Hva var sterk nok motivasjon

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Jeg sliter. Mye.

Jeg liker å trene, isolert sett. Men å integrere trening i den hverdagen jeg har nå, er veldig utfordrene.

Tidligere har spisingen regulert seg selv pga trening - men nå som treningen er et problem, blir utskeielsene større.

I tillegg til at jeg trøstespiser. Jeg spiser når jeg er tom innvendig, og det er, ganske ofte. Men jeg tror mitt største problem er likegyldighet.

Etter et par virkelig tøffe år er jeg kommet til et punkt hvor jeg er så lei alt, jeg er så LEI! Når jeg setter meg ned for å lage en plan for et bedre liv, og for eksempel skal sette opp premier til meg selv, kommer jeg ikke på noe. Jeg gir blaffen fordi jeg bryr meg ikke nok om noenting til å ønske meg noe. Når jeg ser skikkelsen i speilet som ikke er meg lenger, men en lubben dame, tenker jeg at det ikke spiller noen rolle det heller, det påvirker ingen om jeg er som jeg er. Det er vel noe galt når man ikke engang er forfengelig lenger?

Jeg lurer på, hvis dere har lykkes i å gå ned, og legge om livet - hva gjorde at dere klarte det? Hva var motivasjon god nok, hver gang dere fikk lyst til å drukne i snop?

[Gjest Gjest_Bella_*]

Min motivasjon for å gå ned, er at jeg har prestert å kjøpe brudekjolen ørlite grann for liten! Har ikke lyst til å tape tusenvis av kroner ved at den ikke skal passe, så her er det bare å føre en sunn linje. Jada, dette er en overfladisk motivajonsfaktor, men jeg har gått i mange år nå uten å trives med kroppen min, og brudekjolefadesen var vel det som fikk meg til å sette i gang med mitt "nye liv"!

Når det er sagt, så stortrives jeg faktisk med min nye og sunnere livsstil. Jeg har hittil gått ned fire kilo (skal ned fem til), og allerede nå merker jeg stor forskjell på kroppen min. Klærne sitter bedre, og jeg ser bedre ut. Sjokolade og brus savner jeg ikke lenger, før var jeg temmelig avhengig. På lørdagene nå sitter samboer og propper i seg sjokolade, mens jeg koser meg med god kaffe/te, frukt i bøttevis samt litt usaltede nøtter. Når jeg tar meg en sjokoladebit smaker den faktisk ikke så godt som før.

Jeg vil også påstå at motivajonen kommer mer og mer underveis, det er tungt å komme i gang, men når man først har kommet over kneika og begynner å se resultater, så kan man bli ganske så ivrig (i hvertfall blir jeg det)!

Vet ikke hva du har vært gjennom i livet ditt som har gjort at du føler som du gjør, men prøv da i allefall å tenk på hva som kan gjøre deg litt lykkeligere og sett deg deretter små mål av gangen?

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar Jeg kan skjønne veldig godt at brudekjole er nok motivasjon. Det må være så deilig å ha noen som elsker deg, til og med få gifte seg. Du har vært veldig flink å gå ned, som klarer å spise sunt når samboeren spiser sjokolade .

Jeg prøver å tenke på hva jeg liker, hva jeg har lyst til, hva som gjør meg lykkelig. Det er det som gjør dette litt vanskelig, det er ikke noe særlig som engasjerer. Jeg kunne i grunnen ikke brydd meg mindre om hva som skjer. Jeg går på jobb, klarer den og forsørger meg selv. En periode trente jeg en til to ganger i uken, merket litt forskjell men ikke så mye. Det burde vel vært en slags motivasjon til å fortsette det at jeg merket forskjellen, men det gjorde meg nesten mer oppgitt. Hvem bryr seg, liksom.

