Om "kommunikasjon"

[Gjest TS]

Bare lurer på noe... alle sier jo at "kommunikasjon" er så viktig i et forhold. Hvordan ville dere da bedømme et forhold der den ene parten overhodet ikke evner å snakke om vanskelige ting? Altså, jo vanskeligere og mer privat det blir, jo stummere blir man? Vil det nødvendigvis bety at forholdet ikke har livets rett? Eller kan man ha det greit sammen for det, selv om ikke alt blir diskutert og snakket om hele tiden? Hva tror dere?

[Supramundane]

Det er vel subjektivt. Jeg kunne ikke levd med en østersmann. Kanskje mest fordi jeg har gjort det før - og det er et slit. Hadde jeg aldri orket en gang til.

[superMe]

Tror det fort blir frustrerende ja.

[Gjest Gjest]

De fleste forhold som ryker snakkes i filler.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at for mange vil det bli lettere å åpne seg etterhvert, jo mer man stoler på partneren, og jo tryggere man blir på forholdet.

[viren]

Jeg hadde ikke orket å ha det slik. Jeg forventer av partneren min at om jeg spør om noe så får jeg svar, og jeg forventer også at om det er noe han lurer på eller mener er problematisk med forholdet så vil han snakke med meg om det. Jeg vil gå så langt som til å si at man har plikt ovenfor hverandre til å gjøre nettopp det, slik at man ikke ender opp med at en av partene pakker kofferten en dag og den andre ikke skjønner hvorfor.

[Mann 42]

Bare lurer på noe... alle sier jo at "kommunikasjon" er så viktig i et forhold. Hvordan ville dere da bedømme et forhold der den ene parten overhodet ikke evner å snakke om vanskelige ting? Altså, jo vanskeligere og mer privat det blir, jo stummere blir man? Vil det nødvendigvis bety at forholdet ikke har livets rett? Eller kan man ha det greit sammen for det, selv om ikke alt blir diskutert og snakket om hele tiden? Hva tror dere?

Enkelte mennesker er jo ganske enkelt ikke i stand til å snakke om følelser eller emosjonelle problemer. Men det betyr ikke nødvendigvis at vedkommende ikke bryr seg om deg, eller at han ikke ønsker å bidra til å finne løsninger på ting som er vanskelige.

Men kanskje mannen din er av den sorten som trenger et konkret problem og en konkret løsning for at han skal kunne forholde seg til det? Kanskje du kunne forsøke å legge om kommunikasjonen til en form som han faktisk henger med på?

Kommunikasjon er forøvrig sterkt overvurdert. Jeg har hatt skikkelige elendige forhold der alt mellom himmel og jord skulle prates om, og ganske fine forhold der vi har nøyd oss med å faktisk ha det bra.

[Gjest TS]

Kommunikasjon er forøvrig sterkt overvurdert. Jeg har hatt skikkelige elendige forhold der alt mellom himmel og jord skulle prates om, og ganske fine forhold der vi har nøyd oss med å faktisk ha det bra.

Takk, den trengte jeg å høre nå!

*klamre seg til håpet*

Ellers ser jeg at svarene er veldig forskjellige. (takk til alle som har svart, forresten) Noen synes visst det er greit at man holder ting for seg selv, og andre vil ha problemer med det. Så det er vel individuelt.

Det er forresten ikke kjæresten min som er østers, det er jeg. Litt omvendt av det det pleier å være, kanskje. Han er i utgangspunktet en pratsom og direkte person, og selv om han ikke er noen racer til å snakke om følelser og problemer, så gjør han en innsats fordi han mener at man "må kunne prate om ting". Så han er nok kanskje av den typen som mistrives med østerser... nei og nei...

For det er ikke det at jeg ikke vil. Jeg prøver jo. Men alt bare stokker seg. ("Er det virkelig det jeg mener? Har jeg noen grunn til å mene det? Burde jeg kanskje ha tenkt annerledes? Er det i det hele tatt hans problem? Skal jeg ta opp A først, eller B eller C? Og tenk om jeg ordlegger meg feil og det blir misforstått? At nyansene blir feil? Hva om jeg egentlig bare syter og gnåler om noe som bare er tull? Hvorfor skal han være nødt til å høre på det? Og tenk om jeg begynner å grine, det er jo det verste menn vet.") Og sånne ting.

Det har gått greit til nå, for det er ikke så ofte det dukker opp. Men i det siste har det vært litt vanskelig for både han og meg, og det har oftere og oftere skjedd at jeg bare blir helt taus. Får ikke fram et kvekk. Lar være å ta telefonen på flere dager, til jeg føler meg litt ovenpå igjen. Det har gått fint før, men nå har han begynt å bli stillere han også... er redd for at han blir lei av meg, og hele greia. Skjønner jo at jeg er helt håpløs å være sammen med, men gjør det jo ikke for å være slem heller. Søren også!

