Venninne som alltid avbryter samtalen

[Gjest Gjest]

Jeg har en ikke fullt så nær venninne som bestandig avbryter samtalen man fører, enten det er en samtale med flere personer eller når man er alene med henne.

Hvis jeg for eksempel er midt i en setning kan hun avbryte med å fortelle noe selvopplevd med samme tema som det jeg snakker om, eller begynne på et helt nytt samtaleemne.

Og dette er selvfølgelig kjempeirriterende. For det første grenser det jo til respektløshet, i tillegg føler jeg at hun synes at alt jeg forteller henne (uansett hva forsåvidt) er totalt uinteressant og uengasjerende siden hun klarer å avbryte hva det nå enn måtte være.

Det har blitt så ille at jeg sjelden gidder å ta opp noe som helst med henne, jeg bare "jatter med" på det hun forteller (selv om hun avbryter svarene mine i sånne samtaler også). (Hun forteller i tillegg gjerne de samme historiene hver gang jeg treffer henne, og hun kan avbyte en samtale med å fortelle hva "fetteren til sønnen til en kamerat av en kamerat har opplevd. "Meget interessant".) Sukk.

Som jeg skrev innledningsvis så er hun ikke en veldig nær venninne av meg, jeg treffer henne mest i skolesammenheng. Derfor er det ikke så enkelt å ta opp dette med henne, selv om jeg av og til har hatt lyst. Dessuten treffer jeg henne såpass ofte at det har blitt til en stor plage for meg.

Tips, råd? Støtte?

[Gjest Gjest]

Jeg har en ikke fullt så nær venninne som bestandig avbryter samtalen man fører, enten det er en samtale med flere personer eller når man er alene med henne.

Hvis jeg for eksempel er midt i en setning kan hun avbryte med å fortelle noe selvopplevd med samme tema som det jeg snakker om, eller begynne på et helt nytt samtaleemne.

Og dette er selvfølgelig kjempeirriterende. For det første grenser det jo til respektløshet, i tillegg føler jeg at hun synes at alt jeg forteller henne (uansett hva forsåvidt) er totalt uinteressant og uengasjerende siden hun klarer å avbryte hva det nå enn måtte være.

Det har blitt så ille at jeg sjelden gidder å ta opp noe som helst med henne, jeg bare "jatter med" på det hun forteller (selv om hun avbryter svarene mine i sånne samtaler også). (Hun forteller i tillegg gjerne de samme historiene hver gang jeg treffer henne, og hun kan avbyte en samtale med å fortelle hva "fetteren til sønnen til en kamerat av en kamerat har opplevd. "Meget interessant".) Sukk.

Som jeg skrev innledningsvis så er hun ikke en veldig nær venninne av meg, jeg treffer henne mest i skolesammenheng. Derfor er det ikke så enkelt å ta opp dette med henne, selv om jeg av og til har hatt lyst. Dessuten treffer jeg henne såpass ofte at det har blitt til en stor plage for meg.

Tips, råd? Støtte?

Dette skyldes stort markeringsbehov grunnet dårlig selvtillit i kombinasjon med dårlig impulskontroll, tror jeg.

Irriterende for den som forsøker å fullføre en samtale, og jeg reagerer på samme måte som deg: med å ignorere personen. Tror vel det er en ond sirkel for slike mennesker, for de merker at de blir ignorert og blir enda mer desperate, avbryter enda mer osv.

Alle avbryter andre av og til, og man kan bli for ivrig. Men når det blir et mønster er det særedeles umoro for den som forsøker å ha en normal samtale med folk.

Unngå henne, det ville jeg gjort.

[Gjest Gjest]

He he, jeg har også en venninne som er akkurat slik. Og det blir ganske slitsomt.

Med min venninne er det ganske mye som tyder på at hun er veldig usikker på seg selv, men jeg klarer ikke la være å irritere meg over at hun skal hevde seg ekstra mye når hun prater med MEG og de andre venninnene i gjengen. Det er faktisk respektløst, pluss at det er veldig ubehagelig å bli avbrutt når man har tenkt å si/fortelle noe.

Jeg vil beholde henne som venninne, men pga at jeg aldri rekker å fortelle noe om ting som skjer i livet mitt før hun avbryter og kommer med sitt, i uansett hvilket tema, føler jeg meg ikke så nær henne. Hun er derfor blitt en venninne som er kjekk å ha hvis jeg skal på trening og ikke har lyst til å gå alene, eller slikt. Ikke en jeg kan snakke med hvis jeg trenger det.

