Depressiv på påsketur

[FantasDick]

Vi er i gang med å planlegge påsketuren, og har bestemt at vi skal til svigers ett par dager. Jeg er veldig glad i dem og kommer godt overens med dem, men svigermor er en liten masekråke..

Jeg sliter med depresjoner for tiden og har det ikke så lett. Jeg jobber ikke, og har ikke hatt jobb på et par mnd. Går på diverse medsiner, og prøver å bygge meg opp igjen. Samboeren min er veldig snill og forståelsesfull og er til stor hjelp for meg. Svigers vet ikke om mine psykiske problemer, og jeg er heller ikke så lysten på at de skal vite om det. Svigermor jobber i helsevesenet og jeg har mer enn en gang fått "hjelp" og "råd" når jeg har vært syk. Jeg vet at svigermor kommer til å mase og spørre om jeg har begynt å jobbe igjen, hvorfor jeg ikke jobber og at "nå må jeg ta meg sammen" snart. Jeg kan ikke forklare grunnen, og jeg vil ikke sitte der å "forklare" meg for henne.

Hva gjør jeg? Jeg har sagt fra til henne tidligere at hun ikke har noe med det, så hun kan bare la være å spørre, mase og grave. Jeg og samboeren min er voksne mennesker og vil ikke ha innblandelse. Jeg har hamstret medisiner og prøver å forberede meg til påsken, men jeg sliter allerede nå, for jeg gruer meg til når hun skal begynne å mase og klage over den stakkars sønnen hennes, siden han må gjøre "alt".

Huff, dette ble et rotete innlegg. Jeg tenker på så mye rart og klarer ikke helt å sortere tankene. Samboeren min gleder seg til å reise hjem til foreldrene sine, og vil ikke dra uten meg. Jeg vil jo ikke ødelegge ferien hans heller, men jeg sliter så fryktelig med akkurat dette.

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som dere burde la være å planlegge en påsketur til svigers. Det plages med depresjon og allerede nå så har dette en negativ innvirkning på deg. Det du trenger nå er noen positive opplevelser som bygger deg opp.

[Gjest Mayamor]

Hva med en liten hvit en om at du har begyndt å jobbe eller studerer?

[FantasDick]

Hva med en liten hvit en om at du har begyndt å jobbe eller studerer?

Ja, jeg har faktisk tenkt på det også, men vet ikke om jeg får det til.. Har bestemt meg for å lese som privatist når jeg blir litt bedre, men vet ikke om det er "godt nok" for dem.

Det hadde sikkert blitt lettere hvis de hadde visst om situasjonen min, men jeg vil ikke noe oppmerksomhet rundt dette. Huff, så vidt jeg klarte å stå opp idag, for jeg tenkte bare på dette.

[:-) anna]

Jeg synes kjæresten din skal fortelle dem det.

Og si at du ikke vil ha noe snakk eller spørsmål om det, at du håndterer det, men at det føles riktig for deg å ikke ha så mye fokus på det. Også kan han si at han håper de respekterer det.

Dermed får du ro, og du slipper å bekymre deg for hva som kan komme. Og kanskje svigers til og med hjelper deg, om noen andre begynner å spørre.

Av og til kan det være lurt å gi folk den rollen man vil de skal ha. Da vet begge parter hva som er forventet av dem.

[Rosalie]

Jeg syns at du skal tenke på deg selv nå, jeg, og la være å dra. Så kan du og samboeren din bli enige om den lille hvite løgnen om at du fikk påskebesøk av ei gammel venninne du ikke har truffet på år og dag. Han burde da fint klare seg hos foreldrene sine et par dager uten deg, og det virker på meg som om en tur til svigermonstrene er det siste du trenger akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Nå blir jeg sikkert litt upopulær her.

Men jeg har litt problemer med å forstå at du kan forvente aksept for situasjonene din uten å fortelle dem hva situasjonene faktisk er.

