Favorittbarn

[Gjest Gjest]

Det er jo tabu, men er det vanlig å ha et barn som man føler seg nærmere enn de andre; et favorittbarn? Jeg mener ikke at man bedriver forskjellsbehandling, men at man føler en sterkere tilknytning til et barn enn et annet.

Jeg er barnløs, så jeg bare lurer.

[viren]

Jeg kan ikke svare for andre, men det er ikke slik at jeg liker det ene barnet mer enn det andre. De er ulike, men (for meg) fantastiske personer på hver sin måte og jeg er like glade i dem. Jeg var litt nervøs da jeg var gravid med nummer 2, tanken om at jeg kanskje ikke kunne bli like glad i nummer 2 som nummer 1 lå i bakhodet. Det var ingen grunn til bekymring

[Gjest Familienett.Com]

man blir absolutt like glad i alle barna sine

[HeleneHarepus]

Jeg er like glad i alle barna, men snakker bedre med noen enn andre.

Beror jo på personlighet og felles plattform uten at dette er negativt eller går ut over hvor glad en er i barna sine. Forskjellsbehandling bedriver jeg ikke; hjelper barna med de ber om hjelp til og snakker med dem på deres nivå. En nabofamilie er såkalt kjernefamilie bestående av mor, far, jente og gutt. Far følger opp sønnen med fotball og mor opp datteren med ballett. Det vil ikke si at far ikke bryr seg om datter eller mor om sønn; individuell oppfølging heter det.

[Gjest Tonee]

Jeg har barn av hvert kjønn. Jeg elsker alle like høyt, og jeg forsøker å ikke gjøre forskjell på disse. Likevel ser jeg at man må være strengere med det barnet som har sterkest vilje, og at man må tilpassa både oppdragelse og måten å behandle barna på alt etter alder, kjønn og personlighet.

Likevel tør jeg innrømme at det finnes sider ved barna mine som jeg ikke er fullt så glad i. Da både deler av personligheten (som like gjerne kan være fra meg: for på seg selv kjenner man andre) og ting jeg ser går igjen i familien(e) Ting som både kan være morsomme og fortvilende å betrakte samtidig.

Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si at jeg ikke har et favorittbarn, fordi jeg føler meg knyttet til hver av de på hver sine måter. Jeg klarer dessverre ikke å sette andre ord på denne følelsen.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Jeg har barn av hvert kjønn. Jeg elsker alle like høyt, og jeg forsøker å ikke gjøre forskjell på disse. Likevel ser jeg at man må være strengere med det barnet som har sterkest vilje, og at man må tilpassa både oppdragelse og måten å behandle barna på alt etter alder, kjønn og personlighet.

Likevel tør jeg innrømme at det finnes sider ved barna mine som jeg ikke er fullt så glad i. Da både deler av personligheten (som like gjerne kan være fra meg: for på seg selv kjenner man andre) og ting jeg ser går igjen i familien(e) Ting som både kan være morsomme og fortvilende å betrakte samtidig.

Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si at jeg ikke har et favorittbarn, fordi jeg føler meg knyttet til hver av de på hver sine måter. Jeg klarer dessverre ikke å sette andre ord på denne følelsen.

Støtter denne, det dekker sånn jeg føler det også.

[sEnsAtion]

Ja. Sånn vil det alltid være.

Hvis et barn og en av foreldrene har en god personlighetskjemi, vil forholdet bli mer spesielt og nært fremfor hvis de har dårlig kjemi. Men det betyr ikke at noen trenger å bli noe mindre glad i et barn med dårligere kjemi mellom seg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at hvis man spør folk om foreldrene deres har favorittbarn så vil langt flere svare ja, enn når man spør foreldrene selv... så lenge folk er ulike tror jeg ikke det er til å unngå at enkelte liker noen av barna bedre enn andre. Selv om dette som TS nevner er tabu.

[Leanne]

Da min sønn ble født, hadde vi en 2 år gammel jente.. Jeg må innrømme at det tok lang tid (nesten et år) før jeg kunne si at jeg var like glad i begge to...

Det er jo mye lettere å være glad i en to åring som kaster seg i armene dine og koser og klemmer hver gang hun ser deg.. I forhold til en baby som bare spiser og sover....

Men nå var jeg ikke særlig glad i baby perioden med min førstefødte heller...

Nå som de er 1 og 3 år har det jevnet seg ut og jeg er like glad i begge barna mine :love: