Spørsmål til dere som har fått 2 barn! Synes dere det er stor forskjell fra da dere bare hadde 1 barn?

[Gjest Gjest]

Kunne vært interessant å høre litt fra dere om hvordan dere opplever hverdagen med 2 barn, kontra 1. Vil gjerne høre alle plusser og minuser og hvor mange år dere valgte å ha i mellom de.

[Gjest Gjest]

Forskjellen på 1 og 2 barn er stor, synes jeg. Det blir jo 2 å ta hensyn til i stedet for 1, altså mye mer jobb rent praktisk. I tillegg til en til å bekymre seg for. Mine har stor aldersforskjell og leker derfor ikke sammen. Det er jo greiere sånn sett hvis de er tettere i alder. Ikke minst ift til familieutflukter som f eks kino, sjelden vi går alle sammen for å si det sånn. Fordelen med stor aldersforskjell, er at eldste kan være barnevakt.

[Gjest Gjest]

Ser fordelen med at når det er stor aldersforskjell, at den største kan sitte barnevakt. Men da må det eldste jo også være ganske mange år eldre, for at det skal være mulig. Hvor mange år er det mellom dine da?

Ser også fordelen å ha de tett, vedr. familieaktiviteter mm., men antagelig mere slitsomt også. Må jo bli mere intenst å ha to små etter hverandre, enn et opphold mellom barna.

[Gjest *Mim*]

Overgangen fra en til to var stor, synes jeg. Selv om eldstejenta var over fem, var det helt annerledes og mye travlere med to!

[Gjest Gjest-M-]

Jeg har to med 4 år mellom, og syns ikke det har vært mye mer arbeid med to enn en. Det er selvfølgelig mer å følge opp med både barnehage, skole, fridtidsaktiviteter osv, men de har hatt så mye selskap og glede av hverandre, at det veier opp for alt det andre:))

Da jeg bare hadde et barn, måtte jeg jo aktivisere han i større grad, enn da jeg fikk to. De to lekte sammen gjennom hele oppveksten, og storebror tok seg alltid av lillebror når de lekte sammen med andre.

Nå er de nesten voksne begge to, og de har fortsatt stor glede av hverandre, og det tror jeg de vil fortsette å ha hele livet.

[momo]

For oss ble forskjellen enorm. Det er 6 år mellom våres barn. Men den største forandringen for oss var at jeg ble ekstremt syk i svangerskapet som og har vart i tiden etterpå. Jeg begynner og bli bedre nå, men har fortsatt en lang vei og gå. Og da er det sefølgelig utrolig tøft og få et barn ekstra og ta seg av.

Men synes det også ble veldig tøft det med at jenta våres var så stor at hun var jo veldig selvstendig, det var ikke mye slit med henne lenger. Hun var ute og lekte med venner alene, eller hadde venner på besøk og de lekte fint på rommet. Hun sov lenge på morningen, vi kunne fint gå på restaurant uten mas. Og livet med 1 barn var endelig blitt veldig enkelt.

Så kom det en til som er veldig krevende i tilegg.

Men jeg elsker begge barna mine utrolig høyt, og selv om det har vært vanvittig tøft for oss så angrer jeg meg ikke. Og jeg vet jo at ting bare blir bedre.

[prinsessa]

Jeg har en 1 åring og en på 4 år. Altså 3 år i aldersforskjell. Dette syns jeg var en fin aldersforskjell. En 3 åring er mye mer selvstendig og skjønner mye mer enn en 2 åring. Jeg syns veldig at det er mye lettere med en 3 åring enn en 2 åring. Derfor valgte vi 3 år i mellom.

Det som er den største forskjellen med 1 og 2 barn er logistikken. Min 1 åring er hjemme ennå og jeg jobber noen kvelder og ettermiddager så det er en del jobb med og ordne med barnevakt og at pappaen må være hjemme slik at jeg kommer meg på jobb på ettermiddagen. Det er også mer vanskelig og få barnevakt til begge barna samtidig så alenetid med mannen er det blitt mindre av.

Jeg må si at jeg har blitt gledelig overrasket over hvor flink storebror er med lillesøster, han tar henne med på rommet og leker med henne og aktiviserer henne og passer på henne. Hadde regnet med en del sjalusi fra storebror sin side men det har faktisk ikke vært noe sjalusi fra hans side. Hun derimot kan være sjalu på storebror og vil også være på fanget hvis han sitter der.

Jeg vil si at overgangen fra og være barnløs til og få 1 barn er myyyye større enn overgangen fra 1 barn til 2 barn.

Når man har først har et barn er man liksom inni hverdagen som småbarnsforeldre man vet hva man går til. Jeg syns også barseltiden med nr 2 var mye mer rolig og jeg koset meg mye mer hjemme med nr 2. Var ikke så stressa på ting. Ting gikk mer av seg selv.

Endret 12. mars 2008 av prinsessa

[Gjest Gjest]

Uansett hvilke svar du får her, så vil du til syvende og sist gjøre dine egne erfaringer.