[Gjest lovise]

og hun kan avbyte en samtale med å fortelle hva "fetteren til sønnen til en kamerat av en kamerat har opplevd. "Meget interessant".) Sukk.

Har også møtt en del slike personer på min vei, som skal fortelle meg spennende saker om tanta til søskenbarnet til naboen til ei venninne av meg.

Har prøvd det meste: skiftet tema, gått ekstra heftig inn i problemstillingen for å lage en parodi av det hele, fortalt lignende historier tilbake (for å vise hvor uinteressant det er)osv osv- men fant ut at ingenting hjalp.

De kan ikke ha skjønt særlig mye, for i ettertid har jeg alltid fått lange mailer og sms om "hvor hyggelig vi hadde det". Jeg har ofte vært målløs, for jeg har opplevd samme situasjon helt annerledes.

Så uansett hva dette skyldes, (lite selvtillit/ mangel på empati/desperat kontaktsøkende) så har jeg funnet ut at jeg orker ikke ha kontakt med folk som til de grader lever i sin egen lille boble.

[Gjest Venetia]

Haha, jeg har også vært borti dette. Egentlig bare fordi hun er veldig ivrig, så jeg pleier bare å la henne lede an jeg, gjør meg ikke noe igrunn.

[Gjest Chili Pepper]

Det går jo an å si ifra akkurat når hun gjør det, selv om du ikke kjenner henne så godt. Uten å ta det opp i en egen samtale, men bare si det til henne i det hun avbryter.

[Gjest Gjest]

En av de jeg må jobbe mest sammen er slik. Utrolig irriterende!

Det du -kan- prøve er jo å ikke slutte å snakke selv om hun avbryter deg. Bare fortsett å snakk, selv om det blir i munnen på henne. Da kommer hun ingen vei med avbrytingen sin, og gir forhåpentligvis opp å komme til orde så lenge du prater. Hvis du stopper å snakke når hun bryter inn, så oppnår hun jo det hun vil, nemlig å få ordet. Hvis du bare fortsetter å prate, og gjerne hever stemmen for å overdøve henne, viser du at du ikke hører på det hun sier, for nå var det -du- som snakket, og vil hun at du skal høre hva hun sier, så får hun pent vente til du er ferdig å prate før hun sier noe.

Jeg har prøvd dette med min kollega, men det ender bare med at han hever stemmen for å overdøve meg, og så må jeg snakke høyere og så snakker han høyere, og så ender med at vi sitter inne på kontoret og roper i munnen på hverandre.. Og det virker ikke så veldig profesjonellt Hadde det ikke vært for at det var på jobben hadde jeg bare kjørt på dog.

[Gjest Chili Pepper]

Jeg har prøvd dette med min kollega, men det ender bare med at han hever stemmen for å overdøve meg, og så må jeg snakke høyere og så snakker han høyere, og så ender med at vi sitter inne på kontoret og roper i munnen på hverandre..

Jeg hadde også en kollega som var sånn. Jeg og en annen kollega kunne sitte midt i en samtale, og med en gang hun dukket opp begynte kjeften å gå, ikke om temaet vi allerede snakket om (som iallefall hadde vært litt bedre), men om ungen til tanta til søstra til svigermora til onkelen til Knut.

[Malibulita]

Hvis du stopper å snakke når hun bryter inn, så oppnår hun jo det hun vil, nemlig å få ordet. Hvis du bare fortsetter å prate, og gjerne hever stemmen for å overdøve henne, viser du at du ikke hører på det hun sier, for nå var det -du- som snakket, og vil hun at du skal høre hva hun sier, så får hun pent vente til du er ferdig å prate før hun sier noe.

Godt tips som sikkert kan funke!

Når jeg selv blir avbrutt, blir jeg så satt ut at jeg ikke klarer å fortsette å prate.. jeg detter av det jeg holder på å si! Jeg syns det er så utrolig uhøflig å avbryte, og det blir vanskelig å ha en samtale der jeg klarer å delta.

[Gjest Gjest]

Godt tips som sikkert kan funke!

Når jeg selv blir avbrutt, blir jeg så satt ut at jeg ikke klarer å fortsette å prate.. jeg detter av det jeg holder på å si! Jeg syns det er så utrolig uhøflig å avbryte, og det blir vanskelig å ha en samtale der jeg klarer å delta.

Hvis du som en ren refleks slutter å prate når du blir avbrutt, kan du jo øve deg på å bare begynne å prate igjen når du har fått summet deg. Gjør ditt beste for å lukke ørene, og fortsett fra der du ble avbrutt. Hun avbrøt deg først, da er du i din fulle rettt til å avbryte henne tilbake.