Dersom du ikke vil fortelle folk hva du sliter med, må du faktisk være forberedt på at de ikke forstår hvorfor du ikke jobber.

Du må neste ta et valg her - åpenhet og forståelse

- lukkehet og dermed ikke forståelse

Du kan ikke få alt på din måte, vet du.. Litt og ta hjelper langt!

[FantasDick]

Ja, jeg skjønte den siste der skulle komme, ja.. Hehe. Jeg er klar over dette, og det er derfor jeg synes dette er så trassig. Jeg vil jo gjerne at de skal kunne spørre meg om hva som helst, men jeg får hetta av tanken på at de skal spørre og grave, og føler at jeg slettes ikke tåler "grilling" akkurat nå. Jeg er redd, for jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Samtidig synes jeg at de ikke trenger å spørre og mase om slikt, når de VET at jeg ikke jobber, f.eks. Jeg spør ikke svigermor om "ja, har du fått noe mer enn den 50% stillinga di, nå?" "Ikke? Du har jo sett etter noe mer i over ett år nå! Nå må du ta deg sammen". Det gjør jeg bare ikke.

Har snakket med samboeren min nå, og vi har blitt enige om at han skal snakke med dem, så får vi se hva de sier. Hvis det ser ut til at de tar det pent, så drar vi sikkert.

[:-) anna]

Ja, jeg skjønte den siste der skulle komme, ja.. Hehe. Jeg er klar over dette, og det er derfor jeg synes dette er så trassig. Jeg vil jo gjerne at de skal kunne spørre meg om hva som helst, men jeg får hetta av tanken på at de skal spørre og grave, og føler at jeg slettes ikke tåler "grilling" akkurat nå. Jeg er redd, for jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Samtidig synes jeg at de ikke trenger å spørre og mase om slikt, når de VET at jeg ikke jobber, f.eks. Jeg spør ikke svigermor om "ja, har du fått noe mer enn den 50% stillinga di, nå?" "Ikke? Du har jo sett etter noe mer i over ett år nå! Nå må du ta deg sammen". Det gjør jeg bare ikke.

Har snakket med samboeren min nå, og vi har blitt enige om at han skal snakke med dem, så får vi se hva de sier. Hvis det ser ut til at de tar det pent, så drar vi sikkert.

Det tror jeg er lurt. Jeg er sikker på at dette går bra. De bryr seg jo om deg og vil at du skal ha det bra. Så flink du er som tar tak i dette forresten!!

[Tabris]

Jeg synes nå svigermor ikke har rett til å spørre og grave og vise mangel på forståelse uansett hvilken grunn TS har til ikke å jobbe.

Når det er sagt, så er jeg enig med dem som sier at det er bedre om du finner på "en liten hvit en" og holder deg hjemme. Nå trenger du å fokusere på deg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg skønner veldig godt at du ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette. Men går det ikke ann å si noe så enkelt som at du ikke har det så lett akkurat nå?

Jeg krever respekten av mine foreldre og at de forholder seg til min mann ut i fra hvordan jeg ber dem. Dersom han har en tøff periode gir jeg klar beskjed om at han ikke behøver mer mas, og at det går bra men at vi ikke ønsker å snakke om det. Vi ønsker å treffe dem, og glede oss sammen med dem uten å måtte tenke på problemene akkurat nå. Dersom de ikke klarer å respektere dettre så kommer vi ikke. Dersom de lurer på noe får de heller komme til meg, så forteller jeg ut ifra hva jeg har fått tilatelse til.

