Slettet tråd

[Gjest Tara1]

slettet

Endret 31. juli 2009 av Tara1

[Nabodama]

Har du noen gang snakket med dem om dette?

[Gjest Tara1]

Ja, jeg har snakket med dem, og gitt dem eksempler, og hvorfor jeg blir lei meg.

Da sier de at de ser hva jeg mener, at de beklager, men de fortsetter likevel på samme måte bare minutter etterpå.

[Gjest Tara1]

slettet

Endret 31. juli 2009 av Tara1

[Gjest Gjest]

Jeg kan gi et annet eksempel som viser hva jeg synes er leit

Noen få dager senere får jeg telefon fra familiemedlemmet min bror skulle hjelpe, og det viste seg at det jeg hadde gjort hadde løst problemet på en grei måte.

"Han broren din er som en potet, han kan brukes til alt, og han stiller alltid opp når vi trenger det! Skulle ønske andre hadde vært som ham...", sa familiemedlemmet.

Jeg sa ikke noe da, men jeg ringte til min bror og lurte på om de ikke visste at jeg hadde hjulpet til med saken.

Nei det så han ikke noen grunn til å informere dem om... han hadde jo sett over og "godkjent" arbeidet mitt, og da var det han som sto ansvarlig uansett om det gikk bra eller dårlig... og, det viktigste var at saken løste seg.

Jeg skjønner deg veldig godt her. Jeg ville blitt fornærmet, her jobber man og bruker tid og fagkunnskap for å hjelpe noen, så tar noen annen all ære.

Har ikke noe annet råd enn å ta opp dette igjen, gjerne med hele familien til stede (andre søsken evt, og foreldre). Hvis broren din også får kommentarer fra dem på at dette var litt tvilsomt, så kanskje det trenger inn til ham mer enn at bare du sier det?

[Gjest]

Jeg i det minste hadde ikke giddet å hjelpe dem noe mer om dem skulle ta alt som sitt eget. Hadde faktisk blitt ganske sur jeg da.

[Gjest Gjest]

Dersom du sender fra deg ting du har gjort GJENNOM broren din og så heller ikke korrigerer de som tror han har gjort jobben, hvordan forventer du at familien din skal ta deg seriøst, da?

Du må gå ut å kreve denne respekten selv! Vær klar og bestemt. Krev "kvittering" (muntlig) på at de har hørt og oppfattet hva du forteller dem osv.

[Gjest Tara1]

slettet

Endret 31. juli 2009 av Tara1

[Gjest Tara1]

Dersom du sender fra deg ting du har gjort GJENNOM broren din og så heller ikke korrigerer de som tror han har gjort jobben, hvordan forventer du at familien din skal ta deg seriøst, da?

Du må gå ut å kreve denne respekten selv! Vær klar og bestemt. Krev "kvittering" (muntlig) på at de har hørt og oppfattet hva du forteller dem osv.

Takk.

Jeg ser poenget ditt.

Jeg får ikke mer respekt enn jeg krever å få...

[Gjest Gjest_Camilla_*]

Jeg tror dette er ganske vanlig. Kanskje ikke i samme omfang, men dog. Du kunne jo ha fortalt rette vedkommende at du hadde hjulpet til? Det hadde jeg jammen passet på å informere om!

Jeg har litt av samme problemene selv. Ikke i like stor grad, men jeg sliter med å bli tatt seriøst av familien.

Fra jeg var 16 til jeg var et par og tjue år var jeg glad til å feste. Jeg har vært mye ute på byen og reist på venneturer osv, rett og slett levd livet. Men aldri drukket meg dritings, aldri prøvd stoff el.l. Men konsekvensen var jo at jeg ofte var blakk, og måtte låne penger både hos foreldre og besteforeldre. Jeg har alltid hatt en sterk personlighet, og sagt klart i fra at de ikke trengte å vente på at jeg skulle roe meg ned og få barn før jeg var voksen.

Jeg er nå 29, og dette begynner å bli noen år siden. Siden den gang har jeg tatt en bachelorgrad og jobber nå i et stort firma meg god lønn, mye bedre enn mine foreldre, og hvertfall besteforeldre! Og jeg har alt på stell, egen leilighet, kjæreste i over ett år, råd til å kjøpe det jeg vil osv.

Men hver gang jeg er på besøk hos familie (foreldre og besteforeldre) så kommer de med hint om at "du er vel blakk som vanlig", og "du var vel på fest i helga" og "jeg skal hjelpe deg å bake til bursdagen, du har vel sikkert ikke kakeformer engang" og "har du kjøpt deg klær nå igjen!?"

Og selv om jeg sier JO jeg har både penger og kakeformer, jeg har ikke vært på fest på flere uker og JA jeg tjener 500.000 i året så jeg har faktisk råd til å kjøpe klær, så snakker jeg for døve ører. Jeg er et helt annet menneske nå enn for ti år siden, men en gang uansvarlig, alltid uansvarlig virker det som.

Jeg syns du skal bli sint, rett og slett! Og fortelle dem bestemt men behersket at du finner deg ikke i å bli oversett, og at du gjerne ser at de tenker over hvordan de behandler deg, og at du ikke er et barn lengre.

Det er hvertfall det jeg har planer om å gjøre når anledningen byr seg neste gang...

[Gjest Gjest]

Hvis han er enig (det er han sjelden) gjør de som jeg rådet dem til, men hvis han er uenig ringer de til meg for et annet alternativ.

Dersom de gjør som du foreslo, si HØYT OG TYDELIG (gjerne forann andre mennesker) "godt at dere likte forslaget mitt, da "

Dersom de ikke er fornøyd med din "løsning", så si at "jeg har jo gitt dere mitt forslag, dersom "brorens navn" ikke er enig, så har han vel en bedre løsning han da".

Slutt å være slik en dørmatte!

[Gjest Tara1]

Etter å ha lest svarene deres innser jeg at problemet mitt ikke er at jeg ikke blir tatt på alvor, mitt problem er at jeg ikke klarer å hevde meg overfor familien...

Det er noe jeg må ta tak i! Tusen takk til dere som har svart...

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest svarene deres innser jeg at problemet mitt ikke er at jeg ikke blir tatt på alvor, mitt problem er at jeg ikke klarer å hevde meg overfor familien...

Det er vel en kombinasjon, men jeg tror det henger sammen. Og jeg tror (og håper) det er noe du kan klare å påvirke på sikt med litt bevist innsats nå.

Lykke til!