagt at jeg ikke liker dette. Han har lovet bot og bedring, men det har bare vært tomme løfter.

Når jeg leser igjennom innlegget mitt, så høres det ut som jeg beskriver en umoden tenåring, men vi er begge to i midten av tjue-årene.

Jeg vurderer å bo alene en stund, men samtidig er det en trist tanke å skulle bli alenemor. Synes dere jeg burde gi forholdet atter en ny sjanse, eller?

[Gjest StockDama]

Jeg ville blitt forbanna...han er ikke alt her i denne verdenen, og det er på tide han lærer seg det. At han ikke kan ta EN dag med moren til hans fremtidige barn er jo helt usselt.

Drit i å rydde opp...det kan han gjøre selv når han våkner.

[Gjest Gjest]

Han kommer stadig med kommentarer som: "men han har jo familie og er likevel ute i helgene, vorfor skal du nekte meg det da"?

"Jammen, de andre ungene får jo loooov!"

Jeg skal ikke synse noe om du bør beholde ham, du vet selv best hva du kan forvente av en fremtid med ham, og om du synes det er verdt det.

Men hva med å vise ham denne tråden før du bestemmer deg? Her kan han se hva en del andre damer synes om en som stiller aå lite opp for familien sin

[Ce'Nedra]

Hvis dette er et velkjent problem, er det en jeg ikke hadde giddet å få barn med i hvertfall... Dere bør i alle fall sette opp en avtale om at dere f.eks. har en helg sammen, en helg ute hver, og en helg til diverse.. Noe sånt i alle fall.. Lykke til!

[Amalie_85]

Tror nok jeg hadde sagt ifra før jeg går ut døren. Så du kan jo si noe om at skjer det igjen kan det hende han kommer til tomt hus!

Eller noe lignende. Jeg hadde nok kjempa først, for jeg renger med at du er gla i denne mannen tross hans "feil" siden du faktisk bor sammen med han og venter barn. Men det er ikke alltid kjærlighet er nok, man må tilpasse seg hverandre.

Spurte gubben min hva hans syns, og svaret var: for en teit mann, og syns det hørtes ut som en venn av oss (bare at han ikke venter barn, men har ett barn)

Uff, stakkars deg......

[Gjest Piper]

Jeg hadde spurt han, hvorfor det er så mye viktigere å holde en avtale med en kamerat enn det er med deg. Ville også spurt han vhorfor dere må flytte på planene deres, bare fordi en kamerat ringer og vil ha han med ut?

Kan jo også spørre om han ahr planer på å være slik når den lille kommer, for det krever utrolig mye av dere begge når den lille er kommet.

Og om han anser det å være sammen med deg som et fengsel, hvorfor har han da valgt å leve sammen emd deg og få et barn sammen med deg?

Og er en fest sammen med kameraten viktigere enn å få ferdig barnerommet?

Skal du være glad for at han har et sosialt liv, og si at han skal gå ut og kose seg så må dine behov bli dekket også. Når dine behov ikke blir dekket, vil det være umulig for deg å si det. Og er hans sosiale liv viktigere enn deg og det ufødde barnet?

På meg virker han utrolig umoden, som fortsatt er alt for opptatt av kameratene sine. Og jeg hadde rett og slett ikek orket å leve med en slik person, for jeg tviler på at det forandrer seg når barnet kommer. Om du ikke klarer å få han til å snu tankegangen sin, men da må du også få han til å forstå at dere ikke kan ha det slik som det er nå. Det vil rett og slett slite deg ut, og det vil ikke gjøre noen av dere godt.

Dette ble kanskje litt rotete, men det var i alle fall noen av mine tanker etter jeg hadde lest ditt innlegg.

[Malama]

Er det akkurat slik du beskriver det er han en tosk. Men nå har jo saker ofte flere sider. Uansett er han urimelig.

[Gjest care]

Kanskje jeg er litt stygg nå, men han høres veldig umoden ut. Håper han får et annet fokus når barnet kommer.

Lykke til.