Jeg skulle ønske jeg brydde meg nok om et eller annet til å ha det som motivasjon. Jeg leser mye om sykdommer, diabetes, plager ved overvekt bla bla bla. Jeg forstår de "ytre" årsakene til at man burde gå ned i vekt. Jeg burde holde meg i fysisk form. Jeg har bare ca 7-10 kg for mye, det er ikke 40. Men likevel. Prøver å tenke at jeg kan shoppe pene klær hvis jeg går ned, men jeg har aldri likt å shoppe så whatever, liksom. Tenker på alt fra Sydenturer til pene ting, men jeg er ikke opptatt av ting og jeg er ikke noe utpreget Sydenmenneske.

Jeg vet sant å si ikke hva som bryr meg. Verdensfred?

[onyx]

Den viktigste motivasjonen må vel være at du bryr deg om deg selv? For min del var det ihvertfall essensielt å bli komfortabel med meg selv og min egen kropp slik den VAR før jeg fant nok motivasjon til å faktisk gjøre noe med den. Da jeg fant roen i meg selv ble det klart at dette kan og vil jeg gjøre noe med, og jeg har egentlig aldri tvilt siden. Jeg har ingen forventninger om at alle mine problemer skal forsvinne og jeg på magisk vis skal bli lykkelig når jeg blir "slank", men jeg slipper ihvertfall å bekymre meg for helsa.

[Gjest ts]

Hvis jeg liker meg selv som jeg er, er det i hvert fall ingen grunn til å endre livsstil?

Å like meg selv ikke et av alternativene uansett, jeg har virkelig prøvd. Sant å si synes jeg vel at utsiden nå matcher innsiden, passe udugelig. Men det er noe som ikke stemmer likevel, jeg finner bare ikke nøkkelen. Jeg forstår at jeg burde bli i bedre form og passe på meg selv. I teorien. Jeg "skjønner" at man er bra nok som man er og alt sånt.

Jeg er visst bare ikke enig, og jeg skulle ønske jeg brydde meg.

For min del var det ihvertfall essensielt å bli komfortabel med meg selv og min egen kropp slik den VAR før jeg fant nok motivasjon til å faktisk gjøre noe med den

Hva gjorde du for å bli komfortabel med deg selv? Hvordan ble du det?

[Darksun]

Da jeg skulle gå ned i vekt/trene satt jeg opp et sjema for hva jeg hadde lyst til å ha som midjemål, bicepsmål, brystmål osv og hang det på baderomsspeilet hvor jeg var tvunget til å se på det hver morgen.

Helt på enden av sjemaet sto det målet mitt og så tok jeg målinger hver uke for å se hvor mye jeg hadde mistet eller økt.

Trikset er å ikke trene for mange ting av gangen og sette enkle og realistiske mål, for meg var det et par ca, kan godt hende det er noe annet for deg.

trøstespisinga forsvant for meg veldig fort når jeg så resultater.

Ble sånn: "Jeg har ikke mista 5cm bare for å ødlegge alt ved en skolebolle"

Et annet viktig poeng: DRIT i kg (altså, kilogram, kvinneguiden må du gjerne være på :D)

Kilo er et forferdelig missvisende mål for hvor "feit" du er, det er mye mye bedre å bruke et målebånd eller lignende.

Baderomsvekta rett og slett dreper motivasjonen.

Husk også å tren og spis riktig.

Diet er veldig viktig, og alfa omega når man kommer til et vist pungt.

[onyx]

Hvis jeg liker meg selv som jeg er, er det i hvert fall ingen grunn til å endre livsstil?

Å like meg selv ikke et av alternativene uansett, jeg har virkelig prøvd. Sant å si synes jeg vel at utsiden nå matcher innsiden, passe udugelig. Men det er noe som ikke stemmer likevel, jeg finner bare ikke nøkkelen. Jeg forstår at jeg burde bli i bedre form og passe på meg selv. I teorien. Jeg "skjønner" at man er bra nok som man er og alt sånt.

Jeg er visst bare ikke enig, og jeg skulle ønske jeg brydde meg.

Hva gjorde du for å bli komfortabel med deg selv? Hvordan ble du det?