Æsj, nå både syter jeg og høres ut som en fjortis. Beklager. Menklarte ikke motstå fristelsen til å lage en slik tråd for å forhåpentligvis få høre noen solskinnshistorier om folk som hadde østerspartnere men likevel holdt ut, fordi østersen tross alt var ganske god til å bake pizza/mekke bil/ passe barn, eller i det hele tatt ellers var snill og grei...

*dum*

[Gjest Gjest]

Gurimalla. Det der er akkurat som jeg skulle skrevet selv! Er virkelig ikke flink til å snakke om følelser, og de siste dagene har jeg også skrudd av telefonen bare for å få ting litt på avstand. Og det verste som kan skje, og som sikkert skjer, om jeg ikke skjerper meg, er at han ikke gidder mer. Derfor sendte jeg han et langt brev i går, om følelser, og litt hva jeg har problemer med osv. Så får vi bare ta det derfra.

[Gjest Gjest]

Jeg er i et forhold der samboeren kan snakke om absolutt alt, han er veldig aapen, og forteller alle sine foelelser, og har ikke problemer med og snakke om noen ting. Han har alltid ord paa alt han foeler. JEG derimot, har endel vanskeligheter med og faa ut ting. Hvis jeg blir sur saa holder jeg alt inne. Det er ikke det jeg VIL men jeg klarer ikke snakke om ting. Etterpaa tenker jeg paa alt jeg kunne og burde sagt, men da er det jo for sent. Heldigvis vet samboeren min hvordan jeg er, og blir ikke sint paa meg naar jeg ikke klarer og uttrykke meg. Han blir kanskje litt frustrert til tider naar vi krangler, og jeg bare snur ryggen til i senga... Klarer bare ikke sitte der og analysere ting.. Det er veldig frustrerende for meg ogsaa. Skulle virkelig oenske jeg hadde kunne klaret snakke om alt, og sette ord paa alt, men det er fryktelig vanskelig. Dette betyr for all del ikke at jeg ikke elsker ham, det har ingen verdens ting med ham og gjoere, men vi er bare ganske forskjellige naar det kommer til dette med og kommunisere. Jeg kan ofte sitte der helt stum, uten og si noe, mens han snakker og snakker... til slutt blir det nesten slik at han legger ord paa foelelsene mine, og deretter spoer om det er slik jeg foeler... Saa sier jeg ja eller nei.. uff... hoeres ille ut... Men vi har det faktisk bra ilag

[Gjest Venetia]

Kommunikasjon er IKKE overvurdert. Er ikke alltid jeg greier å sette ord på følelsene mine, men da er kjæresten der for å få det ut av meg - for det blir alltid bra igjen når jeg får snakket ut, alltid.

[Gjest Venetia]

Dere skrur av telefonen i flere dager fordi dere vil unngå å snakke med kjæresten?

Oisann...

[Gjest Gjest_suss_*]

Kommunikasjon er IKKE overvurdert. Er ikke alltid jeg greier å sette ord på følelsene mine, men da er kjæresten der for å få det ut av meg - for det blir alltid bra igjen når jeg får snakket ut, alltid.

Etter min mening er det ikke alltid like bra og snakke ut om ALT. Er det ting man trenger og snakke om, ja, da er det godt og ha noen der.. men det er andre saker man har bedre av og holde for seg selv, eller snakke med sammen med venninner....

[Gjest Tigress]

Eg meiner at god kommunikasjon er utruleg viktig. Men det tyder ikkje dermed at ein MÅ snakke om alt heile tida, ein skal helst ikkje prate magien til daude heller...

[Gjest Mysticgirl]

Jeg mener at man kan snakke ihjel et forhold. Klart man skal kunne kommunisere men ofte og mye tror jeg kan ødelegge mystikken og spenningen. Har erfaring med det, så det vet jeg.

[Gjest Venetia]

Det tror ikke jeg. Eksempler på hva man bør holde for seg selv/snakke med venner om?

[Gjest Gjest]

Det tror ikke jeg. Eksempler på hva man bør holde for seg selv/snakke med venner om?

