Dating. Når den ene vil ha barn og den andre ikke

[(¯`*Fanny*´¯)]

Den som IKKE vil ha barn har bestemt seg for det, likevel så er det enkelte som selv enten kanskje vil ha eller gjerne vil ha, som kan være villig til å bøye seg for denne som ikke vil ha.

Men, den som ikke vil ha syns at det blir å frarøve en som gjerne vil ha barn nettopp det.

Skal man da risikere at motparten sitter og er bitter resten av livet for at det ikke ble noe barn ?

Eller skal man la folk ta ansvar for sine egne valg og ikke tenke over dette, når vedkommende har sagt at det er greit og har gått inn i det hele med åpne øyne fullstendig klar over at barn er helt uaktuelt ?

Synspunkter ?

Endret 10. mars 2008 av (¯`*..¸(¯`*Fanny*´¯)¸..*¯)

[Gjest StockDama]

Jeg syns man burde prøve å finne en partner som har samme ønsker om framtiden som en selv. Og hvis ene vil ha barn og den andre ikke, så er det umulig for begge å "vinne".

Jeg ville aldri i verden ha fått barn uansett hvor mye en partner ville at vi skulle få barn sammen. Siden jeg ikke kunne tenkt meg å ha barn.

Da blir det rimelig dødkjørt...

[Noli]

Jeg synes det er merkelig å gå inn i et forhold når man er helt uenige om noe så "viktig" som barn. Men ofte snakker man jo ikke om sånt før litt uti forholdet; hadde min kjæreste kommet nå og sagt han aldri vil ha barn ville jeg avsluttet forholdet.

Dersom man likevel har kommet til enighet, mener jeg hver er ansvarlig for sitt valg, så da bør man helst la være å være bitter.

[Gjest Gjest_liten_*]

Hvis jeg hadde møtt en mann som helt fra begynnelsen av hadde gjort det klart at han ikke ønsket å få barn, mens jeg selv gjerne ville ha barn, vel da måtte jeg bestemme meg for om dette var noe jeg ville gå videre med. Noen ganger kan man endre mening etter en tid og det blir barn, mens det like gjerne kan være at han holder fast på standpunktet sitt. Siden jeg vil ha barn så hadde han vært utelukket for meg, vanskelig å inngå kompromiss i akkurat dette spørsmålet.

Ingen tvinger noen til å leve barnløst hvis de ikke selv ønsker det. Det er veldig dumt å gå rundt som en barnløs martyr når man selv har valgt å dele livet med en som ikke ønsker barn. I viktige spørsmål må man finne noen som har samme ønsker som en selv.

Jeg syns folk skal ta ansvar for egne valg og ikke gå rundt og være bitter for noe de har vært klar over hele tiden.

[mysan]

Man har selv ansvar for eget liv og egen lykke, det nytter ikke å være bitter fordi man har godtatt at andre (faktisk en fremmed man tilfeldigvis møtte og forelsket seg i) legger føringer for ens liv.

[Gjest Gjest]

...og man risikerer jo alltid å bli forlatt av partneren som ikke ønsket barn. Så sitter man igjen, uten ham, og uten barn. Det ville vært ganske bittert.

[Gjest Bellatrix]

Jepp. Har man ønske om barn bør man ikke gå inn i et forhold til en man vet ikke ønsker barn.

[Gjest jodda]

MEN så må man også tenke over at et ønske om å ikke få barn kan endre seg med tiden da.

Verken jeg eller partneren min ser for oss en fremtid med barn, men så er vi begge under 30 og jeg midt i en utdannelse, så dette synet kan endre seg senere. Det er så mangt som påvirker slike valg!

Dessuten så mener jeg at det ikke er noen menneskerett å få barn. Jeg ville aldri aldri aldri gitt opp en partner, som er perfekt på alle andre måter, fordi han i dette øyeblikk ikke ønsker barn i fremtiden. Om det derimot var mer som skurret i forholdet ville hans ønske om barn/ikke barne vært med på avgjørlesen om dette forholdet er noe å satse på eller ei.

På den annen side, og dette har jeg gjort, er at jeg uten å nykke ville dumpet en fyr som fremstår om babysjuk. Det er scary.

[Gjest Valiant]

Da tar man hensyn til den som ikke vil ha barn

[aline]

jeg hadde slitt med å date en som visste hundre prosent sikkert at han ikke ville ha barn, jeg har datet en som visste det, og det ble slutt nettop pga det (det var han som gjorde det slutt da, fordi han ikke ville at jeg skulle sitte om fem-ti år og savne at jeg aldri fikk barn, fordi han var ferdig med det).

Ham jeg er i ett forhold til nå, snakket jeg tidlig om det, han er såpass mye eldre en meg at det ikke hadde vært rart om han hadde vært sikker på at han ikke ville ha flere, men heldigvis har han ikke den meningen. Det som skjer skjer, da går det greit.

Selv om jeg ikke vet om jeg vil ha barn selv, ville jeg altså ikke klart å gått inn i ett forhold til en som visste han ikke ville, da jeg vet at jeg vil ha døren åpen for å kunne få det.

ett par der partene er så forskjellige på det, risikerer problemer tror jeg, pga det. Som en sa her tidligere, det er jo ikke den minste sjans for at begge vil ende opp med det de ønsker seg.

[(¯`*Fanny*´¯)]

Ja, jeg reflekterte litt over det her en dag, siden jeg, som vet hundre prosent sikkert at barn er uaktuelt er veldig nøye med å informere nye forbindelser om dette fra starten av, og da, til min store overasskelse var det altså en som så veldig gjerne ville ha barn, som plutselig kom med en "jeg syns egentlig jeg er for gammel" (noe som er bare tull) så fort jeg sa at jeg ikke vil ha.

Jeg blir litt bekymret, for jeg ønsker ikke å ta fra noen ønsket om å få barn, og syns det er trist hvis noen skal gi avkall på dette for min skyld, samtidig som jeg også tenker at det vel ikke er mitt ansvar - men at jeg også risikerer å bli forlatt den dagen vedkommende finner ut at han ikke kunne leve uten barn likevel.

[Cienna]

Synes det er rart at slike ting ikke avklares veldig tidlig i forholdet....en bør også være 100% sikker på at en ikke ønsker barn om begge er enige om det fra starten av, slik at den ene plutselig ikke en dag innser at ønsket var feil, men har en partner som står på sitt om å være barnløs...