Det er ikke lett for oss som faktisk er velopdragne å gjøre dette. De fleste er jo heldigvis utstyrt med en sosial refleks som tilsier at man ikke skal snakke i munnen på andre. Da er det litt vanskelig å klare å overstyre dette og bare prate på selv om det er i munnen på en avbryter.

[Gjest Tnita]

En venninne av meg var slik i begynnelsen, men etterhvert som ble mer og mer kjent med henne, har hun "trappa ned" til å la andre komme mer til. Var VELDIG tålmodig med henne i begynnelsen da, fikk aldri komme til, og ble avbrutt stadig og hun var veldig glad i å høre seg selv prate og fortelle alt mulig... Ble så jeg ga opp litt å prøve å ha en normal dialog, men med tida har det blitt mye bedre og nå er det normalt. Jeg tror det kanskje har med om man er sikker på personene, og kanskje ikke er vant til å bli hørt.

[Gjest Tara1]

Huff, snakk om å føle seg truffet...

Jeg avbryter av og til samtaler må jeg innrømme.

Av og til er det fordi jeg blir så ivrig at jeg ikke klarer å vente på "min tur" til å si noe... da blir jeg alltid veldig flau etterpå.

Men vanligvis er det fordi jeg har venninner som snakker i ett sett! De snakker både på innpust, og utpust, og jeg må avbryte dem for i det hele tatt å komme til orde, og det gjør jeg med god samvittighet.

Det hender at de spør meg et spørsmål, og så svarer på det selv før jeg har rukket å åpne munnen for å svare dem.

Det er mange grunner til at mennesker avbryter. Jeg ser at noen her har nevnt dårlig impulskontroll og stort oppmerksomhetsbehov... det KAN så klart være en grunn, men jeg tror ikke det er den vanligste grunnen, og absolutt ikke den eneste grunnen.

Som sagt, når jeg avbryter noen er det vanligvis fordi det er den eneste måten å komme til orde på, eller fordi jeg blir for ivrig.

Endret 13. mars 2008 av Tara1

[Gjest J]

Huff, snakk om å føle seg truffet...

Jeg avbryter av og til samtaler må jeg innrømme.

Av og til er det fordi jeg blir så ivrig at jeg ikke klarer å vente på "min tur" til å si noe... da blir jeg alltid veldig flau etterpå.

Men vanligvis er det fordi jeg har venninner som snakker i ett sett! De snakker både på innpust, og utpust, og jeg må avbryte dem for i det hele tatt å komme til orde, og det gjør jeg med god samvittighet.

Det hender at de spør meg et spørsmål, og så svarer på det selv før jeg har rukket å åpne munnen for å svare dem.

Det er mange grunner til at mennesker avbryter. Jeg ser at noen her har nevnt dårlig impulskontroll og stort oppmerksomhetsbehov... det KAN så klart være en grunn, men jeg tror ikke det er den vanligste grunnen, og absolutt ikke den eneste grunnen.

Som sagt, når jeg avbryter noen er det vanligvis fordi det er den eneste måten å komme til orde på, eller fordi jeg blir for ivrig.

Ja, det är helt det samma för mig! Kommer från en famlj och vännkrets som diskuterar mycket och pratar länge och ska man få sagt något så är det bara att avbryte i vei egentlig, och det är bara så det är, och är helt normalt, ingen tar något personligt.

Det är svårt när man umgås med andra vänner som inte är så "på" och engagerade i samtalet rent talmässigt som en själv är van till, det händer att man avbryter och att man märker att den andra personen, itsället för att lyssna på ens infall och så fortsätta säga sin punkt eller komma vidare på den, att den bara blir tyst och snopen. Det känns otroligt hemskt, och det är ingenting menat att jag inte är intresserad i att höra exakt vad den personen ville säga, men bara att jag är så van att lägga in egna ord här och där, mer och mindre automatiskt.

Och givetvis kan man känna sig rutten, som att man trampat på personen!

Jag har väldigt många vänner som är som jag, och jag vet att många av dem har samma grund som jag menar mig ha - en annan bakgrund och en slik tillvarelse till vanlig, som jag ovan har beskrivit.

Så jag vill ursäkta mig , på andras vägnar och mina egna, att jag faktiskt tror att det finns många som jag som är fullt medvetna, i alla fall i efterskott, att vi tenderar avbryta lite för mycket med vissa personer, och mår skit efteråt. Och att jag verkligen förwsöker jobba på det. Jag har blivit mycket duktigare, och ser fortare vilka typer personer man ska bete sig "hur" med.