Feks. Mensen, eks-kjaerester, hum.... sikker paa at det mange flere ting men kommer ikke paa noe i farta.. Jeg mener, jeg har da snakket med samboren min om mensplager og slikt, men er ikke akkurat som om han forstaar hvordan det er, eller at han kanskje ikke er saa innmari interessert i og hoere om det Eks-kjaerester snakker jeg vel ikke saa mye om akkurat da.. Eller her om dagen fikk jeg vite at eksen min er blitt pappa, det kom som et sjokk for meg.. foelte jeg bare maaatte fortelle det til noen, og det er kanskje ikke like goey og komme hjem til samboeren og: "gjett hva! eksen min er blitt pappa! kan du tro det?".. akkurat saanne ting er bedre og snakke om med venninner.. Vet hvertfall at jeg hadde ikke brydd meg og hoere om eksen til samboeren min ble mamma, om hun plutselig ble stripper etc .. selv om jeg hadde ikke brydd meg om han snakker om saann ting med kamerater.. `heller det!

[Gjest Gjest]

Det tror ikke jeg. Eksempler på hva man bør holde for seg selv/snakke med venner om?

Jeg tror det viktigste er at en ikke føler en må problematisere og snakke om alt hele tiden, jeg - da hadde i hvert fall jeg blitt smågal. Jeg har venninner som har behov for å få kjærestens oppfatning om ALT, nesten hele tiden, og kan ikke se at det er spesielt positivt. Men åpenhet og at man føler man kan ta opp ting med kjæresten er selvsagt viktig.

Forresten kjenner jeg meg litt igjen i at man ikke alltid klarer å sette ord på ting med en gang - men jeg synes det er viktig at man ikke tenker at "da er det for seint". Mange jenter sliter med snill-pike-syndrom hvor man ikke tør å kjenne på egne meninger, og da kan det være et skritt i riktig retning å ffå lov til å tenke og kjenne etter en stund før man gjør seg opp en mening. Dessuten, når man ikke er vant til å dele så mye følelser, og heller ikke er flink til å si fra om ting på en ok måte (å stenge telefonen så kjæresten ikke får tak i deg? Det er en mye bedre løsning å si fra at man gjerne vil være alene et par dager. En må kunne lage rom rundt seg selv uten å være kjip mot andre), har man godt av å forbedre seg litt på dette området... Lær å si fra direkte, eller tenk over ting og gå til kjæresten med det dagen etter at han spurte.

Det betyr ikke at man må ende opp med å snakke om alt av følelser hele tida, men noen ganger kan det være nødvendig å snakke LITT for at kjæresten skal vite hvor du står...

[Gjest Venetia]

Feks. Mensen, eks-kjaerester, hum.... sikker paa at det mange flere ting men kommer ikke paa noe i farta.. Jeg mener, jeg har da snakket med samboren min om mensplager og slikt, men er ikke akkurat som om han forstaar hvordan det er, eller at han kanskje ikke er saa innmari interessert i og hoere om det Eks-kjaerester snakker jeg vel ikke saa mye om akkurat da.. Eller her om dagen fikk jeg vite at eksen min er blitt pappa, det kom som et sjokk for meg.. foelte jeg bare maaatte fortelle det til noen, og det er kanskje ikke like goey og komme hjem til samboeren og: "gjett hva! eksen min er blitt pappa! kan du tro det?".. akkurat saanne ting er bedre og snakke om med venninner.. Vet hvertfall at jeg hadde ikke brydd meg og hoere om eksen til samboeren min ble mamma, om hun plutselig ble stripper etc .. selv om jeg hadde ikke brydd meg om han snakker om saann ting med kamerater.. `heller det!

Den er jeg enig i, men utenom dette snakker jeg med kjæresten om det aller, aller meste, og vil ikke at det skal være på noen annet måte.

[Gjest Venetia]

Jeg har forresten en kjæreste som absolutt TVINGER ting ut av meg når noe er galt, jeg hater det der og da og vil helst bare være i fred. Men åh, han tar seg god tid, gir seg ikke før jeg snakker, og til slutt går perioden over og vi smiler, ler og snakker igjen.... Er så lykkelig for at kjæresten min ikke er av den typen som bare gir opp og går, og sier "da snakkes vi når du er i bedre humør igjen, da!". Tror han skjemmer meg litt bort, han er alltid så snill, og vil ikke legge seg før vi har fått snakket ut.

Er det ikke bedre å kommunisere på denne måten enn å trekke seg ut og gå? Hmm når jeg tenker på det snakker jeg kanskje på hans vegne, for jeg er ekstremt dårlig til å snakke når jeg er sur, ligger bare stille og furter, noe mange ikke ville lagt merke til en gang. Så han er ganske oppmerksom. :gjeiper: Ellers når vi er i godt humør elsker jeg å snakke om alt jeg har på hjertet, han er den viktigste personen i mitt liv og jeg informerer han om det beste (egentlig blitt ganske avhengig av å fortelle han ting.)