Dersom man er en nær familie, merker de selvsakt at noe ikke er i orden, og derfor all denne masinga og gravinga. Men om de får beskjed klart og greit; det er en årsak til allt så slutt å spørre mer. Ta henne for den hun er her og nå så kan vi heller kose oss sammen. Vær en positiv brikke i denne prosessen, heller enn en negativ en. På denne måten slipper man oppmerksomhet rundt hva eksamt som er galt, mens de på sin side får bli litt inkludert og slipper å sitte helt på utsiden. En betryggelse om at noe er galt, men ikke så galt at det ikke blir bedre i fremtiden tror jeg kan være viktig for svigerforelde. FDu er jo tross alt svigerdattra dems, og de bryr seg selvsakt om deg. Men dere skal kunne sette grenser, og de skal kunne følge disse.

[FantasDick]

Samboeren min skrev til moren sin på MSN hvordan situasjonen min var, i går kveld. Hun svarte at det ikke kom som noen overraskelse - hun hadde visst helt siden han møtte meg, at jeg led av pyskiske lidelser - en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg ble så sinna, og forlangte at samboeren min skulle spørre henne om hva hun mente med det, men det kunne de snakke om alene når vi kom på besøk, sa hun. Han sa at det ikke var noe å snakke om, men at jeg også var tilstedet så hun kunne bare ta det opp da. Da begynte hun å snakke om været og båten deres og alt mulig piss, og nektet senere at hun hadde sagt noe om meg.

Jeg tok pc'n og fortalte henne at det var meg som skrev, forklarte rolig at jeg ble opprørt når hun sa slike ting bak min rygg, og i ettertid nektet. Jeg forklarte hva hennes sønn mente med informasjonen om meg, og at vi ville de skulle respektere at vi ikke ville ha noe diskusjon rundt dette, og at vi håndterte dette selv. Da ble hun temmelig kortfattet, svarte bare "ok" på alt jeg skrev og sa senere at hun satt å leste avisen, så hun giddet ikke skrive mer. Jeg sa at vi gledet oss til onsdag og at vi håpet på en hyggelig ferie hos dem. "Velkommen". Javel.

Hun er tydelig sur, og nå har vi denne episoden også. Jeg blir bare mer og mer opprørt over henne, og er dessverre ganske sint enda, selv om jeg sa at jeg skulle la det ligge. Jeg synes det var utrolig frekt å diagnosere meg til å ha personlighetsforstyrrelser, når hun ikke vet noen ting.

Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få det ut! Argh!

[Sol79]

Hun er tydelig sur, og nå har vi denne episoden også. Jeg blir bare mer og mer opprørt over henne, og er dessverre ganske sint enda, selv om jeg sa at jeg skulle la det ligge. Jeg synes det var utrolig frekt å diagnosere meg til å ha personlighetsforstyrrelser, når hun ikke vet noen ting.

Hva vil du at hun skal tro da når du ikke er villig til å fortelle henne noe?

Ønsker du ikke det samme forholdet til din svigermor som til din egen mor?

På denne måten ber du jo om et dårlig forhold.

[Rosalie]

Jeg hadde ikke orket å dra til svigers når svigermor så tydelig går bak ryggen din. Ikke nå. Ikke når du er i heling...

Og Sol79: Joda - skulle gjerne hatt samme forhold til svigersvinet som til mamma, men hun er sladre- og sytedronninga nr. én, og det nytter ikke å fortelle henne noe som helst uten at hun skal klage på noe eller forteller det videre. Ergo tilbringer jeg minst mulig tid sammen med henne (i likhet med de øvrige svigerbarna), og desto mer tid med svigerfar, som jeg har fler felles interesser med. Men aller mest tid tilbringer jeg med egne foreldre, for der kan jeg virkelig slappe av.

[Gjest Golden Girl]

Samboeren min skrev til moren sin på MSN hvordan situasjonen min var, i går kveld. Hun svarte at det ikke kom som noen overraskelse - hun hadde visst helt siden han møtte meg, at jeg led av pyskiske lidelser - en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg ble så sinna, og forlangte at samboeren min skulle spørre henne om hva hun mente med det, men det kunne de snakke om alene når vi kom på besøk, sa hun. Han sa at det ikke var noe å snakke om, men at jeg også var tilstedet så hun kunne bare ta det opp da. Da begynte hun å snakke om været og båten deres og alt mulig piss, og nektet senere at hun hadde sagt noe om meg.