[Gjest Golden Girl]

Enig i at han høres umoden ut. Virker ikke som om han har skjønt hva slags ansvar han har nå. Skjønner godt at du blir irritert over at han svir av penger på fyll og fanteri når dere faktisk har mer alvorlige ting å ta hensyn til.

Enig i at du bør vurdere å gå fra ham. I hvert fall ta en pause i forholdet. Kanskje han da 'våkner'. Og hvis ikke han gjør det, så har du faktisk en belastning mindre.

[Tryllestøv]

Føler med deg, det høres ikke ut som dere kommuniserer noe godt. Hva om du foreslår at dere setter dere ned og prater litt sammen om forventninger, behov og muligheter framover?

Lykke til

[Bianca]

Jeg er enig med de fleste her... Men bare pass på at du ikke går og godtar alt på vegne av babyen..

I første omgang kan du kanskje være litt tøff tilbake, uten å bli urimelig å irrasjonell du også. Som det er sagt tidligere her: dropp å ta oppvasken, drit i å gi han oppmerksomhet, vær litt distansiert mot han uten å virke gretten eller snurt.

Kanskje han skjønner at han ikke kan få i pose og sekk etterhvert..? Vet ikke om det hjelper, men synes det kan vært verdt å prøve. Ble skikkelig sinna når jeg leste innlegget ditt, men dessverre så er det ofte sinnet som ødelegger i disse situasjonene. Så lenge du er rasjonell og blir "skuffet" over han og blir distansiert, istedet for å bryte ut i gråt eller kjeft, vil han ikke ha noe å forsvare seg med.

Dersom dette ikke fungerer og han fortsetter som vanlig bør du virkelig, både på dine og barnet sine vegne, sette deg ned og vurdere kvaliteten på forholdet. Noen prinsippsaker må man så fast på i et forhold, særlig når det er så grunnleggende som prioritering av hverandre.

Lykke til

[Ambriel]

Uff, som om ikke gravide har nok å tenke på før en fødsel, med tanke på alt som skal være klart, handles inn osv... Du må jo i tillegg tenke på om kjæresten din faktisk er der.

Jeg leste innlegget for min samboer, og han himlet med øynene, kunne ikke forstå hvordan en som venter barn kan oppføre seg slik. Spesielt ikke når han prioriterer venner over sitt eget kjøtt og blod!

Sett deg ned og snakk med han. Forklar han situasjonen og sett hardt mot hardt. Si at hvis han ikke endrer seg, så kan han forvente å komme hjem til tomt hus. Forsetter han slik som dette, drar du til en venninne eller familie, legg igjen en lapp og si at du ligger på sykehuset og føder, men pga hans prioriteringer så går han glipp av det. Kanskje det setter en liten støkk i han.

Du har ikke en far eller noen andre som kan hjelpe deg med å få ferdig barnerommet da? Så blir hvertfall det gjort?

Sender en trøsteklem til deg! Håper alt ordner seg!

[milla-mor]

Nei, det der var skikkelig ukult gjort... Utrolig hensynsløst. Vet ikke helt hva annet du kan gjøre enn å si rett ut at det er helt utenkelig for deg å leve i et forhold hvor du overhodet ikke blir prioritert, og så håpe at han tar tegninga før du får nok. Det er jo ikke sånn at han skal ha all verdens rett til å rase fra seg før barnet kommer. Den muligheten har jo ikke du. Og fy søren så råttent å si at det er som et fengsel å være med deg...

[Gjest Cath.]

Kan ikke annet enn si at dette minnet meg om pappaen til husets minstemann (har 3 barn).. og han var 34.

Ta opp saken med han og si hvordan du føler det, slika t dere kan sette dere ned og lage noen "regler" for å unngå mest mulig gruff. Dette høres muligens dumt ut, men ofte funker det.

Nå skal det sies at barnafaren som jeg nevnte, bare holdt avtaler ca 1 av 10 ganger (selv når han hadde funnet dem på selv), men det kan jo tenkes at din samboer er flinkere.

Stå på!