Som du faktisk selv sier, så lenge du ikke bryr deg om deg selv så gjør du heller ingen endringer for hva er vitsen? At du lærer å akseptere deg selv betyr IKKE at du kan la være å gjøre endringer, men at du gjør disse endringene for deg selv fordi du har lyst. Å bli komfortabel med seg selv handler om mer enn bare kropp, men også hva jeg tenker om meg selv, min personlighet, min mentale instilling til meg selv. Når jeg er glad og fornøyd, så er jeg mye snillere med meg selv og kroppen min.

[Gjest Gjest]

Å bli komfortabel med seg selv handler om mer enn bare kropp, men også hva jeg tenker om meg selv, min personlighet, min mentale instilling til meg selv

Det skjønner jeg. Jeg lurte på hvordan du kom dit at du ble fornøyd med deg selv. Eller hvor den PÅ-knappen finnes, for jeg finner den ikke. Det skremmer meg litt at jeg ikke bryr meg om hva som skjer med meg.

Har dere venner å trene med, noen dere bor sammen med som er med å korrigere når dere er ved en fristelse, har lysten til å shoppe mindre størrelser vært deres motivasjon bak? En nevnte brudekjolen - det er et konkret mål, og en stor motivasjon, noe håndfast som oppleves viktig nok.

Noe må være drivkraften bak livsstilsendringer, ikke bare den lysten "alle" har til å se bra ut, men noe som styrer deg forbi godtehyllene og bort til treningssenteret. Noe annet enn "selvdisiplin", for det er bare en bit av det, og det regulerer ofte seg selv når man er i gang.

Ikke så lett å forklare hva jeg mener. Hvis deres eget ønske om å føle dere bedre har vært nok til å drive dere videre, så begynner jeg å lure på om jeg rett og slett har et selvbilde som er helt på viddene. Kan vanskelig tenke meg noe som er mindre god grunn til å omkalfatre livet, enn meg.

[Gjest Gjest_inspirasjon]

Hei TS

Min motivasjon lå rett og slett i system. Jeg er en systemperson av rang. Hver gang gubben er vekke, er kjøkkenet forandret når han komme hjem....for noen har funnet et bedre system.

Jeg var veldig overvektig og er det til en viss grad enda. Familien min var faktisk bekymret for meg, men det nyttet ikke hva de enn hintet og rett ut ba.

Plutselig en dag fant jeg ut at jeg skulle går tur hver dag. Jeg begynte med det. Jeg organiserte hver dag på en slik måte at jeg mnimum rakk en tur på rundt 40min. Etter en stund fant jeg ut at jeg kanskje skulle gjøre noe med kostholdet også. Jeg fant ut at jeg hadde en kokebok (den rødrutede) med mange Grete R. oppskrifter i. Jeg satte opp en ukeplan for middager, bestemte hvor mye jeg kunne spise til frokost og lunsj, samt kuttet ut kveldsmaten. Til og begynne med hadde jeg også en bok hvor jeg skrev opp matinntak, trening og vektreduksjon. Jeg veide meg på en fast dag i uka. Etter hvert begynte jeg også å trene styrke på treningsstudio. Først var det annenhver dag, nå er det så og si hver dag. Middagene skriver jeg nå opp for minst 3 uker fremover. Jeg vil virkelig anbefale Grete R. maten. Den er god, variert og fornuftig.

Siden november har jeg tatt av 26kg. Det å se kg omtrent renne av er jo en motivasjon i seg selv.

Jeg har nå kommet dit at jeg ikke får helt fred med meg selv om jeg ikke gjør noen form for trening hver dag - ikke fordi jeg ikke brenner cal, men fordi jeg er blitt vant til det. Det gir meg overskudd og er blitt en prioritet.

Hverdagene består for det meste av jobb, spise middag, gå tur, trene og legge seg. Akkurat nå ...passer det meg utmerket.

Dette ble jo mye om hvordan jeg har gjort det....mer enn hvor inspirasjonen kommer fra, men litt nevnte jeg jo om det også. Håper noe kan være til hjelp.

Og for all del...mist ikke motet om vekta stagnerer. Jeg har stått dønn stille en stund nå...gikk så gar opp noen kg. Det er da det er viktig å holde tunga i munnen og bare kjøre på videre.