[Colargol]

For å være helt ærlig så er nok jeg en av dem også, selv om jeg har blitt "bedre" og flinkere etterhvert som jeg har blitt eldre.

Personlig så fikk jeg en vekker en kveld jeg var på vors med to venninner og de tok skikkelig tak i meg. Siden dette er to jenter jeg stoler på og har kjent noen år så gjorde det ikke så vondt, -men de satte meg virkelig på plass!! Noe jeg setter veldig pris på, -at de turte å være så ærlige liksom!

Familien min er også en snakkesalig familie der alt er fysisk og psykisk (snakker sammen om så godt som alt og klemmer hverandre i hytt og pine), og jeg har aldri blitt "satt på plass" hjemme. I tillegg så er jeg en av dem som snakker mer når jeg blir nervøs eller er utrygg på situasjonen jeg er i, der kanskje de fleste blir stille og trekker seg tilbake! Men mange unnskyldninger eller ei, jeg jobber fortsatt med saken og kan ikke skylde på andre enn meg selv.

Å ha gode venninner som gidder å virkelig si fra uten å pakke det inn, -det er jeg glad for at jeg har opplevd!

[Gjest Pax]

Mamma er også sånn. Om jeg gjør det samme, får jeg høre at jeg er uhøflig. Jeg har sagt i fra, men det har ikke hjulpet. Det er ikke så mye mer man kan gjøre enn å si fra, og om det gjentar seg, kan man f.eks si på en hyggelig måte: "Ikke for å være uhøflig her, men nå avbrøyt du meg igjen, jeg snakker ferdig først, også kan du si det du ville si etterpå, ok?"

[Alice Ayres]

Jeg har en kollega som er på samme måten. Tror det skyldes at hun føler seg lite synlig i ekteskapet sitt, så hun overkompenserer på jobben. Det slår aldri feil at hun kommer med en kommentar, om den er aldri så lite ønsket, når jeg har en samtale med en annen kollega. Hun må på død og liv si et eller annet, og så ender det med at hun overtar hele samtalen. Irriterende der og da, men jeg har bestemt meg for at harmonien på arbeidsplassen er viktigere enn irritasjonen jeg kjenner der og da.

[Gjest Gjest]

Huff, jeg er litt sånn også... jeg vet om det og prøver å "holde meg" men av og til så bobler jeg bare over eller så glemmer jeg meg - blir skikkelig flau etterpå for jeg hater å være så dominerende. Jeg er også fra en familie som diskuterer mye men tror nok det har med impulskontroll å gjøre, jeg sliter litt med impulskontroll på flere områder.

Hadde satt veldig pris på å bli "snakket til" av venner når situasjonen oppstår for jeg ser det ikke alltid selv og mener det overhodet ikke.

[Frk. Fie]

Når jeg treffer på slike sier jeg noe slikt som "nå avbyter du meg", "la meg snakke ferdig", "hey, nå avbryter du IGJEN??!". Blir iblant oppfatta som i overkant ærlig, men setter sjøl pris på tydelige tilbakemeldinger og dette bruker funke. I alle fall sistnevnte fulgt av et passe indignert jeg-lar-meg-ikke-avbryte ansiktsuttrykk.

[Alice Ayres]

Her vil jeg bryte inn å fortelle dere om den søte lille kaninen jeg så i går. Den hadde flott, liten hale og nusselige ører som sto rett opp. Tennene var akkurat passe, og de minnet meg om den første kjæresten min. Han hadde veldig pene tenner, ikke kanintenner, men flotte, sterke tenner og fin rumpe, men jeg liker ikke rumpetasker. Hvem i huleste synes rumpetasker er fine? Kanskje praktiske, men ikke fine. Jeg skjønner at enkelte menn har et dilemma når de skal transportere mer enn pengeboka, men rumpetaske da! Da får man heller ta mindre med seg, eller skaffe seg større lommer, men ikke i baklomma, det er bare teit, og bare folk som bor på landsbygda har lommeboka i baklomma. Jeg husker en gang jeg var på bygdefest. Det var en spesiell opplevelse. Mange fulle bønder der.

[Gjest Bond]

Jeg gjør det noen ganger, men har nok blitt flinkere etter hvert. Men det betyr da ikke at jeg ikke kan lytte, men med visse temaer og diskusjoner kan jeg bli veldig ivrig. Som oftest, et glass vin gjør det ikke noe bedre :-D