Apropos påsketur...

[Gjest Gjest]

Så at det ver ei som bekymret seg litt for den forestående påsketuren, og jeg melder meg inn i klubben...

Jeg føler jeg overreagerer voldsomt på dette, og kjæresten min synes nok at jeg er litt vel "sex- og singelliv" når det kommer til stykket. Men vi har altså planer om å dra fire dager til et småbruk familien hans disponerer. Så der skal vi være sammen med tante, onkel, tre små fettere og en bror og svigerinne. Jeg har møtt de ett par ganger ved familiebursdager, men kjenner de ikke særlig godt. Merker at jeg gruer meg veldig til å bruke ferien min på å sitte sammenpresset i et hus med alle disse fremmede folka. Men jeg har sagt ja til å bli med (etter litt om og men) fordi det betyr så mye for kjæresten. Han har ikke vært der siden mora døde for noen år siden, og har ellers vært der hvert år siden han var liten.

Grunnen til at jeg gruer meg er at jeg er utrolig stressa innvendig for tiden. Har en svært krevende jobb som sliter sinnsykt på meg. Siden dette er første ferie siden jul gleeeeeder jeg meg til å krype under dyna og lese bok, se film, gå tur, trene litt og generelt kose meg. Er lite interessert i å sitte høflig og konversere med ukjente mennesker, det gjør jeg i jobben hver dag...

Kjæresten bedyrer at jeg fint kan sove lenge, og lese bok selv om vi er der. Men jeg vil jo gjøre et godt inntrykk også, ikke bare være hun late purka som ligger på rommet hele dagen, og som skyr folk...

Ser selv at det egentlig er bare to løsninger, enten å la være å dra (og skuffe kjæresten), eller bli med uten mer syting med en god innstilling. Argggg, at det går an å ha sånn angst. Er jeg ikke skapt for samhold og slikt? Jeg liker ikke disse forpliktelsene som følger med parforholdet...