Jeg spiser forresten godteri i helgene og drikker lightbrus. Jeg tror det er en viktig faktor for at det funker for meg. Noen gleder skal man jo ha.

Det er bare å ta kontakt om du lurer på noe.

[onyx]

Det skjønner jeg. Jeg lurte på hvordan du kom dit at du ble fornøyd med deg selv. Eller hvor den PÅ-knappen finnes, for jeg finner den ikke. Det skremmer meg litt at jeg ikke bryr meg om hva som skjer med meg.

Har dere venner å trene med, noen dere bor sammen med som er med å korrigere når dere er ved en fristelse, har lysten til å shoppe mindre størrelser vært deres motivasjon bak? En nevnte brudekjolen - det er et konkret mål, og en stor motivasjon, noe håndfast som oppleves viktig nok.

Noe må være drivkraften bak livsstilsendringer, ikke bare den lysten "alle" har til å se bra ut, men noe som styrer deg forbi godtehyllene og bort til treningssenteret. Noe annet enn "selvdisiplin", for det er bare en bit av det, og det regulerer ofte seg selv når man er i gang.

Ikke så lett å forklare hva jeg mener. Hvis deres eget ønske om å føle dere bedre har vært nok til å drive dere videre, så begynner jeg å lure på om jeg rett og slett har et selvbilde som er helt på viddene. Kan vanskelig tenke meg noe som er mindre god grunn til å omkalfatre livet, enn meg.

Jeg vet ikke hvor PÅ-knappen er jeg heller, og det er vanskelig å si hvordan jeg konkret endret instilling. Jeg hadde vel insett at noe måtte endres, men det tok lang tid. Jeg har egentlig ingen ytre drivkraft som motivasjon, ingen kjole jeg skal inn i eller ønske om å shoppe vilt . Jeg vil egentlig bare føle meg vel og være frisk for min egen skyld. Ikke har jeg jerndisiplin heller, jeg spiser sjokolade og av og til skulker jeg treningen, men jeg gidder aldri ha dårlig samvittighet for det. Det rare er at jeg aldri har vurdert å gi opp heller, for meg er det rett og slett ikke noe alternativ.

[Gjest Chili Pepper]

Noe må være drivkraften bak livsstilsendringer, ikke bare den lysten "alle" har til å se bra ut, men noe som styrer deg forbi godtehyllene og bort til treningssenteret. Noe annet enn "selvdisiplin", for det er bare en bit av det, og det regulerer ofte seg selv når man er i gang.

Ikke bare lysten til å se bra ut, men lysten til å trene. Jeg elsker å trene, det gir meg vanvittig mye. Jeg liker målrettet arbeid. Jeg liker å bli gjennomsliten i kroppen. Jeg er avhengig av å trene for å få den energien og overskuddet jeg trenger.

[Cherie]

Jeg elsker å trene, det gir meg vanvittig mye. Jeg liker målrettet arbeid. Jeg liker å bli gjennomsliten i kroppen. Jeg er avhengig av å trene for å få den energien og overskuddet jeg trenger.

-amen-

[Gjest Tigress]

Eg likar å trene, og er ikkje så veldig oppteken av mat, så eg hadde eit godt utgangspunkt. Det siste lille som fekk ut fingeren var då kjærasten var lei av sytinga og minte meg om at det var heilt opp til meg. Då kvitta eg meg med eit dei små kiloa som skulle til for å få heilt flat mage.

[Gjest *Ulla*]

For meg er det en sterk nok motivasjon å vite at jeg skal på solferie til sommeren og gå i bikini hver dag. Da SKAL jeg føle meg bra.

[Gjest Elfrida]

Jeg begynte konsekvent å tenke positive tanker om meg selv, i stedet for å hele tiden tenke at jeg aldri kommer til å klare å gå ned osv. Jeg øvde faktisk på det hver dag i en lang periode! Og så tenkte jeg mye på hvordan det ville føles å bli lettere og se sprekere ut. I tillegg er det slik at når man kommer i gang med trening så hjelper det veldig på humør og motivasjon i seg selv, i hvert fall for meg. Bare en liten spasertur hjelper masse!

Og så har jeg helt sluttet å tenke skippertak. Hvis jeg spiser et kakestykke er det greit, jeg trenger ikke å gi opp hele prosjektet og bare spise opp resten av kaka for det. Hvis jeg dropper en treningsøkt så tar jeg bare fatt der jeg slapp neste gang. Hvis jeg bare trener litt så har jeg faktisk trent litt!

[Annikken]

Hei! Du virker litt nedfor? En bitteliten vinterdepresjon? Da kan en motivasjon for deg være at å trene har positiv virkning på gledesstoffer i hjernen. Når man trener frigis det masse enorfiner, som gjør at man blir litt gladere. Som jeg leste i en SATS-brodjyre: oppvasken og den teite jobben er der fremdeles når man har trent, men man ser ikke på hverdagens problemer på en like dyster måte. Man får en mer "pyttsann, men det ordner seg!"-holdning.

Jeg merker effekten av dette. Jeg føler meg mentalt sterkere, og takler motgang bedre når jeg trener. Jeg henger meg ikke opp i småting, og er flinkere til å anta at ting kommer til å gå bra. Litt som 14 dager med sol!

Ellers er motivasjonen at jeg liker å være trent. Jeg elsker å ha muskler. Jeg danser mye, og elsker å ha "ork" til å gjennomføre øvelsene på trening, og kjenne at jeg har blitt sterkere. Progresjon er et deilig ord!

Å begynne med trening/ slanking fordi man i utgangspunktet føler seg mislykket er kanskje ikke helt heldig. Tenk heller på hva du kan forbedre enn på hva som er feil med deg.

Ellers så hjelper det å endre kosthold, og få i seg nok vitaminer og næringsstoffer. Kroppen og fordøyelsen blir glad når den får masse grønt og sunt. Det er mye smil i et eple

Mitt tips er å begynne en plass, og ikke ta alt på en gang. Legg om kostholdet den første måneden, og ta treninga etter hvert. Eller omvendt. Gjør det til en livsstil. Det høres kanskje ut som en klisje, men det er en grunn til at det er et råd som stadig kommer tilbake.

[Gjest ts]

Jeg er ganske nedfor, ja. Jeg er klar over den psykiske effekten av trening, jeg trener mer eller mindre jevnlig, men det blir ikke ofte nok. Med kontorjobb og låste kvelder blir størstedelen av døgnet ganske passivt sett under ett.

Jeg spiser bra, har fått analysert kostoldet, så jeg vet at jeg rent næringsmessig får i meg det jeg trenger.

Imidlertid er trøstespising av sjokolade et problem, og i en periode nå har det vært ille. Som regel en god del sjokolade daglig, for å fylle tomrommet.

Tenker en del på helse. Enig i at det beste nok er å begynne med en av delene, for min del er det naturlige å begynne med trening, fordi når jeg fokuserer på mat, spiser jeg hele tiden - det har helt motsatt effekt på meg å tenke at jeg skal endre matvaner.

Jeg vet rasjonelt sett at helse er viktig, og at trening er nødvendig for helsa. Fra å vite det i hodet til å ha LYST til å trene, er veien merkelig lang (til tross for at jeg liker å trene og følelsen det gir der og da) - som om det ikke er kobling. Det synes jeg er så rart.

[Gjest Peachbud]

Går på hiphop-timer på treningssenter. Synes dans er kjempegøy. Det gjelder å finne noe en liker, f eks. en ballsport eller dansetype.

Ellers hjalp "Antall treninger"-trådene på kg. Fint å se på en lang liste over treninger. Nå fører jeg det opp i en bok, og har som mål å trene i snitt annen hver dag.

Trener også på faste dager, og har faste timer jeg går på hver uke på treningssenter. Da er jeg mentalt innstilt på å trene, og trenger ikke motivere meg på samme måte.

For meg hjelper det ikke å hver gang tenke "Bra for kroppen, blir slankere". Må ha litt rutine og delmål om å trene så så mye.

Det var mine tips.