Jeg tok pc'n og fortalte henne at det var meg som skrev, forklarte rolig at jeg ble opprørt når hun sa slike ting bak min rygg, og i ettertid nektet. Jeg forklarte hva hennes sønn mente med informasjonen om meg, og at vi ville de skulle respektere at vi ikke ville ha noe diskusjon rundt dette, og at vi håndterte dette selv. Da ble hun temmelig kortfattet, svarte bare "ok" på alt jeg skrev og sa senere at hun satt å leste avisen, så hun giddet ikke skrive mer. Jeg sa at vi gledet oss til onsdag og at vi håpet på en hyggelig ferie hos dem. "Velkommen". Javel.

Hun er tydelig sur, og nå har vi denne episoden også. Jeg blir bare mer og mer opprørt over henne, og er dessverre ganske sint enda, selv om jeg sa at jeg skulle la det ligge. Jeg synes det var utrolig frekt å diagnosere meg til å ha personlighetsforstyrrelser, når hun ikke vet noen ting.

Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få det ut! Argh!

Åh, gudameg! Får helt vondt i magen av å lese dette. Ikke akkurat beste måte å lade opp til påskeferien på. Jeg tror nok jeg hadde holdt meg hjemme. Feigt, men heller det enn å dra på en tur som kan bli en belastning når du allerede sliter. La ting roe seg litt ned, så kan du ta det opp med henne igjen senere, når det ikke er så opphetet.

[Gjest Gjest]

Hun er tydelig sur, og nå har vi denne episoden også. Jeg blir bare mer og mer opprørt over henne, og er dessverre ganske sint enda, selv om jeg sa at jeg skulle la det ligge. Jeg synes det var utrolig frekt å diagnosere meg til å ha personlighetsforstyrrelser, når hun ikke vet noen ting.

Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få det ut! Argh!

Jeg er gjesten som tidligere rådet deg til å fortelle, men at de skulle respektere deres grenser og ike snakke mer om det. Jeg syntes det var kjempeflott at dere nå gjorde dette, og du skal se på det som en liten seier for deg selv at du innrømmet dette oven for andre du egentlig ikke ønsket det for. Det var trist at de ikke var mer forståelsesfulle enn dette, men du har i alle fall gjort din del og det skal du ha honør for!

Videre tror jeg kanskje nå at det ikke er den lureste gangen å dra på besøk til svigers. Dere bør nok la dette roe seg ned litt. Kanskje kommer da tankene hos dem også at de har overdramatisert litt. Jeg skjønner godt at du er frustrert, men i og med at hun ikke vet hva hun snakker om kan du tenke at dette baserer seg på manglende kunnskap h eller enn faktisk en slem bedømmelse av deg om ikke annet.

jeg håper dere senere vil klare å få et bedre forhold til dem. Kanskje er det lurt at kjæresten din drar alene til dem i en dag eller to, slik at han kan ta oppgjøret med dem. Det er jo tross alt hans familie, og hans ansvar egentlig. Manglende kunnskap hos mennesker kan lede til overdramatisering og overreagering. Kanskje han kan gi dem litt mer kunnskap? I alle fall mener jeg at dette er hans bord, og at du kan holde deg hjemme og slappe av. Det ville i mine øre være helt lovlig å si "hun ble litt lei seg over det som ble sakt her om dagen, og ønsket derfor å la det komme litt på avsand, og kommer derfor ikke". Jeg mener svigers har rett til den ærligheten en slik enkel forklaring inneholder. Bare husk at de er mennesker de også, som feiler og blåser ting opp. jeg vil virkelig anta at de ikke mente noe vondt med det, men at det rett og slett baserer seg på lite og gal kunnskap om psykiske lidelser.