Man vet jo ingen ting om fremtiden selv om man planlegger til en viss grad. Man kan bli syk selv, eller få et krevende barn, eller ting kan gå etter planen. Umulig å forutsi.

Kanskje man får kjenne på hva man virkelig har lyst til? Jeg personlig ville ikke stresset med å bli gravid hvis jeg nå satt med en 1-åring, jeg ville ha ventet litt. En 2-3 åring kan være j**** krevende. Og da med en baby på toppen av det hele..nei, tror ikke det.

[asterix]

Forskjellen var fra 0 til 1. Når man uansett har barn spiller ikke antallet egentlig noen særlig rolle.

[kospia]

Jeg har 2 barn med aldersforskjell på 2 1/2 år.

Må innrømme at det til tider har vært stritt, men etterhvert som den lille vokste til så jeg hvor mye glede de hadde av hverandre. Nå var den første den mest aktive, nummer to stille og rolig fra han ble født.

Storesøster har alltid vært flink til å hjelpe lillebror, og hun var stolt storesøster da han ble født.

Synes ikke det var så stor forskjell fra 1 til 2 barn, men da jeg hadde 1 barn kunne jeg slappe av da hun sov, det var umulig når jeg fikk nummer to.

Likedan var det værre og få plassert to barn når man skulle ha barnevakt.

Ungene er nå tenåringer og har en veldig fin tone seg immellom. De prater og diskuterer...og hjelper hverandre med forskjellige ting. Tror de vil fortsette og ha den gode kontakten når de flytter for seg selv.

[Serene]

Det er 2 år mellom mine to. Før jeg fikk siste fikk jeg høre slike ting som "en er som ingen, men to er som ti". Min dom over det ordtaket er: TULL! Jeg syntes faktisk det var enklere med to enn en. Den første krevde veldig mye oppmerksomhet fra meg, og med et søsken er noe av den funksjonene gått over til søskenet.

For eksempel merket jeg dette: Når jeg bare hadde en baby, som jeg prøvde å la leke på gulvet mens jeg vasket opp osv, var det mye mas, jeg fikk ikke gjort så mye, da han skulle ha min oppmerksomhet hele tiden. Når jeg så hadde to, opplevde jeg at jeg fikk gjort mer, da de gjerne leker sammen isteden.

Men det er klart det er litt styr de første to årene, særlig hvis søskenet er lite. Du står i en park og skal bytte bleie/ amme, og to-åringen plutselig stikker av...slike ting kan jo skje, litt stress. Og 2-åringen vil jo gjerne bæres og trøstes litt stadig, og vil ha mamma for seg selv, selv om babyen vil ha mat og gråter.

I det hele vil jeg likevel mene at det er enklere å ha flere enn bare en.

[Kayli]

Jeg synes IKKE ordtaket "En er som ingen, to er som ti" er bare tull, selv om omstendighetene rundt også har mye å si for hvordan tobarnsamilien har det. For oss ble overgangen fra en til to tøff. I begynnelsen gikk det greit, pga. at Minsten var en rolig baby de første ukene, og vi hadde tid til storesøsteren. Så kom en periode med mye sykdom og påfølgende nattevåk, som gjorde at overskuddet var på minussiden.

Nå er de 4 og 8 år gamle. Det som er mest slitsomt nå er at de krangler en del og det blir mye konflikter. Likevel er hverdagen på sett og vis lettere pga. at de også leker mer sammen enn da de var mindre.

Jeg mener at dersom du vurderer et barn til, er det ingen som kan fortelle deg akkurat hvordan det blir for din familie. Alle barn er forskjellige, og noen krever mer enn andre. Det jeg er helt sikker på er at man aldri angrer på de barna man har fått. Når du først har fått dem kunne du ikke tenkt deg livet uten dem, uansett hvor sliten man kan være i perioder.

[Mistyen]

Mine er det 2 år og 4 mnd mellom, og ja det er stridt til tider. Og det er dobbelt så mye å bekymre seg for med to, men samtidig dobbelt så mye glede. Og jeg ser at de to også har masse glede av hverandre. Jeg ville hatt to igjen, om jeg kunne begynt på nytt.

[*Frøken Fryd*]

Har ett år og noen dager mellom mine, og det var selvfølgelig en stor forskjell på ett og to barn. Men overgangen fra ett til to barn kan på ingen måte sammenlignes med å gå fra barnløs til første barn.. DET er en overgang det!

Min erfaring er at det er travlest i starten, når ting skal "tilvennes" for alle, rutiner skal innarbeides etc, men etter hvert så synes jeg nesten at det er lettere å ha to. De leker masse sammen, og eldste (2,5 år) er veldig flink å underholde yngste. Fordelen ved å ha de såpass tett, er at de aktivitetene vi finner på, passer like godt til begge to, og yngste strekker seg hele tiden etter eldste, og vil få til alt det den eldste får til. Og ikke minst at de er veldig flinke til å leke sammen!